Er barnet vårt normalt?

[Gjest undreross]

Har for bare et par måneder siden hentet hjem et adoptivbarn på snart 4 år. Er bekymret for om han kanskje kan ha ADHD. I helserapporten står det at han er frisk, men jeg er ikke så sikker på det (dette burde barnehjemmet/legene der vel kanskje ha sett dette siden han er såpass stor?). Jeg synes han er veldig aktiv, han løper mye og armer og ben virrer mye. Han faller og mister ting iblandt. Han prater i ett sett, fra morgen til kveld. Av og til lager han lyder som "mmmmm" o.l (sjelden). Han klarer ikke holde på med en lek hjemme lenge av gangen. Det er vanskelig å få han til å høre etter når vi snakker til han, vi må ta på han og snakke direkte til han, det hjelper. Ting han kan holde på med lenge er å se på en film, eller runse. Nå er han jo bare 4 år og barn i den alderen er jo gjerne aktive og prater mye.

Han er også veldig kresen på mat. Han vil helst ikke smake på nye ting og han spiser lite. Han er ofte veldig urolig ved matbordet. Han kan ikke sitte rolig ned med oss med en bok f.eks. Har mange pekebøker for å lære ham norsk, men han vil heller løpe runt. En ting til er at han peller på alt mulig. Tar av og på lysbrytere og av og på TVen, skifter kanal i ett sett. Plukker på bilder og pynt i huset (dette har avtatt noe). Han er veldig opptatt av batterier og vil helst sutte på dem og andre slike metall-ting.

Han legger seg greit og sovner ganske fort. Liker å bli sunget for og roer seg veldig ned da. Han kan av og til våkne på natten et par-tre ganger. I det siste har det bare vært en gang om natten for å gå på do. Når vi skal kle av og på ham blir det ofte ramaskrik, det bør helst skje fortest mulig og vi må hjelpe han (dette måtte de selv klare på barnehjemmet og han var kjempeflink til å gjøre dette i begynnelsen her hjemme, han kledde av og på seg selv, hang tøyet fint på plass og satte sko der de skulle stå uten å mukke...) Han kan i perioder også være rolig og stille, men stort sett er han "på" hele tiden. I går f.eks var vi hos legen for helsesjekk. Han var som en engel. Satt helt rolig og var stille og flink hele tiden. Vi var så stolte og glade. Undersøkelsene gikk veldig bra, men legen hadde nok ikke trodd mye på dette jeg nå forteller når han så hvor rolig og stille han var, så det ble ikke til at jeg sa noe. Vi gikk en tur etterpå ca 40 min og han var rolig og stille hele veien. Han pleier å være det når vi går tur ute. I butikker vil han gjerne plukke på alt mulig og snakker i ett sett.

Det er ikke lett for meg og partneren å føre en samtale eller snakke i telefonen, han snakker til oss hele tiden. Han er veldig klengete, spesiellt på min mann. Han har knyttet seg veldig godt til han, ikke minst fordi han kan språket og snakker det flytende. Jeg kan en del ord, men ikke føre samtale på det nivå de kan. Dessuten merker jeg at det er vanskelig å utvikle gode følelser for han fordi han er som han er. ADHD har også alltid stått for meg som et skrekkeksempel fordi jeg har sett på nært hold hvordan det kan være å ha et slikt barn i familien.

Uendelig leit å kanskje måtte innse at livet vårt med barn, ble sånn...

Hva tror dere her dette kan være? Noen som har opplevd noe liknende? Kan det være ADHD, er han bare en aktiv unge eller kan det ha å gjøre med at han jo er i en veldig spesiell situasjon. Han er jo et barnehjemsbarn og alle ting og vi er jo nye for han. Han har ikke gitt uttrykk for å være lei seg for å reise fra barnehjemmet og jeg synes det gikk veldig glatt og greit i begynnelsen. Han sov hele natten, våknet i 8-9 tiden og virket mer rolig enn han er nå. Må nevne at han er sjenert og rolig i begynnelsen når han møter nye barn og voksne. Det kan vare i en halvtime eller lenger. Når han kjenner folk, er han mer sånn som jeg forteller her...

På forhånd takk for svar!

[stromme]

Jeg tror jeg ville kontaktet PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste) (via helsestasjonen for jeg antar han ikke går i barnehage?) om jeg var deg og fått dem til å observere han.

Der har du fagfolk som kan dette.

[trk1365380645]

Jeg skjønner at du er bekymret, og antar at det er du som har skrevet inn tidligere med noenlunde samme historie? Jeg vil igjen gjenta det jeg skrev den gang: Jeg syns det høres ut som en normal reaksjon på en unormal situasjon! Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av barnet deres, vårt gull gjør omtrent det samme, selv om det nå er snart 10 mnd siden vi hentet ham, og jeg er ikke bekymret, for jeg tenker vi har fått et aktivt barn, som lar utryggheten komme til uttrykk gjennom å være i full fart, prøve alt, ville ha masse oppmerksomhet etc. Og jeg syns det virker som en super måte å løse utryggheten på, for da blir han faktisk kjent med masse gjennom å prøve seg frem og han lærer masse om oss ved å utfordre våre grenser! Jeg ville vært mye mer bekymret hvis han var helt apatisk!

Hvis du fortsetter å bekymre deg, er mitt forslag at du tar kontakt med helsestasjonen, forteller om din bekymring og da håper jeg at de vil følge det opp ved å observere ham hjemme, først og fremst.

Jeg leste forresten et sted at man skal vente til barnet har vært like lenge i sin nye familie som det ikke har vært med det, før man kan si noe om trygghet/tilknytningsvansker, fordi den første tiden er unormal og gir unormale reaksjoner. Men 4 år er jo litt lenge å vente hvis du er bekymret:-) Lykke til uansett!

Med vennlig hilsen

[Gjest nmnmn]

Vårt barn var akkurat slik du beskriver din sønn i starten. Husker ikke eksakt hvor lenge, men etterhvert er h*n blitt et mye roligere og fint barn. Tror nok du må gi det mer enn noen måneder, men som trk skriver så bra, så er det jo absolutt en idè å ta ting opp med enten helsestasjon eller fastlege eller ppt, slik at de kan komme å observere adferden i hjemmemiljø. Sannsynligvis trenger guten deres bare litt tid til å bli vant og fortrolig med sin nye situasjon.

Vårt barn sov f. eks. ikke uten store protester i over ett år etter hjemkomst.

Håper ting ordner seg på den ene eller andre måten for dere.

[Gjest ta tiden til hjelp litt til.]

Jeg har også svart deg før på forrige innlegg. Og jeg kan ikke forstå hvorfor dere bekymrer dere slik. Barn er forskjellige og som de sier omigjen nede i tråden så er det forskjellige måter og reagere på.

Dere må ha tålmodighet!!!! Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger. Men jeg skal ikke gjenta meg selv nå. Det er altfor fort å tro at noe er galt med barnet deres enda, det er mange egenfødte barn som er like i farta og som ikke feiler noe. Barnet deres har en fortid som man ikke vet noe eksakt om annet at han har bodd på barnehjem. Tenk så mye inntrykk han har nå og får tildelt oppmerksomhet hele tiden. Det er klart at det er utrolig spennende og uvant for han.

Det finnes mange steder og henvende seg for å få hjelp, men jeg ville ha snakket med adopsjonsforeningen deres og spurt om de hadde noen kontaktpersoner/psykologer/andre adopsjonsfoeldre med urolige barn osv. Ofte finnes det et kontaktnett som man kan rådføre seg og få ekstra hjelp hos.

Igjen lykke til videre.

[Gjest colombimamma]

Heisan!

Vil bare si at jeg forstår at du/dere er bekymret,det er jo tross alt det etterlenktede barnet.

Jeg ville ha pratet med fagfolk så snart så mulig.Det trenger slett ikke være det dere tror,men vis det i verste fall skulle være det ville dere ha behov for profesjonell veiledning om hvordan dere burde reagere/forholde dere til dette.

Og ikke minst at de sikkert sitter på en del erfaring på dette plan...

I alle fall, gi ikke opp og gi den lille tid og mye kjærlighet enten det er så eller så for det trenger han helt sikkert..

LYKKE TIL

[Gjest Karikruskakli.]

Jeg har ikke adoptivbarn, men har lyst til å svare likevel.

Han er 4 år og har bare vært her i 2 mnd.

Da er det ikke så rart at han enda er mest knyttet til mannen din. Det er han som kan språket, og det gir nok en stor trygghetsfaktor, da det er det eneste han kjenner igjen fra sitt tidligere liv. La han få lov til det. Nærm deg han sakte men sikkert.

Etterhvert vil han bli like trygg på deg,men gi han den tiden han trenger.

Mange gutter er aktive i den alderen, uten at de trenger ha ADHD. Jeg har sett flere av det slaget.

I tillegg er han sikkert i ferd med å gjøre seg kjent.

At han ikke viser så stor interesse når du snakker til han, kan være pga han ikke skjønner språket, og dermed blir det uinteresant. Dette kommer seg sikkert etterhvert.

Jeg har 3 barn, og jeg tør påstå, at det å ville plukke på ting i butikken er normalt.De fleste har vel sluttet når de er 4 år, men det er jo ikke sikkert at han har lært dette fra tidligere av. Alt må læres.

Dessuten roer han seg hos legen, og han er lett å legge. Det er et godt tegn.

Altså, jeg synes du fremdeles skal ta det helt rolig.

Det er sikkert en overgang for deg å plutselig få en 4-åring i huset, men jeg synes faktisk han høres helt normal ut.

Jeg kan ikke vite det helt sikekrt selvsagt, men jeg synes du skal gi barnet litt mer tid, før du begynner engste deg.

Husker at jeg synes mitt første barn var fryktelig aktiv. Det var hun nok ikke, men det første barnet er den største overgangen.

Det å plutselig få en 4-åring i hus, er nok en enda større overgang.

[ahg]

Jeg har ikke adoptivbarn, men har lyst til å svare likevel.

Han er 4 år og har bare vært her i 2 mnd.

Da er det ikke så rart at han enda er mest knyttet til mannen din. Det er han som kan språket, og det gir nok en stor trygghetsfaktor, da det er det eneste han kjenner igjen fra sitt tidligere liv. La han få lov til det. Nærm deg han sakte men sikkert.

Etterhvert vil han bli like trygg på deg,men gi han den tiden han trenger.

Mange gutter er aktive i den alderen, uten at de trenger ha ADHD. Jeg har sett flere av det slaget.

I tillegg er han sikkert i ferd med å gjøre seg kjent.

At han ikke viser så stor interesse når du snakker til han, kan være pga han ikke skjønner språket, og dermed blir det uinteresant. Dette kommer seg sikkert etterhvert.

Jeg har 3 barn, og jeg tør påstå, at det å ville plukke på ting i butikken er normalt.De fleste har vel sluttet når de er 4 år, men det er jo ikke sikkert at han har lært dette fra tidligere av. Alt må læres.

Dessuten roer han seg hos legen, og han er lett å legge. Det er et godt tegn.

Altså, jeg synes du fremdeles skal ta det helt rolig.

Det er sikkert en overgang for deg å plutselig få en 4-åring i huset, men jeg synes faktisk han høres helt normal ut.

Jeg kan ikke vite det helt sikekrt selvsagt, men jeg synes du skal gi barnet litt mer tid, før du begynner engste deg.

Husker at jeg synes mitt første barn var fryktelig aktiv. Det var hun nok ikke, men det første barnet er den største overgangen.

Det å plutselig få en 4-åring i hus, er nok en enda større overgang.

Jeg synes det må være et veldig godt tegn at gutten deres er i stand til å være rolig i visse situasjoner. Har ikke noe greie på ADHD, men vil tro at et barn med ADHD mer konsekvent ville ha problemer med å være rolig uansett situasjon?

Dere har hatt gutten et par måneder. Det er veldig kort tid!!! Husker jeg syntes selv to uker var lenge da vi fikk vårt første barn. Nå er det godt over seks år siden vi fikk det første barnet, og jeg må bare riste på hodet over hvordan jeg tenkte den gangen. Barn trenger tid! Det er kjempestore forandringer og prosesser barnet - og dere - går igjennom nå. Dere bør i hvert fall gi gutten 1 år på å falle til ro. Jeg leste et sted at 1 - 1 1/2 år er ganske vanlig tilvenningsperiode når man får et nytt barn i familien.

Hvis dere skal søke hjelp, må dere være sikre på at dere får tak i fagpersoner som har tilstrekkelig kompetanse i forhold til adoptivbarn. Mange har dessverre ikke det ennå.

Ta tiden til hjelp og ikke få panikk. Ikke mist troen på gutten deres - det er kjempeviktig.

[Gjest KariKruskakli.]

Jeg synes det må være et veldig godt tegn at gutten deres er i stand til å være rolig i visse situasjoner. Har ikke noe greie på ADHD, men vil tro at et barn med ADHD mer konsekvent ville ha problemer med å være rolig uansett situasjon?

Dere har hatt gutten et par måneder. Det er veldig kort tid!!! Husker jeg syntes selv to uker var lenge da vi fikk vårt første barn. Nå er det godt over seks år siden vi fikk det første barnet, og jeg må bare riste på hodet over hvordan jeg tenkte den gangen. Barn trenger tid! Det er kjempestore forandringer og prosesser barnet - og dere - går igjennom nå. Dere bør i hvert fall gi gutten 1 år på å falle til ro. Jeg leste et sted at 1 - 1 1/2 år er ganske vanlig tilvenningsperiode når man får et nytt barn i familien.

Hvis dere skal søke hjelp, må dere være sikre på at dere får tak i fagpersoner som har tilstrekkelig kompetanse i forhold til adoptivbarn. Mange har dessverre ikke det ennå.

Ta tiden til hjelp og ikke få panikk. Ikke mist troen på gutten deres - det er kjempeviktig.

Den skulle nok ikke være til meg, men jeg er enig i alt du skriver jeg.

Spesielt det du skriver om å søke riktig hjelp. Skjønt det er jo ikke alltid så lett å vite om man gjør det.

Den hjelpen som først og fremst trengs,tror jeg er noen som kan berolige mor og gjøre henne trygg.

Da kan det gjøre vondt verre om man kommer borti den type helsesøster som "hauser" opp og skal lage stor sak ut av ingenting.

De finnes de også, har jeg hørt.

[purre]

Ser du har fått mange gode svar.

Spesiellt Karikruskakli og ahg.

Jeg la merke til at han likte å bli sunget for ved legging. Kanskje du kan synge oftere? F.eks sitte med sangbok og synge. Kjøp barnebøker som har mange sanger og kjøp CD/kassett med musikken som hører til ( f.eks folk og røvere i kardemomme by)

Ned på golvet og lek, kanskje han blir nysgjerrig på hva du holder på med og kommer bort til deg for å leke han også. Sett deg ned og bygg lego med stor innlevelse uten konkret og be han om å være med...

Og hvis han vil bli kledd på nå, så gjør det, og bruk det til å bygge opp nærhet og kontakt dere i mellom. Det er kanskje godt for han og være litt "baby" igjen nå som alt er så nytt for han?

[ahg]

Den skulle nok ikke være til meg, men jeg er enig i alt du skriver jeg.

Spesielt det du skriver om å søke riktig hjelp. Skjønt det er jo ikke alltid så lett å vite om man gjør det.

Den hjelpen som først og fremst trengs,tror jeg er noen som kan berolige mor og gjøre henne trygg.

Da kan det gjøre vondt verre om man kommer borti den type helsesøster som "hauser" opp og skal lage stor sak ut av ingenting.

De finnes de også, har jeg hørt.

Innlegget mitt var til 'undreross', ja. Litt kluss med tastene :-)

Er også helt enig med det du skriver, om å gjøre mor trygg og ikke komme til fagpersoner som 'hauser opp' ting unødig.

[Gjest tredjegang]

Først av alt: gratulerer med godgutten.

Dere har bare vært hjemme i 2 måneder og det er veldig kort tid. Husk alt han har opplevd. Det kan ta mye lengre tid før han er fullstendig trygg og tilknyttet dere som foreldre. Og det er en stor overgang for dere: plutselig har dere en aktiv 4 åring der hele tiden.

Det at han prater veldig mye er jo positivt! Han vil ha kontakt! 4 åringer er veldig mye: aktive, bråkete, kosete, stille, pratete, plukkete, klengete, usikre, tøffe,osv. alt i en salig blanding - og svært mye er normalt.

Det er ikke uvanlig at 4 åringer prater hull i hodet på sine omgivelser!

Hvis han kan konsentrere seg, være rolig ved enkelte aktiviteter ville jeg ikke vært så bekymret.

Mht. lydlaging - mange 4 (og eldre)åringer syntes det kan være gøy. Husk han lærer et nytt språk.

Tenk på alt det nye han skal bli kjent med - det å ta på ting er en form for nysgjerrighet (dere får avlære etterhvert)Klenging og masing hører også med: han vil ha oppmerksomhet - og kan trenge svært mye bekreftelse i lang tid. Det er heller ikke uvanlig at adoptivbarn "oppfører seg mindre enn de er" en stund.

Ta dere tid til mye oppmerksomhet, kos, prating. Barn i den alderen liker å være med. Ta han med når dere gjør ting. Husk at fireåringer trenger å være fysisk aktive. Legg til rette for det (lek med andre barn,lekeplass, tur i skog og mark, turn?). Og legg vekt på alt det positive.

Om dere føler at dere sliter når det har gått ett års tid, ta kontakt med hjelpeapparatet.

Lykke til!

[durante2004?]

Det å få barn i huset er generlt en stor overgang og blir ofte annerledes enn en forventer. det å adoptere kan på mange måter være en pangstart på det å bli foreldre, aktive fireåringer stiller helt andre krav enn en liten baby som vanligvis sover store deler av døgnet den første tiden. Det er både slitsomt og kjekt, endelig å ha fått barn i huset! Og med barn følger alltid, uansett hvordan en får dem, også bekymringer for resten av av livet...vi vil jo så gjerne det beste for dem og vi har så mange forventninger til det å være en familie med barn.

Fire åringer generelt kan være både svært aktive og snakkesalige. De lærer bla. annet med å "plukke på ting" og undersøke sine omgivelser.

Barn som skifter omsorgspersoner kan som en reaksjon på flytting mm. bla. vise et forhøyet aktivitetsnivå. I enkelte situasjoner kan den overaktive atferden dekke over usikkerhet hos barnet i forhold til hvordan det skal oppføre seg i situasjonen. Med tanke på at han har vært hos dere så kort tid høres han ut til å være vise helt normale reaksjoner som på ingen som helst måte trenger å være tegn på at han har ADHD.

Du skriver at dere i tillegg til å forklare ham ting, viser ham det fysisk. En kombinasjon slik dere praktiserer er alltid det beste. Han kan gjerne holdes fysisk (rolig, bestemt) vent mot dere dersom han trenger hjelp til å holde fokus på deres ansikt når noe fortelles/vises.

Videre vil han sannsynligvis profittere på at dere har faste rutiner i hverdagen og forutsigbare grenser. Alt dette skaper trygghet og gir ham hjelp til selv å få oversikt over sin nye hverdag.

Den første tiden med nytt barn i huset kommer det ofte mye besøk, og diverse skal organiseres mm. Det kan bli en travel tid. Ved at voksne reduserer aktivitets nivået ellers i familien og roer ned, demper stemmen, snakker sakte med pauser, lager kose stunder med bøker, sang, rolig musikk og dempet belysning med mer kan også barnets aktivitetsnivå dempes. Ekstra omsorg i form av å hjelpe han med ting han egentlig kan, styrker tilknytningen og kan tones ned etterhvert slik at han igjen gjør det selv.

Etterhvert som han blir tryggere og tilknytningen enda sterkere til dere samt finner ut hvordan ting fungerer her osv. vil sannsynligvis overaktiviteten roe seg. Det tar vanligvis tid, tidsperspektivet på 1- 1,5 år som noen nevnte er vanlig å ta utgangspunkt i når barn i Norge plasseres i fosterhjem.

Ut fra det du skriver kan han være rolig og konstrere seg, og han roer seg også greit om kvelden. Det er positive tegn. Også det at han bruker noe tid på å bli trygg på andre.

Du skriver at det er vanskelig å etablere nær kontakt med ham når han er så aktiv. Det blir viktig å finne måter å være sammen på som fører dere nærmere hverandre. Han liker å være ute, det kan brukes postivt. Det er masse kjekt foreldre og barn kan finne på sammen ute som styrker båndene mellom dem - leke fange leker og tikken, gjemsel, gå på turer osv. Og det er lettere å være sammen med aktive barn ute fordi aktivitetesnivået kan være høyere uten at det kjennes masete for oss voksne.

Et adoptert barn vil sannsynligvis ikke bli utredet med tanke på ADHD før det har vært hjemme minst et år, fordi det i starten vil være vanskelig å vurdere hva som er reaksjoner på en flytting etc. og hva som eventuelt kan skyldes mer varige problemer.

Dersom du har vansker med å legge bekymringen vedrørende ADHD tilside kan det være greit å snakke med fagfolk allerede nå for unngå at masse energi brukes på unødige bekymringer. Du kan f.eks. ringe PPT i kommunnen der du bor eller be din fastlege søke om rådgivningstime hos barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Skulle du fortsatt oppfatte ham som overaktiv når det har gått ett års er det naturlig å ta det opp i forbindelse med 5 års undersøkelsen /førskole kontrollen. Jeg tror det er vanlig de fleste steder med en mer oppfattende undersøkelse av barnet i forkant av skolestart.

[ahg]

Det å få barn i huset er generlt en stor overgang og blir ofte annerledes enn en forventer. det å adoptere kan på mange måter være en pangstart på det å bli foreldre, aktive fireåringer stiller helt andre krav enn en liten baby som vanligvis sover store deler av døgnet den første tiden. Det er både slitsomt og kjekt, endelig å ha fått barn i huset! Og med barn følger alltid, uansett hvordan en får dem, også bekymringer for resten av av livet...vi vil jo så gjerne det beste for dem og vi har så mange forventninger til det å være en familie med barn.

Fire åringer generelt kan være både svært aktive og snakkesalige. De lærer bla. annet med å "plukke på ting" og undersøke sine omgivelser.

Barn som skifter omsorgspersoner kan som en reaksjon på flytting mm. bla. vise et forhøyet aktivitetsnivå. I enkelte situasjoner kan den overaktive atferden dekke over usikkerhet hos barnet i forhold til hvordan det skal oppføre seg i situasjonen. Med tanke på at han har vært hos dere så kort tid høres han ut til å være vise helt normale reaksjoner som på ingen som helst måte trenger å være tegn på at han har ADHD.

Du skriver at dere i tillegg til å forklare ham ting, viser ham det fysisk. En kombinasjon slik dere praktiserer er alltid det beste. Han kan gjerne holdes fysisk (rolig, bestemt) vent mot dere dersom han trenger hjelp til å holde fokus på deres ansikt når noe fortelles/vises.

Videre vil han sannsynligvis profittere på at dere har faste rutiner i hverdagen og forutsigbare grenser. Alt dette skaper trygghet og gir ham hjelp til selv å få oversikt over sin nye hverdag.

Den første tiden med nytt barn i huset kommer det ofte mye besøk, og diverse skal organiseres mm. Det kan bli en travel tid. Ved at voksne reduserer aktivitets nivået ellers i familien og roer ned, demper stemmen, snakker sakte med pauser, lager kose stunder med bøker, sang, rolig musikk og dempet belysning med mer kan også barnets aktivitetsnivå dempes. Ekstra omsorg i form av å hjelpe han med ting han egentlig kan, styrker tilknytningen og kan tones ned etterhvert slik at han igjen gjør det selv.

Etterhvert som han blir tryggere og tilknytningen enda sterkere til dere samt finner ut hvordan ting fungerer her osv. vil sannsynligvis overaktiviteten roe seg. Det tar vanligvis tid, tidsperspektivet på 1- 1,5 år som noen nevnte er vanlig å ta utgangspunkt i når barn i Norge plasseres i fosterhjem.

Ut fra det du skriver kan han være rolig og konstrere seg, og han roer seg også greit om kvelden. Det er positive tegn. Også det at han bruker noe tid på å bli trygg på andre.

Du skriver at det er vanskelig å etablere nær kontakt med ham når han er så aktiv. Det blir viktig å finne måter å være sammen på som fører dere nærmere hverandre. Han liker å være ute, det kan brukes postivt. Det er masse kjekt foreldre og barn kan finne på sammen ute som styrker båndene mellom dem - leke fange leker og tikken, gjemsel, gå på turer osv. Og det er lettere å være sammen med aktive barn ute fordi aktivitetesnivået kan være høyere uten at det kjennes masete for oss voksne.

Et adoptert barn vil sannsynligvis ikke bli utredet med tanke på ADHD før det har vært hjemme minst et år, fordi det i starten vil være vanskelig å vurdere hva som er reaksjoner på en flytting etc. og hva som eventuelt kan skyldes mer varige problemer.

Dersom du har vansker med å legge bekymringen vedrørende ADHD tilside kan det være greit å snakke med fagfolk allerede nå for unngå at masse energi brukes på unødige bekymringer. Du kan f.eks. ringe PPT i kommunnen der du bor eller be din fastlege søke om rådgivningstime hos barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Skulle du fortsatt oppfatte ham som overaktiv når det har gått ett års er det naturlig å ta det opp i forbindelse med 5 års undersøkelsen /førskole kontrollen. Jeg tror det er vanlig de fleste steder med en mer oppfattende undersøkelse av barnet i forkant av skolestart.

Takk for et meget opplysende og matnyttig innlegg, durante2004?. Det virker som du har greie på dette! Her var det mye verdifullt å legge seg på minnet, synes jeg.

Det aller beste er at det gir all mulig grunn til optimisme for 'undreross'.

[Gjest mor til to med adhd]

Ja, det kan godt hende han har ADHD. Dette er ingen katastrofe, heldigvis, både fordi de fleste barn har stor nytte av effektive medisiner og fordi ADHD er et område det forskes mye på, det finnes en meget god støtteforening og mange ressurser. Her i familien er det to adoptivbarn som har ADHD - og i tillegg har de begge andre diagnoser som griper forstyrrende inn. Tro meg, ADHD'en er det miste problemet!

Jeg synes det er sterkt når du skriver at du ser på ADHD som en "skrekkvisjon" - fordi du faktisk kunne kommet borti mye, mye verre ting enn dette. Barn med ADHD har som oftest også helt normal intelligens, er uvanlig kreative og har mange gode trekk, så pris deg lykkelig hvis det "bare" er ADHD. Be om utredning så snart som mulig og lykke til!

[Gjest Mamma til en god og vilter gutt:-)]

Jeg har også svart deg før på forrige innlegg. Og jeg kan ikke forstå hvorfor dere bekymrer dere slik. Barn er forskjellige og som de sier omigjen nede i tråden så er det forskjellige måter og reagere på.

Dere må ha tålmodighet!!!! Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger. Men jeg skal ikke gjenta meg selv nå. Det er altfor fort å tro at noe er galt med barnet deres enda, det er mange egenfødte barn som er like i farta og som ikke feiler noe. Barnet deres har en fortid som man ikke vet noe eksakt om annet at han har bodd på barnehjem. Tenk så mye inntrykk han har nå og får tildelt oppmerksomhet hele tiden. Det er klart at det er utrolig spennende og uvant for han.

Det finnes mange steder og henvende seg for å få hjelp, men jeg ville ha snakket med adopsjonsforeningen deres og spurt om de hadde noen kontaktpersoner/psykologer/andre adopsjonsfoeldre med urolige barn osv. Ofte finnes det et kontaktnett som man kan rådføre seg og få ekstra hjelp hos.

Igjen lykke til videre.

Enig. Det er fortidlig til å stille noen diagnose. Han har vært i sitt nye hjem for kort tid. Det må være stor omveltning å komme som 4-åring å start på "ny". Barnet trenger en periode hvor grenser testes og nye omsorgpersoner prøves. Ting tar tid!!! Slitsomt...JA!!! Det er nyttig å snakke med andre adoptivforeldre. Man trenger moralsk støtte i denne perioden. Det er ikke alltid at såkalte fagpersoner forstår problemet til adoptivbarn. Å starte som familie sammen med en 4-åring tror jeg kan by på utfordringer, men bare vent...ting ordner seg. Det er viktig å ha et perspektiv, se fremover. For meg ga det mye å treffe andre adoptivforeldre. Lokalforeningen...er det mulighet der?

Er selv mor til en liten gutt som holder på å bli stor:-) Ting har ornet seg med tid. Det har kostet overskudd, bekymringer...mye tenking...men ting detter på plass. I dag går det kjempebra! Jeg tror han vil klare seg bra.

Jeg ønsker deg alt godt, undeross!

[trompet]

Ennå er ditt barn avhenig av å få sikkerhet om at han er trygg i den nye situasjonen. Helt normal væremåte for mange. Hans tanker er fremdeles i et annet språk og rundt ham nå er det et annet eller et gebrokkent kjent språk. jeg vil anbefale å se tiden an. vise at dere er der for ham uansett, sett grenser ved uakseptable væremåter . Ikke begynn ennå med hjelpeaperatet . det er alt for tidlig. Bli kjent med ham ordentlig først. TING TAR TID for selv om dere var forbredt så var ikke han forbredt på forandringen i levemåten som kom. iallefall vil jeg advare mot å ta i bruk ppt og andre inst. da det vil skape enda mer frustrasjon.

[Gjest mor til to med adhd]

Jeg synes det må være et veldig godt tegn at gutten deres er i stand til å være rolig i visse situasjoner. Har ikke noe greie på ADHD, men vil tro at et barn med ADHD mer konsekvent ville ha problemer med å være rolig uansett situasjon?

Dere har hatt gutten et par måneder. Det er veldig kort tid!!! Husker jeg syntes selv to uker var lenge da vi fikk vårt første barn. Nå er det godt over seks år siden vi fikk det første barnet, og jeg må bare riste på hodet over hvordan jeg tenkte den gangen. Barn trenger tid! Det er kjempestore forandringer og prosesser barnet - og dere - går igjennom nå. Dere bør i hvert fall gi gutten 1 år på å falle til ro. Jeg leste et sted at 1 - 1 1/2 år er ganske vanlig tilvenningsperiode når man får et nytt barn i familien.

Hvis dere skal søke hjelp, må dere være sikre på at dere får tak i fagpersoner som har tilstrekkelig kompetanse i forhold til adoptivbarn. Mange har dessverre ikke det ennå.

Ta tiden til hjelp og ikke få panikk. Ikke mist troen på gutten deres - det er kjempeviktig.

Det er vanlig at barn med ADHD kan være rolige og konsentrerte når de f.eks ser på tv/video, spiller dataspill e.a. (og jenter med ADHD kan være rolige og innadvendte i mange situasjoner).

Bare til orientering.

[ahg]

Det er vanlig at barn med ADHD kan være rolige og konsentrerte når de f.eks ser på tv/video, spiller dataspill e.a. (og jenter med ADHD kan være rolige og innadvendte i mange situasjoner).

Bare til orientering.

Ok, takk for opplysningen.

[Gjest alt er ikke som man tror.]

Hei dette er som å høre om min egenfødte sønn, han var slik fra han var ca tre år og opp til fem, men jeg var lykkelig for det. For da vi var på halvtårskontrol med han fikk vi vite at vi hadde en pasiv sønn med skjev rygg, skjev i hode så vi måtte rektne med at han kom til å sitte i en rullestol resten av livet.Men nå har vi en koselig og grei syvåring som er flink på skolen og hører etter mor og far ,men han har er fortsatt en aktiv kar som har mye å gjøre. Men heldig vis ikke ADHD.

Så ta det med ro dette kan være en peride med masse inntrykk og eneste måten å få det ut på er å ha det travelt. Så ha tolmodighet og ta det med ro mår dere rettesetter han så tipper jeg at dere har en kos gutt etter vært.Men for sikkerhet skyll ta det opp med en lege som dere stoler på.

LYKKE TIL!!!!