Veien videre.

[tusseline]

Hei, jeg er i et forhold som snart har vart i et år. Vi er begge i 40-årene og har barn fra før. Etter et aktivt år for kjæresten med oppussing, inn- og utflytting (fra hybel) begynner livet hans nå å anta litt roligere former. Mitt liv har vært uendret (stablit). vi har barn annen hver uke, og prøver å treffes litt da, for at vi og barna skal bli bedre kjent. I de barnefrie ukene har vi vært mye sammen når han ikke har hatt noen prosjekter på gang. Jeg jobber deltid og har dermed god tid til både hus, barn og venninner.

Vi er veldig glad i hverandre og har snakket mye om at vi har lyst til å dele livet sammen, bli gamle sammen etc. Jeg trodde vi hadde en lik forståelse av når det var snakk om samboerskap og giftemål, men det virker plutselig ikke sånn lengre. I tillegg får jeg inntrykk av at han har lyst til å ha mer tid for seg selv. Han sier dette ikke har noe med oss å gjøre, men at han trenger tid alene. Han sier også at han føler at livet hans ikke helt har falt på plass ennå. Han flyttet fra sin ekskone for snart 2 år siden, alså 3/4 år før vi møttes.

Jeg vet liksom ikke hva som skjer her.. Trodde vi var samstemte på hva som kom til å skje videre i forholdet, og jeg trodde faktisk at vi begge hadde lyst å være sammen så mye som mulig. Nå føler jeg at vi er tilbake til det stadiet hvor vi "bare" er kjærester, og ikke skal snakke om(langt mindre gjøre noe) som har med en felles framtid å gjøre. Vi er som sagt godt voksne, og jeg trodde vi visste hva vi ville, men nå gjør vi visst ikke det lengre, i alle fall ikke han...

Hva er det å gjøre her? Bare vente å se, og la han ta initiativet til når neste skritt skal skje? Samtidig er jeg litt fed-up på at det hele tiden er jeg som skal/må avvente han!

[psst]

Det er et ordtak som heter "brent barn skyr ilden"

Kanskje han er et"brent barn" og trenger litt mer tid på seg, før han binder seg for godt.

Vel det vare bare noen tanker som ramlet ned i hodet når jeg leste innlegget dit.

[mil1365380270]

Tror du bare må smøre deg med tålmodighet.

Hvis han har stresset med å ordne opp i ting etter skilsmissen, hele tiden dere har vært sammen, forstår jeg at han trenger litt pusterom.

Kanskje han har begynt å komme til seg selv, og har funnet ut at det er for tidlig å forplikte seg alvorlig igjen? Veldig forståelig, men sårt for deg i tilfelle, som har gått og ventet.

Men det trenger ikke bety at han ikke vil ha deg :-) Gi han litt slakk du.

[fyrlykt]

Er ikke det like greit å fortsette å være kjærester med et evighetsperspektiv? Hvem sier at man må flytte sammen?

[Babette]

Jeg kjenner meg igjen i reaksjonene til kjæresten din. Min samboer og jeg traff også hverandre ganske tidlig etter begges separasjon. I starten føk vi rett til himmels, og snakket tidlig om å flytte sammen.

Men etter en stund fikk jeg halvveis panikk, og merket at jeg absolutt ikke var klar til å bli samboer igjen. Jeg var på ingen måte ferdig med ekteskapet og ting som skjedde omkring bruddet, jeg "ville hjem" og sørget mye. Samtidig var jeg stupforelsket i den nye.

For oss tok det tre år før vi begge hadde lagt fra oss den tyngste bagasjen og kunne flytte sammen.

Så hvis du virkelig vil ha denne mannen, bør du la ham få den tida han trenger. Og tro på ham når han sier at det ikke har noe med deg å gjøre. Samboerskap er praktisk og rimelig, men særboerskap som kjærester er da egentlig ganske romantisk og deilig?

[damedame]

Ha tålmodighet.

Du skriver selv at du har rolige dager, mens han har ordnet med både skilsmisse og oppussing den siste tiden. At du har det rolig og bedagelig forsterker din lengsel etter ham, fordi det er på ham ditt fokus ligger. Han må også ha fokus på alt det andre (sagt litt enkelt). Se deg selv i hans situasjon. Hva ville du ønsket da?

[tusseline]

Er ikke det like greit å fortsette å være kjærester med et evighetsperspektiv? Hvem sier at man må flytte sammen?

Det er selvfølgelig ikke noe i veien for å være kjærester i et evighetsperspektiv, hvis det er det man ønsker. Det er kanskje en av de tingene det er greit å finne ut av tidlig i et forhold: hva man ønsker av forholdet. For min del - og hans del trodde jeg - var ønsket å etterhvert flytte sammen og dele hverdagen på godt og vondt.

[tusseline]

Ha tålmodighet.

Du skriver selv at du har rolige dager, mens han har ordnet med både skilsmisse og oppussing den siste tiden. At du har det rolig og bedagelig forsterker din lengsel etter ham, fordi det er på ham ditt fokus ligger. Han må også ha fokus på alt det andre (sagt litt enkelt). Se deg selv i hans situasjon. Hva ville du ønsket da?

Joda, jeg skjønner det egentlig, hvis jeg tenker rasjonelt på det! Det er bare det at det er litt vanskelig å forstå hvorfor det nå har endret seg... Allikevel ser jeg jo at det som antakelig må til, er at jeg gir han mer tid - og rom. Det er greit det, så lenge ikke følelser og framtidsutsikter endrer seg. Hvis han nå skulle endre mening om forholdet og hvor forpliktende det er, så kan det hende at jeg forandrer mening om han. Jeg trodde jeg hadde møtt en mann som ville det samme som meg, og hvis jeg hadde fått inntrykk av at han ville noe annet med forholdet, så er det ikke sikkert at jeg hadde forpliktet meg.

[tusseline]

Jeg kjenner meg igjen i reaksjonene til kjæresten din. Min samboer og jeg traff også hverandre ganske tidlig etter begges separasjon. I starten føk vi rett til himmels, og snakket tidlig om å flytte sammen.

Men etter en stund fikk jeg halvveis panikk, og merket at jeg absolutt ikke var klar til å bli samboer igjen. Jeg var på ingen måte ferdig med ekteskapet og ting som skjedde omkring bruddet, jeg "ville hjem" og sørget mye. Samtidig var jeg stupforelsket i den nye.

For oss tok det tre år før vi begge hadde lagt fra oss den tyngste bagasjen og kunne flytte sammen.

Så hvis du virkelig vil ha denne mannen, bør du la ham få den tida han trenger. Og tro på ham når han sier at det ikke har noe med deg å gjøre. Samboerskap er praktisk og rimelig, men særboerskap som kjærester er da egentlig ganske romantisk og deilig?

He-he, ja, jeg er enig i det!! Det er veldig deilig. Allikevel er det også litt slitsomt med dette her med fram og tilbake i de forskjellige husene, opp- og nedpakking av klær, det å ikke kunne ligge på armen hans hver kveld... dele livet rett og slett.

[mil1365380270]

Nå vet du hvorfor det står "ferdig med tidligere forhold" i kontaktannonsene? ;-)

[tusseline]

Nå vet du hvorfor det står "ferdig med tidligere forhold" i kontaktannonsene? ;-)

He-he, ja nettopp!!!

[tusseline]

Det viste seg at jeg hadde misforstått noe: Han er faktisk samkjørt med meg i forhold til når vi skal begynne å titte etter felles bo! Det var deilig å vite!!!

[mil1365380270]

Det viste seg at jeg hadde misforstått noe: Han er faktisk samkjørt med meg i forhold til når vi skal begynne å titte etter felles bo! Det var deilig å vite!!!

Så bra! Lykke til da, nerve-tussa ;-)

[tusseline]

Så bra! Lykke til da, nerve-tussa ;-)

He-He, takk! Kanskje på tide å bytte navn?? ;-)

[mil1365380270]

He-He, takk! Kanskje på tide å bytte navn?? ;-)

Må vel bli lykke-tusse nå da? ;-)

[tusseline]

Må vel bli lykke-tusse nå da? ;-)

Jepp!!

[Babette]

Nå vet du hvorfor det står "ferdig med tidligere forhold" i kontaktannonsene? ;-)

Jeg tror man på sett og vis aldri blir ferdig med tidligere forhold. I alle fall hvis vi snakker om de som har vart i mange år.

[mil1365380270]

Jeg tror man på sett og vis aldri blir ferdig med tidligere forhold. I alle fall hvis vi snakker om de som har vart i mange år.

Nei, vi er jo et produkt av alt fanteriet vi har funnet på i tidenes løp ;-) Men det er greit med en kjæreste som ikke har fokuset for mye bakover da.