Bryte ut?

[lolisose]

Jeg er en "jente" i slutten av 30-årene. Har vært gift i 10 år (sammen i 14) og har 2 barn på 7 og 10. Var veldig forelsket i min mann de første 9 årene og vi hadde et fantastisk sexliv,til tross for at han overlot det meste ang. hjem og barn til meg. Han var på byen stort sett hver fredag og lørdag, kom full hjem ut på natten og sov til langt på dag hver lørdag og søndag og på andre fridager. Passet for øvrig jobben sin. En søndag jeg kom hjem fra helgetur oppdaget jeg at det hadde vært en annen kvinne i min seng. Han benektet at de hadde gjort noe annet enn å sove, men jeg tror at den episoden var vendepunktet for vårt forhold. Etter dette forandret han seg. Han bidrar med hjem og barn, er sluttet å gå på byen og er snill og omtenksom. Har aldri før vært så overbevist om at han virkelig elsker meg. Nå når han er blitt slik jeg ønsket at han skulle være, vil jeg ikke ha ham lenger. Følelsene mine for ham er borte vekk. Jeg orker ikke tanken på å ha sex med ham, men "legger meg å rygg" av og til for husfredens skyld. Har prøvd å snakke med ham om følelsene mine, men han vil ikke forstå. For det første kan han ikke skjønne at hendelser som ligger mange år tilbake kan være opphavet til at mine følelser er borte. For det andre så mener han at siden han har forandret seg og blitt den jeg ville at han skulle bli så må jo jeg være fornøyd. Ja - jeg burde jo det men det er jo ikke noe en bestemmer selv! Jeg orker ikke tanken på hvor såret han kommer til å bli dersom jeg forlater ham, og hva med barnene? Vil de ta skade av det? Men jeg sliter med tanken på å skulle leve slik som dette resten av livet. Jeg er jo ennå ung!Har så mye livslyst og følelser som blir undertrykket slik jeg lever nå. Føler meg veldig egoistisk som vurderer å ødelegge en hel familie på grunn av min egen misnøye med tilværelsen. Har det jo muligens bedre enn mange andre. Vi fungerer jo greit som venner. Noen som har tanker/meninger/erfaringer som de vil dele med meg?

[Gjest peer's solveig]

Dette høres kanskje rart ut - men - slik han var før, kan det tenkes at du følte du hadde større verdi i ekteskapet da? Du sto for alt, du slet og jobbet - det er en god følelse i det, tross alt. Jeg stusser også litt på at du uten å nøle holdt ut i de årene han gikk ut hver helg og drakk - hva for slags hjem kommer du fra som godtar dette?

Jeg tror din uro nå kommer av at noe er blitt forandret og forrykket mellom dere. _Han_ er ikke lenger den døgenikten du kjente - så hvem er _du_?

Jeg synes - før du gjør noe drastisk - skal forsøke å finne ut hva det var som fikk deg til å godta ham _før_ - i motsetning til nå. Se på din egen oppvekst, din egen far, hvilke forbilder du har for et familieliv og for rollene mellom dere.

Lykke til !

[Spirello]

På meg virker det som om du har kjempet for hans oppmerksomhet, og nå når du har den er det ikke like spennende...

Hvis alt er så bra som du sier, og du faktisk har hatt lyst til å leve med denne mannen, ville jeg prøvd familierådgivning før du bestemmer deg.. det går helt klart utover barna når foreldre skilles, hvor stor "skaden" blir kommer an på hvordan begge foreldrene takler det og hvordan de samarbeider med barna.

[Hawkwind]

Hmmm...etter at gubben blir forutsigbar og kjedelig tenner du ikke på ham lenger...?

Kan få inntrykk av det - at det du faktisk savner er en mann som var mindre forutsigbar, en du måtte kjempe med og bryne deg på. En som kunne si nei.

[angelica2]

Jeg har opplevd noe lignende som deg.

Jeg tror at "sviket" hans mot deg ved at det hadde ligget en fremmed i din seg, - har gjort at du har mistet all tillit til han. Du valgte å tilgi (sikkert for en stund siden), men opplever nå - lang tid etterpå at følelsene er borte.

Sånn var det for meg også. - Gravdvis etter "episoden" kjente jeg at respekten for han og tilliten var borte. Jeg begynte å leve mer mitt eget liv - og han forsåvidt sitt - og vi skled fra hverandre.

Vi ble skilt noen år etterpå, og jeg har aldri angret på det! Har nå truffet mannen i mitt liv og har det kjempefint!!

Min ex og jeg hadde også barn, men det synes jeg har gått veldig greit. Vi klarer heldigvis å samarbeide, og ingen av oss er bitre over forholdet som tok slutt...

[Gjest Evina]

Tror det samme som Angelica2..

At du rett å slett nå i etterkant føler deg mer sveket enn du gjorde rett etter hendelsen med den dama i senga.

Og sorry meg, men jeg har veldig liten tro på den yndskyldningen om at "vi bare sov" Hvorfor var hun da i ditt hus? Hva gjorde hun i din seng? Menn bruker ikke å ta med damer hjem fra byen hvis de ikke har noe annet i tankene.

Kanskje det faktisk skjedde mye mer og at han fikk veldig dårlig samvittighet for hva han gjorde. Og at han derfor prøver å overbevise deg og seg selv på at det er kun deg han elsker. (Noe som det virker han gjør) At han etter den episoden skjønte hvor mye du betyr for han og at han da ønsket å forandre seg.

Du må rett å slett gå etter følelsene dine og få han til å forstå. Har han sagt hvorfor han forandret seg så?

Vet ikke hva du må gjøre...

[petter smart]

Du er vel en av svært mange kvinner som tiltrekkes av drittsekker. Muligens ikke fordi de er drittsekker, men fordi de virker spennende.

Kanskje er spenningen borte når han plutselig viser at han vil ha deg. Det er jakten som er spennende, når en fanger den andre forsvinner interessen. Ikke uvanlig det.

[Babette]

Du er vel en av svært mange kvinner som tiltrekkes av drittsekker. Muligens ikke fordi de er drittsekker, men fordi de virker spennende.

Kanskje er spenningen borte når han plutselig viser at han vil ha deg. Det er jakten som er spennende, når en fanger den andre forsvinner interessen. Ikke uvanlig det.

Sånn er det f. eks med Storeulv og grisene. En gang klarte han å fange dem og hadde gjort gryta klar, men han slapp dem løs igjen for å kunne nyte jakten fortsatt.