Opprinnelseslandet - aktiv del av hverdagen?!

[colobris]

Jeg synes det er spennende å høre om erfaringene til dere erfarne adoptanter!

Har noen lyst til å fortelle litt om på hvilken måte og i hvilken grad barnas opprinnelsesland og dets kultur blir en aktiv del av det nye familielivet?

Jeg tenker at barnet må utvikle en trygghet til 2 lands ulike kulturer. Det er helt sikkert veldig forskjellig fra barn til barn (familie til familie) hvordan dette blir vektlagt og fokusert på. Jeg vil også tro at det er forskjell på barnas interesse for opprinnelseslandet sitt.

Hadde vært veldig interessant om noen har lyst til å dele sine erfaringer med hvordan dere har beina plassert i 2 kulturer!

mvh,

[Gjest ChiengMai]

Kan vel egentlig ikke så veldig mye om den thailandske kulturen, så den blir ikke noen aktiv del av guttenes liv.

Vi snakker mye om Thailand, at de er derfra og bodde der de første årene av livet sitt. Vi spiser thaimat og prater om at thaier er et flott og hjelpsomt folkeslag. Sistnevnte tema har vært mye debattert nå etter flomkatastrofen i Asia.

[Gjest nsa]

Vi deltar på arrangenter i adopsjonsforeningen pga det sosiale og har fått mange venner med barn fra samme land.

Vi snakker om barnets fødeland i naturlige sammenhenger, når vi ser koreanere på TV eller når hun lurer på dette med baby i maven / adopsjon.

Jenta vår er nå 4 år og opptatt av forskjeller og likheter i utseende og mavebarn og koreabarn. Vi er åpne og svarer på det hun lurer på, med positivt fortegn.

Men, -jenta vår blir absolutt ikke to-kulturell.

Hun ble født i Korea, men er norsk.

[colobris]

Vi deltar på arrangenter i adopsjonsforeningen pga det sosiale og har fått mange venner med barn fra samme land.

Vi snakker om barnets fødeland i naturlige sammenhenger, når vi ser koreanere på TV eller når hun lurer på dette med baby i maven / adopsjon.

Jenta vår er nå 4 år og opptatt av forskjeller og likheter i utseende og mavebarn og koreabarn. Vi er åpne og svarer på det hun lurer på, med positivt fortegn.

Men, -jenta vår blir absolutt ikke to-kulturell.

Hun ble født i Korea, men er norsk.

Takk for svaret ditt!

Vi søker om godkjenning på et barn mellom 3 og 5år - og det er nok med på å påvirke hvordan jeg tenker vedr. barnets opprinnelsesland. Kanskje litt forskjell på et lite "baby-barn" og en 5-åring?

Om barnet er 5 år når det kommer hjem til Norge, vil - i vårt tilfelle Colombia, være en levende del av h*n, og det må vi vise respekt og interesse for. Samtidig som h*n etterhvert også vil oppleve seg selv som norsk.

Og nå - så tidlig vi er i prosessen, surrer tankene hele tiden... hvordan skal vi finne en passende balansegang.... Vel... egentlig tror jeg det vil komme litt av seg selv når vi om sider kommer så langt... men, kan alltid lære av å lytte til dere andre!

[Gjest ChiengMai]

Takk for svaret ditt!

Vi søker om godkjenning på et barn mellom 3 og 5år - og det er nok med på å påvirke hvordan jeg tenker vedr. barnets opprinnelsesland. Kanskje litt forskjell på et lite "baby-barn" og en 5-åring?

Om barnet er 5 år når det kommer hjem til Norge, vil - i vårt tilfelle Colombia, være en levende del av h*n, og det må vi vise respekt og interesse for. Samtidig som h*n etterhvert også vil oppleve seg selv som norsk.

Og nå - så tidlig vi er i prosessen, surrer tankene hele tiden... hvordan skal vi finne en passende balansegang.... Vel... egentlig tror jeg det vil komme litt av seg selv når vi om sider kommer så langt... men, kan alltid lære av å lytte til dere andre!

Min niese var seks år da ho kom til Norge, og ho var overhodet ikke interessert i å snakke om landet ho var født i, ikke i det hele tatt. Når foreldrene bragte fødelandet på bane så sa ho at ho hadde vært der, og ut over det hadde det altså null interesse. Tror ho ble 18-19 år før ho endra mening og viste noe som helst ønske om å snakke om kultur og fødeland.

[colobris]

Min niese var seks år da ho kom til Norge, og ho var overhodet ikke interessert i å snakke om landet ho var født i, ikke i det hele tatt. Når foreldrene bragte fødelandet på bane så sa ho at ho hadde vært der, og ut over det hadde det altså null interesse. Tror ho ble 18-19 år før ho endra mening og viste noe som helst ønske om å snakke om kultur og fødeland.

.... og lest litt, og vel egentlig kommet fram til at....

jeg ikke skal tenke så mye...!!! )

Psst! Tusen takk for svaret ditt også!

mvh,

[Gjest nsa]

.... og lest litt, og vel egentlig kommet fram til at....

jeg ikke skal tenke så mye...!!! )

Psst! Tusen takk for svaret ditt også!

mvh,

Jeg tror at, uansett barnets alder, det er viktig å la barnet `styre` dette litt.

Feks ha en skuff i stuen som er barnets. I denne ligger diverse ting fra hjemlandet. Men barnet bestemmer selv om det vil åpne skuffen og invitere til dialog.

Eller som vi, ha litt pynt og ting fra Korea rundt omkring i huset.

Det er viktig å huske på at vi adopterer barnet fra det aktuelle landet, vi adopterer ikke landet.

..

Interessen mener jeg må springe ut fra barnet. Dere kan tilrettelegge, og være lydhør men barnet må få regulere interessen.

Et større barn vil kanskje ha mer behov for å tilpasse seg det nye hjemlandet og føle tilhørighet/ ikke føle seg anderledes, og derfor ikke være intressert i landet det ble født i den første tiden....

Da synes jeg det er viktig å respektere dette.

[Gjest girasol]

Jeg tror at, uansett barnets alder, det er viktig å la barnet `styre` dette litt.

Feks ha en skuff i stuen som er barnets. I denne ligger diverse ting fra hjemlandet. Men barnet bestemmer selv om det vil åpne skuffen og invitere til dialog.

Eller som vi, ha litt pynt og ting fra Korea rundt omkring i huset.

Det er viktig å huske på at vi adopterer barnet fra det aktuelle landet, vi adopterer ikke landet.

..

Interessen mener jeg må springe ut fra barnet. Dere kan tilrettelegge, og være lydhør men barnet må få regulere interessen.

Et større barn vil kanskje ha mer behov for å tilpasse seg det nye hjemlandet og føle tilhørighet/ ikke føle seg anderledes, og derfor ikke være intressert i landet det ble født i den første tiden....

Da synes jeg det er viktig å respektere dette.

Jeg syns det er litt feil å bare si at man adopterer barnet, ikke landet... uansett vil det landet man har unger fra følge med både ungen og familien resten av livene våre! I vårt tilfelle er vi begeistret over å ha fått lov til å skape et identitetsforhold til et annet land! Det er ikke bare sønnen vår som er fra colombia, vi har alle et hjerteforhold til landet! Og det viser seg bl.a.i det å prate om landet, ha colombiansk flagg på hylla, lage colombiansk bursdagskake og annen mat. Men det må være HELT lov å ha forskjellig måte å gjøre ting på! Så lenge det er framme i lyset at barnet faktisk ble født i et annet land, noe ihvertfall utseendet om ikke annet, som regel vitner om :-)

[ahg]

Takk for svaret ditt!

Vi søker om godkjenning på et barn mellom 3 og 5år - og det er nok med på å påvirke hvordan jeg tenker vedr. barnets opprinnelsesland. Kanskje litt forskjell på et lite "baby-barn" og en 5-åring?

Om barnet er 5 år når det kommer hjem til Norge, vil - i vårt tilfelle Colombia, være en levende del av h*n, og det må vi vise respekt og interesse for. Samtidig som h*n etterhvert også vil oppleve seg selv som norsk.

Og nå - så tidlig vi er i prosessen, surrer tankene hele tiden... hvordan skal vi finne en passende balansegang.... Vel... egentlig tror jeg det vil komme litt av seg selv når vi om sider kommer så langt... men, kan alltid lære av å lytte til dere andre!

Våre barn var ikke så store da vi fikk dem, men jeg vet at en del barn nekter å snakke sitt opprinnelige språk og heller ikke vil høre noe om sitt opprinnelsesland etter at de har kommet til Norge. Tror dette kan vare ganske lenge. Det er nærliggende å anta at dette er en måte å beskytte seg på, som gjør det lettere å takle den voldsomme omveltningen det innebærer å få nye foreldre og nytt språk, land, klima, mat, miljø, rutiner osv. Det blir kanskje enklere å blokkere vekk det gamle og ha fullt fokus på det nye.

Vår erfaring med våre to kinajenter (som var 1,5 og 1 år da vi fikk dem, og som nå er 8 og nesten 5 år) er at de ikke ønsker noen spesiell fokusering på Kina. I perioder vil de gjerne se på bilder/video fra hentereisene, og vi snakker jevnlig om forskjellen på egenfødte og adopterte når det gjelder hvilken mage de har ligget i, og at jeg er ordentlig mamma for dem selv om de ikke har vært i min mage osv. Lillesøster bodde i fosterhjem og har i perioder vært opptatt av dette.

I hverdagen er det venner og skolekamerater og alskens aktiviteter som gjelder. Og siden de vokser opp i en norsk familie, blir de jo også helt norske i sinn og språk.

Vi vil at de skal være stolte av sitt utseende og sin opprinnelse, men for oss oppleves det kunstig og ufruktbart å lage mye oppmerksomhet rundt Kina-ting i hverdagen. Vi lar barna ta initiativ selv hvis de vil snakke om det.

(Husker en gang for noen år siden da jeg var litt ivrigere til å snakke Kina-ting. Til slutt så eldstejenta litt oppgitt på meg og sukket. Jeg tok hintet.)

[Gjest nsa]

Jeg syns det er litt feil å bare si at man adopterer barnet, ikke landet... uansett vil det landet man har unger fra følge med både ungen og familien resten av livene våre! I vårt tilfelle er vi begeistret over å ha fått lov til å skape et identitetsforhold til et annet land! Det er ikke bare sønnen vår som er fra colombia, vi har alle et hjerteforhold til landet! Og det viser seg bl.a.i det å prate om landet, ha colombiansk flagg på hylla, lage colombiansk bursdagskake og annen mat. Men det må være HELT lov å ha forskjellig måte å gjøre ting på! Så lenge det er framme i lyset at barnet faktisk ble født i et annet land, noe ihvertfall utseendet om ikke annet, som regel vitner om :-)

Korea er absolutt i våre hjerter og vi foreldre er mer enn opptatt av landet, kulturen, menneskene osv....

Poenget mitt er at selv om vi har denne store interessen for landet, må vi ikke presse den samme interessen på barnet. Det må barnet selv få bestemme.

[Gjest ChiengMai]

.... og lest litt, og vel egentlig kommet fram til at....

jeg ikke skal tenke så mye...!!! )

Psst! Tusen takk for svaret ditt også!

mvh,

Du oppdager nok etter hvert at det naturlige er å la barnet styre samtalene, og da faller alt naturlig (og ikke alltid slik som man har tenkt, nei. :-) ). Men jeg skjønner godt ressonnementet ditt, hadde sikkert tenkt slik selv om jeg ikke hadde hatt denne kjempeflotte niesen min.