Partiske familiekontorer?

[Gjest skilt - og likevel...]

Nå er det godt over to år siden jeg flyttet fra mannen min - og vi er skilt.

Men med avstand kommer ettertanke. Javisst, det var mye ved hans oppførsel den gangen som var klanderverdig. Javisst, det er nok det beste at vi skilte lag. Men..

Stadig flere men kommer opp, synes jeg. Jeg ser nå bedre min egen del i det som skjedde - og er ikke stolt. Hvordan jeg oppdager det? Jo, jeg ser på slike programmer som SOS Barnevakten og Dr. Phil og lærer mye - om meg selv. Jeg synes jeg har gått i svært mange av de fellene som blir avslørt på tv. Særlig i forhold til barneoppdragelsen - som vi kranglet om støtt!

Jeg var rett og slett ikke moden! Jeg definerte dessuten meg selv som kvinne og mor gjennom omsorg og oppmerksomhet - som det ble for mye av. Jeg lyttet veldig lite til det han sa. Og ville.

Og det han sa og ville, er typiske ting som menn sier, mener og vil! Som å la ungen gråte i stedet for å trasse seg til viljen sin, som å la ungene rydde opp etter seg i stedet for å gå rett ut og leke, som å gjøre lekser først, tv etterpå. Neida, jeg ville gi omsorg - ... når barnet gråter, må vi lytte til det - tenkte jeg - dengang. Jeg klarte aldri la noen av ungene gråte.

Og da er poenget og spørsmålet mitt - hvorfor sa ikke Familievernkontoret noe til _meg_? Hvorfor anså de _han_ som hovedårsaken til våre problemer?

Er Familievernkontorene for feminine? Jeg sier _ikke_ feministisk. Jeg sier feminine. Støtter de såkalte "myke" verdier - for enhver pris? _Liker_ de rett og slett ikke menns mer røffe måte å være menn og foreldre på? Er Norge blitt en så feminin kultur at det maskuline blir helt borte? Er det ikke lov å være litt tøff, sette grenser, tøye grenser, si nei - eller si ja? Er det kvinnelige måter å samhandle på som er de eneste aksepterte? Særlig i Familievernkontorene?

(Jeg får alltid en klump i magen når terapeutene der begynner å snakke om sine egne skilsmisser og løsninger - skal vi alle velge som dem, og slik bekrefte at _de_ valgte rett? Finnes ikke andre løsninger i samliv enn dem de selv ville ha valgt?)

Jeg er i ettertid skuffet over at ikke Familievernkontoret også vernet fars rett til å være maskulin! Til å se ting annerledes enn kvinner gjør. Er skuffet over å høre dem foreslå at han nok er psykopat, siden han ikke ga seg når jeg ba ham om det. Jeg ba ham vel i praksis om å bli som meg selv, og det er vel knapt psykopatisk å nekte å føye meg, vel?

Klart slik støtte gjorde godt da jeg satt der oppløst i tårer. Men nå i ettertid er jeg sjeleglad for at mannen min forble mann, og nå er et godt forbilde for mine barn. Jeg er ikke enig i alt han gjør - men jeg ser at våre forskjeller utfyller hverandre, i stedet for å oppleve dem som konkurranse.

Dette ble et langt innlegg - men jeg er spent på deres respons. Nei, jeg sier ikke Familievernkontorene er elendige - jeg sier de ikke er seg bevisst at menn og kvinner er forskjellige - og heller ikke er seg bevisst det _enorme_ ansvaret de har - som såkalt profesjonelle - til å ikke bare støtte den ene parten.

Den ene parten har aldri hele retten på sin side. Fram for Familiekontorer som gir høyde for menneskers egenart, og fram for også å støtte fedre i den jobben de gjør!

[fyrlykt]

Jeg tror ikke det gjelder alle familiekontor.

Uansett kan vi ikke legge skylda på familiekontoret alene. Kvinner må også lære at vi ikke har enerett på å definere omsorg, oppdragelse og husarbeid. Jeg synes det er kjempeviktig at vi lar menn gjøre ting på sin måte og ikke trumfe igjennom vår måte å gjøre det på.

[Hawkwind]

Jeg tror nok du kan ha rett i noe her.

Kaster tilbake et lite spørsmål til ettertanke her: Hvordan ville din reaksjon vært om du opplevde familiekontoret til ikke å være på din side i den situasjonen?

[Gemini]

Hvis du er på talefot med eks-mannen din - og det håper jeg jo når dere har barn - så kanskje du burde ta en prat med han om dette? Vil sikkert være godt for han å se hvordan du tenker om det som skjedde... :-)

[Gjest skilt - og likevel...]

Jeg tror ikke det gjelder alle familiekontor.

Uansett kan vi ikke legge skylda på familiekontoret alene. Kvinner må også lære at vi ikke har enerett på å definere omsorg, oppdragelse og husarbeid. Jeg synes det er kjempeviktig at vi lar menn gjøre ting på sin måte og ikke trumfe igjennom vår måte å gjøre det på.

Poenget mitt er at når jeg oppsøker et familievernkontor, er det for å få profesjonell, upartisk hjelp. Og det synes jeg ikke jeg fikk!

Jeg mener at familievernkontoret faktisk har som jobb å forsøke å få oss til å se ting fra flere sider og bruke våre felles ressurser i stedet for å dele ut "rett" og "galt"!

Jeg var veldig villig til og interessert i å forstå _hans_ side av saken - men det virket ikke som om familievernkontoret var villig til det i det hele tatt! De virket mer interessert i å se ham som den stygge ulven og meg som - ja, Rødhette.

Jeg hadde en vanskelig mann - det er ikke det. Poenget er at _jeg_ er heller ikke så lett - og ba om hjelp - og det virket som om de trodde jeg var et offer som ikke visste mitt eget beste...

Jeg må til sist legge til at det siden har kommet fram at min mann har adhd... Selv visste jeg ingen ting om den lidelsen da - men bør jeg ikke kunne forvente at de profesjonelle ville vurdere en slik mulighet før de uten videre stemplet ham som umulig? Ja, en av dem sa til og med psykopat?

Satt akkurat nå og så det danske programmet om voksne med adhd - på nrk 2 - og skjønner mer og mer av mitt ekteskap. Jeg er skuffet over at familievernkontorets medarbeidere er så snevre i sitt syn på menn og ekteskapsproblemer og ikke engang vurderte muligheten av andre problemer.

[terningkast6]

Poenget mitt er at når jeg oppsøker et familievernkontor, er det for å få profesjonell, upartisk hjelp. Og det synes jeg ikke jeg fikk!

Jeg mener at familievernkontoret faktisk har som jobb å forsøke å få oss til å se ting fra flere sider og bruke våre felles ressurser i stedet for å dele ut "rett" og "galt"!

Jeg var veldig villig til og interessert i å forstå _hans_ side av saken - men det virket ikke som om familievernkontoret var villig til det i det hele tatt! De virket mer interessert i å se ham som den stygge ulven og meg som - ja, Rødhette.

Jeg hadde en vanskelig mann - det er ikke det. Poenget er at _jeg_ er heller ikke så lett - og ba om hjelp - og det virket som om de trodde jeg var et offer som ikke visste mitt eget beste...

Jeg må til sist legge til at det siden har kommet fram at min mann har adhd... Selv visste jeg ingen ting om den lidelsen da - men bør jeg ikke kunne forvente at de profesjonelle ville vurdere en slik mulighet før de uten videre stemplet ham som umulig? Ja, en av dem sa til og med psykopat?

Satt akkurat nå og så det danske programmet om voksne med adhd - på nrk 2 - og skjønner mer og mer av mitt ekteskap. Jeg er skuffet over at familievernkontorets medarbeidere er så snevre i sitt syn på menn og ekteskapsproblemer og ikke engang vurderte muligheten av andre problemer.

Enn du selv da, var ikke du den nærmeste som av kjærelighet til og med kunne spørre deg selv om adferden kunne ha andre årsaker enn vrangvilje? Det er ikke så enkelt for et familiekontor som treffer et par i noen timer å danne seg et fullstendig bilde av situasjonen. Du hadde levd med denne mannen, du hadde snakket med hans familie, du visste om hans bakgrunn osv. De profesjonelle på kontoret hadde kun deres historie å forholde seg til.

[Gjest skilt - og likevel...]

Enn du selv da, var ikke du den nærmeste som av kjærelighet til og med kunne spørre deg selv om adferden kunne ha andre årsaker enn vrangvilje? Det er ikke så enkelt for et familiekontor som treffer et par i noen timer å danne seg et fullstendig bilde av situasjonen. Du hadde levd med denne mannen, du hadde snakket med hans familie, du visste om hans bakgrunn osv. De profesjonelle på kontoret hadde kun deres historie å forholde seg til.

Å nei, du, så enkelt var det nok ikke! Diagnosen kom først for 1 1/2 år siden - familien hans er full av det - men ingen har fått diagnose før ungene begynner å bli diagnostisert nå.

Jeg hadde ikke anelse, jeg. Du kan jo tenke deg hvordan det er å leve med et menneske som - slik jeg tolket det - igjen og igjen demonstrerte at han ga blaffen i hva jeg sa, ikke brydde seg om å holde avtaler, som sovnet midt i samtaler på kvelden, som - hadde hodet alle andre steder. Men - som hver gang kameratene kom innom, tilsynelatende var med fullt og helt!

Det viste seg jo at det var umulig å gjøre avtaler med ham. Dermed - ville jeg ha noe gjort, måtte jeg ordne det selv. Men - om moren hans ba ham om noe, eller broren hans eller søsteren - da løp han med en gang.

Ville du ha tatt det som noe annet enn - mangel på interesse, da?

Nei, du, man kan elske et menneske - men når man stadig får "Goddag mann!""Øksekaft!"-svar - da skal man sannelig ha selvtillit i tillegg til kunnskaper for å forstå at det ikke er personlig ment!

Familiekontorene, derimot - har avstand og kunnskaper - eller har de?

[Gjest fajaline]

Nå generaliserer du voldsomt. Jeg har vært hos to familieterapeuter, begge menn, og har helt andre erfaringer enn det du har.

[Gjest skilt - og likevel...]

Nå generaliserer du voldsomt. Jeg har vært hos to familieterapeuter, begge menn, og har helt andre erfaringer enn det du har.

Kjempebra! Jeg har nok bare vært veldig uheldig, da!

[Gjest meg37]

Å nei, du, så enkelt var det nok ikke! Diagnosen kom først for 1 1/2 år siden - familien hans er full av det - men ingen har fått diagnose før ungene begynner å bli diagnostisert nå.

Jeg hadde ikke anelse, jeg. Du kan jo tenke deg hvordan det er å leve med et menneske som - slik jeg tolket det - igjen og igjen demonstrerte at han ga blaffen i hva jeg sa, ikke brydde seg om å holde avtaler, som sovnet midt i samtaler på kvelden, som - hadde hodet alle andre steder. Men - som hver gang kameratene kom innom, tilsynelatende var med fullt og helt!

Det viste seg jo at det var umulig å gjøre avtaler med ham. Dermed - ville jeg ha noe gjort, måtte jeg ordne det selv. Men - om moren hans ba ham om noe, eller broren hans eller søsteren - da løp han med en gang.

Ville du ha tatt det som noe annet enn - mangel på interesse, da?

Nei, du, man kan elske et menneske - men når man stadig får "Goddag mann!""Øksekaft!"-svar - da skal man sannelig ha selvtillit i tillegg til kunnskaper for å forstå at det ikke er personlig ment!

Familiekontorene, derimot - har avstand og kunnskaper - eller har de?

Det er bare sååå fint å høre noen som stiller spørsmål både ved sin egen avgjørelse og tar selvkritikk.

Vi har også opplevd dette, og jeg fikk heldigvis mulighet til å snakke ut med mannen min om disse tingene etter skilsmissen.

Han hadde gjort veldig mye mer riktig enn jeg var villig til å se, men det var ikke så merkelig at han virket uinteressert i å samarbeide med meg.

For jeg kritiserte det meste av det han gjorde.

Når han forstod at jeg angret på hvordan jeg hadde lagt all skylda på han var han villig til å snakke ut, og vi har fått til det samlivet jeg lengtet etter.

Selv om han ikke er annerledes enn før så ser jeg hvor herlig han egentlig er.

Det ville vært et større nederlag for meg å fortsette å være stolt enn å be om unnskyldning, og heldigvis ville han komme tilbake til meg.

Vi har det helt herlig nå. Prøv å få til en god samtale om alt sammen.

Det er selvfølgelig vanskelig hvis han er i et nytt forhold, men likevel vil det være fint for samarbeidet om barna.

Det styrker selvtilliten for alle parter.

Jeg har sluttet å høre på alle de venninnene som tror alt er mannens skyld og som ikke tør være sårbare for sine egne feiltrinn.

Det er mye lettere for oss å kritisere enn å si unnskyld.

[gammel røy]

Vi var i sin tid innom et familievernkontor. Jeg opplevde overhodet ikke terapeuten (mannlig) som partisk på noen måte. Både mannen og jeg "fikk" hvert vårt å jobbe med i forholdet.

[Gjest skilt - og likevel...]

Det er bare sååå fint å høre noen som stiller spørsmål både ved sin egen avgjørelse og tar selvkritikk.

Vi har også opplevd dette, og jeg fikk heldigvis mulighet til å snakke ut med mannen min om disse tingene etter skilsmissen.

Han hadde gjort veldig mye mer riktig enn jeg var villig til å se, men det var ikke så merkelig at han virket uinteressert i å samarbeide med meg.

For jeg kritiserte det meste av det han gjorde.

Når han forstod at jeg angret på hvordan jeg hadde lagt all skylda på han var han villig til å snakke ut, og vi har fått til det samlivet jeg lengtet etter.

Selv om han ikke er annerledes enn før så ser jeg hvor herlig han egentlig er.

Det ville vært et større nederlag for meg å fortsette å være stolt enn å be om unnskyldning, og heldigvis ville han komme tilbake til meg.

Vi har det helt herlig nå. Prøv å få til en god samtale om alt sammen.

Det er selvfølgelig vanskelig hvis han er i et nytt forhold, men likevel vil det være fint for samarbeidet om barna.

Det styrker selvtilliten for alle parter.

Jeg har sluttet å høre på alle de venninnene som tror alt er mannens skyld og som ikke tør være sårbare for sine egne feiltrinn.

Det er mye lettere for oss å kritisere enn å si unnskyld.

Så flott å høre at dere to fant tilbake til hverandre! Det toget er nok gått for oss - men jeg merker i alle fall at samarbeidet mellom oss går lettere nå som jeg ikke lenger trenger kritisere ham for alt mulig. Han er jo aldeles ukvinnelig i mye av det han gjør - i dag sier jeg - heldigvis!

Jeg er enig med deg i at venninner fort blir et problem - det blir så mye sutring og så lite konstruktivt. Menn _er_ forskjellige fra oss - og ungene - ja, de trenger kvinner _og_ menn - for å utvikle sine identiteter. Så jeg håper jo - at til tross for at mine barns foreldre ikke kan leve sammen, så kan de i alle fall få det beste ut av oss, hver på sin kant?

Takk for innspill - og lykke til videre i livene deres, dere to!