Gift med en, forelsket i en annen

[Gjest TGD]

Har vært sammen med og etterhvert gift med mannen min nå i 8 år og har 3 flotte barn sammen. Siden barna begynte å komme har det vært en god del vanskeligheter i forholdet, mye pga manglende nærhet og dårlig kommunikasjon.

Har med jevne mellomrom såkalte runder hvor vi sier at vi må jobbe med forholdet og begge er enige om at det ikke er bra. Familieterapi er også forsøkt uten at det hjalp noe særlig. For tiden er vi på et punkt hvor vi vel heller kan kalles et arbeidsfellesskap enn kjæresteforhold og begge innrømmer et det ene og alene er pga barna vi holder sammen. Jeg opplever det som en lettelse når han ikke er hjemme og tror han har det på samme måten. Han har selv sagt at han aldri har vært forelsket i noen (meg inkludert) og jeg tror ikke det er noen fare for at han er involvert med noen annen (ennå...).

For snart et år siden traff jeg en mann i forbindelse med jobben som jeg ble utrolig betatt av. Har vært avstandsforelsket i ham helt siden da og opplevde for et par uker siden at det *ble noe* mellom oss sent en kveld. Han er selv gift og har barn og var den som stoppet ting før vi gikk altfor langt. Vet at han også er tiltrukket av meg, men han har sagt klart i fra at han ikke orker noe dobbeltliv eller har noe ønske om å bryte ut av sitt familieliv til fordel for meg. Jeg er så forelsket i ham nå at jeg ville ha gjort det og det skremmer meg jo selvfølgelig en del siden jeg har mine barn å tenke på midt oppi det hele. Fornuften sier at jeg bare må innse at han ikke er noe for meg nå - vi er jo begge fastlåst på hver vår kant og han har ikke engang gikk signaler på at han ønsker å bryte det.

Men hva skal jeg gjøre....!?? Når man i utgangspunktet har meget lunkne følelser for sin mann, hvordan skal man da kunne fungere i forholdet når man samtidig hele tiden lengter etter en annen?? Dette er sikkert en utrolig klassisk problem som tusenvis av mennesker har opplevd før meg. Kan noe gi meg noen kloke, gjerne selvopplevde ord som gjør dette lettere å bære? Ikke bare si *skjerp deg og glem ham* for det klarer jeg jo ikke...

[Gjest mij]

Tenker du å forlate mannen din uansett, eller kun om du fikk han du er forelsket i?

For du sier jo at "Vet at han også er tiltrukket av meg, men han har sagt klart i fra at han ikke orker noe dobbeltliv eller har noe ønske om å bryte ut av sitt familieliv til fordel for meg."

Da vet du hva du har å forholde deg til. Når det gjelder forholdet til mannen din, kan jeg ikke gi noen råd, men hvis du føler dere har prøvd alt så bør du vel gå fra ham fordi det ikke er noen annen utvei, ikke fordi du er mer forelsket i en annen..?

[Gjest tjohooo]

Familieterapi, ok. Enige om at det ikke er bra, ok. Enige om at dere må jobbe med forholdet, ok. Hva med å bli enige om å VILLE?

[Gjest TGD]

Familieterapi, ok. Enige om at det ikke er bra, ok. Enige om at dere må jobbe med forholdet, ok. Hva med å bli enige om å VILLE?

Vi sier begge at vi VIL og skal sette av tid til å være sammen etc. Men når det kommer til stykket gjør vi det ikke, prioriterer ikke hverandre i en hektisk hverdag for vi kanskje innerst inne har gitt opp begge to...

[Gjest TGD]

Tenker du å forlate mannen din uansett, eller kun om du fikk han du er forelsket i?

For du sier jo at "Vet at han også er tiltrukket av meg, men han har sagt klart i fra at han ikke orker noe dobbeltliv eller har noe ønske om å bryte ut av sitt familieliv til fordel for meg."

Da vet du hva du har å forholde deg til. Når det gjelder forholdet til mannen din, kan jeg ikke gi noen råd, men hvis du føler dere har prøvd alt så bør du vel gå fra ham fordi det ikke er noen annen utvei, ikke fordi du er mer forelsket i en annen..?

Vet jo ikke om det er det jeg vil. Det er da ikke så lett å bryte opp når man har 3 barn sammen? Akkurat nå tror jeg at jeg hadde orket et brudd uavhengig av fremtiden med den andre (lever vel i håpet...) Men fornuften sier at jeg må fortsette som nå pga barna.

[Hawkwind]

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

[Gjest mij]

Vi sier begge at vi VIL og skal sette av tid til å være sammen etc. Men når det kommer til stykket gjør vi det ikke, prioriterer ikke hverandre i en hektisk hverdag for vi kanskje innerst inne har gitt opp begge to...

Da trenger du ikke akkurat en forelskelse på toppen, som bare stiller ekteskapet ditt i et enda dårligere lys.

Ser du den andre mannen regelmessig på jobben? Har du noen mulighet til å unngå ham? Tror du bør få ham ut av systemet så fort som overhodet mulig... Lettere sagt enn gjort, men du har jo fått vite hvor han står.

[Genco]

Vet jo ikke om det er det jeg vil. Det er da ikke så lett å bryte opp når man har 3 barn sammen? Akkurat nå tror jeg at jeg hadde orket et brudd uavhengig av fremtiden med den andre (lever vel i håpet...) Men fornuften sier at jeg må fortsette som nå pga barna.

Hvis jeg kan få være så frekk å bare se på det fornuftsmessige aspektet her, så ville jeg si at det mest fornuftige er at du går ut av forholdet fordi det ikke fungerer for deg. Du blir ikke lykkelig i forholdet, og ikke han heller. Når foreldrene ikke har det bra, så har ikke barna det optimalt heller. Det er etter min mening bedre å skille lag og få en slags ny start. Dere vil jo uansett få en separasjonsperiode hvor dere vurderer om den situasjonen er best totalt sett for dere.

Familieterapi er jo et alternativ, men det høres ut som om dere er forbi det punktet.

Det er alltid viktigst å ta hensyn til barna, men noen ganger er det også til barnas beste at mor og far skilles.

Lykkelige foreldre=lykkelige barn.

Uansett om man bor sammen eller ikke.

[Genco]

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

Vel talt!

[Gjest TGD]

Da trenger du ikke akkurat en forelskelse på toppen, som bare stiller ekteskapet ditt i et enda dårligere lys.

Ser du den andre mannen regelmessig på jobben? Har du noen mulighet til å unngå ham? Tror du bør få ham ut av systemet så fort som overhodet mulig... Lettere sagt enn gjort, men du har jo fått vite hvor han står.

Nettopp! Når ekteskapet ikke funker er det ikke spesielt sunt å få en stormende forelskelse på toppen av det hele. Vet at jeg bør unngå ham og at avstand og hans passivitet er den beste medisin. Ser ham av og til (heldigvis!) gjennom jobben, men ikke oftere at jeg bør kunne kutte ut. Men jeg ønsker jo ikke det fordi jeg er bunnløst forelsket!

[Gjest TGD]

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

Er fornuftsmessig enig i mye av det du skriver. Lurer mange ganger på om jeg er forelsket i forelskelsen og det jeg ikke kan få. At jeg glorifiserer den andre og mannen min oppleves som enda mer grå og kjedelig. Men vi setter begge barna høyt, det er grunnen til at vi begge er enige om å fortsette som np selv om vi er enige om at vi ikke "elsker hverandre" (hva nå enn det betyr?).

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

- Hawkwind

[Hawkwind]

Er fornuftsmessig enig i mye av det du skriver. Lurer mange ganger på om jeg er forelsket i forelskelsen og det jeg ikke kan få. At jeg glorifiserer den andre og mannen min oppleves som enda mer grå og kjedelig. Men vi setter begge barna høyt, det er grunnen til at vi begge er enige om å fortsette som np selv om vi er enige om at vi ikke "elsker hverandre" (hva nå enn det betyr?).

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

- Hawkwind

At dere "fortsetter som nå" er en svært dårlig løsning, både for dere selv og for barna. Dessverre.

Barna merker veldig godt når foreldrene ikke har det bra; og kan i verste instans grunnet dette bli påført uheldig lærdom om mellommennesklige relasjoner som de tar med til sine respektive samliv når de blir voksne.

At du søker ut i forelskelsen, er en klar indikator på hvor destruktivt dette er for dere voksne.

Et kjapt lite forslag: Få bort barna en hel helg (engasjer familie eller nære venner som barnevakter), og bruk hele helgen på å gå gjennom forholdet.

Kartlegg savn og behov, snakk ut om uoverensstemmelser og skuffelser. Planlegg hvordan hverdagen kan bli ihvertfall litt bedre for dere begge.

Om det gir gode resultater, gjenta prosessen etter en stund. Legg ned et langsiktig arbeid for å gjøre voksenhverdagen bedre og mer levbar for dere begge.

I verste/beste fall kan det til og med hende dere gjenoppdager dere selv som par og kjærester i prosessen.

[Gjest mij]

Nettopp! Når ekteskapet ikke funker er det ikke spesielt sunt å få en stormende forelskelse på toppen av det hele. Vet at jeg bør unngå ham og at avstand og hans passivitet er den beste medisin. Ser ham av og til (heldigvis!) gjennom jobben, men ikke oftere at jeg bør kunne kutte ut. Men jeg ønsker jo ikke det fordi jeg er bunnløst forelsket!

Du _vil_ jo ha i pose og sekk.

[mil1365380270]

Se bort fra han andre, han falmer sannsynligvis fort hvis du plutselig blir fri. Forelskelsen er sikkert bare et symptom på din utilfredshet.

Snakker dere om skilsmisse? Min erfaring er at man må snakke om det. Ikke sånn teoretisk snakking, men planlegging av hva dere skal gjøre fremover i livet deres.

Først når det å leve alene er et like selvfølgelig valg som å fortsette sammen, kan dere kjenne hva dere egentlig vil. Stirr alternativene i hvitøyet.

Kanskje føler du en enorm lettelse ved at du kan bli fri, eller du føler for å fortsette ekteskapet.

[far til 3 adopterte]

Du sier du er forelsket i en annen mann som i tillegg har familie, samtidig som du befinner deg i et "havarert" ekteskap.

Er det ikke nok med et "havarert" ekteskap?

Ønsker du virkelig å være en "kile" som bryter opp en annen familie?

Mitt råd til deg er:

Avslutt først det du er i, før du finner deg en ny kjæreste. Men for all del ikke synk så dypt at du splitter opp en annen familie, finn deg en som ikke er i noe forhold.

[serendipity]

Ettersom dere kun forsøker fordi dere har barn sammen er det jo dømt til å mislykkes. Og du skal vel heller ikke se fort ifra at du føler forelskelse fra han andre fordi han gir deg den oppmerksomheten og kilingen i magen som mannen din ikke gjør. Ergo kan du faktisk komme til å føle det samme for en svt. ny mann som "krysser din vei". Det virker derfor ikke som forholdet du har til mannen din vil bli noe mer enn et Familien A/S.

[gammel røy]

Correct me if I'm wrong, men jeg får inntrykk av at du vil ha både i pose og sekk. Stikk fingeren i jorda og finn ut hva du _vil_ med livet ditt. Verken du, mannen din eller barna deres høres ut for å det tilfredsstillende slik du beskriver situasjonen.

[Goliath]

Før du i det hele tatt vurdere en annen mann (uansett om det er som elsker eller noe mer), så skylder du både din mann og dine barn å finne ut av hva det er du virkelig ønsker med det forholdet du er i nå.

Velger du å fortsette, så gjør du det - og holder deg da til den mannen du har.

Velger du å avslutte, så gjør du det - helt uten å henge det på noen ny kjæreste.

Det er noe du også for din egen del bør vente med til du har fått etablert deg som singel.

Alt annet vil kun gjøre en vanskelig situasjon enda værre - for deg, dine barn og din nåværende mann.

[Goliath]

Sitter egentlig med et inntrykk av at det er enklere for deg å fortape deg i drømmen om det uoppnåelige og hva det kunne blitt, fremfor å ta tak i det livet du nå har.

Ikke minst på grunn av barna, må du og din mann ihvertfall finne ut av hva som ikke fungerer i forholdet, hvorfor det er slik - og etter det begynne å dra noen konklusjoner om hva som skal skje videre.

At både du og din mann ikke har det bra i forholdet, gir meg som utenforstående følgende informasjon: Dere har begge behov som den andre lar forbli utilfredsstilt.

Dere bør ta tiden til å snakke sammen om det - slik at du finner ut hva du ikke får, og får dette bevisstgjort både for deg selv og din mann. Din mann bør gjøre det samme, finne ut hva han ikke får i forholdet, og bevisstgjøre dette både for seg selv og overfor deg.

Dernest har man årsaker. Hvorfor oppfyller dere ikke hverandres behov. Hva ligger bak dette?

Dårlig kommunikasjon, for lite tid, for slitne, andre faktorer som kommer i veien...?

Til sist noen konklusjoner. Hvilke endringer må foretas for at deres respektive behov skal oppfylles. Hva er mulig å få til, hva er ikke mulig å få til.

Så lenge man har barn sammen, skylder man barna å finne ut av dette. Man skylder barna at man har en reell innsats for å redde forholdet.

Spørsmålet er om du og din mann synes barna er såpass viktige at dere vil gjøre den innsatsen for deres skyld.

Meget godt skrevet.

[Lillemus]

Vi sier begge at vi VIL og skal sette av tid til å være sammen etc. Men når det kommer til stykket gjør vi det ikke, prioriterer ikke hverandre i en hektisk hverdag for vi kanskje innerst inne har gitt opp begge to...

Da VIL dere jo ikke på ordentlig. Er dere redde for å såre den andre om dere sier det som det er - at dere faktisk ikke VIL fortsette å prøve lenger?