forvirret

[Gjest fortvila]

Jeg er 23 år, og er samboer med en utrolig god gutt. Vi har bodd sammen i litt over 3 år, og har en datter sammen. Forholdet har vært veldig stabilt, vi har omtrent ikke hatt en krangel på hele denne tida, og han er den aller beste vennen jeg noen gang har hatt. I det siste har jeg vært veldig forvirret om utgangspunktet mitt for dette forholdet. Etter år med dårlig selvtillit, bl.a.store spiseforstyrrelser, føler jeg at jeg nå har kommet "ovenpå", har omsider insett at jeg ikke er mye dårligere enn alle rundt meg, og at folk til og med kan sette pris på meg! Har i det siste fått ganske mange komplimenter for både kropp og utseende, og at jeg er ei hyggelig jente (både fra menn og kvinner, venner og ukjente). Det som er problemet mitt nå, er at jeg har begynt å tvile på at forholdet mellom meg og samboeren min er bygget på de "riktige" tingene. Akkurat nå føler jeg at det eneste jeg føler for ham er at han er den beste vennen jeg noen gang har hatt, men at jeg ikke er forelsket i ham lenger. Jeg har alltid sett på det å være bestevenner som et av de beste utgangspunktene for et forhold, men nå føler jeg at det ikke er nok lenger. Savner følelsen av å være forelsket, og får dårlig samvittighet når han forteller meg at han bare blir mer og mer forelsket i meg. Kan nevne at det var jeg som "sto på" mest i begynnelsen av forholdet, han tok lite initiativ i begynnelsen. Nå føler jeg at jeg på en måte har "lurt ham", og lurer på om jeg i det hele tatt var forelsket da vi ble sammen, eller om jeg bare var ute etter tryggheten i et forhold. Føler på mange måter at det som holder meg igjen i forholdet, er hensynet til datteren vår. Jeg vet at jeg er villig til å strekke meg veldig langt for hnnes del, men jeg føler jeg lyver når jeg sier til ham at jeg er glad i ham. Føler at jeg må snakke med ham om dette, men samtidig er jeg livredd for å miste ham helt, som sagt er han den beste vennen jeg noen gang har hatt, den eneste jeg noen ang har følt at jeg kan stole helt og fullt på. Føler at det er bare et tidsspørsmål for jeg sprekker fullstendig, og da er jeg overbevist om at alt mellom oss blir fullstendig ødelagt. Føler meg som verdens råtneste person som ikke "greier" å føle meg forelsket, for jeg vet at en snillere og "stødigere" person kommer jeg aldri til å finne, han er også den beste pappa'n jenta vår noen gang kunne fått, og jeg føler meg egoistisk og ond for å i det hele tatt tenke tanken på å flytte fra ham, for hennes del.

Skjønner jo at ingen her kan si hva jeg bør gjøre, og at det ikke finnes fasitsvar på hva jeg bør gjøre. Men kanskje noen kan fortelle meg sin historie, komme med noen gode råd, eller kanskje bare noen oppmuntrende ord...

[loppen]

Du er endel år yngre enn meg, og har fått barn tidlig i livet. Jeg traff mannen min da jeg var 25 år og vi fikk barn to år. Barna våre vokser og er blitt snart 7 og 9, og hvis du leser innlegget som jeg har skrevet rett foran ditt, så kan du se at jeg sliter med mye av det samme som du sliter med. Det er ofte barna som holder oss igjen, og jeg vet at hadde vi ikke hatt barn, så hadde jeg flyttet.

Barna har jeg ikke villet være foruten. De gir livet stort innhold og en dimensjon jeg ikke vil unnvære. Derfor blir jeg. Vi har det egentlig fredfullt og helt greit sammen, men vi er veldig ulike og setter pris på helt forskjellig ting.

Jeg er like rådvill som deg. Jeg har slitt med disse problemene i mange år og regner med at det er en "modningsprosess" som en gang vil resultere i noe. Jeg tar ingen overilete avgjørelser og vet vel egentlig med meg selv at jeg har det ganske bra selv om livet med mannen min er kjedelig.

Kanskje er det en venninne som er tingen? En riktig god venninne som gir livet en annen dimensjon. Jeg har en god venninne (og flere perifere), men hun er mye enklere enn meg, og kan ikke gi meg det jeg savner.

Vi kan ikke forvente at mannen vi bor sammen med skal gi oss alt vi trenger, så kanskje vil det være riktig å søke etter de egenskapene vi trenger hos andre? Det er sikkert ikke greit å være mann heller....??

Dette ble bare små tanker omkring problemet. Jeg mener iallefall at du ikke skal bryte ut av et trygt forhold, men la tiden få arbeide med dine følelser.

Vennlig hilsen

[Gjest af]

Hva tror du venter på deg der ute? Er det realistiske drømmer? Har du prøvd å få det til med han du allerede har?

Du høres ut som o mdu har bundet deg for tidlig og nå lurer på hva du har gått glipp av i livet.

Jeg foreslår at du tar med deg din nye selvsikkerhet ut i verden og lever livet, og at du i første omgang gjør ditt beste for å leve det sammen med han du har.

Kanskje finner du nye sider ved han også?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg vil begynne med noen oppmuntrende ord.

Du har ingen grunn til å bebreide deg selv fordi du ser på parforholdet ditt annerledes nå enn for 3 år siden, da du flyttet sammen med samboeren din. Den gangen valgte du etter slik du var da. Jeg kan ikke se at du har lurt partneren din (som du skriver), selv om det nå 3 år etter fortoner seg annerledes for deg. Ingen kan se inn i fremtiden, selv om vi gjerne skulle ønske det.

Det høres ut som om du har gjennomgått en betydelig utvikling mht trygghet og selvbilde på disse årene. Gratulerer! Så bra. Vær stolt og glad for det.

Når du nå som mer moden og selvstendig person, savner forelskelsen og noe mer enn vennskap fra mannen din, vil jeg foreslå for deg at du tar dette opp med han direkte. På brevet ditt ser det ut til at du tror det kan være dristig, fordi forholdet da kan sprekke. Det er mulig det. Men å ikke snakke med han om dette som du snart sprekker av, er vel å lure han enda mer.

Mitt forslag er at du tar mot til deg (og det tror jeg du har nå),og åpner for dialog med han om noe så viktig.

Dere høres ut til å være gode foreldre for datteren deres. Men å holde sammen bare pga barn er jeg skeptisk til. Hvor vil du hente næring til ditt parforhold da?

Holder du ikke liv i parforholdet vil det sakte brenne ut, er min erfaring.

Kanskje dere to er et slikt par som etter å ha vokst fra hverandre nesten må gifte seg på nytt. Men da må dere sjekke ut om dere vil være kjærester og et par fortsatt. Det kan dere bruke samtaler til.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon på familiekontor eller hos lege.

[Gjest Hlock]

Her sit eg på den andre sida av bordet. Eg er ein 30 år gamal mann som dei siste 9 månadene har vore saman med ei jente på snart 23.

Vi har vore saman kortare tid, og det er heller ingen barn inne i biletet, men eg trur likevel at ho kanhenda går gjennom nokre av dei tinga som du skriv om.

Forholdet vårt er nesten over. Ho bur framleis hos meg, men katta er ute av sekken. Ho har sagt at ho ynskjer å gjera det slutt med meg, og m.a. fordi ho har sagt dette ein gong, ser ho ingen veg attende.

I byrjinga av forholdet var ho viss på at eg var mannen i hennes liv, men no seier ho at spaninga er over. Ho treng tid til å finna ut av livet sitt utan nokon så tett innpå henne. Dei siste månadene har eg vore den beste venen hennar, og er det framleis. Ho manglar sine nære venninner, og dette er vel ein del av problemet.

Samstundes seier ho at eg er for snill...

Seksuelt har det alltid vore veldig bra, og til og med no i oppbrotsfasen har vi mykje og bra sex.

Profesjonelt og psykisk har ho det ikkje så bra som ein kunne ynskja, men det psykiske har vorte betre i tida saman med meg. Eg er sjølv svært stabil psykisk og har mesteparten av den sjølvtilliten ho manglar. Såleis har eg vore (og er) ein støtte til ho.

Ho seier også at ho kjenner seg råtten av di ho ikkje elskar meg lenger, og går gjennom dette med konstant dårleg samvit av di ho gjer meg ille.

Ho er som du livredd for å mista meg.

Det eg lurar på er kva i all verda eg kan gjera for ikkje å gjera dette om att. Det høyrer vel med til historia at eg har to lengre forhold bak meg som har endt på tilsvarande måte.

Eg veit ikkje om noko anna vis å vera på, og dei eg har vore saman med har heller ikkje kome med noko forslag til kva eg gjer feil... tvert i mot: Dei har sagt at eg er perfekt, og det er dei det er noko feil med...

Ikkje nokon trøst akkurat, når det er eg som sit att med svarteper.

Skal eg kjempa for forholdet? Skal eg be ho om å reisa ein viss plass? Skal eg vera kald? Skal eg vera sint? Skal eg gråte?

Sidan eg har gått gjennom liknande samlivsbrot før, veit eg jo at eg kjem over dette... Men det er faen ikkje lett når ein trass alt elskar ho, og vil tilbringa livet med ho...

[gyrken]

Her sit eg på den andre sida av bordet. Eg er ein 30 år gamal mann som dei siste 9 månadene har vore saman med ei jente på snart 23.

Vi har vore saman kortare tid, og det er heller ingen barn inne i biletet, men eg trur likevel at ho kanhenda går gjennom nokre av dei tinga som du skriv om.

Forholdet vårt er nesten over. Ho bur framleis hos meg, men katta er ute av sekken. Ho har sagt at ho ynskjer å gjera det slutt med meg, og m.a. fordi ho har sagt dette ein gong, ser ho ingen veg attende.

I byrjinga av forholdet var ho viss på at eg var mannen i hennes liv, men no seier ho at spaninga er over. Ho treng tid til å finna ut av livet sitt utan nokon så tett innpå henne. Dei siste månadene har eg vore den beste venen hennar, og er det framleis. Ho manglar sine nære venninner, og dette er vel ein del av problemet.

Samstundes seier ho at eg er for snill...

Seksuelt har det alltid vore veldig bra, og til og med no i oppbrotsfasen har vi mykje og bra sex.

Profesjonelt og psykisk har ho det ikkje så bra som ein kunne ynskja, men det psykiske har vorte betre i tida saman med meg. Eg er sjølv svært stabil psykisk og har mesteparten av den sjølvtilliten ho manglar. Såleis har eg vore (og er) ein støtte til ho.

Ho seier også at ho kjenner seg råtten av di ho ikkje elskar meg lenger, og går gjennom dette med konstant dårleg samvit av di ho gjer meg ille.

Ho er som du livredd for å mista meg.

Det eg lurar på er kva i all verda eg kan gjera for ikkje å gjera dette om att. Det høyrer vel med til historia at eg har to lengre forhold bak meg som har endt på tilsvarande måte.

Eg veit ikkje om noko anna vis å vera på, og dei eg har vore saman med har heller ikkje kome med noko forslag til kva eg gjer feil... tvert i mot: Dei har sagt at eg er perfekt, og det er dei det er noko feil med...

Ikkje nokon trøst akkurat, når det er eg som sit att med svarteper.

Skal eg kjempa for forholdet? Skal eg be ho om å reisa ein viss plass? Skal eg vera kald? Skal eg vera sint? Skal eg gråte?

Sidan eg har gått gjennom liknande samlivsbrot før, veit eg jo at eg kjem over dette... Men det er faen ikkje lett når ein trass alt elskar ho, og vil tilbringa livet med ho...

Nå kjenner jeg jo ikke dere..

Men du skriver mye om at du er en støtte for henne og at du hjelper henne. Kanskje "feilen" ligger der? Hvordan blir ballansen i forholdet når du (og sikkert hun også) tenker på denne måten - du er den sterke og selvstendige, hun er uselvstendig og trenger hjelp støtt? Er dere jevnbyrdige? Kanskje du blir mer som en far enn som en kjæreste?

Kanskje hun har behov for å være der for deg også noen ganger.. Det kan være fryktelig slitsomt og tære på selvtilliten å alltid være den som er avhengig og trengende. Jeg får følelsen av at du har litt av denne holdningen til henne, og den går sikkert andre veien også.

Husk at vi alle liker å være sammen med folk som gjør at vi føler oss fornøyd med oss selv. Er det mulig at dere sammen har laget et rollemønster som gjør at hun får enda dårligere selvtillit enn før fordi hun konstant er den svake og trengende?

Siden du har hatt det på samme måte i to andre forhold, var dette noe som slo meg. Du kan jo tenke på om det er noe i det, jeg vet ikke, for jeg kjenner dere ikke.

Lykke til videre! :-)

[Gjest Hlock]

Nå kjenner jeg jo ikke dere..

Men du skriver mye om at du er en støtte for henne og at du hjelper henne. Kanskje "feilen" ligger der? Hvordan blir ballansen i forholdet når du (og sikkert hun også) tenker på denne måten - du er den sterke og selvstendige, hun er uselvstendig og trenger hjelp støtt? Er dere jevnbyrdige? Kanskje du blir mer som en far enn som en kjæreste?

Kanskje hun har behov for å være der for deg også noen ganger.. Det kan være fryktelig slitsomt og tære på selvtilliten å alltid være den som er avhengig og trengende. Jeg får følelsen av at du har litt av denne holdningen til henne, og den går sikkert andre veien også.

Husk at vi alle liker å være sammen med folk som gjør at vi føler oss fornøyd med oss selv. Er det mulig at dere sammen har laget et rollemønster som gjør at hun får enda dårligere selvtillit enn før fordi hun konstant er den svake og trengende?

Siden du har hatt det på samme måte i to andre forhold, var dette noe som slo meg. Du kan jo tenke på om det er noe i det, jeg vet ikke, for jeg kjenner dere ikke.

Lykke til videre! :-)

Takk for svar gyrken...

Du har nok mykje rett i det du seier. Det er tankar eg sjølv har hatt.

Ho seier óg at alle mine "gode eigenskapar" er eit problem for henne ettersom (ifølge ho) ho skulle ynskje ho hadde desse, men ikkje har dei...

Dette gjer likevel at eg sit att med svarteper. Eg kan jo ikkje slutta å vera snill, sterk, støttande... Det er jo berre slik eg er, og eg veit ikkje nokon annan måte å vera på.

Må eg finna nokon som er enda sterkare/snillare enn meg att?

Det er likevel noko som skurrar litt i teorien. For ikkje lenge sidan døydde mor mi, og då var det ho som var den støttande parten i den vanskelege tida det var. Det var også etter dette at dei fyrste problema meldte seg i forholdet...

Truleg har vel problema med at eg er trygg i livet mitt med ein god jobb eg trivst med, god økonomi, god familie, gode vener, ein hobby som tyder svært mykje for meg osv. medan ho synst ho manglar mykje av dette.

Geeezzz... Kjærleiken er vanskeleg. - Fordi eg har det bra i livet elles, skal eg altså få det dårleg i kjærleiken?

[Eline]

Du er endel år yngre enn meg, og har fått barn tidlig i livet. Jeg traff mannen min da jeg var 25 år og vi fikk barn to år. Barna våre vokser og er blitt snart 7 og 9, og hvis du leser innlegget som jeg har skrevet rett foran ditt, så kan du se at jeg sliter med mye av det samme som du sliter med. Det er ofte barna som holder oss igjen, og jeg vet at hadde vi ikke hatt barn, så hadde jeg flyttet.

Barna har jeg ikke villet være foruten. De gir livet stort innhold og en dimensjon jeg ikke vil unnvære. Derfor blir jeg. Vi har det egentlig fredfullt og helt greit sammen, men vi er veldig ulike og setter pris på helt forskjellig ting.

Jeg er like rådvill som deg. Jeg har slitt med disse problemene i mange år og regner med at det er en "modningsprosess" som en gang vil resultere i noe. Jeg tar ingen overilete avgjørelser og vet vel egentlig med meg selv at jeg har det ganske bra selv om livet med mannen min er kjedelig.

Kanskje er det en venninne som er tingen? En riktig god venninne som gir livet en annen dimensjon. Jeg har en god venninne (og flere perifere), men hun er mye enklere enn meg, og kan ikke gi meg det jeg savner.

Vi kan ikke forvente at mannen vi bor sammen med skal gi oss alt vi trenger, så kanskje vil det være riktig å søke etter de egenskapene vi trenger hos andre? Det er sikkert ikke greit å være mann heller....??

Dette ble bare små tanker omkring problemet. Jeg mener iallefall at du ikke skal bryte ut av et trygt forhold, men la tiden få arbeide med dine følelser.

Vennlig hilsen

Oppskriften på ett evigvarende parforhold med masse kjærlighet har jeg ikke, men.....

Har du tenkt på at kanskje samboeren din ikke vet hva slags "tanker/problemer" du syntes dere har?

Som det viktigste i ett parforhold syntes jeg, at en bør snakke og lytte til hverandre. OG ikke minst lar hverandre prate ferdig.

At du kanskje har tenkt over dette forholdet lenge, og kanskje du t.o.m. har bestemt det for å bryte forholdet, vil jeg si virker "urettferdig" for din samboer. Det å kunne snakke sammen om problemer før de blir for store, syntes jeg er alfa omega i ett forhold.

HUSK: Samboeren din kan ikke lese dine tanker!!

Jeg har vært sammen med typen min i ca. 12 år, og jeg går ikke rundt å tenker på at jeg er forelsket. Vi er to gode venner som har en datter sammen, vi har sex, vi gleder oss til å være sammen, vi finner på overraskelser til hverandre for å glede hverandre.

Vi er begge to med å bidrar til at forholdet skal fungere.

Enten så bidrar vi i ett forhold, eller så ødelegger vi forholdet (som en psykolog sa).

Dette er ikke ment som noe personangrep, og ikke syntes jeg du skal ha dårlig samvittighet.

Hilsen

[Gjest nice]

Det jeg så etter i en mann da jeg giftet meg var en beste venn. Og det er det man skal være. Etter en stund går forelskelsen over hos de fleste av oss. Og da er det viktig at det er en venn vi er sammen med. En vi kan snakke med. Noen er forelsket i det å være forelsket. Men vil man være forelsket hele tiden må man også bytte partner hele tiden.

Jeg tror at etter en stund går forelskelsen over i kjærlighet og vennskap. Og jeg tror at hvis du går fra mannen din og prøver å starte et forhold med en annen så kommer ingen til å klare å måle seg opp til det vennskapet dere har. Og du kommer nok ikke til å bli tilfreds.

Jeg sier ikke dette for å snakke nedsettende til deg på noen som helst måte. Men jeg ser så mange mennesker som har forelskelsen. Men ikke har den kontakten som venner har. Og jeg vet at når forelskelsen går over har de ikke lenger noe å snakke om..

Tenk deg et liv uten han.. er det det du vil ha?