Gjøre det slutt når man har felles barn

[Gjest Noen som kan hjelpe???]

Er det noen som har erfaring med det? Jeg er så feig, vet det. Jeg elsker han ikke, og vet det går ikke lenger, men jeg vil ikke at mine barn skal misse kontakten med far sin. Jeg kommer til å flytte langt fra han i tillfelle. Jeg har det så trygt og godt her jeg er. Kommer sikkert ikke til å klare å ta vare på to unger alene. Jeg gruer meg slik!!!

Vær så snill hjelp meg!

Jeg vet at det kommer til å ende med utroskap og noen kommer til å bli såret snart viss dette forsetter. Det er ikke BERRE å slå opp med en man har vært i lag i 6 år. Er nå 23.

Ver so snill ikke si jeg er dum...

[Gjest eg_og_vil]

Kan ikke komme med gode råd, vil bare si at jeg forstår deg. Du er ikke dum, du kan da ikke hjelpe for at du lenger ikke elsker han.... Føler med deg.

Har det på samme måte, vil ut av forholdet-men vi/jeg har ikke barn å tenke på.

Det er ikke lett å avslutte et forhold, det skal være sikkert!!!!

Lykke til da =)

[Blåmor]

Kjære deg,

hvorfor elsker du han ikke lenger?

Har du tenkt å være utro, siden du nevner dette?

Barna trenger jo ikke å miste kontakten med pappa'n sin, selv om dere ikke bor sammen.

Du bestemmer jo selv hvor du i så fall skal bo, og dere kan jo begge følge opp barna og ha et nært og godt forhold til dem.

Kan du ikke kontakte fam.rådgiver i nærheten av der du bor, og gå dit enten sammen eller alene? De kan sikkert gi deg gode råd.

Lykke til!

[Gjest Noen som kan hjelpe???]

Kjære deg,

hvorfor elsker du han ikke lenger?

Har du tenkt å være utro, siden du nevner dette?

Barna trenger jo ikke å miste kontakten med pappa'n sin, selv om dere ikke bor sammen.

Du bestemmer jo selv hvor du i så fall skal bo, og dere kan jo begge følge opp barna og ha et nært og godt forhold til dem.

Kan du ikke kontakte fam.rådgiver i nærheten av der du bor, og gå dit enten sammen eller alene? De kan sikkert gi deg gode råd.

Lykke til!

jeg vet jeg ikke elsker han fordi jeg føler meg tiltrukket av andre mannfolk, og det synest jeg er ekkelt, så lenge jeg er i lag med han. Jeg vet hvordan det er å bli såret på den måten, så vil han ikke så vondt. Vil han skal finne ei som vil elske han og gjere han lykkelig. Jeg føler han ikke er lykkelig, sjølvom han sier han elsker meg. Jeg har ikke sagt det på sikkert to år...

[Gjest lille rosinen]

Jeg har ingen kommentar til det du spør direkte om, men har lyst å bare spørre hvorfor du flytter så langt fra barnefaren hvis du gjør det slutt? Hvem sine behov setter du først da? Du sier du ikke vil de skal miste kontakten med faren sin, og den beste måten å sørge for at de fortsatt kan ha god kontakt med begge foreldrene sine på er å faktisk bo i nærheten. Det er foreldres ansvar å tilstrebe at barn har sine foreldre så nær som mulig.

Eller så er det kanskje en bedre løsning at barna blir boende hos far i kjente omgivelser hvis du må flytte langt bort.

Jeg bor langt fra der jeg opprinnelig kommer fra og har stort sett hele min biologiske familie. Men jeg vet at hvis jeg får barn med min samboer, så kommer jeg aldri til å kunne flytte "hjem" igjen, fordi min samboer (og far til mine barn) vil jo alltid være her hvor vi bor nå også om det blir slutt mellom oss.

Håper ikke jeg virker for streng her, og det var jo ikke EGENTLIG dette du spurte om. Men jeg hengte meg litt opp i det du skrev om at du kom til å flytte langt. Ikke ta det personlig, for jeg kjenner verken deg eller din livssituasjon.

Lykke til med det vanskelige valget ditt. Men høres egentlig ut som det allerede er tatt..

[Blåmor]

jeg vet jeg ikke elsker han fordi jeg føler meg tiltrukket av andre mannfolk, og det synest jeg er ekkelt, så lenge jeg er i lag med han. Jeg vet hvordan det er å bli såret på den måten, så vil han ikke så vondt. Vil han skal finne ei som vil elske han og gjere han lykkelig. Jeg føler han ikke er lykkelig, sjølvom han sier han elsker meg. Jeg har ikke sagt det på sikkert to år...

Det hørtes veldig trist ut å ha det slik du har det nå.

For han kommer dine følelser kanskje som et sjokk? Selv om du ikke har sagt ordene "jeg elsker deg", kan det jo hende han tror at du gjør det likevel..

Du må være sterk for barna dine!

Du klarer fint å ta deg av dem, og du kommer jo sikkert til å dele omsorgen med deres far.

Ang. flytting ville jeg ha bodd i omtrent samme område som barnefar, slik at han og barna kan fortsette å ha et godt forhold.

[Gjest Noen som kan hjelpe???]

Jeg har ingen kommentar til det du spør direkte om, men har lyst å bare spørre hvorfor du flytter så langt fra barnefaren hvis du gjør det slutt? Hvem sine behov setter du først da? Du sier du ikke vil de skal miste kontakten med faren sin, og den beste måten å sørge for at de fortsatt kan ha god kontakt med begge foreldrene sine på er å faktisk bo i nærheten. Det er foreldres ansvar å tilstrebe at barn har sine foreldre så nær som mulig.

Eller så er det kanskje en bedre løsning at barna blir boende hos far i kjente omgivelser hvis du må flytte langt bort.

Jeg bor langt fra der jeg opprinnelig kommer fra og har stort sett hele min biologiske familie. Men jeg vet at hvis jeg får barn med min samboer, så kommer jeg aldri til å kunne flytte "hjem" igjen, fordi min samboer (og far til mine barn) vil jo alltid være her hvor vi bor nå også om det blir slutt mellom oss.

Håper ikke jeg virker for streng her, og det var jo ikke EGENTLIG dette du spurte om. Men jeg hengte meg litt opp i det du skrev om at du kom til å flytte langt. Ikke ta det personlig, for jeg kjenner verken deg eller din livssituasjon.

Lykke til med det vanskelige valget ditt. Men høres egentlig ut som det allerede er tatt..

Jammen, jeg må da ha jobb. her vi bor nå kan jeg ikke få jobb. ingenting ledig. Lita bygd på 500 personer!! Og det er milevis fra siviliasjonen. Der det er best å flytte er der jeg kommer fra. ungene er bare 1 år og to år. Det er maaaaaaaaaaange flere som kan hjelpe meg der. Har foreldrene mine der oxo.

[Dorthe]

Du kan da ikke bare ta med deg ungene å flytte fra faren. Du kan flytte og la ungene bli igjen. Eller få faren til å flytte.

Uansett, så synes det er kjipt for ungene at noen av foreldrene flytter langt unna slik at vanlig samvær blir umulig.

[Gjest gomme]

Du kan da ikke bare ta med deg ungene å flytte fra faren. Du kan flytte og la ungene bli igjen. Eller få faren til å flytte.

Uansett, så synes det er kjipt for ungene at noen av foreldrene flytter langt unna slik at vanlig samvær blir umulig.

hehe, det blir da like problematisk at ungene blir ijen her, jeg må da likevel flytte. og ungene må da få treffe mor si! uansett korleis blir ryktet i ei lita bygd tror du når mor flytter og lar barna bli ijen. Jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt.

[Dorthe]

hehe, det blir da like problematisk at ungene blir ijen her, jeg må da likevel flytte. og ungene må da få treffe mor si! uansett korleis blir ryktet i ei lita bygd tror du når mor flytter og lar barna bli ijen. Jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt.

Da har du ikke noe annet valg enn å bli boende. Det er ulovlig å ta med seg ungene ut av hjemmet.

Og hvorfor skal du flytte så langt at du ikke kan se ungene? Hvis du vil flytte bør du bo i nærheten. Du tenker vel først og fremst på ungene og ikke på deg sjøl?

[Gjest tjohooo]

Trenger du flytte langt bort, da?

Vil anbefale deg å ta kontakt med familievernkontoret, de kan hjelpe når det gjelder å få til et pent brudd og ordninger som er til å leve med for alle parter, ikke minst barna.

[Gjest obersvator]

Skal ikke kritisere. Men jeg håper det er 17-åringer som leser dette, og som tror de i den alderen har funnet sin livsledsager.

[skorpionfisken]

Du klarer fint å ta vare på ungene alene. Det er ikke der det står. Kontakt trygdekontoret, så får du en oversikt over økonomien din etterpå.

En annen sak er at om du velger å flytte, så er det slett ikke sikkert du får med deg barna. Det kommer vel litt ann på samarbeidsviljen til han du bor sammen med. Det er jo hans barn også?

Forstår at du vil bort for å få arbeide. Men hva med å ta en myk overgang? Flytt til et krypinn i bygda først. Så søker du på jobber, og flytter etter at du vet hvor du skal jobbe, og har skaffet barnepass i området du skal bo.

Og hva andre i bygda sier om deg skal du ikke bry deg om. De kan snakke om deg, men ikke knekke deg. Du er vel tøffere enn som så?

Mens barna er små (før skolealder) kan de kanskje være i lengre perioder hos hver av dere (14 dager i slengen?) inntil dere bestemmer hvor de skal gå på skole henne.

Problemet er ofte at den ene foreldren (mor) er avhengig av å ha barna hele tiden fordi pengene følger med barna.

[Gjest Noen som kan hjelpe??]

Jammen, jeg må da ha jobb. her vi bor nå kan jeg ikke få jobb. ingenting ledig. Lita bygd på 500 personer!! Og det er milevis fra siviliasjonen. Der det er best å flytte er der jeg kommer fra. ungene er bare 1 år og to år. Det er maaaaaaaaaaange flere som kan hjelpe meg der. Har foreldrene mine der oxo.

Vi er heller ikke gift! og da har ikke faren noe å si, det sa ho jeg snakket med på trygdekontoret.

[Lillemus]

Vi er heller ikke gift! og da har ikke faren noe å si, det sa ho jeg snakket med på trygdekontoret.

Det kommer an på om han/ dere har skrevet under på at dere skal ha delt foreldreansvar vil jeg tro.

Snakk med trygdekontoret igjen du.

[Spirello]

Skal ikke kritisere. Men jeg håper det er 17-åringer som leser dette, og som tror de i den alderen har funnet sin livsledsager.

Er snart 24 og vært sammen med samboern snart 6 år, jeg har ikke tenkt til å dra noe sted i hvert fall.... Mange som bryter som ble sammen som 30-åringer og...

[org]

Vi er heller ikke gift! og da har ikke faren noe å si, det sa ho jeg snakket med på trygdekontoret.

Men synes du det er rett, da? Hva om_du_ikke hadde hatt noe å si? Hadde du ikke ønsket at den andre forelderen tross alt hadde tatt hensyn?

Vi mødre eier ikke barna, vet du!

[Gjest Persille]

Vi er heller ikke gift! og da har ikke faren noe å si, det sa ho jeg snakket med på trygdekontoret.

Det er feil, faren har like mye å si som deg, og du har ikke lov til å flytte ungene vekk fra ham.

Dersom du gjør det, må du være forberedt på at han får utvidet samvær, og at du må sørge for at de blir fraktet frem og tilbake til ham, samt betale for det.

Dessuten er det like viktig at barna får treffe faren sin som at de får treffe moren, det er ikke sånn at den ene er bedre enn den andre (i normale forhold).

[Gjest Noen som kan hjelpe??]

Skal ikke kritisere. Men jeg håper det er 17-åringer som leser dette, og som tror de i den alderen har funnet sin livsledsager.

Jeg har faktisk alltid visst at han ikke var min store kjærlighet. Grunnen til jeg sa ja til han var at den som var min store kjærlighet ikke ville ha meg. Han er min store kjærlighet enda.

[Gjest Noen som kan hjelpe??]

Det er feil, faren har like mye å si som deg, og du har ikke lov til å flytte ungene vekk fra ham.

Dersom du gjør det, må du være forberedt på at han får utvidet samvær, og at du må sørge for at de blir fraktet frem og tilbake til ham, samt betale for det.

Dessuten er det like viktig at barna får treffe faren sin som at de får treffe moren, det er ikke sånn at den ene er bedre enn den andre (i normale forhold).

Det var da merkeleg. det var det de sa på sykehuset oxo. At far måtte ver klar over at han ikke hadde noen rett over sine unger når vi ikke var gift ellr sambuara. Men det va ikke det som var temaet da. Jeg vil da ikke det!! Det er da det jeg har sagt hele tiden.