Kona mistet interessen for meg

[Fancy1972]

Hei, jeg er mann 32 år Min kone blir 30 år i sommer. Det siste året har min kone mistet interessen for meg. Hun sier hun ikke har noen følelser igjen for meg. Kjæreste biten er borte. Nå for tiden får jeg ikke klemme henne, kysse henne er uaktuelt og sex kommer ikke på tale.

Vi har ikke så mye å prate om lenger så det er veldig stille hjemme hos oss omkveldene.

Familieterapi vil hun ikke prøve fordi hun tror det ikke vil hjelpe på noe.

Hun har to veninner som nettop er skilt - og i den siste har hun begynt å gå mer og mer sammen med dem.

Når det gjelder sex tidliger så har vi ikke helt vært på samme bølgelengde. Jeg tenner på ting som hun ikke tenner på. Men det hun tenner på har jeg liksom ikke klart å få ut av henne. Når det gjelder alderen hennes så har hun snakket masse om den og at hun gruer seg til hun blir 30 år.

Det hun har snakket om i det siste er at vi må prøve å flytte fra hverandre for å se om hun kan få følelsene tilbake, men det har jeg ikke så lyst til for det vil bare føre vondt med seg har jeg en magefølelse på. Og samtidig så ønsker hun at det er jeg som skal finne meg et sted å bo slik at hun kan bo i vårt felles hus. Det siste halvårte har hun også forrandret seg masse, f.eks hatt mye turer på byen imotsetning til tidliger. Hun har ikke hatt så veldig sants for å gå masse på byen. Og slettes ikke alene. Men nå vil hun slippe meg alene på byen slik at også hun kan gå alene på byen.

VI har to barn på 2 og 6 år. Vi har hus og tre bedrifter sammen som vi har 50 % eierandeler i hver. Dette sliter meg totalt i stykker hvis dette forholdet vårt rakner. Hun har i alle år vært så redd for at vi skal skille lag og at hun har hele tiden trodd at det er jeg som kommer til å gjøre det slitt hvios noen gjør det slutt. Men så viser det seg at det er hun som ønsker og ut av forholdet.

Er det noe jeg kan gjøre ? Er det noe håp for at dette skal kunne lykkes ??

Er hun inne i en "30-års krise" ?

[Blåmor]

Hva kan gjøre at dere finner tilbake til felles plattform igjen?

For meg ser det ut til at dere i stor grad er i ferd med å vokse fra hverandre..

Få barnevakt og overrask henne med middag og en koselig kveld bare dere to. Levende lys og friske blomster hvis dere er hjemme, eller ta henne med på en rolig og romantisk restaurant.

Prat med henne og vær åpen for hva hun har å si.

Er det utdannelse, jobb, barn, fritid, organisering av deres felles hjem med alt det innebærer av husarbeid og trivialiteter som plager henne?

Hva kan hun/dere gjøre for å få det bedre? Hva er det hun ønsker å få endret?

Det er et absolutt faresignal at hun nå tilbringer mer og mer tid alene med venninner, går på byen uten deg, vil ikke gå til fam.terapi, samt at dere ikke har noe å prate om lenger....

Prioriter dere som en familie og som par, det er kjempeviktig for å få forholdet til å fungere.

Tilbring tid sammen og gjør hyggelige ting på fritiden.

Ikke la deg stoppe av surmuling, vil vel være slik i begynnelsen . Du må ikke gi opp!

Forhåpentligvis tiner hun opp og innser hva hun kan være iferd med å gi slipp på.

Du virker i alle fall som en kjernekar!

[Gjest rewir]

Et ganske typisk "forhold-som-går-mot-slutten". Hvor ingen av dere egentlig har noe "skyld".

Det skal godt gjøres å reparere forholdet. Statistikken har dere klart mot dere.

[psst]

" Er det noe håp for at dette skal kunne lykkes ??"

Det er håp i hengende snøre, vet du.

Ikke gi opp, ta en pause er mitt råd. Reis bort en 14 dagers tid, slik at dere hver for dere kan tenke gjennom hva dere vil framover. Selv om du vet hva du vil, er det ikke sikkert at hun helt vet hva hun vil.

.

[Fancy1972]

Hva kan gjøre at dere finner tilbake til felles plattform igjen?

For meg ser det ut til at dere i stor grad er i ferd med å vokse fra hverandre..

Få barnevakt og overrask henne med middag og en koselig kveld bare dere to. Levende lys og friske blomster hvis dere er hjemme, eller ta henne med på en rolig og romantisk restaurant.

Prat med henne og vær åpen for hva hun har å si.

Er det utdannelse, jobb, barn, fritid, organisering av deres felles hjem med alt det innebærer av husarbeid og trivialiteter som plager henne?

Hva kan hun/dere gjøre for å få det bedre? Hva er det hun ønsker å få endret?

Det er et absolutt faresignal at hun nå tilbringer mer og mer tid alene med venninner, går på byen uten deg, vil ikke gå til fam.terapi, samt at dere ikke har noe å prate om lenger....

Prioriter dere som en familie og som par, det er kjempeviktig for å få forholdet til å fungere.

Tilbring tid sammen og gjør hyggelige ting på fritiden.

Ikke la deg stoppe av surmuling, vil vel være slik i begynnelsen . Du må ikke gi opp!

Forhåpentligvis tiner hun opp og innser hva hun kan være iferd med å gi slipp på.

Du virker i alle fall som en kjernekar!

Tror ikke det hjelper med romantisk middag og blomster etc. For litt siden kom jeg hjem med en bukett med friske avskåret blomster. Det eneste jeg fikk var "takk" og et lite smil. Vi prøver å prate sammen men det er ikke så lett. Vi bruker mest sms og mail for tiden.

Når det gjelder jobb så har det været ekstremt mye jobbing de siste 5 år. vi har bygget hus og startet en bedrift samtidig med husbygging (og en 1 år gammel barn) deretter startet vi en ny bedrift 2 uker etter at minste mann ble født.

I år åpnet vi siste bedriften med alt arbeid og slit dette medfører.

Invisteringer i str. orden 6 -7 mil sto på spill og var rett før vi kunne miste i oppstarten tilsammen.

Det med å gjøre hyggelige ting sammen på fritiden fungerer ok, men ikke noe mer enn som venner. Dette er hun veldig opptatt av at vi fortsatt er nødt til å være venner. Hun er redd for å miste vennskapet mitt sier hun.

Vet fortsatt ingenting...

Men uansett tusen takk for en liten oppmuntring Blåmor. :-)

[Fancy1972]

Hva kan gjøre at dere finner tilbake til felles plattform igjen?

For meg ser det ut til at dere i stor grad er i ferd med å vokse fra hverandre..

Få barnevakt og overrask henne med middag og en koselig kveld bare dere to. Levende lys og friske blomster hvis dere er hjemme, eller ta henne med på en rolig og romantisk restaurant.

Prat med henne og vær åpen for hva hun har å si.

Er det utdannelse, jobb, barn, fritid, organisering av deres felles hjem med alt det innebærer av husarbeid og trivialiteter som plager henne?

Hva kan hun/dere gjøre for å få det bedre? Hva er det hun ønsker å få endret?

Det er et absolutt faresignal at hun nå tilbringer mer og mer tid alene med venninner, går på byen uten deg, vil ikke gå til fam.terapi, samt at dere ikke har noe å prate om lenger....

Prioriter dere som en familie og som par, det er kjempeviktig for å få forholdet til å fungere.

Tilbring tid sammen og gjør hyggelige ting på fritiden.

Ikke la deg stoppe av surmuling, vil vel være slik i begynnelsen . Du må ikke gi opp!

Forhåpentligvis tiner hun opp og innser hva hun kan være iferd med å gi slipp på.

Du virker i alle fall som en kjernekar!

Her kommer siste svar jeg fikk på mail idag fra hun

"HeisanI Jeg gjør ikke dette her med vilje. Jeg blir veldig smigret over at du fortsatt får tenning når du ser meg. Jeg har desverre ikke de følelsene lengre. jeg er veldig lei for det, men de er borte. Jeg tror ikke de kommer tilbake sånn uten videre. Jeg føler vi bare sklir lenger å lengre fra hverandre. Jeg beklager.

[Gjest Skyler]

Eg har dessverre ingen råd til deg men ønsker deg lykke til !

[psst]

Tror ikke det hjelper med romantisk middag og blomster etc. For litt siden kom jeg hjem med en bukett med friske avskåret blomster. Det eneste jeg fikk var "takk" og et lite smil. Vi prøver å prate sammen men det er ikke så lett. Vi bruker mest sms og mail for tiden.

Når det gjelder jobb så har det været ekstremt mye jobbing de siste 5 år. vi har bygget hus og startet en bedrift samtidig med husbygging (og en 1 år gammel barn) deretter startet vi en ny bedrift 2 uker etter at minste mann ble født.

I år åpnet vi siste bedriften med alt arbeid og slit dette medfører.

Invisteringer i str. orden 6 -7 mil sto på spill og var rett før vi kunne miste i oppstarten tilsammen.

Det med å gjøre hyggelige ting sammen på fritiden fungerer ok, men ikke noe mer enn som venner. Dette er hun veldig opptatt av at vi fortsatt er nødt til å være venner. Hun er redd for å miste vennskapet mitt sier hun.

Vet fortsatt ingenting...

Men uansett tusen takk for en liten oppmuntring Blåmor. :-)

"Hun er redd for å miste vennskapet mitt sier hun."

Hva med å sette foten ned og si til henne at går hun, da vil du ikke ha noe med henne og gjøre i framtiden.

Da tror jeg det blir litt mer alvorlig for henne å bryte opp.

[trissie]

"Hun er redd for å miste vennskapet mitt sier hun."

Hva med å sette foten ned og si til henne at går hun, da vil du ikke ha noe med henne og gjøre i framtiden.

Da tror jeg det blir litt mer alvorlig for henne å bryte opp.

Enig, tror du er inne på noe veldig riktig.

Til Fancy

Kjenner oss igjen i din historie. Min mann kunne godt ha skrevet dette for 5 år siden.

Vi gikk fra hverandre etter flere års ekteskap, det vil si at det var jeg som gikk.

Jeg er kvinne selv, og er temmelig sikker på at hun trenger en skikkelig utfordring.

Vi savner ofte menn som tør å utfordre på en god måte, men menn er ofte dårlig til å vise bestemthet i forholdet. Hun trenger nok å få en skikkelig runde på hva hun holder på med.

Hvis du klarer både å være mild og fin, men fryktelig bestemt, vil hun bli litt forvirret.

Det du opplever er nok at hun er på vei ut. Hun er kanskje forvirret for sine egne følelser også, og det er kanskje sannsynlig at hun får oppmerksomhet på annet hold eller ønsker det.

Jeg anklaget min mann for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser for jeg forsto ikke at han gjorde det fordi jeg aldri var fornøyd med noe.

Han oppfattet det slik, men gadd aldri stå opp for seg selv. Være bestemt.

Det såret han å høre "Hvorfor finner du deg ikke noen interesser og venner som andre skikkelige menn…?"

Og jo mer vi presser hverandre til å gjøre ting hver for oss i en slik setting, så blir det mye vanskeligere å føle seg fri til å gjøre det.

Menn blir passive.

Det ligger nesten alltid en eller annen form for utroskap bak disse uventede initiativene til at hun ønsker deg mer ut.

Nei da, fortrolighet og vennskap sier noen… Noen som bare har hjulpet og støttet meg.

Men oftest er det en bevisst taktikk for å skape naturlig avstand før et brudd. Det letter samvittigheten og prosessen.

Jeg vil anbefale deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det.

Han presset ikke meg til å lese, men gikk inn for å gjøre noen endringer selv.

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva du sier/gjør som utløser en reaksjon hos henne som du ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er nøyaktig den samme tåpelige forklaringen hun nå har sendt deg.

Nå som du har avslørt dette, kan du trygt kjøre henne litt på den der.

Det er bare det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme.

Får du henne i tale, ikke vær redd for å stille krav.

Det vil hun finne mer interessant enn om du tigger om noe.

Gjør endringer også.

Det er morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Oftest blir vi overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer henne i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at hun er misfornøyd med et eller annet.

Vi snakker med venninner at "jeg liker ikke reaksjonene hans, og jeg føler meg ikke fri." Og samtaler man med venninner og andre og det finnes mange likheter. Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig.

Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier vi. Klart vi misunner de som forteller om sitring i kroppen og spenning og oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene styre?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke gikk og at det er deiligere å flykte fra problemene. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Vi oppdaget at de som var våre gode venner sparket oss skikkelig bak, mens de fleste andre "venner" strøk oss med hårene. Og i ettertid er det ikke tvil om hva som hjalp oss mest.

Nesten ALLE kvinner som har kommet så langt som til dette skrittet sier at de er ferdige med saken.

Og nesten alle menn sitter igjen som spørsmålstegn som deg.

Jeg og venninnene diskuterte og vi snakket om det vanlige,

"Jeg har ikke følelser for han lenger." "Jeg føler meg mer og mer som moren hans." "Han er ikke noe til støtte når det gjelder barna og hjemmet." "Vi samarbeider ikke om noe." "Jeg føler meg ufri".

"Vi har vokst fra hverandre."

"Jeg føler at jeg har utviklet meg så mye, mens han ikke er interessert i å forandre noe."

Min mann gjorde alt for å tilfredsstille minste vink, og da var det ikke lett å få erotiske følelser for en "slik stakkar".

Men det fikk jeg av en som ga meg følelse av å være tiltrekkende, og han hadde jo også så mye spennende tanker. Mange tanker om hva lidenskap og kjærlighet skal være.

Venninnene fortalte mye drit om eksen så vi ble så enige så.

Det er ikke særlig sannsynlig at hun er mottakelig for forslag til løsninger fra deg når det har kommet så langt. Men du kan gjøre en del selv.

Men det er vanskelig.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Det er fullt mulig å løse dette, men det er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Får dere hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Selvfølgelig må du ærlig innrømme for deg selv at du kan gjøre ting annerledes.

Viser du nok oppmerksomhet? Gjør du en innsats hjemme eller forteller henne at du så hva hun gjorde? Gir du henne følelsen av å bety noe for deg, eller at du er glad og stolt av henne? Gjør du deg selv spennende for henne?

Vi kvinner er også dårlig til dette og skjønner ikke at det er like viktig å gjøre slikt for mannen som å ta seg godt ut ute.

Det er viktig nå at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting

Du kommer mye lenger med storsinn enn med straff uansett forhold.

[petter smart]

Det virker som en midtlivskrise som kom litt vel tidlig. Er hun redd toget går fra henne? Føler hun at hennes single venninner har det mye bedre? Føler hun seg bundet og at hennes drømmer forblir uoppfyllt?

Du må i alle fall være klar på et par ting. For det første at dere ikke vil forbli venner etter et brudd, kun ha kontakt pga barna. For det andre at en pause der hun vil slå ut håret, leve livet, ha elskere osv. heller ikke er aktuelt. For det tredje at det er hun som har et problem, hun må søke hjelp (sammen med deg) og hun må prøve å få tilbake følelsene.

Du må ikke finne på å krype for henne. Ikke vær overromantisk eller legg deg flat for henne. Da virker du enda mer kjedelig og følelsene kommer i alle fall ikke tilbake. Vær heller litt noncholant og vis henne at du kan klare deg meget godt alene. Kanskje hun da innser hvor flott du er og at hun vil miste deg med mindre hun gjør noe.

[Gjest maybe it`s...]

Du er inne i en vanskelig situasjon og det er vanskelig å gi råd. Men jeg har vært i en veldig tilsvarende situasjon selv. I perioder har jeg ikke hatt noen følelser for min mann. Jeg taklet overhodet ikke kjæreste-biten, og var sikker på at forholdet vårt aldri kunne bli bra igjen. Jeg var ganske knust for jeg syntes det var så tragisk at barna mine skulle har foreldre som ikke var glade i hverandre.

I motsetning til din kone fikk jeg ikke behov for å gå på byn og slikt. Det var aldri i mine tanker å finne en annen, til det syntes jeg situasjonen var for trist (mest pga barna).

Det er sjelden enkelt å finne ut av årsakene til at følelsene endrer seg, men hos oss var det sterkt knyttet til sex etter at vi fikk barn. Jeg hadde problemer med å ha et aktivt sexliv etter førstemann og følte et press fra min mann som førte til at ting skar seg.

Min mann og jeg brukte mye tid og krefter på å snakke om problemene og vi kom oss faktisk gjennom dem! Det skjedde faktisk nesten "over natten" (etter en del problemer i flere år). Vet ikke helt hva som fikk følelsene mine tilbake, men en viktig faktor var at han ga meg "pusterom". Veldig lenge anstrengte han seg veldig på hele kjærestebiten, og særlig sex. Det var forferdelig slitsomt og gjorde alt mye verre. Det var veldig vondt å avvise han hele tiden og han ble lei seg... En forferdelig slitsom situasjon. Til slutt klarte han å la meg være, han var en god venn og forventet ikke mer av meg. Og da skjedde det noe. Jeg begynte kanskje å savne kjæresten min når han ikke lenger presset seg på meg? Klarer ikke å forklare akkurat hva som skjedde, men nå har vi det bra.

Det er umulig å si om dere kan redde deres forhold, men mitt beste råd blir å få ut av henne hva som gjør at følelsene hennes har kjølnet. Men ikke press på, det er godt mulig hun ikke kan forklare det. Gi henne den friheten hun trenger, men vis at du virkelig ønsker å redde forholdet og er redd for å miste henne. Ikke "plag" henne med dine følelser hvis hun ikke orker å snakke om det hele tiden, men la henne gjøre andre ting hun liker. Det kan fort bli så mye negativ fokus på forholdet at det i seg selv er noe man vil vekk fra.

Jeg ønsker dere lykke til:) Det er en erfaring for livet hvis dere klarer å komme dere gjennom dette. Da blir forholdet kanskje sterkere enn noen gang. Vi har begge en sterk vilje til å få forholdet til å fungere og det var nok det som hjalp oss. Mange ville nok gjort det slutt i stedet for å gå gjennom lange og vanskelige perioder slik vi gjorde. Bare dere kan finne ut hva som blir den beste løsningen for dere.

[Gjest maybe it`s...]

Det virker som en midtlivskrise som kom litt vel tidlig. Er hun redd toget går fra henne? Føler hun at hennes single venninner har det mye bedre? Føler hun seg bundet og at hennes drømmer forblir uoppfyllt?

Du må i alle fall være klar på et par ting. For det første at dere ikke vil forbli venner etter et brudd, kun ha kontakt pga barna. For det andre at en pause der hun vil slå ut håret, leve livet, ha elskere osv. heller ikke er aktuelt. For det tredje at det er hun som har et problem, hun må søke hjelp (sammen med deg) og hun må prøve å få tilbake følelsene.

Du må ikke finne på å krype for henne. Ikke vær overromantisk eller legg deg flat for henne. Da virker du enda mer kjedelig og følelsene kommer i alle fall ikke tilbake. Vær heller litt noncholant og vis henne at du kan klare deg meget godt alene. Kanskje hun da innser hvor flott du er og at hun vil miste deg med mindre hun gjør noe.

Synes det er et dårlig råd å skulle si til henne at de ikke skal være venner etter et brudd. Skal han da liksom kunne "true" henne til alt eller ingenting? Det er faktisk menneskelig å ha følelser og hvis hennes følelser er bort er det ikke noe hun er "skyld" i. Det er selvsagt trist for han, men det bør være mulig å være venner likevel.

Er ellers enig i at han ikke bør finne seg i at hun skal ta en pause for å ha andre elskere osv. Men det er ikke nødvendigvis det hun er ute etter selv om hun tar seg noen turer på byn.

[petter smart]

Synes det er et dårlig råd å skulle si til henne at de ikke skal være venner etter et brudd. Skal han da liksom kunne "true" henne til alt eller ingenting? Det er faktisk menneskelig å ha følelser og hvis hennes følelser er bort er det ikke noe hun er "skyld" i. Det er selvsagt trist for han, men det bør være mulig å være venner likevel.

Er ellers enig i at han ikke bør finne seg i at hun skal ta en pause for å ha andre elskere osv. Men det er ikke nødvendigvis det hun er ute etter selv om hun tar seg noen turer på byn.

Hun ønsker seg tydeligvis i både pose og sekk. Hun vil ha han som venn og far til barna, gjerne også støtte okonomisk, mens hun selv vil gå ut med de menn hun ønsker. Mens hun vet at han fortsatt elsker henne og vil være sammen med henne.

Er det bedre å holde han på pinebenken?

Det vil være svært ødeleggende for han å være venner etterpå all den tid han fortsatt elsker henne. Han vil da hele tiden ha et forgjeves håp og kommer seg ikke videre i livet.

Det er ingen trussel å si at en ikke ønsker å være venner etter et brudd, det er et faktum og en nødvendighet for han.

[psst]

Synes det er et dårlig råd å skulle si til henne at de ikke skal være venner etter et brudd. Skal han da liksom kunne "true" henne til alt eller ingenting? Det er faktisk menneskelig å ha følelser og hvis hennes følelser er bort er det ikke noe hun er "skyld" i. Det er selvsagt trist for han, men det bør være mulig å være venner likevel.

Er ellers enig i at han ikke bør finne seg i at hun skal ta en pause for å ha andre elskere osv. Men det er ikke nødvendigvis det hun er ute etter selv om hun tar seg noen turer på byn.

"Synes det er et dårlig råd å skulle si til henne at de ikke skal være venner etter et brudd."

Du forstår lite.

Ved en skilsmisse oppstår ofte de samme følelsene som man får ved at noen som står en nær dør. Dette sier både de som har gått gjennom skilsmisser og fagfolk.

Ved dødsfall så rettes hatet/sinnet mot enten Gud eller leger eller andre som har en medvirkende årsak enten direkte eller indirekte.

Ved skillsmisser oppstår ofte de samme følelsene ovenfor den som bryter ut

Han må gjøre det helt klart for henne at slike hat følelser kan komme eller kommer hvis hun går, kanskje det får henne til å stoppe opp og tenke seg om.

[trissie]

Hun ønsker seg tydeligvis i både pose og sekk. Hun vil ha han som venn og far til barna, gjerne også støtte okonomisk, mens hun selv vil gå ut med de menn hun ønsker. Mens hun vet at han fortsatt elsker henne og vil være sammen med henne.

Er det bedre å holde han på pinebenken?

Det vil være svært ødeleggende for han å være venner etterpå all den tid han fortsatt elsker henne. Han vil da hele tiden ha et forgjeves håp og kommer seg ikke videre i livet.

Det er ingen trussel å si at en ikke ønsker å være venner etter et brudd, det er et faktum og en nødvendighet for han.

Dette er sant. Jeg trodde også at jeg kunne beholde mannen min som venn og få i pose og sekk.

Heldigvis satte han støvelen i bakken for den egiosmen.

[Gjest maybe it`s...]

Hun ønsker seg tydeligvis i både pose og sekk. Hun vil ha han som venn og far til barna, gjerne også støtte okonomisk, mens hun selv vil gå ut med de menn hun ønsker. Mens hun vet at han fortsatt elsker henne og vil være sammen med henne.

Er det bedre å holde han på pinebenken?

Det vil være svært ødeleggende for han å være venner etterpå all den tid han fortsatt elsker henne. Han vil da hele tiden ha et forgjeves håp og kommer seg ikke videre i livet.

Det er ingen trussel å si at en ikke ønsker å være venner etter et brudd, det er et faktum og en nødvendighet for han.

Enig med noe av det du skriver, men hvorfor antar du at hun går ut med andre menn og evt vil skaffe seg elskere? Fordi hun går ut på byn? Kan ikke kvinner gå ut uten at det er ensbetydende med at de er på sjekkemarkedet? Gammeldags og paranoid holdning...

[Fancy1972]

Du er inne i en vanskelig situasjon og det er vanskelig å gi råd. Men jeg har vært i en veldig tilsvarende situasjon selv. I perioder har jeg ikke hatt noen følelser for min mann. Jeg taklet overhodet ikke kjæreste-biten, og var sikker på at forholdet vårt aldri kunne bli bra igjen. Jeg var ganske knust for jeg syntes det var så tragisk at barna mine skulle har foreldre som ikke var glade i hverandre.

I motsetning til din kone fikk jeg ikke behov for å gå på byn og slikt. Det var aldri i mine tanker å finne en annen, til det syntes jeg situasjonen var for trist (mest pga barna).

Det er sjelden enkelt å finne ut av årsakene til at følelsene endrer seg, men hos oss var det sterkt knyttet til sex etter at vi fikk barn. Jeg hadde problemer med å ha et aktivt sexliv etter førstemann og følte et press fra min mann som førte til at ting skar seg.

Min mann og jeg brukte mye tid og krefter på å snakke om problemene og vi kom oss faktisk gjennom dem! Det skjedde faktisk nesten "over natten" (etter en del problemer i flere år). Vet ikke helt hva som fikk følelsene mine tilbake, men en viktig faktor var at han ga meg "pusterom". Veldig lenge anstrengte han seg veldig på hele kjærestebiten, og særlig sex. Det var forferdelig slitsomt og gjorde alt mye verre. Det var veldig vondt å avvise han hele tiden og han ble lei seg... En forferdelig slitsom situasjon. Til slutt klarte han å la meg være, han var en god venn og forventet ikke mer av meg. Og da skjedde det noe. Jeg begynte kanskje å savne kjæresten min når han ikke lenger presset seg på meg? Klarer ikke å forklare akkurat hva som skjedde, men nå har vi det bra.

Det er umulig å si om dere kan redde deres forhold, men mitt beste råd blir å få ut av henne hva som gjør at følelsene hennes har kjølnet. Men ikke press på, det er godt mulig hun ikke kan forklare det. Gi henne den friheten hun trenger, men vis at du virkelig ønsker å redde forholdet og er redd for å miste henne. Ikke "plag" henne med dine følelser hvis hun ikke orker å snakke om det hele tiden, men la henne gjøre andre ting hun liker. Det kan fort bli så mye negativ fokus på forholdet at det i seg selv er noe man vil vekk fra.

Jeg ønsker dere lykke til:) Det er en erfaring for livet hvis dere klarer å komme dere gjennom dette. Da blir forholdet kanskje sterkere enn noen gang. Vi har begge en sterk vilje til å få forholdet til å fungere og det var nok det som hjalp oss. Mange ville nok gjort det slutt i stedet for å gå gjennom lange og vanskelige perioder slik vi gjorde. Bare dere kan finne ut hva som blir den beste løsningen for dere.

Tusen takk - dette hjalp meg litt på vei. Høre om andre som har samme situasjon som jeg er i. Hun sier jo også selv at hun ikke helt vet hva som har gjort at hun har mistet følelsene for meg, men at vi har slitt på det sexuelle i mange år tror hun kan være årsaken. Jeg tenner på ting (ikke noe kinky no') som hun pr. dags dato netsen blir så kvalm av at hun spyr når hun tenker på det.

Men det at jeg aldri har fått ut av henne hva hun egentlig ønsker gjennom intimiteten har jeg okke fått helt svar på. Hun øsnker av alt på denne jord at vi kan beholde vennskapet vårt for det er et vennsak p som hun (og jeg også for den saks skyld) aldri har eller har hatt med noen andre tidligere. Venner og bekjente undrer seg over hvor godt vi kommer over ens med hverandre.

De siste to årene har vi jobbet gjennomsnittlig 12 - 14 timer i døgnet uten at dette ar fått innvirkning på vennskapet. Vi er utrolig gode sammarbeidpartnere som fungerer som hånd i hanske. Vi kan se på hverandre uten å si noe og dermed har vi tatt en beslutning på et problem uten å utveksle så mye som et ord. (ikke at det er noe negativt i denne sammenhengen). Alt dette har vi klart etter husbygging samt med en fødsel innimellom her. To barn som også har vanskeligheter med å sove om natten og ikke vil sove om dagen.

huff nå blir det mye sutring, men jeg føler det er godt å få ut all frustrasjon her og få innspill på hva som kan skje og er i ferd med å skje samt om det er noe lykke inni fremtiden når det gjelder oss to.

[Gjest maybe it`s...]

"Synes det er et dårlig råd å skulle si til henne at de ikke skal være venner etter et brudd."

Du forstår lite.

Ved en skilsmisse oppstår ofte de samme følelsene som man får ved at noen som står en nær dør. Dette sier både de som har gått gjennom skilsmisser og fagfolk.

Ved dødsfall så rettes hatet/sinnet mot enten Gud eller leger eller andre som har en medvirkende årsak enten direkte eller indirekte.

Ved skillsmisser oppstår ofte de samme følelsene ovenfor den som bryter ut

Han må gjøre det helt klart for henne at slike hat følelser kan komme eller kommer hvis hun går, kanskje det får henne til å stoppe opp og tenke seg om.

Jeg sier IKKE at han er nødt til å være venner med henne etter et evt brudd! Skjønner veldig godt at det kan bli vanskelig. Hadde sikkert ikke klart det selv, i alle fall ikke den første tiden.

Men det blir feil å skulle "true" med dette for å få henne til å endre mening. Hvis hun ikke er glad i han lenger og egentlig har bestemt seg for å bryte vil hun ikke endre mening på grunn av det. Man lever ikke sammen med en man ikke elsker bare for å unngå å bli uvenner! Den prisen er hun nok villig til å betale.

Selvsagt sier hun at hun vil de skal være venner, de har tross alt barn sammen. Det er også naturlig at hun sier det for å vise han at hun fremdeles er glad i han som en venn. Dette er jo helt naturlig.

[Gjest maybe it`s...]

Tusen takk - dette hjalp meg litt på vei. Høre om andre som har samme situasjon som jeg er i. Hun sier jo også selv at hun ikke helt vet hva som har gjort at hun har mistet følelsene for meg, men at vi har slitt på det sexuelle i mange år tror hun kan være årsaken. Jeg tenner på ting (ikke noe kinky no') som hun pr. dags dato netsen blir så kvalm av at hun spyr når hun tenker på det.

Men det at jeg aldri har fått ut av henne hva hun egentlig ønsker gjennom intimiteten har jeg okke fått helt svar på. Hun øsnker av alt på denne jord at vi kan beholde vennskapet vårt for det er et vennsak p som hun (og jeg også for den saks skyld) aldri har eller har hatt med noen andre tidligere. Venner og bekjente undrer seg over hvor godt vi kommer over ens med hverandre.

De siste to årene har vi jobbet gjennomsnittlig 12 - 14 timer i døgnet uten at dette ar fått innvirkning på vennskapet. Vi er utrolig gode sammarbeidpartnere som fungerer som hånd i hanske. Vi kan se på hverandre uten å si noe og dermed har vi tatt en beslutning på et problem uten å utveksle så mye som et ord. (ikke at det er noe negativt i denne sammenhengen). Alt dette har vi klart etter husbygging samt med en fødsel innimellom her. To barn som også har vanskeligheter med å sove om natten og ikke vil sove om dagen.

huff nå blir det mye sutring, men jeg føler det er godt å få ut all frustrasjon her og få innspill på hva som kan skje og er i ferd med å skje samt om det er noe lykke inni fremtiden når det gjelder oss to.

Synes ikke dette høres helt håpløst ut jeg! Det er et kjempegodt tegn at dere har et så sterkt vennskap. Det forteller meg at dere virkelig setter pris på hverandre som mennesker.

Det kan godt være at det er det seksuelle som er "hele" problemet, og da finnes det løsninger! Det vet jeg av egen erfaring. Selv syntes jeg i en periode min manns seksuelle ønsker var vemmelige og hele han bød meg imot. Dette høres veldig dramatisk ut , men det var slik det var! Han er helt normal og hadde ingen "kinky" ønsker han heller, men jeg taklet ikke å ha sex med han. Jeg hadde virkelig ALDRI trodd at dette kunne løse seg, men det gjorde det altså.

Det er sikkert veldig vondt for henne også å ikke kunne komme deg i møte seksuelt. Dere må prøve å snakke om hva hun ikke liker og hva hun ønsker av sexlivet deres. Men IKKE press henne til noe. Nettopp det å føle seg presset til noe får frem avsky og ekle følelser. Jeg følte meg nærmest misbrukt til tider, og min mann ble helt fortvilet når jeg sa det. Jeg presset meg selv til å ligge med han selv om jeg egentlig ikke ville og det er IKKE å anbefale.

Etter vårt siste barn stresset han overhodet ikke. Vi fikk tilbake humoren i forholdet og kunne spøke om at vi aldri hadde sex:) Det var ikke så farlig, liksom. Og jeg merket at han faktisk mente det.

Da gikk det ikke så lenge før jeg fikk lyst på han igjen! Jeg visste at han respekterte meg og jeg fikk så lyst å være kjærester igjen. eg hadde jo savnet det hele tiden selv om jeg ikke "fikk det til".

Vet ikke om dette hjelper deg. Det kan jo være at skoen trykker helt andre steder hos dere enn hos oss. Men det er ingen tvil om at det er MULIG å komme gjennom det meste:)

Håper virkelig du får snakket mer med henne og at dere kan finne en løsning...

[Gjest maybe it`s...]

Tusen takk - dette hjalp meg litt på vei. Høre om andre som har samme situasjon som jeg er i. Hun sier jo også selv at hun ikke helt vet hva som har gjort at hun har mistet følelsene for meg, men at vi har slitt på det sexuelle i mange år tror hun kan være årsaken. Jeg tenner på ting (ikke noe kinky no') som hun pr. dags dato netsen blir så kvalm av at hun spyr når hun tenker på det.

Men det at jeg aldri har fått ut av henne hva hun egentlig ønsker gjennom intimiteten har jeg okke fått helt svar på. Hun øsnker av alt på denne jord at vi kan beholde vennskapet vårt for det er et vennsak p som hun (og jeg også for den saks skyld) aldri har eller har hatt med noen andre tidligere. Venner og bekjente undrer seg over hvor godt vi kommer over ens med hverandre.

De siste to årene har vi jobbet gjennomsnittlig 12 - 14 timer i døgnet uten at dette ar fått innvirkning på vennskapet. Vi er utrolig gode sammarbeidpartnere som fungerer som hånd i hanske. Vi kan se på hverandre uten å si noe og dermed har vi tatt en beslutning på et problem uten å utveksle så mye som et ord. (ikke at det er noe negativt i denne sammenhengen). Alt dette har vi klart etter husbygging samt med en fødsel innimellom her. To barn som også har vanskeligheter med å sove om natten og ikke vil sove om dagen.

huff nå blir det mye sutring, men jeg føler det er godt å få ut all frustrasjon her og få innspill på hva som kan skje og er i ferd med å skje samt om det er noe lykke inni fremtiden når det gjelder oss to.

Synes ikke dette høres helt håpløst ut jeg! Det er et kjempegodt tegn at dere har et så sterkt vennskap. Det forteller meg at dere virkelig setter pris på hverandre som mennesker.

Det kan godt være at det er det seksuelle som er "hele" problemet, og da finnes det løsninger! Det vet jeg av egen erfaring. Selv syntes jeg i en periode min manns seksuelle ønsker var vemmelige og hele han bød meg imot. Dette høres veldig dramatisk ut , men det var slik det var! Han er helt normal og hadde ingen "kinky" ønsker han heller, men jeg taklet ikke å ha sex med han. Jeg hadde virkelig ALDRI trodd at dette kunne løse seg, men det gjorde det altså.

Det er sikkert veldig vondt for henne også å ikke kunne komme deg i møte seksuelt. Dere må prøve å snakke om hva hun ikke liker og hva hun ønsker av sexlivet deres. Men IKKE press henne til noe. Nettopp det å føle seg presset til noe får frem avsky og ekle følelser. Jeg følte meg nærmest misbrukt til tider, og min mann ble helt fortvilet når jeg sa det. Jeg presset meg selv til å ligge med han selv om jeg egentlig ikke ville og det er IKKE å anbefale.

Etter vårt siste barn stresset han overhodet ikke. Vi fikk tilbake humoren i forholdet og kunne spøke om at vi aldri hadde sex:) Det var ikke så farlig, liksom. Og jeg merket at han faktisk mente det.

Da gikk det ikke så lenge før jeg fikk lyst på han igjen! Jeg visste at han respekterte meg og jeg fikk så lyst å være kjærester igjen. eg hadde jo savnet det hele tiden selv om jeg ikke "fikk det til".

Vet ikke om dette hjelper deg. Det kan jo være at skoen trykker helt andre steder hos dere enn hos oss. Men det er ingen tvil om at det er MULIG å komme gjennom det meste:)

Håper virkelig du får snakket mer med henne og at dere kan finne en løsning...