Den tause krigen

[Gjest Mann 35]

Har kommet i en vanskelig situasjon med min kone. Vi har vært gift i snart 10 år, vi har

vært sammen i 12. Vi har to barn sammen 5 og 9 år.

Vi stort sett hatt et veldig godt ekteskap/forhold det har vært noen "vanskelige perioder",

men dette har vi alltid kommet igjennom.

Vi krangler ikke , men blir stort sett tause. Snakker kun om praktiske daglige ting.

Vi har nettop hatt en slik periode på ca 6 uker bak oss, vi snakket ut en kveld og hun mente vi burde avslutte forholdet/ekteskapet.

Hun sa til meg at hun tenker tilbake til den gangen da vi traff hverandre, og at hadde det ikke vært for at vi har barn ville vi ikke vært i sammen fremdeles.Hun sa til meg at sexlivet ikke betydde noen ting for henne.Etter hvor mye godt vi har hatt sammen kan jeg

ikke fatte dette.

Vi har hatt veldig mange fine år i sammen, det virker som hun har glemt alt dette. Sexlivet

vårt har altid vært veldig bra(begge er fornøyd når det skjer), men det er henne som har styrt hvor ofte det skjer.

Dette med sexlivet er kanskje noe av det som får meg irritert, vi har ikke ofte sex kanskje 1-2 ganger i måneden, hun er svært regelmessig og gjerne etter mensperiode er hun klar.Hvis det uteblir 1 måned føler jeg at jeg blir irritert, når jeg vil prate om det avfeier hun det og sier at det ikke betyr noen ting.

Hun har nettopp skiftet jobb, og sikkert kommet inn i et nytt miljø. Det var etter dette hun

startet å være iskald mot meg. Da vi pratet ut spurte jeg henne om det var en annen person i hennes liv, noe hun sa det ikke var.

Hun er enige om at vi skal oppsøke familieveiledningskontor for å prøve å komme ut av dette.

Etter vi pratet ut er hun blitt veldig sur mot meg, er gjerne i et annet rom osv.

Har andre erfaring fra tilsvarende situasjoner ?

Føler dette sliter veldig, har store problemer med å konsentrere meg i daglig jobbsituasjon.

[Gjest Ian]

Først en ting, alle som skilles, har EN GANG hatt det bra, derfor blir det feil å bruke det som grunn til å fortsette noe som er dårlig nå.

Dere har nok kommet i den fasen som VELDIG mange kommer i, før eller siden, jeg har faktisk til gode å se noen som kommer gjennom en slik prosess, og hvor alt deretter blir fryd og gammen.

Dette blir litt negativt, men jeg tror forutsetningene for at dere får et "ikkefrustrerende" samliv i framtiden er ganske små.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det er nok mange som nikker gjenkjennende til dine ord om den tause krigen.

Når en mest av alt ønsker tydelig kommunikasjon, blir det stillere og tausere.

Det er mye makt i taushet, fordi tausheten skaper uro hos oss for hva som ligger under. Ofte tolker vi det værste først. Slik blir tausheten et sterkt våpen mot den andre. Og konflikten trappes opp.

Jeg håper dere får en god hjelp på familiekontoret til å få klarhet i saken.

[Gjest injun strike]

Jeg skjønner godt at du har det vondt , det har sikkert hun også.. Jeg er vel i omtrent samme situasjon som henne. Har vært gift i 10 år , har to barn. HAN synes alt er bra mellom oss bortsett fra at vi ikke har hatt sex på mange år. JEG synes det er mange andre ting i forholdet som ikke fungerer. Det at jeg ikke kan ha sex med han er vel mer et symptom på at det er ting på andre plan i forholdet vårt som ikke fungerer. Han tror at fravær av sex er en måte jeg vil "straffe" han på , men det blir helt feil. Da hadde jeg nok ikke holdt ut så mange år uten...Sex og nærhet for meg henger veldig sammen med andre følelser , og at andre ting i forholdet fungerer , som kommunikasjon og respekt for hverandre.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen når du sier at hun gjerne oppholder seg i et annet rom enn deg. Slik gjør jeg også. Jeg synes jeg "puster" bedre da. Det er trist , for alle parter. Jeg ser at jeg gjør mannen min vondt og får selvfølgelig dårlig samvittighet for det . Likevel makter jeg ikke å gi ham nærhet. Jeg er der for barnas skyld , og fordi jeg er redd for å miste dem. Selv om jeg ikke er overbevist om at det er til det beste for barna , i lengden , å vokse opp uten å se kjærlighet og respekt mellom foreldrene.

Selvfølgelig vil jeg ikke ta fra deg håpet . Dere har tross alt ikke hatt det sånn så lenge. Jeg tror det er veldig viktig å ikke la det gå lang tid før dere prøver å få endret på situasjonen , f.eks. ved å kontakte et familierådgivningskontor.

Poenget med mitt svar er vel egentlig at om du synes dere har hatt et bra forhold i lang tid , er det ikke sikkert at HUN synes det samme . Det behøver selvfølgelig ikke være tilfelle , men det er verdt å finne ut av hvis man skal komme videre.

Lykke til

[Chloe]

Hei.

"Etter vi pratet ut er hun blitt veldig sur mot meg, er gjerne i et annet rom osv."

Jeg kjenner jo ikke til hva "pratet ut" betyr for deg, men..

Jeg var i en lignende situasjon og opplevde at å prate ut innebar at jeg aldri fikk sagt hva jeg følte uten at mannen min måtte kommentere/kritisere ordlyden min o.l.

Etter en prat var jeg derfor mer misfornøyd enn noen sinne.

Jeg følte meg frustrert, (over å ikke bli møtt med forståelse)

vrang, (fordi han ikke "så" mine problemer)deprimert (fordi han mente at "vi har det da så fint!") og dermed ble jeg enda mer avvisende. Det var min form for forsvar. Forsvar mot flere såre følelser.

Og også fordi jeg gav opp.

Jeg ønsket å bli tatt på alvor, men exen min ga aldri inntrykk av at "mitt problem er vårt problem".

Og det beviste ham så tydelig da jeg ba om skilsmisse;

"Hvorfor har du ikke sagt noe før?" !!!!! "Vi har aldri snakket om alvorlige problemer", var svaret hans da jeg mente at vi ikke hadde gjort annet enn å snakke.

Det jeg vil fram til her, er at det du oppfatter som "bra" kan være en form for "nåja, det er vel ikke verre enn at jeg kan leve med det" fra hennes side.

Vi snakker så forskjellige språk, menn og kvinner.

Så når du føler at dere har snakket ut, føler hun kanskje at du ikke hørte ett ord.

Jeg vet du hører, men viser du det? Vi kvinner ønsker (som oftest)ikke annet av en prat enn å snakke oss igjennom følelsene. Det kan være vanskelig hvis mannen går i forsvar for hver gang hun nevner noe som er vondt.

Jeg vet at jeg ikke takler at mannen min føler for å "rette på meg" når jeg snakker om hva jeg føler.

Så mitt triks når jeg trenger å prate ut er:

"Elskling, jeg trenger å snakke litt. Har du tid til å lytte?"

Kanskje du skulle be henne forsøke en prat til? Si at du er villig til å lytte. Kun det!

Ikke kom med løsninger FØR hun er ferdig-snakket.

Sannsynligvis vil hun bare oppfatte dine forslag som kritikk, allikevel.

Selv om du kommer med forslag i beste mening, ville jeg oppfatte det som om du ikke godtar hva jeg føler.

Din "jobb" skal være å la henne tømme seg. Klarer dere det, er jeg sikker på at (dersom forholdet er liv laga) vil hun vise deg takknemlighet og være mere åpen for dine følelser og forslag etterpå.

Uansett hvilken vei forholdet tar, vil hun føle seg mer respektert som menneske etter en sånn prat.

Det er vel verdt et forsøk?

Lykke til!

Mvh