Er dere "superforeldre"?

[Gjest maybe it`s...]

Jeg lurer på en ting. Jeg kjenner flere som har adoptert og det er et felles trekk som går igjen hos dem som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. De er på en måte "superforeldre" og jag får av og til følelsen av at de er ganske kritiske til oss andre som har fått barn på "vanlig" måte. Det kan virke som de skal gjøre alt så mye mer riktig... F.eks har jeg en kollega som mener man har plikt til å være hjemme med de små og at det er uansvarlig å plasserer en ett-åring i barnehage. Sånne uttalelser provoserer veldig. Selv har hun råd til å ta ekstra permisjon, men det er det jo ikke alle som har. Hun sier at "har man valgt å få barn må man jammen ta ansvaret". Det virker altså som hun ser på seg selv som en bedre mor enn mange andre. Det er akkurat som hun tar oppgaven mer på alvor enn oss andre.

Har også noen venner som skal adoptere og det kommer frem at de også mener mange foreldre "aldri burde fått barn". Det kan jo alle være enige i, men de reagerer på ting som er helt normalt. De mener f.eks at man ikke skal "stå og henge" på lekjeplassen, men heller ta barnet med på tur i skog og mark. Helt greit det, men i en travel hverdag kan man ikke gjøre det hver dag. Og dessuten er det ikke et dårlig tilbud til de minste at de får være ute og leke vel? Det er akkurat som det vi andre gjør ikke er godt nok. De er veldig idealistiske og har mange klare ideer om hvordan de skal oppdra barnet sitt. Mye av det de snakker om vitner om at de ikke har erfaring med barn, men det sier jeg jo ikke til dem. De får vel erfare selv...

Hvorfor er det slik at noen adoptivforeldre "ser ned på" andre foreldre. Føler de at de må bevise for omverdenen at de virkelig "fortjener" å få barn? Jeg skjønner at når man har ventet kanskje i flere år så har man store drømmer og planer for barnet, men det har jo vi andre også! Det er bare det at de fleste kan ikke stoppe verden og utelukkende fokusere på den lille...

Jeg er selvsagt positiv til adopsjon og unner mine venner virkelig å få barn. Vet at det betyr alt for dem. Men det er litt ømtålig å snakke om enkelte ting. F.eks har de et litt for idyllisk bilde av hvordan det blir å hente barnet tror jeg. De har fått høre at barna knytter seg veldig raskt til de nye foreldrene og at alt kommer til å gå så fint. Men for meg som har flere barn selv er det vanskelig å tro at det alltid skal gå så knirkefritt. Er veldig glad for at jeg slipper å adoptere selv for jeg tror det må være en enorm påkjenning å hente et barn ut fra sitt trygge miljø. Og noe slikt bør man velø virkelig forberede seg på?

Kunne tenke meg å høre noen synspunkter fra dere som har erfaring med adopsjon selv.

[Gjest farslykke]

"Hvorfor er det slik at noen adoptivforeldre "ser ned på" andre foreldre", spør du og spør videre om vi som adoptivforeldre ser på oss selv som "superforeldre".

Jeg kjenner ikke vennene dine og drar selvsagt ikke dine erfaringer i tvil. Det jeg derimot vil så tvil om, er hvorvidt disse erfaringene sier noe som helst som kan lede til den generaliseringen du legger opp til.

Det er jo å håpe at adoptivforeldre, som forhåpentligvis alle andre foreldre, forsøker å "gjøre alt riktig". Det skulle da bare mangle at foreldre forsøker å gjøre alt så riktig som mulig. Men så er det da også slik at ulike personer har ulike meninger om hva som er "riktig". De adoptivforeldre jeg kjenner er ikke av den mening at det er galt å sette en ettåring i barnehagen. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at de er minst like representative for adoptivforeldres holdninger, som de vennene du referer til.

Ei heller kan jeg se at det finnes noe som helst grunnlag for å hevde at adoptivforeldre er langt over gjennomsnittlig opptatt av "turer i skog og mark".

Nei, her er du nok på villspor. Det finnes nok adoptivforeldre av nesten like mange avskygninger som det finnes av foreldre til "egenfødte" barn. med ett ørlite forbehold. Gjennom adopsjonsprosessen siler man nok ut de verste tilfellene av "uskikkede" foreldre. Det gjør imidlertid ikke adoptivforeldre verken mer eller mindre "supre" enn andre.

[fillolin]

Mange mennesker har brukt masse tid på å vurdere det, og nå har vi papirer på det!

Nei, spøk til side. Skjønner at du kan føle deg urettferdig vurdert og ha behov for å "realitetsorientere" de du kjenner. Men jeg tror kanskje du generaliserer litt vel mye. Jeg har en svigerinne som har to egenfødte barn, og hun er minst like mye "superforelder" som jeg planlegger å bli, bl.a. har hun samme holdning til barnehage som hun du refererer til.

Men ellers er det jo slik at adoptivforeldre har ventet lenge på barna, har hatt god tid til å forberede seg og ofte er litt eldre enn andre foreldre og kanskje derfor har litt bedre økonomi. Dessuten er mange gjennom en prosess før adopsjonen der de virkelig må tenke igjennom hva slags liv de vil ha og hva som er viktig for dem. Dermed har kanskje noen tatt andre valg enn foreldre som blir foreldre litt mer "tilfeldig". Man kan ikke få alt her i verden, og personlig synes jeg det virker som en del småbarnsforeldre ikke har innsett det eller ikke er villig til å ta de valgene som kreves.

Men - det gir selvfølgelig ingen rett til å kritisere deg og dine valg. Hvorfor ikke forsøke å få en god samtale med dem om dette, det kan sikkert alle vokse på. Dessuten - de fleste bør vite at den første tiden med adoptivbarnet kan bli vanskelig. Kanskje frykter de det, og forsøker å overbevise seg selv og andre om at alt kommer til å bli perfekt?

Du er glad for at du slipper å adoptere. Det er jo også en holdning som kanskje "siver" ut...Men du vet ikke hva du går glipp av, vet du

[Gjest swix32]

Jeg er ikke adoptivmamma, men jeg er i den situasjonen at jeg er ufrivillig barnløs.

Jeg har flere venner som har blitt gravide på første eller andre forsøk og som ser på det som en selvfølge å bli gravid med en gang. Det føles ganske tungt når en ikke får det til selv. Jeg er også enig i at det finnes enkelte som ikke burde ha blitt foreldre. Det er vel derfor det stilles så strenge krav til adoptivforeldre.

Jeg har et vennepar som nettopp har begynt adopsjonsprosessen. De har prøvd enda lenger enn oss. Jeg skal ikke si at de blir superforeldre, men etter 7 år med prøving, ivf, oppturer og nedturer vil adoptivbarnet være veldig etterlengtet. Jeg skønner de foreldrene som da kanskje litt overbesyttende.

[Gjest girasol]

Er enig med fillolins uttalelser at mye av grunnen til at adoptivforeldre er "reflekterte" er at vi har ventet - og ventet... så lenge... på å bli foreldre, og det er igrunnen dermed ganske opplagt at vi har svært god tid til å gjøre oss opp meninger om hvordan vi ønsker at våre barn skal oppdras! Jeg vil også si meg enig med farslykke at den generaliseringen du gjør om adoptivforeldre er langt ifra riktig! Synes det er litt skummelt når folk lager seg stereotypier utav enkelte tilfeller de kjenner, og dermed går med den oppfatningen at slik er alle som mer eller mindre passer inn i samme mønsteret... Når det er sagt så tror jeg faktisk de fleste foreldre (adoptiv eller ikke... - vanligvis skiller vi ikke mellom dem...) på et eller annet tidspunkt blir "offer" for spontanpedagogikk - dvs.alle de supre tankene man har om barneoppdragelse gir seg ikke alltid 100% utslag i hverdagen.

Hilsen langt fra supermamma, men gjør så godt jeg kan og elsker mitt barn over alt på jord og derfor ønsker jeg det aller, aller beste for ham.

[Mamta]

For å svare på det første spørsmålet ditt først: Jeg kan bare snakke for meg selv. Nei, vi er langt fra noen superforeldre. Adoptivforeldre godkjennes av norske myndigheter med tanke på at en adoptivfamilie skal skille seg minst mulig ut fra en "vanlig" familie.

Selv opplever jeg meg mest av alt som en helt vanlig mamma til tre barn i alderen 2 - 9 år, med alle de gleder, hverdagslige utfordringer, bekymringer og sorger det medfører. Har heller ikke inntrykk av at folk rundt oss ser på oss som noe annet enn en vanlig, om enn litt fargerik, familie.

Jeg ville selv reagert på uttalelser som du her gir eksempler på. Da vi hentet hjem førstemann, hadde vi råd til at jeg kunne være hjemme noen mnd. ekstra med ham, men dette var helt uaktuelt ved nr. 2 og 3. Det er faktisk de færreste i vårt adopsjonsmiljø som er hjjemme med barnet sitt lengre enn de 49 ukene man får lønnet permisjon. Etter mitt syn er det vel helt andre momenter som kvalitetssikrer foreldreomsorgen enn antall timer barn og foreldre tilbringer sammen.

Ellers har jeg nå møtt flere førstegangsforeldre til egenfødte som opptrer nøyaktig like "ovenfra og ned" som de adoptivforeldrene du her nevner. Så "suoerforeldre" finnes nok i begge leire...

"Hvorfor er det slik at noen adoptivforeldre "ser ned på" andre foreldre. Føler de at de må bevise for omverdenen at de virkelig "fortjener" å få barn?" Tja, si det. Får snakke for meg selv. Jeg har ikke behov for å bevise at jeg fortjener de barna jeg har fått. Ingen fortjener å bli foreldre, barn er en _gave_! Når det er sagt, er det dessverre ofte slik at adoptivforeldre nok har en høyrer terskel for å søke hjelp om de opplever at ting ikke er helt etter skjema.

"Er veldig glad for at jeg slipper å adoptere selv for jeg tror det må være en enorm påkjenning å hente et barn ut fra sitt trygge miljø. Og noe slikt bør man velø virkelig forberede seg på? "

Reagerer på uttrykket "slipper å adoptere", akkurat som det å adoptere er en belastning og en nødløsning for ufb'ere. Vi har _valgt_ å adoptere som vår måte å bli foreldre på. At det kan være en utfordring å hente hjem et barn fra utlandet, er en annen sak. Å bli foreldre er uansett en utfordring. Adoptivforeldre får gjerne noen andre utfordringer i tillgg til det foreldre som får egenfødte har.

At dine venner som enda ikke har fått sitt adoptivbarn romantiserer hentereisen og overtakelsen av barnet er helt normalt. Mange som venter egenfødte gjør vel også det, romantiserer tiden med den nyfødte? Likevel bør selvsagt vordende adoptivforeldre forberede seg på at ting ikke alltid går helt knirkefritt eller uten noen ekstra innsats fra vår side. Det er derfor adopsjonsforeningene kjører foreldreforberedende kurs lokalt.

Vel, dette var noen av mine tanker omkring dette temaet, har ikke tid til å skrive den avhandlingen jeg egentlig kunne tenkt meg å skrive... *smil*

[AAA]

Tja.... For å ta det siste først: Det å ha en for idyllisk formening om hvordan det blir å overta det nye barnet som kommer gjelder nok for alle foreldre, ikke bare for de som adopterer. Det er ikke få av mine venninner som har sittet der med sine små nyfødte og grått sine modige tårer fordi ting ikke har blitt som de trodde, med kolikkbarn og hyling og skriking, ikke noe søvn og i det hele tatt. Og de trodde de skulle bruke dagene på å dikke med babyene og gå på tur til hverandre med nydelige velduftende søte babyer i rene klær, og ikke prøve å få illeluktende hylende barn til å sove nå når man ikke har sovet selv på dagevis. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke var 100% forberedt da jeg fikk snuppa. Hvem kan vel være det - Man vet jo ikke helt hva man går til når man får barn. )

Jeg tror du har et poeng i at vi som adopterer på en måte føler at vi må bevise at vi fortjente å få disse ungene, og at vi gjør alt riktig. Noen av oss iallefall. Men som de fleste andre foreldre så slapper vi vel av etterhvert. Jeg for min del har iallefall hatt min kvote kamelhår i halsen, som følge av alle kamelene jeg har svelget. ;-)

De andre tingene du snakker om, lekeplasser, skog og mark osv osv, og hvilke foreldre som mener hva om det, der tror jeg adoptivforeldre er like forskjellige som alle andre foreldre, det er iallefall min oppfatning.

MVH

[laban]

Jeg er ikke adoptant, jeg vil bare minne om at sånne idealistiske forestillinger om hvordan ting skal gjøres og barn skal oppdras, hører man ganske ofte fra folk som foreløpig ikke har barn selv. Altså selv om de planlegger å få dem på den vanligste måten.

Adoptivforeldre tvinges på en måte til å formulere fler av disse prinsippene i klartekst enn vi andre, pga. prosessen de må gjennom, og pga. den lange "graviditetsperioden".

Når hverdagen kommer, lander de fleste på bakken og svelger noen kameler innimellom. Dessuten vil barnet selv gjerne ha et ord med i laget når det gjelder hva det vil bli "tatt med på".

[Gjest smulamor]

Hei. Vi er inne i siste fase av adopsjonsprosessen. Fra før har vi et egenfødt barn, men valgte altså adopsjon av barn nr. 2. Noen mener å være superforeldre uansett om de får egne barn eller adopterer. -Når man føder barna selv, er det jo amming som er i fokus, og de som ikke får til å amme kan faktisk i 2005 oppleve å høre at "amming er jo det beste for barnet" og "jeg ammer fordi jeg vil gi barnet mitt det beste utgangspunktet i livets start". -Ikke spesielt festlig for de som ikke får til dette med puppy. Vet også om biologiske foreldre som ikke ønsker å ha 1-åringer i barnehage, slik du beskriver.Grunnen til at adoptivforeldre kanskje kan virke litt "ovenpå" kan være fordi de kanskje har forsøkt å få barn i mange år, og at når de endelig har lykkes med å få sitt etterlengtede barn vil de gjøre ALT for barnet. Tror ikke de mener å fremstå som mere perfekte enn andre foreldre.

[trompet]

Ja vi er superforeldre .

Vi som adoptere er jo undersøktog funnet godtatt som foreldre .det er jo ikke noe som man gjør når man skal føde selv.(få godkjennelse) Men så kommer spørsmålet... Hva når foreldrerollen blir reell, da kan vi se om det er noe som heter superforeldre eller at det egentlig bare er foreldre på godt og vondt.Men hvis du har barn , ja opp til flere så forundrer det meg veldig at du lurer på dette. Deter jo de som ikke ennå har erfart det å ha barn som kan moralisere slik som du framsetter spørsmålet ditt. De vet hva som står i boka kanskje men desverre så vet de ikke at det å ha barn medfører en hverdag som er langt vekk fra det boka sier.men de vil veldig gjerne tro at de kan få det til å mener også at det er så lett så. De får jo erfaring etterhvert at virklgiheten er akurat slik du fremstiller den og ikke slik de hadde trodd helt og fast på.Heller ikke de som adopterer litt større barn enn nyfødt eller gjærne ettåringer vet hva det er å ha barn i forskjellige aldere før de selv har vært igjennom det. Så ja da vi er superforeldre du og jeg og alle som gjør så godt de kan..

[Gjest maybe it`s...]

"Hvorfor er det slik at noen adoptivforeldre "ser ned på" andre foreldre", spør du og spør videre om vi som adoptivforeldre ser på oss selv som "superforeldre".

Jeg kjenner ikke vennene dine og drar selvsagt ikke dine erfaringer i tvil. Det jeg derimot vil så tvil om, er hvorvidt disse erfaringene sier noe som helst som kan lede til den generaliseringen du legger opp til.

Det er jo å håpe at adoptivforeldre, som forhåpentligvis alle andre foreldre, forsøker å "gjøre alt riktig". Det skulle da bare mangle at foreldre forsøker å gjøre alt så riktig som mulig. Men så er det da også slik at ulike personer har ulike meninger om hva som er "riktig". De adoptivforeldre jeg kjenner er ikke av den mening at det er galt å sette en ettåring i barnehagen. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at de er minst like representative for adoptivforeldres holdninger, som de vennene du referer til.

Ei heller kan jeg se at det finnes noe som helst grunnlag for å hevde at adoptivforeldre er langt over gjennomsnittlig opptatt av "turer i skog og mark".

Nei, her er du nok på villspor. Det finnes nok adoptivforeldre av nesten like mange avskygninger som det finnes av foreldre til "egenfødte" barn. med ett ørlite forbehold. Gjennom adopsjonsprosessen siler man nok ut de verste tilfellene av "uskikkede" foreldre. Det gjør imidlertid ikke adoptivforeldre verken mer eller mindre "supre" enn andre.

Er helt enig i at man ikke kan generalisere. Jeg bare lurte litt siden jeg har den erfaringen jeg har. Da er det nok bare tilfeldig at de jeg kjenner er av den oppfatningen da.

[Gjest maybe it`s...]

Takk for mange svar! Skal si det var aktivitet på dette forumet:)

Er helt enig med dere alle i at det ikke er riktig å generalisere. Det var ikke det som var meningen. Lurte bare litt siden jeg har erfart litt mange sånne kommentarer.

Jeg er ikke glad for at jeg slipper å adoptere fordi det er noe "forferdelig". Men som mor til en ett-åring kan jeg jo forestille meg selve henteprosessen som ganske vanskelig. Selvsagt er det det beste for barnet, men det må nå likevel være tøft å hente barnet ut av sitt kjente miljø, og vekk fra sine fosterforeldre f.eks. Det må det vel være "lov" å si?

Det er sikkert bare meg som er litt usikker, men enkelte ting synes jeg det kan være vanskelig å snakke med mine kommende adoptant-venner om. Som f.eks dette med hentingen og det romantiserte bildet av foreldrerollen. Og slike ting synes jeg faktisk det er uproblematisk å snakke med andre foreldre om, så det er ikke helt det samme. Det er jo forskjell på å føde et barn og å adoptere? Det er jo ikke noe å diskutere, uten at det dermed er sagt at det ene er noe "bedre" enn det andre. Er kanskje redd for å si noe "feil", vet jo at de har slitt lenge med barnløsheten. Når jeg snakker med dem er jeg utelukkende positiv og gleder meg masse sammen med dem over det som skal skje. Det skal bare bli enda mer interessant å snakke om det når de har fått litt erfaring de også.

Og selvsagt, "superforeldre" og bedrevitere finnes i begge leire!

Men det er viktig for oss som har født egne barn også at omgivelsene vet at vi har fått dem fordi vi ønsker det over alt og at vi vil gjøre alt for våre barn:) Sånn burde det være for alle foreldre.

[trk1365380645]

Ja, er ikke alle det før de får barn, da?!

Men det er klart at adoptivforeldre i enda større grad enn mange andre foreldre har tenkt og planlagt og drømt og lest og fabulert og planlagt igjen, de har tatt et veldig konkret valg om barn og både før og etter den bestemmelsen har det sannsynligvis vært mange samtaler og tanker om det å bli foreldre. Men det betyr ikke at de fleste av oss ser ned på andre foreldre, eller at vi har rett til det! Og etter som tiden går med våre egne barn erfarer vi som andre at ting ikke alltid er så lett i praksis: Falt veldig for et ord girasol brukte i svar til deg: Spontanpedagogikk, syns det er ganske betegnende for det som foregår:)

Selvfølgelig er det en dramatisk opplevelse for både barn og foreldre å møtes og skulle bli kjent, og for barnet å bli tatt bort fra det det kjenner. Og for noen blir det en lang, tung periode, men for mange av oss går det veldig bra og forholdsvis lett, og det er uansett verdt det! Du har helt rett i at man bør forberede seg på det, og det håper jeg at de du kjenner også gjør, selv om de ikke sier det til deg. Du kan jo anbefalle dem å lese litt her på DOL?

[trk1365380645]

Takk for mange svar! Skal si det var aktivitet på dette forumet:)

Er helt enig med dere alle i at det ikke er riktig å generalisere. Det var ikke det som var meningen. Lurte bare litt siden jeg har erfart litt mange sånne kommentarer.

Jeg er ikke glad for at jeg slipper å adoptere fordi det er noe "forferdelig". Men som mor til en ett-åring kan jeg jo forestille meg selve henteprosessen som ganske vanskelig. Selvsagt er det det beste for barnet, men det må nå likevel være tøft å hente barnet ut av sitt kjente miljø, og vekk fra sine fosterforeldre f.eks. Det må det vel være "lov" å si?

Det er sikkert bare meg som er litt usikker, men enkelte ting synes jeg det kan være vanskelig å snakke med mine kommende adoptant-venner om. Som f.eks dette med hentingen og det romantiserte bildet av foreldrerollen. Og slike ting synes jeg faktisk det er uproblematisk å snakke med andre foreldre om, så det er ikke helt det samme. Det er jo forskjell på å føde et barn og å adoptere? Det er jo ikke noe å diskutere, uten at det dermed er sagt at det ene er noe "bedre" enn det andre. Er kanskje redd for å si noe "feil", vet jo at de har slitt lenge med barnløsheten. Når jeg snakker med dem er jeg utelukkende positiv og gleder meg masse sammen med dem over det som skal skje. Det skal bare bli enda mer interessant å snakke om det når de har fått litt erfaring de også.

Og selvsagt, "superforeldre" og bedrevitere finnes i begge leire!

Men det er viktig for oss som har født egne barn også at omgivelsene vet at vi har fått dem fordi vi ønsker det over alt og at vi vil gjøre alt for våre barn:) Sånn burde det være for alle foreldre.

Jeg bare lurte: I hvor stor grad forteller du de fæle tingene fra fødselen, om lite søvn og ømme bryst til kommende førstegangsmødre med store mager? Jeg tenker at i stor grad skal man la kommende foreldre glede seg, de fleste har nok lest om negative ting også, men det er vanskelig å forholde seg til før man er der, enten det er fødsel eller hentereise de skal ut på. Men hvis det er virkelig nære venner går det kanksje an å fiske litt forsiktig, for det er nok viktig at man er klar over at det kan bli helt annerledes!

[Gjest maybe it`s...]

Jeg bare lurte: I hvor stor grad forteller du de fæle tingene fra fødselen, om lite søvn og ømme bryst til kommende førstegangsmødre med store mager? Jeg tenker at i stor grad skal man la kommende foreldre glede seg, de fleste har nok lest om negative ting også, men det er vanskelig å forholde seg til før man er der, enten det er fødsel eller hentereise de skal ut på. Men hvis det er virkelig nære venner går det kanksje an å fiske litt forsiktig, for det er nok viktig at man er klar over at det kan bli helt annerledes!

Min erfaring er faktisk at gravide kvinner i stor grad forteller hverandre fæle fødselsopplevelser! Det er veldig vanlig å snakke mye om dette på forhånd, og da kommer det opp både vonde og gode opplevelser.

For å være helt ærlig synes jeg kanskje mine venner i større grad også skulle tørre å snakke om det problematiske. Det er ingen av oss rundt som mener at det ikke er det beste for barnet å få komme til dem, men det kan liksom ikke snakkes om at det kan bli tøft. Kanskje er det for vanskelig for dem å snakke om det, og det respekterer jeg. Det blir bare litt sånn at vi rundt hele tiden blir redde for å "si noe feil".

En annen ting jeg reagerer på er at vi ikke kan si at vi er slitne og hadde trengt litt "fri" fra barna uten at de ser litt rart på oss. Men de skjønner vel hva vi mener om noen år:) Vi er ikke noe mindre glade for barna våre selv om vi "tør" å innrømme at det også kan være slitsomt å være foreldre.

[ahg]

Må smile litt når jeg leser innlegget ditt. Vi ventet i 14 år før vi fikk vårt første barn. Gjett om vi hadde god tid til å tenke på alt som var «riktig» og «galt» når det gjaldt barneoppdragelse! Jeg hadde skyhøye idealer og temmelig urealistiske forestillinger på en del områder. Hadde lite erfaring med barn i det hele tatt, så bakkekontakten var ikke helt til stede kan man si.

Det er kjempelett å være «god forelder» når man ikke har fått barn ennå. Jeg hadde i hvert fall mange forestillinger om hvordan ting skulle/ikke skulle være. Husker bla at jeg ergret meg over foreldre som bare «hang» ved sandkassa. Ånei, jeg skulle _leke_ når jeg fikk barn! (Nå synes jeg det er deilig å sitte og slå av en prat med andre foreldre mens ungene leker.)

Så fikk vi barn til slutt da. Det ble krasjlanding i forhold til mange av mine flotte forestillinger. Jeg klarte jo slett ikke å leve opp til hvordan jeg trodde jeg skulle være som mor. Det var en tøff erkjennelsesprosess, og det tok lang tid før jeg kunne smile av det.

Har en mannlig venn som ikke har barn. Men han har sterke formeninger om «riktig» barneoppdragelse, og det snakket han gjerne mye om de første årene vi hadde barn. Det var provoserende og til tider sårende, spesielt siden jeg ikke klarte å leve opp til mine egne forventninger på den fronten. Så fikk vi to barn, og etter at han hadde vært lekeonkel for begge en påske, ble det stillere. Han fikk oppleve at det faktisk er ganske krevende til tider med barn, og at man blir både sliten og lei innimellom og ikke klarer å være så ideell som man kanskje ønsker. Så nå er han forsiktigere med å belære oss om barneoppdragelse :-)

Jeg tror at mange blivende foreldre som har reflektert litt over foreldrerollen og barneoppdragelse gjerne starter ut med et ganske høyt ambisjonsnivå. (Dette blir vel likt enten barnet adopteres eller er egenfødt.) Så blir man nødt til å svelge noen kameler underveis når man får barnet (jeg har halsen temmelig full av kamelhår AAA!), for ting kan bli ganske annerledes enn man drømte om og forestilte seg.

Jeg tror vi adoptivforeldre er like forskjellige som andre foreldre, men at vi har hatt god tid til å reflektere og vente og gjøre oss opp meninger, pluss at vi kanskje i større grad enn andre føler at vi må «bevise» at vi er verdig å være foreldre.

[skorpionfisken]

Det finnes artige folk i alle leirer, også blandt oss adoptivforeldre.

Din kollega er etter min mening teit. Har man barn så får man sørge for at de har et bra omsorgstilbud. Om foreldrene er i jobb så er barnehagen et utmerket alternativ, selv for en ettåring. Det er jo greit for henne å mene at en ettåring er for liten som sannsynligvis ikke starter sin permisjon før barnet er over året...

Dine venner har ikke fått barn ennå og aner ikke hva de snakker om. Jeg har flere kolleger i den kategorien. De har ikke barn, men vet "alt" om barneoppdragelse. En av dem er hundemenneske, hun elsker sin hund som et barn. Da hun en gang la ut om barneoppdragelse, begynte jeg å legge ut om hundeoppdragelse. Du har jo ikke hund sa hun så du vet jo ikke noe om dette. Nei nettopp sa jeg da. Hun tok poenget og har ikke siden snakket til meg om barneoppdragelse.

Det at vi er godkjent som foreldre gir oss ikke et stempel som gode foreldre. Godkjenningskriteriene er etter min mening ikke strenge, og ikke verre enn at du kan gi de svarene du venter at de vil ha. Jeg har sett mange godkjente adoptivforeldre som jeg virkelig lurer på. Lurer på om sosialkuratoren i det hele tatt hadde observasjonsevne da hun/han var hjemme hos dem.

[trk1365380645]

Min erfaring er faktisk at gravide kvinner i stor grad forteller hverandre fæle fødselsopplevelser! Det er veldig vanlig å snakke mye om dette på forhånd, og da kommer det opp både vonde og gode opplevelser.

For å være helt ærlig synes jeg kanskje mine venner i større grad også skulle tørre å snakke om det problematiske. Det er ingen av oss rundt som mener at det ikke er det beste for barnet å få komme til dem, men det kan liksom ikke snakkes om at det kan bli tøft. Kanskje er det for vanskelig for dem å snakke om det, og det respekterer jeg. Det blir bare litt sånn at vi rundt hele tiden blir redde for å "si noe feil".

En annen ting jeg reagerer på er at vi ikke kan si at vi er slitne og hadde trengt litt "fri" fra barna uten at de ser litt rart på oss. Men de skjønner vel hva vi mener om noen år:) Vi er ikke noe mindre glade for barna våre selv om vi "tør" å innrømme at det også kan være slitsomt å være foreldre.

Kanskje dere kunne spørre vennene deres om å være barnevakt;)

Det er veldig dumt hvis vennene dine ikke prøver å tenke på at alt ikke trenger å bli rosenrødt, og enda dummere er det hvis dere ikke kan snakke ordentlig sammen fordi det føles som du sier noe feil. Kanskje du kan fortelle dem det, at det føles for deg som om de ikke forstår deg og ser ned på deg, kanskje vil det kunne føre til en samtale om både positive og negative sider med å ha barn?

Men uff, driver gravide faktisk og skremmer hverandre med fæle fødselshistorier??? Da er jeg veldig glad for at jeg aldri har blitt gravid, jeg ville jo fått fullstendig panikk og ikke klart å glede meg til å få barn!

[Gjest ChiengMai]

En ting er i alle fall sikkert: Før vi fikk Storebror var jeg den perfekte mor, gjorde alt rett og hadde høytflyvende idéer om hvordan alt skulle gjøres. Skal si jeg kom fort ned på jorda igjen da dette lille mennsket kom og ville ha et ord med i laget selv. Er nok alt annet enn perfekt, gjør ting rett og feil som de fleste andre.

Mitt inntrykk er at adoptivforeldre er som andre foreldre. Men en ting til: Selv om jeg er adoptivmor ser jeg jo at enkelte gjør ting helt feil - i forhold til mine meninger. Og som lærer har jeg også mer enn en gang sett foreldre som slett ikke burde vært det, og dette er ikke noe jeg ser fordi jeg har adoptert.

[trompet]

Takk for mange svar! Skal si det var aktivitet på dette forumet:)

Er helt enig med dere alle i at det ikke er riktig å generalisere. Det var ikke det som var meningen. Lurte bare litt siden jeg har erfart litt mange sånne kommentarer.

Jeg er ikke glad for at jeg slipper å adoptere fordi det er noe "forferdelig". Men som mor til en ett-åring kan jeg jo forestille meg selve henteprosessen som ganske vanskelig. Selvsagt er det det beste for barnet, men det må nå likevel være tøft å hente barnet ut av sitt kjente miljø, og vekk fra sine fosterforeldre f.eks. Det må det vel være "lov" å si?

Det er sikkert bare meg som er litt usikker, men enkelte ting synes jeg det kan være vanskelig å snakke med mine kommende adoptant-venner om. Som f.eks dette med hentingen og det romantiserte bildet av foreldrerollen. Og slike ting synes jeg faktisk det er uproblematisk å snakke med andre foreldre om, så det er ikke helt det samme. Det er jo forskjell på å føde et barn og å adoptere? Det er jo ikke noe å diskutere, uten at det dermed er sagt at det ene er noe "bedre" enn det andre. Er kanskje redd for å si noe "feil", vet jo at de har slitt lenge med barnløsheten. Når jeg snakker med dem er jeg utelukkende positiv og gleder meg masse sammen med dem over det som skal skje. Det skal bare bli enda mer interessant å snakke om det når de har fått litt erfaring de også.

Og selvsagt, "superforeldre" og bedrevitere finnes i begge leire!

Men det er viktig for oss som har født egne barn også at omgivelsene vet at vi har fått dem fordi vi ønsker det over alt og at vi vil gjøre alt for våre barn:) Sånn burde det være for alle foreldre.

Hentereisen eller det første møte er deffinitivt det mest spennende og følessemessige som er i en adopsjons prosess. Det er da livet begynner for foreldre og barn sammen og da er det jo naturlig å snakke mye om det for det er jo det eneste som står i hodet på adoptantene . Å komme i mål . barna kan avvise adoptivforeldrene eller de kan være trygge på dem fra dag en. alt er mulig å adoptivforeldrene er klar over enten eller eller midt i mellom når det gjelder dette. Uansett så er det foreldrene som vet at dette er mitt barn fra nå og barnet må forholde seg til det .Selvfølgelig forstår de ikke dette og vil protestere om kemien ikke stemmer til å begynne med, men heldigvis så er det bare en overgang men den kan være både god og følelses ladet og ikke så god og skremmende.så når det snakkes om hentereisen så er detnok å sammenligne med en fødsel da alt er uvisst. men begge deler er begynnelsen på et liv sammen for foreldre og barn. Når det gjelder amming eller såre bryst osv så er detandre ting som oppveier disse plagene når vi adopterer det er nytt og det kan være smertefullt begge deler både fysiskog psykisk. jeg harerfaring med tre biologiske og to adopterte pluss atjeg er mormor å snakker av erfaring.