hvordan klare å glemme..

[åffer]

Min samboer var utro mot meg for snart 2 år siden, oppdaget det ved at jeg sjekket mobilen hans(noen som jeg egentlig er imot). Han hadde sex med en dame på et jobbseminar, og holdt kontakten med henne i 8mnd. til jeg oppdaget det. Vi hadde bestemt oss for å flytte sammen i det dette skjedde. Ikkeno har manglet i forholdet, og vi var opplsukt av hverandre, sa at vi elsket hverandre hver dag. Han sa at dette bare var et spennende kommunikasjon for å se hvor langt denne dama var "villig" til å gå... Vi har det fremdeles godt sammen(elsker hverandre veldig høyt), men historien henter meg inn av og til, ser for meg "akten" i hodet(tenker på å spørre hvordan de gjorde det, og om hvem som startet den...)Vet at dette er bare å grave meg dypere ned osv,... men klarer liksom ikke helt å slippe denne dritten! Har til og med vært i kontakt med den damen, hun nektet selfølgelig, og sa at han bare hadde vært en å skrive litt med... Nå har vi tenkt å kjøpe et hus sammen, og da kommer "angsten" min igjen, men han er den jeg vil leve livet med, og det samme sier han om meg. Han "lider" når jeg "lider", og kan ikke skjønne at han kunne gjøre sånne ting mot meg som han elsker høyere enn det meste... Tror heller ikke at han vil gjøre noe sånnt mot meg mer. Han har "blottlagt" alt for meg etter dette, ungår ting som gjør at andre kan få anledning til å flørte med han, som feks. jobb(email og mobil). Stoler på det, men som jeg sier til han, kan jeg aldri tilgi det som skjedde men prøve å leve "med" det, håpe på, at det vil blekne med tiden. Men hva gjør jeg får å bli kvitt disse tvangstanker og bilder? Er det noen som har erfaring med dette?

Hilsen ei som trodde hun hadde funnet det perfekte...

[Luna21365380663]

Høres ut som om typen din virkelig prøver.. han angrer veldig ser det ut til.. Han prøver å bygge opp tilliten til deg igjen, men det er jo ikke så lett, etter noe slikt.. Det er ikke mange som takler å leve i et forhold der den ene har vært utro. Jeg er ingen ekspert, jeg bare vet at man må prøve å ikke tenke på det, tenke at det går bra nå, at det er _meg_ han er glad i nå. Og ta det skikkelig til meg når han viser at det er meg, og ingen andre han er glad i.. Det er ikke lett å glemme, eller å tilgi, det eneste jeg vet, er at det funker å prøve å tenke på noe annet.. i alle fall til en viss grad.

Uff.. dette hjalp kanskje ikke, men men.. Håper du får noen klokere svar..

[petter smart]

Jeg trodde det var omvendt. Man klarer vel aldri å glemme noe slikt, men en må tilgi det for å kunne gå videre.

[damedame]

Signerer det petter smart skriver: For å komme videre må du tilgi. Forståelse.

Og som Luna2 skriver: Typen din prøver virkelig, han vil ha deg.

[åffer]

Signerer det petter smart skriver: For å komme videre må du tilgi. Forståelse.

Og som Luna2 skriver: Typen din prøver virkelig, han vil ha deg.

Detta var utrolig gode ord, akkurat hva jeg trengte(kom en tåre i øyekroken)! det er for mange useriøse innlegg her, så jeg fryktet at jeg ville få sånne svar! Vet at det å tilgi er svaret, men jeg har sagt til ham at det å tilgi sånnt er ikke lett, det eneste jeg må prøve er å glemme, tenke på noe annet! Vi har det så utrolig fint sammen, er samme "gale"- levende menesker som liker å gjøre de samme ting. Men når man trodde man hadde det perfekte forhold og får noe sånnt på trynet, så falt en del i grus. Har spurt han om han egentlig kunne elske meg så høyt som han alltid har sagt, når han gjorde dette, han gjorde de tingene under fullt bevisthet, så...?? Han skjønner min tvil, men bekrefter at det har han alldri tvil på. Han fatter sjøl heller ikke at han kunne gjøre sånnt, han så på det som "uskyldig" spill, som han ikke helt klarte å stoppe. Har også snakket med legen sin om å gå til spykolog for å få svar, men min konklusjon er at alle menn(få unntak) tenker med det lille "hodet" når damer byr seg frem (og det gifte som single!!)!! For spenning har vi aldri manglet(vært sammen i snart 4 år,bodd sammen i 2, og er begge over 40..med masse livserfaringer). Håper andre som tenker i disse baner, lærer av dette, og ser at det ikke er verdt det. Vi har hatt mange vonde stunder etter dette, men heldigvis mest gode!!!

[trissie]

I november ba jeg om noen ville hjelpe meg. Ville vekke fra alt. En på forum sendte mg svar og den var nyttig og vi har lyst til og sende den videre. Gangske langt men vi er happy for de rådene og demses historie.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Og det er ofte altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil som utroskap. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Så om han innrømmer utroskap og viser at han angrer, bør du lytte til det.

Hvordan vet du han angrer? Kan du vite det i det hele tatt?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast i tvil, usikkerhet og sjalusi.

Akkurat slik du skriver at du føler det nå. Full forvirring.

Ikke minst er det viktig å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Faktisk er det like viktig for den utro parten å få lov til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom!

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken.

Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Du gjorde noe dumt, men innerst inne er det alltid et forsvar.

Selv at den andre tilgir er urettferdig.

Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

For du vil jo likevel være nær… Motstridende.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale.

Målet kan være både gjenforening og skape ro mellom partene.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil.

Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp

Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Hvordan kan den utro gjenskape tilliten da? Vil man ikke alltid være stemplet?

Først: Du som er blitt sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting eller glemme, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten.

Han/hun har nemlig også sine grunner. Tro det eller ei, selv om vi sier at vi angrer, og virkelig gjør det, husker vi alltid noen "formildende" omstendigheter.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

Det er nok ikke helt riktig.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse.

Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet.

Dette er meget viktig.

Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen.

Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet?

Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt?

Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i.

Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer.

Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet.

Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit.

Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv.

Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det er vanlig å forestille seg hva som har skjedd, hvordan de hadde sex osv.. Dette er veldig vondt, utrolig smertefullt.

Dette må faktisk den utro parten også finne seg i å måtte antyde dersom temaet er aktuelt.

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser.

IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det!

Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den.

Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Det samme skjer dersom man bare forkaster den andre pga en slik slituasjon som dere har hatt.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Oftest blir jeg overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv.

Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå.

Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre!

Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske.

Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av!

Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

For det finnes noen årsaker til utroskap, og det er alltid to parter. Dette er fryktelig vanskelig for den bedratte parten å akseptere.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet i stedet for å fortsette å fokusere på smerten.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige. Og løgnene.

Om utroskapen er fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Vi har lest dette mange ganger og skjønner noe nytt hver gang. Mannen min har finni seg i masse spørsmål som han ikke hadde lyst og svare på før han leste detta. Begge to leiter etter svar på masse og fda er det deilig og få noe tilbake.

[åffer]

I november ba jeg om noen ville hjelpe meg. Ville vekke fra alt. En på forum sendte mg svar og den var nyttig og vi har lyst til og sende den videre. Gangske langt men vi er happy for de rådene og demses historie.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Og det er ofte altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil som utroskap. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Så om han innrømmer utroskap og viser at han angrer, bør du lytte til det.

Hvordan vet du han angrer? Kan du vite det i det hele tatt?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast i tvil, usikkerhet og sjalusi.

Akkurat slik du skriver at du føler det nå. Full forvirring.

Ikke minst er det viktig å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Faktisk er det like viktig for den utro parten å få lov til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom!

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken.

Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Du gjorde noe dumt, men innerst inne er det alltid et forsvar.

Selv at den andre tilgir er urettferdig.

Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

For du vil jo likevel være nær… Motstridende.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale.

Målet kan være både gjenforening og skape ro mellom partene.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil.

Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp

Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Hvordan kan den utro gjenskape tilliten da? Vil man ikke alltid være stemplet?

Først: Du som er blitt sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting eller glemme, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten.

Han/hun har nemlig også sine grunner. Tro det eller ei, selv om vi sier at vi angrer, og virkelig gjør det, husker vi alltid noen "formildende" omstendigheter.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

Det er nok ikke helt riktig.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse.

Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet.

Dette er meget viktig.

Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen.

Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet?

Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt?

Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i.

Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer.

Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet.

Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit.

Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv.

Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det er vanlig å forestille seg hva som har skjedd, hvordan de hadde sex osv.. Dette er veldig vondt, utrolig smertefullt.

Dette må faktisk den utro parten også finne seg i å måtte antyde dersom temaet er aktuelt.

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser.

IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det!

Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den.

Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Det samme skjer dersom man bare forkaster den andre pga en slik slituasjon som dere har hatt.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Oftest blir jeg overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv.

Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå.

Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre!

Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske.

Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av!

Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

For det finnes noen årsaker til utroskap, og det er alltid to parter. Dette er fryktelig vanskelig for den bedratte parten å akseptere.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet i stedet for å fortsette å fokusere på smerten.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige. Og løgnene.

Om utroskapen er fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Vi har lest dette mange ganger og skjønner noe nytt hver gang. Mannen min har finni seg i masse spørsmål som han ikke hadde lyst og svare på før han leste detta. Begge to leiter etter svar på masse og fda er det deilig og få noe tilbake.

Takk skal du ha. Dette skal jeg ta kopi av og lese sammen. ser veldig nyttig ut og mange kloke ord!

[damedame]

I november ba jeg om noen ville hjelpe meg. Ville vekke fra alt. En på forum sendte mg svar og den var nyttig og vi har lyst til og sende den videre. Gangske langt men vi er happy for de rådene og demses historie.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Og det er ofte altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil som utroskap. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Så om han innrømmer utroskap og viser at han angrer, bør du lytte til det.

Hvordan vet du han angrer? Kan du vite det i det hele tatt?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast i tvil, usikkerhet og sjalusi.

Akkurat slik du skriver at du føler det nå. Full forvirring.

Ikke minst er det viktig å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Faktisk er det like viktig for den utro parten å få lov til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom!

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken.

Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Du gjorde noe dumt, men innerst inne er det alltid et forsvar.

Selv at den andre tilgir er urettferdig.

Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

For du vil jo likevel være nær… Motstridende.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale.

Målet kan være både gjenforening og skape ro mellom partene.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil.

Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp

Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Hvordan kan den utro gjenskape tilliten da? Vil man ikke alltid være stemplet?

Først: Du som er blitt sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting eller glemme, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten.

Han/hun har nemlig også sine grunner. Tro det eller ei, selv om vi sier at vi angrer, og virkelig gjør det, husker vi alltid noen "formildende" omstendigheter.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

Det er nok ikke helt riktig.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse.

Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet.

Dette er meget viktig.

Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen.

Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet?

Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt?

Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i.

Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer.

Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet.

Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit.

Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv.

Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det er vanlig å forestille seg hva som har skjedd, hvordan de hadde sex osv.. Dette er veldig vondt, utrolig smertefullt.

Dette må faktisk den utro parten også finne seg i å måtte antyde dersom temaet er aktuelt.

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser.

IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det!

Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den.

Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Det samme skjer dersom man bare forkaster den andre pga en slik slituasjon som dere har hatt.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Oftest blir jeg overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv.

Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå.

Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre!

Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske.

Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av!

Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

For det finnes noen årsaker til utroskap, og det er alltid to parter. Dette er fryktelig vanskelig for den bedratte parten å akseptere.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet i stedet for å fortsette å fokusere på smerten.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige. Og løgnene.

Om utroskapen er fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Vi har lest dette mange ganger og skjønner noe nytt hver gang. Mannen min har finni seg i masse spørsmål som han ikke hadde lyst og svare på før han leste detta. Begge to leiter etter svar på masse og fda er det deilig og få noe tilbake.

Veldig godt innlegg.

[trissie]

Takk skal du ha. Dette skal jeg ta kopi av og lese sammen. ser veldig nyttig ut og mange kloke ord!

Få høre hvordan det går da .-)

[åffer]

Få høre hvordan det går da .-)

Det skal du!

Har fortalt min kjære at jeg har fått dette innlegget fra deg, og det skal vi lese sammen! Akkurat nå har vi det supert, men det er hodet mitt som er litt uryddig til tider(spesielt i hormonsvinngningene...) Detta skal vi klare!

Takk for at det er noen som "bryr" seg;o)

[åffer]

I november ba jeg om noen ville hjelpe meg. Ville vekke fra alt. En på forum sendte mg svar og den var nyttig og vi har lyst til og sende den videre. Gangske langt men vi er happy for de rådene og demses historie.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Og det er ofte altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil som utroskap. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Så om han innrømmer utroskap og viser at han angrer, bør du lytte til det.

Hvordan vet du han angrer? Kan du vite det i det hele tatt?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast i tvil, usikkerhet og sjalusi.

Akkurat slik du skriver at du føler det nå. Full forvirring.

Ikke minst er det viktig å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Faktisk er det like viktig for den utro parten å få lov til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom!

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken.

Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Du gjorde noe dumt, men innerst inne er det alltid et forsvar.

Selv at den andre tilgir er urettferdig.

Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

For du vil jo likevel være nær… Motstridende.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale.

Målet kan være både gjenforening og skape ro mellom partene.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil.

Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp

Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Hvordan kan den utro gjenskape tilliten da? Vil man ikke alltid være stemplet?

Først: Du som er blitt sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting eller glemme, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten.

Han/hun har nemlig også sine grunner. Tro det eller ei, selv om vi sier at vi angrer, og virkelig gjør det, husker vi alltid noen "formildende" omstendigheter.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

Det er nok ikke helt riktig.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse.

Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet.

Dette er meget viktig.

Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen.

Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet?

Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt?

Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i.

Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer.

Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet.

Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit.

Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv.

Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det er vanlig å forestille seg hva som har skjedd, hvordan de hadde sex osv.. Dette er veldig vondt, utrolig smertefullt.

Dette må faktisk den utro parten også finne seg i å måtte antyde dersom temaet er aktuelt.

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser.

IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det!

Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den.

Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Det samme skjer dersom man bare forkaster den andre pga en slik slituasjon som dere har hatt.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Oftest blir jeg overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv.

Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå.

Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre!

Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske.

Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av!

Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

For det finnes noen årsaker til utroskap, og det er alltid to parter. Dette er fryktelig vanskelig for den bedratte parten å akseptere.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet i stedet for å fortsette å fokusere på smerten.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige. Og løgnene.

Om utroskapen er fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Vi har lest dette mange ganger og skjønner noe nytt hver gang. Mannen min har finni seg i masse spørsmål som han ikke hadde lyst og svare på før han leste detta. Begge to leiter etter svar på masse og fda er det deilig og få noe tilbake.

Få høre din historie da... Og hvordan dere har klart dere!?