Noen i samme båt?

[Gjest snart mamma24]

Jeg er ei jente på 24 år. Gravid i uke 20. Er samboer med barnefaren, han også 24 år. Vi har vært sammen i 2 og et halvt år, samboere et og et halvt år. Vi har seriøse problemer. HAdde det ikke vært for at vi ble gravide (ikke planlagt) så hadde vi nok gjort det slutt. Vi passer ikke sammen. Vi klarer ikke å kommunisere. Vi har ingen felles interesser. Vi krangler masse, jeg gråter masse og er også redd dette skal gå ut over det ufødte barnet. Vi bestemte oss tidlig i graviditeten at vi skulle satse alt og bli foreldre sammen og at vi skulle klare dette, så vi dro ut og tok lån på bil sammen. Det virket lovende en periode, men nå er alt falt sammen i grus, og alt er bare svart og mørkt og det er ikke mye kjærlighet igjen mellom oss. Han er veldig flink til å kalle meg stygge ting når vi krangler noe som knuser meg helt. Han viser heller ingen entusiasme ang graviditeten og tar null hensyn til meg og synes jeg sutrer når jeg sier jeg har vondt i ryggen og sånn. Altså vi har store problemer. I dag bestilte jeg time til familierådgiver i et siste håp og forsøk. Vil jo at barnet vårt skal vokse opp med 2 foreldre i et harmonisk hjem, det er alt jeg vil her i hele verden. Men jeg blir behandlet som dritt. Mye mer å skrive om dette, men jeg trenger ikke gå inn på alt her nå. Lurer bare på om det er flere i samme situasjon som meg?

[Gjest Pimpirian]

Huff huff....

Vet ikke hva jeg skal si, men føler virkelig med deg-du kan ikke ha det lett for tida....

Ikke kjenner jeg samboeren din, men får lyst til å kalle han en drittsekk... Mannfolk skal støtte oss kvinner når vi er gravide, ikke krangle-nesten "gå litt på tå" Det mener nå jeg...

Lykke til hvertfall

[Gjest tips]

Jeg tror det er veldig lurt å be om hjelp. Gå alene hvis han ikke vil være med på (alle) timene.

Svangerskap og barseltid er en "unntaktstilstand", hvor den gravide er preget av alt det kroppslige som skjer, begge er usikre på hvordan familielivet skal bli, og han ikke så lett kan ta del i mye av det som skjer.

Be gjerne lege / jordmor kalle ham inn til time sammen med deg, hos noen er dette standard, og kan hjelpe pappaen til å ta mer del i alt som skjer.

Dere kan ikke sosialisere på samme måte som dere pleier, du er kanskje trett og sliten og kan ikke drikke vin eller orker være oppe sent i selskap osv. For noen er svangerskapet en tid da seksuallivet ligger "nede" og barnseltiden vil være det i like stor grad.

Det er viktig at dere ikke tar valg nå som bare er basert på unntakstilstanden dere er i. Få hjelp til å takle denne perioden sammen. Bedrer det seg ikke, kan en familierådgiver hjelpe til med å legge ting til rette slik at dere blir en velfungerende "tokjernefamilie", dvs at dere kan være gode foreldre og samarbeidspartnere selv om dere ikke bor sammen.

Med barnets beste i fokus.

Men mitt råd er at dere sier til familierådgiveren at dere ønkser hjelp til å komme gjennom denne perioden sammen.

Og at du får satt inn spiral eller får annen helt sikker prevensjon etter fødsel, slik at dere får flere år med normaltid til å se om familien fungerer før dere velger å utvide den.

[Gjest tannabis]

Ja, da er dere nok et par medlemmer i klubben som trodde at alt ble så mye bedre når vi får barn sammen. Tvert imot må nok forholdet være veldig sterkt for å tåle de påkjenningene det å få et barn er på forholdet. Det er da uendelig mange som går fra hverandre nettopp pga at de har fått barn.

For barnets skyld er det kanskje best om dere skiller lag? Ikke noe er så kjipt som foreldre som ikke er lykkelige sammen.

[trissie]

Lei situasjon, men ikke håpløs skjønner du.

Masse trøst og hjelp kan dere få ved for eksempel å kjøpe Mars og Venus-bøkene.

Der får du mange tips om kommunikasjon.

Det er nok der problemet ligger for dere begge.

Dette skal jo være en fin tid, og det kan den bli. Lykke til!

[Gjest snart mamma24]

Ja, da er dere nok et par medlemmer i klubben som trodde at alt ble så mye bedre når vi får barn sammen. Tvert imot må nok forholdet være veldig sterkt for å tåle de påkjenningene det å få et barn er på forholdet. Det er da uendelig mange som går fra hverandre nettopp pga at de har fått barn.

For barnets skyld er det kanskje best om dere skiller lag? Ikke noe er så kjipt som foreldre som ikke er lykkelige sammen.

Vi trodde ikke alt ville bli mye bedre når vi får barn. Vi vet vi har kjempeproblemer, og hvordan skal vi kunne klare å samarbeide når vi ikke klarer å snakke sammen? Ble gravid ved et "uhell", har alltid ønska meg barn så ble glad, tross problemene, men abort har aldri vært noe alternativ for noen av oss, så vi er begge innstilt på å få dette til å funke, bli en familie sammen, men veldig veldig vanskelig. Føler at pappaen har gitt opp. Han spør meg om jeg er redd for å bli sittende alene med ungen, men det er jeg ikke, det er han som burde være redd for å bli sittende helt alene.

[Gjest snart mamma24]

Vi trodde ikke alt ville bli mye bedre når vi får barn. Vi vet vi har kjempeproblemer, og hvordan skal vi kunne klare å samarbeide når vi ikke klarer å snakke sammen? Ble gravid ved et "uhell", har alltid ønska meg barn så ble glad, tross problemene, men abort har aldri vært noe alternativ for noen av oss, så vi er begge innstilt på å få dette til å funke, bli en familie sammen, men veldig veldig vanskelig. Føler at pappaen har gitt opp. Han spør meg om jeg er redd for å bli sittende alene med ungen, men det er jeg ikke, det er han som burde være redd for å bli sittende helt alene.

Men det er jo ikke det jeg ønsker. Vil at barnet mitt skal vokse opp slik jeg selv vokste opp, i en trygg og god og hjertevarm familie som gjorde ting sammen og dro på ferier og hadde det fint. Jeg vet pappaen vil det samme. Men nå har han fått en "gi-faen-mentalitet" og satser alle kortene sine på familierådgiveren, som om han tror denne rådgiveren sitter med en tryllestav.

Det var ikke slik jeg hadde forventet tiden som gravid ville være. Hadde forventet å få litt mer støtte, at han skulle involvere seg mer og være litt mer interessert i hva som skjer med babyen som ukene går og med meg. Jeg er jo veldig sårbar, gravid som jeg er, jeg synes jo det er litt skummelt det som skjer med meg, og jeg føler meg helt alene om det. Hormonene spruter jo rundt meg også, ikke lett å ha en samboe som ikke tåler noenting og som bare sitter og spiller data istedenfor å tilbringe tid sammen med meg og prate med meg.

[kvakker]

Det høres ikke enkelt ut å ha det slik nei.

Du har fått noen gode råd av de andre her,som absolutt kunne vært verdt et forsøk.Om begge ønsker det samme da.

Jeg håper dere finner ut av det,og at dere klarer å oppleve denne fine tiden dere har med svangerskap og baby i vente.Det er en fin tid når tingene funker som de skal.

Og om det viser seg at det ikke skulle gå.Så er det allikavel fullt mulig å få et godt samarbeid når barnet kommer.

[Gjest snart mamma24]

Takk for gode svar alle sammen. Setter stor pris på det. Både jeg og pappaen vil det samme, men klarer bare ikke å få det til å fungere. Vi skal gi rådgiver en sjanse og også kanskje lese de bøkene?

Håper på en god fremtid for familien vår.

[Gjest sofies verden]

Jeg ser at du føler du har det fælt nå, men forsøk å sette deg inn i hans situasjon også. Ikke bare avvis han og hans følelser midt oppe i dette. Det er sikkert skremmende for han å plutselig skulle bli pappa i en alder av 24 år.

Og ikke ta noen ugjenkallelige valg enda, vent til det hele er over. Det er rart hvilke tanker du kan ha så lenge hormonene 'spruter' som du beskrev det så fint ;-)

Jeg håper dere får hjelp på familiekontoret til å nærme dere hverandre igjen.

Lykke til.

[Gjest snart mamma24]

Jeg ser at du føler du har det fælt nå, men forsøk å sette deg inn i hans situasjon også. Ikke bare avvis han og hans følelser midt oppe i dette. Det er sikkert skremmende for han å plutselig skulle bli pappa i en alder av 24 år.

Og ikke ta noen ugjenkallelige valg enda, vent til det hele er over. Det er rart hvilke tanker du kan ha så lenge hormonene 'spruter' som du beskrev det så fint ;-)

Jeg håper dere får hjelp på familiekontoret til å nærme dere hverandre igjen.

Lykke til.

Han snakker ikke med meg, derfor vet jeg ikke noe om hans føleser oppe i dette, men det han viser meg med sin væremåte er at han ikke bryr seg. Jeg prøver å se ting fra hans side også, men når han synes dataspillet sitt er mye viktigere enn komunikasjon med meg så tenker jeg jo mitt.

[Gjest paps25]

Han snakker ikke med meg, derfor vet jeg ikke noe om hans føleser oppe i dette, men det han viser meg med sin væremåte er at han ikke bryr seg. Jeg prøver å se ting fra hans side også, men når han synes dataspillet sitt er mye viktigere enn komunikasjon med meg så tenker jeg jo mitt.

Sambo gjorde ikke annet enn å klage og kritisere meg for at jeg ikke var nokk intressert.

Tilslutt mista jeg helt humør og trak meg vekk. Ikke noe var bra nokk likevel.

Moren hennes hørte til slutt ikke på klaginga men sa det ikke var rart jeg var slik når hun klaga i ett.

Da ba hun at jeg ikke skulle dra selv om hun hadde bedt meg dra til h... dagen før.

Hun ba meg unnskylde alt sammen for hun hadde så mye følelser og uvante dager.

Jeg fikk helt andre følelse og interesse for magen når hun ikke var misfornøyd hele tiden.

Det er ikke bra når hun avviste alt sex og kos og likvel skulle jeg være helt gira på alt hennes.

Det går mye bedre nå.

[Gjest dina2]

Jeg ville brutt med han nå, så kan du heller kose deg med babyen når den kommer ennn å tru at dere kommer til å få det noe bra sammen.

[Gjest snart mamma24]

Jeg ville brutt med han nå, så kan du heller kose deg med babyen når den kommer ennn å tru at dere kommer til å få det noe bra sammen.

Kan jo hende vi får det til å ordne seg da

[Gjest paps25]

Kan jo hende vi får det til å ordne seg da

Klart dere kan det.

Han må bare lære litt som meg. ikke hør på de som gir opp.

[Gjest snart mamma24]

Klart dere kan det.

Han må bare lære litt som meg. ikke hør på de som gir opp.

Kan ikke gi opp før man virkelig har prøvd alt som kan prøves i en sånn situasjon synes jeg. Har dere fått barnet? Fikk dere hjelp til å komme dere på rett kjøl ellre fikset dere det selv?

[Hawkwind]

Hvordan dere har taklet samlivet etter at det ble klart at det er barn på vei vet jeg ikke; men kan jo gi noen inntrykk av hvordan jeg som mann ville reagert i en slik situasjon - om det er noen hjelp. Vel og merke om jeg hadde vært 24 når dette skjedde.

Først og fremst - i situasjonen hvor graviditeten ble kjent, ville nok min verden delvis rast sammen.

Å plutselig få vite at det man har tenkt, drømt og planlagt for de neste årene faller i grus på et øyeblikk, er traumatisk. Og det ville nok ført til en såkalt depressiv reaksjon på kortere eller lengre sikt.

Om jeg som mann i tiden etter dette hadde blitt overøst med spørsmål om jeg syntes de og de barnetinga var fine, spørsmål om farger på klær og leker, hvordan barneseng man skal skaffe og liknende ting, ville jeg antageligvis gravd meg ned i et hull et sted.

Som mann ville jeg hatt et helt annet fokus. Jeg ville vært skremt over konsekvensene for sexlivet først og fremst. Jeg ville vært redd for konsekvensene når det gjelder arbeidsoppgaver i hjemmet, hvordan man skulle disponere fritiden, konsekvensene i forhold til jobb/studier, konsekvensene i forhold til hobby- og fritidsinteresser.

Jeg ville lurt på hvordan man skulle taklet foreldre- og farsrollen, i en alder av 24 muligens også hvordan man håndterer et barn.

Og jeg ville forventet at man som par hadde samtalt en del om de elementene.

Mye annet jeg kunne nevnt og, men dette er det første som datt i hodet på meg når jeg leste innlegget.

Om det er til noen hjelp for deg mht. å skjønne din samboer bedre, får du selv avgjøre.

Håper det løser seg til det beste ihvertfall - vanskelig situasjon du og dere har havnet i her.

[Gjest paps25]

Kan ikke gi opp før man virkelig har prøvd alt som kan prøves i en sånn situasjon synes jeg. Har dere fått barnet? Fikk dere hjelp til å komme dere på rett kjøl ellre fikset dere det selv?

Moren hennes tok henne i stedet for og høre sytinga mot meg.

Da henta ho meg og ba om unnskyldning. Jeg var ikke helt god selv eller men vi fikk snakket sammen. Så har hun vist meg noen innlegg fra her i forum.

Men de ville jeg ikke se først. Følte det bare var klage på meg.

Men når hun ba om unnskyldning og laget kos for oss måtte jeg tenke litt. Var usikker og litt redd ja.

[Gjest snart mamma24]

Hvordan dere har taklet samlivet etter at det ble klart at det er barn på vei vet jeg ikke; men kan jo gi noen inntrykk av hvordan jeg som mann ville reagert i en slik situasjon - om det er noen hjelp. Vel og merke om jeg hadde vært 24 når dette skjedde.

Først og fremst - i situasjonen hvor graviditeten ble kjent, ville nok min verden delvis rast sammen.

Å plutselig få vite at det man har tenkt, drømt og planlagt for de neste årene faller i grus på et øyeblikk, er traumatisk. Og det ville nok ført til en såkalt depressiv reaksjon på kortere eller lengre sikt.

Om jeg som mann i tiden etter dette hadde blitt overøst med spørsmål om jeg syntes de og de barnetinga var fine, spørsmål om farger på klær og leker, hvordan barneseng man skal skaffe og liknende ting, ville jeg antageligvis gravd meg ned i et hull et sted.

Som mann ville jeg hatt et helt annet fokus. Jeg ville vært skremt over konsekvensene for sexlivet først og fremst. Jeg ville vært redd for konsekvensene når det gjelder arbeidsoppgaver i hjemmet, hvordan man skulle disponere fritiden, konsekvensene i forhold til jobb/studier, konsekvensene i forhold til hobby- og fritidsinteresser.

Jeg ville lurt på hvordan man skulle taklet foreldre- og farsrollen, i en alder av 24 muligens også hvordan man håndterer et barn.

Og jeg ville forventet at man som par hadde samtalt en del om de elementene.

Mye annet jeg kunne nevnt og, men dette er det første som datt i hodet på meg når jeg leste innlegget.

Om det er til noen hjelp for deg mht. å skjønne din samboer bedre, får du selv avgjøre.

Håper det løser seg til det beste ihvertfall - vanskelig situasjon du og dere har havnet i her.

Takk for svar. Hehe, var litt artig å lese, for det er akkurat dette med navn, klær, leker, utstyr, vogn, farger tanker rundt kjønn og alt det der jeg vil prate masse med han om som han ikke vil prate noe om.

Har fått en bedre forståelse nå av hvordan han muligens har det rundt det å bli pappa. Men synd han ikke klarer å si det til meg. Han er kanskje redd for å såre meg da siden dette med baby betyr så mye for meg og opptar alle mine tanker og samtale-emner.

[Gjest malun]

Et svangerskap kan være krevende selv for det mest solide forhold - og mulighetene til misforståelser begge veier er nærmest uendelige.

Jeg tror dessuten, som flere har vært inne på, at det er ganske sjelden at den vordende far involverer seg like mye som moren, uansett hvor ønsket og planlagt barnet er.

Jeg husker hvordan jeg ble nærmest besatt av informasjon om svangerskap og baby fra dag en, mens for mannen min var det hele mye fjernere. Selv om han gledet seg til å bli pappa, så han liksom ikke vitsen i å engasjere seg så voldsomt før det ble en realitet. Da er det kjekt å ha Doktoronline, gravide venninne og andre å ta ut all babypraten med!

Selv om det virker sårt og vanskelig, så prøv å senke forventningene dine i forhold til hans deltagelse på dette stadiet. Kanskje han da også etter hvert vil nærme seg av seg selv, når han føler presset mindre.

Men du kan fremdeles stille krav om vanlig tilstedeværelse og respekt for partners følselser, altså.

Det er nok veldig fornuftig å søke rådgivning. Ettersom dere begge er innstilt på at barnet skal vokse opp i et trygt miljø, bør dere ha gode forutsetninger for å finne ut av noe med skikkelig hjelp - og litt tid.

For som sagt - denne tiden er unntakstilstand for ethvert forhold, og problemer har en tendes til å bli større i en slik sammenheng.

Prøv derfor en stund til. Men kanskje dere, tross rådgivning og felles innsats, ikke får dette til å fungere.

Det er vondt og sårt, men husk da at det viktigste for barnet er at dere to som foreldre kan samarbeide og ha et ålreit forhold.

Hvis dere lettere kan gjøre det hver for dere, er det mye bedre for barnet enn om det vokser opp med foreldre som er kronisk på kriggstien.

Uansett om dere holder sammen eller flytter fra hverandre, er dere nødt til å forholde dere til hverandre resten av livet, ettersom dere får et barn sammen. Derfor har dere alt å vinne på å finne et samarbeid som fungerer.

Lykke til!

Klem fra