Noen i samme båt?

[Hawkwind]

Takk for svar. Hehe, var litt artig å lese, for det er akkurat dette med navn, klær, leker, utstyr, vogn, farger tanker rundt kjønn og alt det der jeg vil prate masse med han om som han ikke vil prate noe om.

Har fått en bedre forståelse nå av hvordan han muligens har det rundt det å bli pappa. Men synd han ikke klarer å si det til meg. Han er kanskje redd for å såre meg da siden dette med baby betyr så mye for meg og opptar alle mine tanker og samtale-emner.

Det er nok ganske sannsynlig det ja.

At han enten er redd for å såre deg; og/eller at han er redd for at det han tenker på oppi det hele vil bli avvist som uviktig av deg.

[Gjest snart mamma24]

Et svangerskap kan være krevende selv for det mest solide forhold - og mulighetene til misforståelser begge veier er nærmest uendelige.

Jeg tror dessuten, som flere har vært inne på, at det er ganske sjelden at den vordende far involverer seg like mye som moren, uansett hvor ønsket og planlagt barnet er.

Jeg husker hvordan jeg ble nærmest besatt av informasjon om svangerskap og baby fra dag en, mens for mannen min var det hele mye fjernere. Selv om han gledet seg til å bli pappa, så han liksom ikke vitsen i å engasjere seg så voldsomt før det ble en realitet. Da er det kjekt å ha Doktoronline, gravide venninne og andre å ta ut all babypraten med!

Selv om det virker sårt og vanskelig, så prøv å senke forventningene dine i forhold til hans deltagelse på dette stadiet. Kanskje han da også etter hvert vil nærme seg av seg selv, når han føler presset mindre.

Men du kan fremdeles stille krav om vanlig tilstedeværelse og respekt for partners følselser, altså.

Det er nok veldig fornuftig å søke rådgivning. Ettersom dere begge er innstilt på at barnet skal vokse opp i et trygt miljø, bør dere ha gode forutsetninger for å finne ut av noe med skikkelig hjelp - og litt tid.

For som sagt - denne tiden er unntakstilstand for ethvert forhold, og problemer har en tendes til å bli større i en slik sammenheng.

Prøv derfor en stund til. Men kanskje dere, tross rådgivning og felles innsats, ikke får dette til å fungere.

Det er vondt og sårt, men husk da at det viktigste for barnet er at dere to som foreldre kan samarbeide og ha et ålreit forhold.

Hvis dere lettere kan gjøre det hver for dere, er det mye bedre for barnet enn om det vokser opp med foreldre som er kronisk på kriggstien.

Uansett om dere holder sammen eller flytter fra hverandre, er dere nødt til å forholde dere til hverandre resten av livet, ettersom dere får et barn sammen. Derfor har dere alt å vinne på å finne et samarbeid som fungerer.

Lykke til!

Klem fra

Tusen takk for langt svar. Vi skal nok finne ut av dette. Barnet er aller viktigst.

[Gjest malun]

Tusen takk for langt svar. Vi skal nok finne ut av dette. Barnet er aller viktigst.

Det er godt å høre. Og etter innlegget ditt å dømme, kommer h*n til å få en reflektert og oppegående mamma som bryr seg om ham/henne. ;o)

[Gjest snart mamma24]

Det er nok ganske sannsynlig det ja.

At han enten er redd for å såre deg; og/eller at han er redd for at det han tenker på oppi det hele vil bli avvist som uviktig av deg.

Eller at jeg skal si at det han tenker og føler rundt dette er "feil", hvis du skjønner.

Men har fått et bedre innblikk i et manns-sinn nå, så takk. Skal ta og prate litt med han etterpå. Han foreslo at vi skulle ta en bad sammen, som et slags våpenhvile etter en søvnløs og tårefull natt. Så da får vi prata litt.

[Gjest snart mamma24]

Det er godt å høre. Og etter innlegget ditt å dømme, kommer h*n til å få en reflektert og oppegående mamma som bryr seg om ham/henne. ;o)

Takk Du må ikke skrive sånne ting, jeg som nettopp hadde tørket bort tårene for i dag.

Ja, jeg tror jeg blir en flink og god mamma. Barnet vårt skal få det godt.

[Bård]

Takk Du må ikke skrive sånne ting, jeg som nettopp hadde tørket bort tårene for i dag.

Ja, jeg tror jeg blir en flink og god mamma. Barnet vårt skal få det godt.

Jeg synes det virker som han først og fremst er usikker og frustrert. Jeg tror han vil kunne endre seg MYE hvis han opplever støtte og forståelse for at han er redd for at "livet som ung og uten forpliktelser" skal gå ham hus forbi.

Selv om han aldri vil kunne bli uten forpliktelser kan det gi ham mye hvis han forstår at dere fortsatt vil kunne dyrke deres egne ting hver for dere (eksempelvis at han vil kunnereise på "gutteturer").

Dette med at han (etter vanlig standarder) vil gå glipp en del potensielle sexpartnere kan det være vanskelig å forsone seg med - kanskje vanskeligere for gutter enn for jenter (?). Vet ikke helt hva slags "medisin" som hjelper her, men en forutsetning for å komme igjennom denne lille "krisen" er nok at dere i det minste snakker om dette.

Vil absolutt tro at maksimal støtte fra familie (foreldre og søsken) på begge sider vil være avgjørende - kanskje spesielt støtte fra hans egen familie.

[Gjest snart mamma24]

Jeg synes det virker som han først og fremst er usikker og frustrert. Jeg tror han vil kunne endre seg MYE hvis han opplever støtte og forståelse for at han er redd for at "livet som ung og uten forpliktelser" skal gå ham hus forbi.

Selv om han aldri vil kunne bli uten forpliktelser kan det gi ham mye hvis han forstår at dere fortsatt vil kunne dyrke deres egne ting hver for dere (eksempelvis at han vil kunnereise på "gutteturer").

Dette med at han (etter vanlig standarder) vil gå glipp en del potensielle sexpartnere kan det være vanskelig å forsone seg med - kanskje vanskeligere for gutter enn for jenter (?). Vet ikke helt hva slags "medisin" som hjelper her, men en forutsetning for å komme igjennom denne lille "krisen" er nok at dere i det minste snakker om dette.

Vil absolutt tro at maksimal støtte fra familie (foreldre og søsken) på begge sider vil være avgjørende - kanskje spesielt støtte fra hans egen familie.

Ja, vi må prate sammen og finne ut av dette, men vi (hvertfall jeg) vil nødig snakke med folk jeg kjenner om dette. Det føles som et gedigent nederlag å innrømme at vi sliter såppas som vi gjør til venner og familie. De har vel en anelse siden de har jo fått med seg litt gruff, men det er ikke noe jeg vil prate med dem om.

[Gjest malun]

Ja, vi må prate sammen og finne ut av dette, men vi (hvertfall jeg) vil nødig snakke med folk jeg kjenner om dette. Det føles som et gedigent nederlag å innrømme at vi sliter såppas som vi gjør til venner og familie. De har vel en anelse siden de har jo fått med seg litt gruff, men det er ikke noe jeg vil prate med dem om.

Jeg tror du vil bli overrasket over responsen du får dersom du velger å dele dette med venner og familie - ihvertfall de som har barn.

Svært mange har gått gjennom vanskelige perioder, og vil kunne gi deg/dere støtte.

Du trenger jo ikke fortelle alt, men kanskje begynne med å uttrykke litt frustrasjon over at du er så mye mer interessert i dette enn hva han er? Kjenn deretter litt på responsen og ta det derfra. ;o)

[Gjest Elextra]

Ja, da er dere nok et par medlemmer i klubben som trodde at alt ble så mye bedre når vi får barn sammen. Tvert imot må nok forholdet være veldig sterkt for å tåle de påkjenningene det å få et barn er på forholdet. Det er da uendelig mange som går fra hverandre nettopp pga at de har fått barn.

For barnets skyld er det kanskje best om dere skiller lag? Ikke noe er så kjipt som foreldre som ikke er lykkelige sammen.

Som om jeg skulle skrevet det selv, i hvertfall første avsnittet.

[Bård]

Jeg tror du vil bli overrasket over responsen du får dersom du velger å dele dette med venner og familie - ihvertfall de som har barn.

Svært mange har gått gjennom vanskelige perioder, og vil kunne gi deg/dere støtte.

Du trenger jo ikke fortelle alt, men kanskje begynne med å uttrykke litt frustrasjon over at du er så mye mer interessert i dette enn hva han er? Kjenn deretter litt på responsen og ta det derfra. ;o)

Bare pass på en ting når ting skal deles med andre: Ikke del HAM med andre (altså: Ikke utlever ham uten hans eksplisitte samtykke).

Når man lever i et forhold er det selvsagt viktig å forstå at når man snakker om seg selv i forholdet så snakker man implisitt også om partneren.

Som mann vvar det først og fremst min tanke at du skulle OPPMUNTRE HAM til å snakke om dette med noen (f.eks. sin egen mor(?) - eller noen andre han har tillit til). Det er viktig at DU er enig i hans valg av samtalepartner.

Det du IKKE skal gjøre, er f.eks. å snakke med DINE venninner om forholdet deres uten at han er klar over at du gjør det.