for@virra

[Gjest for@virra]

Jeg blir så innmari lei meg,frustret,sinna og nedfor....

...av min manns eks!

Noen ganger er jeg bra nok for deres felles sønn:

Når jeg skal passe på han når han er syk.

Når hun skal reise til syden,-og min mann er på kurs...da er jeg bra nok til å passe på han.

Reparere klærne hans...

Stiller ellers opp der det trengs...

Slike ting er jeg bra nok til,-og jeg gjør det fordi jeg liker å hjelpe andre og liker å gjøre noe for gut`en.

Jeg får aldri et takk for at jeg stiller opp og gjør noe for dem.

Noen ganger hater hun meg som pesten.

Det stadige skiftende humøret gjør meg forvirra.Den ene dagen kjempehyggelig og den neste dag er jeg et avskum.

Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

Jeg for min del har ønsket at det hadde vært en blid og hyggelig tone bestandig.

Min mann sier at hun er sånn,-det går ikke an å gjøre noe med dette.

Forstår godt at hun ikke kan forandre seg,- men hvordan kan jeg forholde meg til disse humørsvingningene.

Tar vel dette for mye innpå meg...

mener jeg ikke har fortjent så mye hat.

Noen råd?

Noen erfaringer?

[angelica2]

Hei!

Jeg er gift med en som har barn fra før, og forstår din frustrasjon. Det finnes jo alltid to sider av en sak, og mange "stemødre" er vel heller ikke perfekte.

Likevel er det vanlig at konflikter oppstår i slike situasjoner. Hans eks kan føle deg som en trussel i forhold til sitt barn, og redd for at du skal ta en for stor plass i guttens liv.

Jeg har gått noen runder med meg selv, etter å ha blitt utsatt for diverse beskyldninger rundt min måte å være på, både i forhold til min manns barn (hun har også forsøkt å finne negative sider ved meg som hun har slengt ut av seg til min nye mann). Har derfor bestemt meg for å ha minst mulig med henne å gjøre. Tidligere kunne jeg være med når f.eks. han skulle hente dem hos henne osv, - nå blir jeg konsekvent ikke med. Jeg forsøker å skåne meg selv i forhold til at jeg synes det er svært vanskelig å bli "uglesett" og at hun bevisst leter etter ting ved meg som hun kan bruke mot meg senere.

Jeg vil selvfølgelig forholde meg til henne i de situasjoner hvor jeg er nødt til det (eks. bursdager osv) - men utover det har jeg bestemt meg for å holde meg mest mulig unna hele dama.

Barna og jeg har et supert forhold (og jeg tror kanskje det er problemet hennes). Selv har jeg også en ex som jeg har barn med. Hans nye samboer og jeg har et helt ukomplisert forhold og jeg synes hun er veldig flink og omsorgsfull mot mitt barn. Er helt ærlig bare glad for at mitt barn har en voksenperson til - som er glad i h*n og som tilfører h*n noe viktig i livet. Exen til min nye mann, føler det tydeligvis ikke på samme måte, og det har jeg litt vanskelig for å forstå.

Mitt råd til deg er derfor - forhold deg til din samboer og hans barn, og la din samboer holde kontakten med hans ex - og hold deg mest mulig unna for å skåne deg selv fra henne...