Hvor går jeg herfra?

[tiliti]

Jeg får 1750,- i måneden for ett barn på 8, SFO koster 1220. Men jeg har flere barn, så å komme meg ut om kveldene, kan jeg bare skyte en hvit pil etter.

De andre - høye - beløpene aner jeg ikke hva er - men kanskje jeg får for mye på attføring til å få dem, uansett?

Det har vist seg, igjen og igjen, at jeg er noen hundrelapper for høyt oppe i inntekt (bokstavlig talt hundrelapper) til å få støtte. Så som sagt - det går bare akkurat - en eneste uforutsett utgift - og alt går overstyr.

Å sende ungene på ferie - jo, jeg sender det ene barnet - fordi han klarer seg forholdsvis ok alene - men er det realt overfor de andre at alt går til ham, mens vi andre er hjemme hele tida, ikke har råd til verken å gå på kino eller museum i vinterferien, for eksempel?

Jeg går rundt og håper på en lottogevinst som kan endre vår livssituasjon - men innser jo at det er urealistisk...

Beløpene jeg snakker om er fra trygdekontoret for enslige foreldre, ikke beløpet på attføring.

Inntrykket jeg fikk var at attførings-dekningen falt bort dersom man fikk penger som "enslig forsørger", og at den vanlige dekningen fra trygdekontoret tok over.

Men de reglene må jeg se litt nærmere på senere, hente vesla i barnehagen nå.

[tiliti]

Jeg får stønad til barnetilsyn fra aetat, tilsvarende det jeg ville fått fra Trygdeetaten om jeg var i en annen situasjon. Pengene går til å betale skolefritidsordning for den yngste på 8, og jeg får det i ett år til. Storebroren to år eldre, får jeg ikke noe for. I tillegg har jeg to til, som er eldre.

Så alt jeg får til barnetilsyn, går til SFO, og de 500 - for jeg får ca. 500 mer enn jeg trenger til SFO, går til mat og klær og slikt.

"Problemet" er jo at det kunne ha vært kjekt med hjelp med barna på kveldstid, også - av og til - men...

Da skjønner jeg poenget med å ikke ha stønad fra trygdekontoret men heller bruke attførings-barnetilsyn-dekningen. Det lønner seg for deg.

Det ville det ikke gjort for meg.

[petter smart]

Jeg hadde ungene bare annenhver helg i begynnelsen og holdt på å bli ødelagt av det. Det er så grusomt å ikke få si god natt, ikke gå inn og stryke dem over kinnet når de sover, -ikke være der når de små trøtte øynene sier god morgen etc. etc. at jeg kunne leve et VOKSENliv til fulle - interesserte meg ikke da....

Det er så uenderlig liten tid de er små!

Flere kvinner burde innsett at det er slik for menn også. Derfor prøver mange menn å distansere seg ved å ikke ha barna i det hele tatt. Prøve å glemme at en har barn.

[flisa]

Flere kvinner burde innsett at det er slik for menn også. Derfor prøver mange menn å distansere seg ved å ikke ha barna i det hele tatt. Prøve å glemme at en har barn.

Det er helt sant! og den tanken forstår jeg så idnerlig godt - jeg unngikk å handle på butikken "hjemme" var livende redd for å møte ungene og for å måtte si hadet til dem. Så vi bygde hus ved siden av eksen - da var det INGEN gode grunner for at vi ikke kunne ha dem like mye. Det fungerer veldig fint. Om en av oss skal noe mosrsomt og ikke har "tiden sin" så låner vi ungen. Ingen betaler bidrag - og det virker som alle har det bra med dette. Den eldste flyttet permanent til faren sin da hun ble 16,- han hadde ikke samboer da....men da hun ventet barn noen år etter, flyttet hun til oss igjen. Vi har aldri prøvd å gi dem dårlig samvittighet for at har valgt å være mye sammen med den andre. Den eldste er pappajente på mange måter - den yngste er mammajente - og i sommer var hun hos meg i 7 uker i strekk - men når man bor så nært så spiller det ingen rolle,

Jeg har en kollega som har "distansert" seg fra ungene sine - NETTOPP fordi de det var for vonst å ikke delta i en familie lenger. Vi har snakket masse om det, men han orker ikke mer av det.

[Gjest feriesliten]

Dersom dere tar ett barn hver på papiret (og begge 50% av tiden i virkeligheten) vil du jo ikke miste så fryktelig mye støtte.

Men ja, jeg ser problemet med økonomien. Bidrag + ekstra barnetrygd - det merkes fort når det forsvinner.

Er det ikke mulig å få ham med på 40/60?

Nei, samarbeid går ikke - han vil bare ha dem annenhver helg, og ikke engang en dag i uka på fast basis. Alt skjer på kort varsel, ikke mulig å planlegge dersom noe må avhenge av at han holder sin del av en avtale.

Vi har ikke 2, men 4 barn sammen - da blir det et problem med økonomien...og for den saks skyld, også med plassen - vi bor 5 i en knøttliten leilighet, 5 til alle måltider, 5 som har lekser til neste dag, 5 forskjellige meninger om hva vi skal se på tv, hva vi skal gjøre, hva som er morsomt, hva som smaker godt og så videre...

Det er det som sliter meg ut - alltid å bli avbrutt, alltid skjer det noe som kullkaster planer eller hyggelig samvær, enten det er at to av dem begynner å krangle eller at en vil ha besøk av venner eller at matteoppgavene er altfor mange eller...alltid noe...og på toppen av alt, måltider, handling, vasking...puh...

[Gjest feriesliten]

Da skjønner jeg poenget med å ikke ha stønad fra trygdekontoret men heller bruke attførings-barnetilsyn-dekningen. Det lønner seg for deg.

Det ville det ikke gjort for meg.

De sa at det er de samme satsene, fra Trygdeetaten som fra Aetat - men siden jeg er på attføring, er det Aetat som står for utbetalingene til meg.

Og som sagt - jeg får 1750,-

[Gjest feriesliten]

Hva med feriekoloni?

Og hvor gammel er din eldste. Jeg stakk ut om kvelden da dattera mi var 9 år og eldstemann 12. Var oppom å sjekket innimellom men de sov alltid.

Jo, jeg går også ut - til Rema og slikt, eller setter meg på en kafe, bestiller noe godt, har med meg en bok og bare sitter der noen timer, for å slippe unna.

Har ikke tall på alle gangene en av de yngste ringer og klager på at noen av de to eldre erter (plager) dem - hvor reelt det er, er vanskelig å si - men...Er blitt anbefalt å ikke ta telefonen når jeg går ut - la dem greie seg selv. Men likevel...

Blir så sliten av å være så alene om ansvaret - for hva om noe går galt...jeg er nok nevrotisk?

[Gjest feriesliten]

Flere kvinner burde innsett at det er slik for menn også. Derfor prøver mange menn å distansere seg ved å ikke ha barna i det hele tatt. Prøve å glemme at en har barn.

Ja, jeg forstår hva du sier, Petter - og derfor var det med tungt hjerte og dårlig samvittighet jeg nektet da min eks forlangte 50%. Dels fordi det av flere grunner syntes mest riktig at barna skulle ha ett hjem i stedet for å vandre fram og tilbake, og dels fordi vi begge har så dårlig økonomi at om vi skulle dele 50/50, ville ungene ende opp med å sove på golvet begge steder!

Ideelt sett skulle vi jo gjerne hatt 6-roms leiligheter vegg i vegg - men hvem har slik økonomi? Eller for den saks skyld, hatt råd til å bo vegg i vegg og hatt to unger hver - men den økonomien har vi ikke, heller.

Livet er vanskelig - men er det realt mot egne barn å distansere seg følelsesmessig fra dem fordi man ikke ser dem hver dag? Kan det være at _nettopp_ fordi moren vet at faren reagerer slik, insisterer hun på at hun bør ha barna mesteparten av tida?

Hos oss er det i alle fall slik at hver helg de er hos ham, kommer minst en av dem hjem en tur, blåser ut følelser som far ikke kan møte dem på, og så går de tilbake til ham og er "tøffe" igjen. Far ble ikke slik fordi han ble skilt eller fordi han ikke fikk barna 50/50 - det er fordi han er slik at han ble skilt og ikke fikk barna 50/50.

Sant å si blir jeg ganske lei av å bruke store deler av uka etter at de har vært hos ham til å gjenskape ro i huset, snakke om følelser som er blitt krenket eller oversett eller å bli snakket til i en uhøflig tone...om de hadde bodd der i 14 dager av gangen og så hos meg i de neste 14...

Her er det snakk om høna og egget - ofte er det jo en grunn til at kvinner flytter fra sine menn -

og når en mann verner sine følelser og dermed fratar sine barn deres far -...men selvfølgelig - ikke noe er svart hvitt, heller.

[Dorthe]

Jo, jeg går også ut - til Rema og slikt, eller setter meg på en kafe, bestiller noe godt, har med meg en bok og bare sitter der noen timer, for å slippe unna.

Har ikke tall på alle gangene en av de yngste ringer og klager på at noen av de to eldre erter (plager) dem - hvor reelt det er, er vanskelig å si - men...Er blitt anbefalt å ikke ta telefonen når jeg går ut - la dem greie seg selv. Men likevel...

Blir så sliten av å være så alene om ansvaret - for hva om noe går galt...jeg er nok nevrotisk?

Jeg er ikke så redd av meg jeg. Regner med at ting ikke går galt. Nå har de to eldste alltid kommet godt overens og den yngste er 11 og 14 år yngre enn de to andre så de har passet på ham fra han var liten.

Du må prøve å komme deg litt ut altså. Ellers så blir du gal tilslutt. Har du ingen du kan gå på byen med innimellom? Det hjelper.

[Atene]

Flere kvinner burde innsett at det er slik for menn også. Derfor prøver mange menn å distansere seg ved å ikke ha barna i det hele tatt. Prøve å glemme at en har barn.

For å generalisere litt, sånn som du pleier, hvor mange kvinner har du hørt om som gjør det samme ?

Det er like vondt for begge parter å være utelukket fra barnas hverdagsliv, ja. Men jeg har _aldri_ hørt om en mor som av den grunn kutter ut ungene sine. Flisa gjorde det heller ikke.

Fedre, derimot...

[ariadne]

Nei, samarbeid går ikke - han vil bare ha dem annenhver helg, og ikke engang en dag i uka på fast basis. Alt skjer på kort varsel, ikke mulig å planlegge dersom noe må avhenge av at han holder sin del av en avtale.

Vi har ikke 2, men 4 barn sammen - da blir det et problem med økonomien...og for den saks skyld, også med plassen - vi bor 5 i en knøttliten leilighet, 5 til alle måltider, 5 som har lekser til neste dag, 5 forskjellige meninger om hva vi skal se på tv, hva vi skal gjøre, hva som er morsomt, hva som smaker godt og så videre...

Det er det som sliter meg ut - alltid å bli avbrutt, alltid skjer det noe som kullkaster planer eller hyggelig samvær, enten det er at to av dem begynner å krangle eller at en vil ha besøk av venner eller at matteoppgavene er altfor mange eller...alltid noe...og på toppen av alt, måltider, handling, vasking...puh...

En slik en har jeg også. Det har bedret seg atskilling de siste par årene, jeg har vært alene i 6 år.

Den ene ukedagen som han ikke vil ha, er det mulig å legge den inntil den helga de er hos faren? Vi har gjort det slik. Du får sjekke om det gjør noen forskjell økonomisk.

Ellers kan du prøve å få ham med på familieterapi, men det kan være du allerede har gjort det.

Jeg har bare ett barn, og hun har jeg sent en del til mine foreldre under eksamener. Min far har betalt flyreisene.

[petter smart]

For å generalisere litt, sånn som du pleier, hvor mange kvinner har du hørt om som gjør det samme ?

Det er like vondt for begge parter å være utelukket fra barnas hverdagsliv, ja. Men jeg har _aldri_ hørt om en mor som av den grunn kutter ut ungene sine. Flisa gjorde det heller ikke.

Fedre, derimot...

Dersom kvinnen ønsker å ha barna så får hun omsorgen for dem. Det er svært sjelden at en far får hovedomsorgen mot mors vilje. Derfor vil det sjeldnere være slik at kvinnen distanserer seg fra barna. Men noe tallmateriale har jeg ikke.

[petter smart]

Ja, jeg forstår hva du sier, Petter - og derfor var det med tungt hjerte og dårlig samvittighet jeg nektet da min eks forlangte 50%. Dels fordi det av flere grunner syntes mest riktig at barna skulle ha ett hjem i stedet for å vandre fram og tilbake, og dels fordi vi begge har så dårlig økonomi at om vi skulle dele 50/50, ville ungene ende opp med å sove på golvet begge steder!

Ideelt sett skulle vi jo gjerne hatt 6-roms leiligheter vegg i vegg - men hvem har slik økonomi? Eller for den saks skyld, hatt råd til å bo vegg i vegg og hatt to unger hver - men den økonomien har vi ikke, heller.

Livet er vanskelig - men er det realt mot egne barn å distansere seg følelsesmessig fra dem fordi man ikke ser dem hver dag? Kan det være at _nettopp_ fordi moren vet at faren reagerer slik, insisterer hun på at hun bør ha barna mesteparten av tida?

Hos oss er det i alle fall slik at hver helg de er hos ham, kommer minst en av dem hjem en tur, blåser ut følelser som far ikke kan møte dem på, og så går de tilbake til ham og er "tøffe" igjen. Far ble ikke slik fordi han ble skilt eller fordi han ikke fikk barna 50/50 - det er fordi han er slik at han ble skilt og ikke fikk barna 50/50.

Sant å si blir jeg ganske lei av å bruke store deler av uka etter at de har vært hos ham til å gjenskape ro i huset, snakke om følelser som er blitt krenket eller oversett eller å bli snakket til i en uhøflig tone...om de hadde bodd der i 14 dager av gangen og så hos meg i de neste 14...

Her er det snakk om høna og egget - ofte er det jo en grunn til at kvinner flytter fra sine menn -

og når en mann verner sine følelser og dermed fratar sine barn deres far -...men selvfølgelig - ikke noe er svart hvitt, heller.

Jeg kjenner ikke din situasjon og uttaler meg kun på generelt grunnlag.

Kanskje var det best at du fikk hovedomsorgen.

Det er vel også slik at uansett hvordan man gjør dette så vil noen bli såret og det blir problemer. Med mindre man er så heldige at man kan bo vegg-i-vegg og ungene kan bo litt hos begge.

I utgangspunktet synes jeg også at barna har best av å bo en plass. En uke her og en uke der, spesielt dersom det er langt mellom foreldrene, er ikke ideellt.

Men det er ikke ideellt at foreldrene er uenige heller.

Jeg synes et godt forslag hadde vært, som noen andre her også foreslo, at dere hadde tatt 100% omsorg for hvert deres barn. Slik hadde dere begge fått bedre råd og tonen mellom dere kunne kanskje vært bedre. Hvor barna faktisk hadde vært ville dere bestemt mellom dere.

Når det gjelder ditt siste innlegg så kan vi igjen snakke om høna og egget. Er det far som fratar barna sin far ved å distansere seg, eller er det mor som gjør dette ved å ekskludere far og kun "innvilge" minstesamvær?

[Atene]

Jeg kjenner ikke din situasjon og uttaler meg kun på generelt grunnlag.

Kanskje var det best at du fikk hovedomsorgen.

Det er vel også slik at uansett hvordan man gjør dette så vil noen bli såret og det blir problemer. Med mindre man er så heldige at man kan bo vegg-i-vegg og ungene kan bo litt hos begge.

I utgangspunktet synes jeg også at barna har best av å bo en plass. En uke her og en uke der, spesielt dersom det er langt mellom foreldrene, er ikke ideellt.

Men det er ikke ideellt at foreldrene er uenige heller.

Jeg synes et godt forslag hadde vært, som noen andre her også foreslo, at dere hadde tatt 100% omsorg for hvert deres barn. Slik hadde dere begge fått bedre råd og tonen mellom dere kunne kanskje vært bedre. Hvor barna faktisk hadde vært ville dere bestemt mellom dere.

Når det gjelder ditt siste innlegg så kan vi igjen snakke om høna og egget. Er det far som fratar barna sin far ved å distansere seg, eller er det mor som gjør dette ved å ekskludere far og kun "innvilge" minstesamvær?

Det spiller ingen rolle hva som er grunnen. Ingen har lov til å distansere seg fra sine egne barn for å spare seg selv for smerte ! Den smerten man sparer seg selv for da, legger man over på barna.

Tror du dette er teori for meg ? Det er det ikke.

[petter smart]

Det spiller ingen rolle hva som er grunnen. Ingen har lov til å distansere seg fra sine egne barn for å spare seg selv for smerte ! Den smerten man sparer seg selv for da, legger man over på barna.

Tror du dette er teori for meg ? Det er det ikke.

Spørsmålet blir jo bare om det er farens ansvar eller moras siden det er hun som nekter han 50% omsorg?

[Atene]

Spørsmålet blir jo bare om det er farens ansvar eller moras siden det er hun som nekter han 50% omsorg?

Farens valg er hans ansvar, og hans alene.

[petter smart]

Farens valg er hans ansvar, og hans alene.

Det er ikke farens valg å ikke få 50% omsorg. Dette er moras valg og hun må ta minst en del av ansvaret.

[Atene]

Det er ikke farens valg å ikke få 50% omsorg. Dette er moras valg og hun må ta minst en del av ansvaret.

Men det er farens valg at han dermed ikke vil ha barna mer enn et absolutt minimum.

Han kunne hatt dem mer enn idag, moren nekter ham ikke det.