Herregud!!

[trissie]

Nå er det vel de færreste som gir opp på grunn av en konflikt.

Men det hender faktisk at man vokser fra hverandre, at kjærligheten som engang var ikke lenger er.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platosniske forhold og krigssone blir for dumt.

Vi har vært skilt og gift med hverandre igjen, og har hatt mulighet til å diskutere dette med barna.

De er så lojale i en skilsmisse, men når trykket letter kommer ærligheten. Gjett?

[Gjest gomle]

Så lenge man ikke har barn, ser jeg ikke noe galt i å bryte ut av dårlige forhold. Har man barn ser saken helt annerledes ut.

[morsan]

Tror du virkelig du utvikler deg i positiv retning med å velge minste motstands vei hver gang. Du utvikler deg ikke, du innvikler deg.

Årsaken til at du bryter med denne partneren er den samme som du kommer til løpe fra neste partneren for.

Hvis du har tenkt å utvikle deg må du tåle å utsettes for press og vise utholdenhet. Det problemet du ikke jobber deg gjennom nå, får du i trynet på nytt om en liten stund.

Vil du fortsette på tenårsstadiet er det jo ditt valg. Men da bør du jo fortelle din neste trediekjæreste at du sikker med en gang du møter motstand. Du har ikke tæl til å ta en kamp. Og du synes ingen er verdt å kjempe for.

mvh

Bra skrevet! :-)

"Kjemp for alt hva du har kjært!"

[morsan]

Folk overdriver det at barn liksom skal "ta skade" av en skilsmisse. Hvis foreldrene er VOKSNE, og setter barna i første rekke, så er ikke dette noe problem.

Barn tar mer skade av å vokse opp med foreldre som har et iskaldt og platonisk forhold.

Valget er lett, hvis det står mellom så klare motpoler.

Dessverre så er det ikke alltid det valget står mellom. Mange skilsmissebarn opplever at forholdet mellom forledrene kan være ekstremt konfliktfylt _etter_ skilsmissen. Og selv om det ikke er konfliktfylt, så opplever mange å ikke ha fast hjem på ett sted etc etc. Ikke alltid slik at forledrene klarer å være "voksne" og klarer å se hva som må til for å sette barna i første rekke.

Dernest er det mange ekteskap som ikke kan karakteriseres som iskalde og platoniske som likevel går over styr, men hvor man _kunne_ ha kommet på rett kjøl hvis man hadde gjort en bra nok innsats "i tide".

Det å si at det er bedre for barna å vokse opp med lykkelige skilte foreldre enn misfornøyde gifte foreldre er lett å kjøpe, men jeg tror likevel at det er en billig unnskyldning for mange som har valgt å følge SIN lykkes vei, uten å vurdere familien som helhet.

[morsan]

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platosniske forhold og krigssone blir for dumt.

Vi har vært skilt og gift med hverandre igjen, og har hatt mulighet til å diskutere dette med barna.

De er så lojale i en skilsmisse, men når trykket letter kommer ærligheten. Gjett?

Bra sagt!

Og poenget er vel ofte å kjempe for forholdet FØR det eventuelt blir "platonisk" eller en "krigssone"! ;-)

[collins]

Valget er lett, hvis det står mellom så klare motpoler.

Dessverre så er det ikke alltid det valget står mellom. Mange skilsmissebarn opplever at forholdet mellom forledrene kan være ekstremt konfliktfylt _etter_ skilsmissen. Og selv om det ikke er konfliktfylt, så opplever mange å ikke ha fast hjem på ett sted etc etc. Ikke alltid slik at forledrene klarer å være "voksne" og klarer å se hva som må til for å sette barna i første rekke.

Dernest er det mange ekteskap som ikke kan karakteriseres som iskalde og platoniske som likevel går over styr, men hvor man _kunne_ ha kommet på rett kjøl hvis man hadde gjort en bra nok innsats "i tide".

Det å si at det er bedre for barna å vokse opp med lykkelige skilte foreldre enn misfornøyde gifte foreldre er lett å kjøpe, men jeg tror likevel at det er en billig unnskyldning for mange som har valgt å følge SIN lykkes vei, uten å vurdere familien som helhet.

Du skriver: "ikke gjort en bra nok innsats "i tide"

Er det "innsats" som kreves når man har utviklet seg i totalt forskjellige retninger, og man ikke hverken elsker eller begjærer den man en gang var veldig glad i, og giftet seg med?

[morsan]

Du skriver: "ikke gjort en bra nok innsats "i tide"

Er det "innsats" som kreves når man har utviklet seg i totalt forskjellige retninger, og man ikke hverken elsker eller begjærer den man en gang var veldig glad i, og giftet seg med?

"Er det "innsats" som kreves når man har utviklet seg i totalt forskjellige retninger, og man ikke hverken elsker eller begjærer den man en gang var veldig glad i, og giftet seg med? "

Det er umulig å gi ett konkret svar på.

Selvsagt finnes det mange ekteskap som ikke er liv laga, og hvor skilsmisse er den eneste mulighet.

Men jeg er overhode ikke i tvil om at flere kunne ha klart å ha et livslangt ekteskap med "innsats" i tide.

Hvorfor utviklet disse personene seg i forksjellige retninger? Kunne ting ha vært gjort annerledes i tide, slik at de i stedet utviklet seg sammen??

Og om elsk og begjær: Man har jo tross alt både elsket og begjært sin ektefelle. Hvorfor tok det slutt? Burde man ha sett faresignalene tidligere og gjort noe?

Man gjør en stor feil hvis man gifter seg, yr og forelsket, og tror at dette skal vare helt av seg selv, uten "pleie" og næring underveis.

Jeg tror også man gjør feil i å tro at det ikke skal finnes bølgedaler i et langt samliv. Alt er ikke like festlig hele tiden.

[trissie]

Bra sagt!

Og poenget er vel ofte å kjempe for forholdet FØR det eventuelt blir "platonisk" eller en "krigssone"! ;-)

Er så enig!

Både mannen min og jeg er oppgitt over den defensive holdningen vi selv hadde, og det vi leser av noen her.

Vi har opplevd det blant venner også, men når vi begynner å diskutere dette er det mange som tar litt bedre tak i seg selv :-)

Det er utrolig svakt og defensivt å hele tiden, nesten i alle diskusjoner, å knytte sine meninger til "verste fall situasjon" som utgangspunkt for holdninger.

Det er direkte svik mot de verdier vi skal lære barna.

[skorpionfisken]

Så lenge man ikke har barn, ser jeg ikke noe galt i å bryte ut av dårlige forhold. Har man barn ser saken helt annerledes ut.

Da bør man heller være i det dårlige forholdet, for da har man jo noen flere det kan gå ut over?

[damedame]

Tror du virkelig du utvikler deg i positiv retning med å velge minste motstands vei hver gang. Du utvikler deg ikke, du innvikler deg.

Årsaken til at du bryter med denne partneren er den samme som du kommer til løpe fra neste partneren for.

Hvis du har tenkt å utvikle deg må du tåle å utsettes for press og vise utholdenhet. Det problemet du ikke jobber deg gjennom nå, får du i trynet på nytt om en liten stund.

Vil du fortsette på tenårsstadiet er det jo ditt valg. Men da bør du jo fortelle din neste trediekjæreste at du sikker med en gang du møter motstand. Du har ikke tæl til å ta en kamp. Og du synes ingen er verdt å kjempe for.

mvh

Godt skrevet.

[collins]

"Er det "innsats" som kreves når man har utviklet seg i totalt forskjellige retninger, og man ikke hverken elsker eller begjærer den man en gang var veldig glad i, og giftet seg med? "

Det er umulig å gi ett konkret svar på.

Selvsagt finnes det mange ekteskap som ikke er liv laga, og hvor skilsmisse er den eneste mulighet.

Men jeg er overhode ikke i tvil om at flere kunne ha klart å ha et livslangt ekteskap med "innsats" i tide.

Hvorfor utviklet disse personene seg i forksjellige retninger? Kunne ting ha vært gjort annerledes i tide, slik at de i stedet utviklet seg sammen??

Og om elsk og begjær: Man har jo tross alt både elsket og begjært sin ektefelle. Hvorfor tok det slutt? Burde man ha sett faresignalene tidligere og gjort noe?

Man gjør en stor feil hvis man gifter seg, yr og forelsket, og tror at dette skal vare helt av seg selv, uten "pleie" og næring underveis.

Jeg tror også man gjør feil i å tro at det ikke skal finnes bølgedaler i et langt samliv. Alt er ikke like festlig hele tiden.

Joda jeg ser dine poenger. De er edle, idealistiske, men også litt naive.

Om et par vokser "i hver sin retning", er ikke så dramatisk. Det som er verre for mange, er det totale fravær av de følelser som hører hjemme i et godt forhold.

Etter min mening kan ikke de framkalles når de engang har forsvunnet. Man kan kanskje få kortsiktige "løft" i en tidlig periode, men man faller alltid tilbake til et forhold som kan sammenlignes med bror og søster. Det er ikke alltid at et slikt ekteskap utvikler seg til å bli stormfullt. Paret trenger ikke leve som hund og katt fordi om følelsene er borte.

Det er tafattheten, og vissheten om at man ikke klarer å mane fram følelsene, som er problemet.

[trissie]

Så lenge man ikke har barn, ser jeg ikke noe galt i å bryte ut av dårlige forhold. Har man barn ser saken helt annerledes ut.

Jeg har ikke sett et eneste innlegg her som sier at man skal bli i et dårlig forhold.

Poenget er ikke å bli, men å gjøre noe med forholdet.

[trissie]

Joda jeg ser dine poenger. De er edle, idealistiske, men også litt naive.

Om et par vokser "i hver sin retning", er ikke så dramatisk. Det som er verre for mange, er det totale fravær av de følelser som hører hjemme i et godt forhold.

Etter min mening kan ikke de framkalles når de engang har forsvunnet. Man kan kanskje få kortsiktige "løft" i en tidlig periode, men man faller alltid tilbake til et forhold som kan sammenlignes med bror og søster. Det er ikke alltid at et slikt ekteskap utvikler seg til å bli stormfullt. Paret trenger ikke leve som hund og katt fordi om følelsene er borte.

Det er tafattheten, og vissheten om at man ikke klarer å mane fram følelsene, som er problemet.

Og følelser er det umulig å gjenskape eller bygge opp?

Prøv å fortelle det til oss som har opplevd både skilsmisse, utroskap men funnet hverandre igjen.

[damedame]

Og følelser er det umulig å gjenskape eller bygge opp?

Prøv å fortelle det til oss som har opplevd både skilsmisse, utroskap men funnet hverandre igjen.

Kan jeg spørre hvordan dere fann tilbake til lidenskapen?

[morsan]

Joda jeg ser dine poenger. De er edle, idealistiske, men også litt naive.

Om et par vokser "i hver sin retning", er ikke så dramatisk. Det som er verre for mange, er det totale fravær av de følelser som hører hjemme i et godt forhold.

Etter min mening kan ikke de framkalles når de engang har forsvunnet. Man kan kanskje få kortsiktige "løft" i en tidlig periode, men man faller alltid tilbake til et forhold som kan sammenlignes med bror og søster. Det er ikke alltid at et slikt ekteskap utvikler seg til å bli stormfullt. Paret trenger ikke leve som hund og katt fordi om følelsene er borte.

Det er tafattheten, og vissheten om at man ikke klarer å mane fram følelsene, som er problemet.

Totalt fravær av gode følelser er selvsagt veldig ille, og jeg sier ikke at folk skal holde ut i slike ekteskap! Jeg sier heller ikke at slikt "følelse-fravær" kan unngås i ethvert tilfelle.

Jeg sier derimot at man ikke må tro at ting går av seg selv bare man er forelsket. Tro ikke et sekund at ikke dem som sier at de har hatt et lykkelig ekteskap i 50 år ikke har jobbet for dette!:-)

Det er urealistisk å tro at et forhold aldri vil kunne ha "down-perioder". Men jeg har sett tilfeller hvor - etter min mening - folk har kun godtatt en svært kortvarig down-periode før de tar sin hatt og går.

Og ER følelsene egentlig borte? Er de bare litt glemt for en periode fordi man har hatt det litt stritt??

Det å si at man alltid faller tilbake på et mer bror-søster-lignende forhold er veldig kategorisk å si, og jeg er ikke enig i at det alltid vil forholde seg slik.

Men jeg tror at forhold veldig ofte kan gå over styr fordi partene har ulike oppfatninger om hvor mye "innsats" som må til, eller kanskje også ulike oppfatninger av om det i det hele tatt er nødvendig/ønskelig med litt "innsats".

[collins]

Og følelser er det umulig å gjenskape eller bygge opp?

Prøv å fortelle det til oss som har opplevd både skilsmisse, utroskap men funnet hverandre igjen.

I så fall har ikke følelsene forsvunnet.

I et ekteskap som har kommet i den situasjonen jeg beskriver, så bør det ikke ha vært, eller bli, utroskap for det.

Man fortrenger rett og slett elendigheten, fordi man tror at en skilsmisse er en stor katastrofe for barna, i tillegg til at man overdriver de økonomiske konsekvensene. og gruer seg til fasaden sprekker overfor familie og venner.

Alle slike "truende" resultater av en skilsmisse, er betydelig overdrevet. Men det ser man først i ettertid.

[damedame]

Totalt fravær av gode følelser er selvsagt veldig ille, og jeg sier ikke at folk skal holde ut i slike ekteskap! Jeg sier heller ikke at slikt "følelse-fravær" kan unngås i ethvert tilfelle.

Jeg sier derimot at man ikke må tro at ting går av seg selv bare man er forelsket. Tro ikke et sekund at ikke dem som sier at de har hatt et lykkelig ekteskap i 50 år ikke har jobbet for dette!:-)

Det er urealistisk å tro at et forhold aldri vil kunne ha "down-perioder". Men jeg har sett tilfeller hvor - etter min mening - folk har kun godtatt en svært kortvarig down-periode før de tar sin hatt og går.

Og ER følelsene egentlig borte? Er de bare litt glemt for en periode fordi man har hatt det litt stritt??

Det å si at man alltid faller tilbake på et mer bror-søster-lignende forhold er veldig kategorisk å si, og jeg er ikke enig i at det alltid vil forholde seg slik.

Men jeg tror at forhold veldig ofte kan gå over styr fordi partene har ulike oppfatninger om hvor mye "innsats" som må til, eller kanskje også ulike oppfatninger av om det i det hele tatt er nødvendig/ønskelig med litt "innsats".

Og slik som samfunnet vårt er innrettet i dag så er vi vant til at ting kommer lett til oss. Vi er ikke vant til å jobbe hardt for å få det godt. Dette gjenspeiler seg sikkert også i parforhold.

Nei, kjærligheten er også et valg.

[collins]

Totalt fravær av gode følelser er selvsagt veldig ille, og jeg sier ikke at folk skal holde ut i slike ekteskap! Jeg sier heller ikke at slikt "følelse-fravær" kan unngås i ethvert tilfelle.

Jeg sier derimot at man ikke må tro at ting går av seg selv bare man er forelsket. Tro ikke et sekund at ikke dem som sier at de har hatt et lykkelig ekteskap i 50 år ikke har jobbet for dette!:-)

Det er urealistisk å tro at et forhold aldri vil kunne ha "down-perioder". Men jeg har sett tilfeller hvor - etter min mening - folk har kun godtatt en svært kortvarig down-periode før de tar sin hatt og går.

Og ER følelsene egentlig borte? Er de bare litt glemt for en periode fordi man har hatt det litt stritt??

Det å si at man alltid faller tilbake på et mer bror-søster-lignende forhold er veldig kategorisk å si, og jeg er ikke enig i at det alltid vil forholde seg slik.

Men jeg tror at forhold veldig ofte kan gå over styr fordi partene har ulike oppfatninger om hvor mye "innsats" som må til, eller kanskje også ulike oppfatninger av om det i det hele tatt er nødvendig/ønskelig med litt "innsats".

At folk skiller seg pga kortsiktige downs, tror jeg er en myte, eller at de utgjør et svært lite mindretall.

En skilsmisse er ingen lett beslutning, så de fleste kvier seg i det lengste, og bruker en lang modningsprosess.

Jeg tror faktisk at den "lette" beslutningen, er å bli i ekteskapet. Ofte framstilles det som om skilsmisse er det "lette" valget. Slik er det ikke.

[morsan]

Og slik som samfunnet vårt er innrettet i dag så er vi vant til at ting kommer lett til oss. Vi er ikke vant til å jobbe hardt for å få det godt. Dette gjenspeiler seg sikkert også i parforhold.

Nei, kjærligheten er også et valg.

"Nei, kjærligheten er også et valg."

Helt klart! :-)

I de senere årene har jeg fått sansen for Arne Paasche Aasens dikt om de nære ting (se link). Som barn fikk jeg litt fnatt av den, fordi jeg forbandt den med programmet "Husker du?" som mine besteforeldre elsket å se på.

Men det er mye visdom i dette diktet! *S*

http://www.eivindriseth.com/user/De%20n%C3%A6re%20ting.htm

[damedame]

"Nei, kjærligheten er også et valg."

Helt klart! :-)

I de senere årene har jeg fått sansen for Arne Paasche Aasens dikt om de nære ting (se link). Som barn fikk jeg litt fnatt av den, fordi jeg forbandt den med programmet "Husker du?" som mine besteforeldre elsket å se på.

Men det er mye visdom i dette diktet! *S*

http://www.eivindriseth.com/user/De%20n%C3%A6re%20ting.htm

"men lær deg å elske de nære ting"

...noen ganger tenker jeg at det ikke kan læres (bevisst), men at man opplever ting som gjør at man automatisk setter stor pris på dem.