Jeg tok det feile valget

[Gjest Jente som nå er 20 år]

I mars ville barenet mitt blitt 1 år. Barnet som jeg elsket høyere enn noe i hele verden, selv om jeg bare hadde et lite bilde av henne/han i syvende uke.

Jeg gjorde mange dumme valg det året. 3 månder før jeg var gravid var jeg utro mot kjæresten. Vi bodde da i hver sitt land. Vi ble sammen igjen når jeg kom hjem, og bare en knapp måned etter fikk jeg vite av legen at jeg var gravid.

Jeg var så glad. Gledet meg til å fortelle det til kjæresten min. Vi kjørte til en kai vi aldri hadde vært på før, og jeg fortalte det. Jeg var sinnsykt kvalm, mer enn jeg trodde var fysisk mulig. Jeg såg på kjæresten min sitt ansikt. Han var ikke glad. Han ville ikke ha det.

Bestevenninnen min sa "Det er ditt valg om du vil ha barnet, men da tror jeg ikke vi kommer til å ha noe kontakt". Jeg var lei meg, og ringte til kjæresten min. Han sa bare at han ikke ville ha det. Jeg gråt, som om hjerte mitt raknet. Min mor kom inn på soverommet mitt, og holdt rundt meg. Jeg hylte ut i smerte.

Kjæresten og jeg gikk til Amathea. Han holdt fast på at han ikke ville ha barnet. Vi reiste til utlandet med foreldrene hans. Super kristene foreldre. Jeg hadde ingen å snakke med. Jeg drakk ikke alkohol, og jeg tok folsyre. Faren spurte kjæresten min om jeg var gravid. "ikke som jeg vet" hadde han svart. Jeg var konstant dårlig.

En av familiens venner tipet at jeg var gravid. "Neihei" svarte moren til typen, og lo nærvøst.

Jeg husker ikke når jeg tok valget. Jeg husker jeg lå i sengen, med foster bildet foran meg, holdt det i hånden, og gråt. Jeg vurderte sterkt å bli alene mor. Jeg såg for meg at jeg holdt babyen i hånden mens vi sov.

Jeg var så kvalm, jeg kunne ikke tenke. Kjæresten og venninnen min mente at jeg burde ta abort. Amathea og moren min var anonyme, mente jeg måte velge. Jeg tenkte at jeg må velge snart, jo seinere ut i svangerskapet, jo verre blir valget. 10 uker på vei skrev jeg under papirene, og kjæresten min holdt meg i hånden.

Legen sjekket livmoren min, jeg fikk ikke se babyen mer.

Ble liggende på sykehuset 1 dag ekstra, fordi jeg fikk utslett over hele kroppen. De utslettene får jeg hver gang kroppen min anstrenger seg. Jeg tenker at den ikke ville gi slipp på fosteret.

Skulle ønske jeg aldri hadde fått sett bilde av henne (tror det var en jente). Da ville hun ikke vært så fordømt levende for meg.

Vil jeg angre resten av livet? Kjæresten min sier nå at han var dum, han var så sint på meg, fordi jeg var utro, at han trodde han ikke ville greie å elske barnet. Jeg elsker ham, men gruer meg til den dagen vi er klar til å få barn. Et lillesøsken til det barnet som ikke fikk leve.

Hvorfor er abort lovelig i Norge? Til alle mener jeg. Til de som bare har sine små tvil. Til de unge og dumme. Vi trenger det ikke. La oss leve med våre valg. La nemden plukke ut de som virkelig trenger det, i alle svangerskaps uker. La de voldtatte, og livstruende ta abort. Ikke slike som meg.

[Gjest pro-choice]

Hør her. At DU gjorde noe du angrer på betyr IKKE, jeg gjentar IKKE, at du eller noen andre har den aller minste lille rett til å ville ta den retten til å velge fra oss andre. Ditt liv er din sak, men når folk som syter over sine egne valg vil ta muligheten til å gjøre det samme valget fra alle andre, fordi de selv angrer, så blir jeg satans forbannet.

Ikke søren om noen nemd (av gamle menn eller andre) skal få bestemme over innholdet i min livmor og vurdere hvorvidt jeg "fortjener" en abort. Og synes du kanskje ulovlige aborter som kvinner faktisk døde av i bakgater før i tiden, hadde noe for seg?

Skjerp deg! Du er historieløs og umoden.

[jubalong70]

Det er trist at du angrer. MEn det er mange som har tatt selvbestemt abort som ikke angrer, selv om graviditeten ikke var et resultat av en voldtekt eller det var livstruende årsaker til aborten.

Jeg er helt enig med deg at det å ta abort ikke skal være et lettvindt valg - noe det kanskje er for noen. Men det blir helt feil å overlate et slikt spørsmål til andre. Hvem kan egentlig bestemme hva andre føler?

[Gjest gladmor]

Føler med deg. Du går igjennom en slags "ulovlig" sorg... Jeg har også gjort det. Gråt bøttevis en god stund. Endte med å skrive min historie til et ukeblad, og fikk det ut på den måten.

Det gikk over. Jeg begynte målrettet å få fullført utdannelse etc, og straks etter det ble et nytt barn unnfanget.

Aborten kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er fullstendig ferdig med det. Tenkte aldri på det som et storesøsken som ikke var der.

[starfish]

Jeg har tatt det valget. Og jeg priser meg lykkelig over at det valget faktisk var en mulighet for meg. Jeg ble ikke voldtatt, men klar for å få barn var jeg heller ikke. At jeg tok aborten har jeg ikke angret på et sekund i ettertid. Selvbestemt abort er en rettighet, ikke en byrde. Jeg synes synd på deg som angrer, men det finnes nok av oss som ikke angrer og. Tenk på det du!