Jeg ELSKER en annen

[Gjest desperat søken etter kjærligheten]

Jeg virkelig elsker en annen. En som ikke er far til mine barn. En jeg ikke lager middag til hver dag og en jeg ikke deler seng med. Men en 5 barns far fra min nærmeste omgangskrets. Han gjør meg mo i knærne, og magen fylles av sommerfugler og deilig usikkerthet når han er i nærheten. Jeg kan ikke noe for det, men jeg lyser opp når han ser på meg. Bare å vite at han er i nørheten gjør at jeg stråler. Føler meg levende og attraktiv. Jeg føler meg yngre med han tilstede. Føler meg passet på og tatt på alvor. Han er så omtenksom og flink med ord. Gir meg komplimang og viser meg at jeg egentlig er den jeg en gang var.

Jeg lever i et dødt forhold. Visst er jeg glad i mannen min, men jeg elsker ham ikke. Vi har 3 barn sammen, så det gjør alt så utrolig innviklet. Vi har ikke sex lenger heller, for jeg klarer ikke å se på ham på den måten lenger. Føler ikke at det er et problem for meg heller, men jeg vet det er et problem for han. Han er min venn, men ikke noe mer. Kommunikasjonen har blitt borte på veien. Vi tenker ikke likt og vi snakker ikke det samme språket lenger. Han er for overflatisk for meg. Jeg liker å diskutere, han ler gjerne ting vekk med en spøk og en latter. Mens jeg er mer av den dype sorten; tenkeren og filosofen. Føler at vi har vokst fra hverandre. Han har liksom stått på stedet hvil de siste 10 årene. Vet ikke om jeg vil bruke resten av mitt liv på ham. Men det er jo egoistisk, med tanke på barna våre. Jeg vil jo ikke såre dem. det er det siste jeg vil.

Men så er det denne andre mannen da; mørk og mystisk. Flørtende og god på alle måter. Ingenting har skjedd. Men det er sånn spenning mellom oss at det gnistrer når vi er i samme rom. Luften føles tykk og uutholdelig. Fantasiene løper lopsk og jeg klarer bare å tenke på en ting; å la fingrene røre ved håret hans og at fingertuppene hans skal berøre huden min. Jeg føler at den virkelige kjærligheten venter der, at jeg har muligheten til å få den store følelsen for en annen. Hvis vi bare våger. jeg vet at han føler det på samme måten. Han har ikke sagt det rett ut, men hentydningene hans og blikket hans sier meg at han også tenker på det.

Skal jeg våge alt for denne følelsen? Eller skal jeg la det forbli en fantasi? Tror det kommer til å spise meg opp innvendig, og boblen kommer til å sprekke en dag. jeg ELSKER ham virkelig.

[Gjest tjohooo]

Høres mer ut som om du er FORELSKET.

[Hawkwind]

Ut fra beskrivelsene du gir, burde du vel brukt signaturen "desperat søken etter sex" i stedet for kjærlighet.

Jeg registrerer at du ganske konsekvent skriver meg og ham i stedet for oss i beksrivelsen av ditt nåværende forhold.

Når sluttet du å se på ditt nåværende forhold som en enhet, egentlig?

Videre skriver du at "kommunikasjonen er blitt borte på veien". På samme tid hevder du at mannen din ikke har utviklet seg de siste 10 årene. En liten tanke selvmotsigende muligens?

Noe av greia med et parforhold, er at man skal gjøre en del ting sammen. For å vokse sammen, utvikle felles interesser og danne et felles fundament for forholdets utvikling.

Ved siden av det, skal og bør man ha noen egne ting man holder på med, for også å utvikle seg selv som menneske på de områdene hvor man har lite felles med partner.

Jeg kan få inntrykk av at du/dere har vært flinke med den siste biten mht. selvutvikling, men kan ha neglisjert den delen om felles utvikling.

Til sist: Det kan være skummelt å lese andres meninger ut fra blikk og hentydninger, især når det er en mann det er snakk om.

Menn pleier i all hovedregel å kommunisere direkte, og jeg synes det høres noe besynderlig ut at en mann skulle kommunisert med "blikk og hentydninger".

Spesielt om han skulle være interessert i et seksuelt forhold med deg.

[huufsa]

Du skriver:"Han har ikke sagt det rett ut, men hentydningene hans og blikket hans sier meg at han også tenker på det."

Han har sikkert lyst på sex med deg, og 'dine blikk, og 'din oppførsel kan kanskje ha fortalt han at her kommer han i mål?

Ikke tro at det er kjærlighet. Da er du fryktelig naiv...

Ikke vondt ment, men det er det første som slo meg.

[Gjest Beautiful Day]

Det går over. Du er bare grensløst BETATT.

Du kan sikkert ha sex med ham, men et forhold? Høres håpløst dumt ut.

Du vil nok ha det best som monogam.

[sheba]

Du er nok bare forelsket:-) kjærlighet og det å si at du "elsker" en annen er vel en litt roligere følelse..... Synes for din egen del at du ikke burde gi næring til dette, tror mange som er gift har opplevd det iløpet av et ekteskap:-)

[kvakker]

Jeg synes også det høres mer ut som en forelskelse.

Å elske kommer etter mer enn bare blikk og slikt.

Kan det være at du er inni i den klassiske :gresset er grønnere på andre siden?Og at du lar deg påvirke av det?

Det er veldig lett å falle for en annen når du føler at ditt forhold har dødd.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Ut fra beskrivelsene du gir, burde du vel brukt signaturen "desperat søken etter sex" i stedet for kjærlighet.

Jeg registrerer at du ganske konsekvent skriver meg og ham i stedet for oss i beksrivelsen av ditt nåværende forhold.

Når sluttet du å se på ditt nåværende forhold som en enhet, egentlig?

Videre skriver du at "kommunikasjonen er blitt borte på veien". På samme tid hevder du at mannen din ikke har utviklet seg de siste 10 årene. En liten tanke selvmotsigende muligens?

Noe av greia med et parforhold, er at man skal gjøre en del ting sammen. For å vokse sammen, utvikle felles interesser og danne et felles fundament for forholdets utvikling.

Ved siden av det, skal og bør man ha noen egne ting man holder på med, for også å utvikle seg selv som menneske på de områdene hvor man har lite felles med partner.

Jeg kan få inntrykk av at du/dere har vært flinke med den siste biten mht. selvutvikling, men kan ha neglisjert den delen om felles utvikling.

Til sist: Det kan være skummelt å lese andres meninger ut fra blikk og hentydninger, især når det er en mann det er snakk om.

Menn pleier i all hovedregel å kommunisere direkte, og jeg synes det høres noe besynderlig ut at en mann skulle kommunisert med "blikk og hentydninger".

Spesielt om han skulle være interessert i et seksuelt forhold med deg.

Hvorfor er det selvmotsigende at jeg sier han har stått stille de siste 10 årene mens kommunikasjonen har blitt borte? Vi har rett og slett vokst fra hverandre og har lite å snakke om lenger. Forholdet vårt ble et samarbeidsforhold for noen år siden. Vet ikke helt hva som gjorde det slik, men en kombinasjon av mye jobbing og 3 barn. Vi måtte rett å slett jobbe på skift og hadde lite tid med hverandre. Men jeg ser jo nå at jeg ikke savner det vi hadde før; jeg lengter ikke tilbake til den han var før fordet jeg, som den jeg er i dag, ikke tror vi passer sammen lenger. Det er mange forvirrende tanker rundt det hele. lurer på om jeg lurer meg selv.

Men denne andre mannen har jeg alltid hatt et spesielt forhold til. Han er ikke av den typen som sier; "kom skal vi knulle." Han har opplevd mye vondt i livet. Ble enkemann veldig tidlig og ble alene med barna da han var i 20 årene. Han viser sider ved seg selv som jeg har så lyst til å ta mer del i. Han gjør meg nysgjerrig og jeg skjønner at det finnest noe mer for meg der ute. Jeg kjenner det på hele kroppen når han er tilstede; ser bare han og må virkelig konsentrere meg for å skjule mine følelser for andre. På jobb har iallefall en observert reaksjonene mine på ham. Det føles som det ligger tykt utenpå meg.

Vi jobber nemlig sammen. Kan ikke unngå ham. Hver dag. Små streif over armen, fjerne et rusk på genseren smyge seg forbi hverandre når vi møtes i døra. Små hemmelige sms'er og lange blikk mot hverandre. Utrolig nok vet jeg nøyaktig hvor han er i bygningen uten at jeg ser ham. Jeg føler hans nærvær, og si ikke at det bare er min feil?!. Det er en utrolig kjemi mellom oss, mye usagt. Ingen tør si noe av redsle for å ødelegge det vi har nå. Det er spennende men også vondt. Jeg skjønner at det høres naivt ut, men det er sånn jeg føler det. Det kan jo virkelig være den store dette?

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Du er nok bare forelsket:-) kjærlighet og det å si at du "elsker" en annen er vel en litt roligere følelse..... Synes for din egen del at du ikke burde gi næring til dette, tror mange som er gift har opplevd det iløpet av et ekteskap:-)

Vet du; jeg har ingen problemer med å si at jeg elsker han til ham. DEt skremmer meg mer å si det til min samboer nå. Hvorfor skal kjærligheten være roligere? Jeg tror på kjærlighet som føles som en karusell. Jeg tror virkelig den finnest. Jeg føler sånn ømhet, nærhet og samhøringhet med denne mannen. Vi har delt mange tunge stunder sammen tidligere. Vi er venner. Våre barn er venner. Og hans avdøde kone var min venninde. Vi kjenner hverandre godt, og det ligger en gjensidig respekt mellom oss. Kan ikke ekte kjærlighet vokse fra gjennom dette?

[Mamta]

"Skal jeg våge alt for denne følelsen? Eller skal jeg la det forbli en fantasi? "

Det ville være utrolig naivt å sette alt på spill bare for den følelsen du her beskriver. For meg høres det ut som en forelskelse, som er av en mer flyktig art enn det å ELSKE.

Syns ellers "Hawkvind" sier mye fornuftig mht. mannens måte å kommunisere på og mangelen på kommunnikasjon i forholdet du lever i.

Ikke ta for gitt at denne andre mannen har de samme følelsene og tankene som deg.

For din egen skyld (og de andres) la dette forbli en fantasi.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Jeg synes også det høres mer ut som en forelskelse.

Å elske kommer etter mer enn bare blikk og slikt.

Kan det være at du er inni i den klassiske :gresset er grønnere på andre siden?Og at du lar deg påvirke av det?

Det er veldig lett å falle for en annen når du føler at ditt forhold har dødd.

Jeg er nok inne i perioden med at gresset kanskje er grønnere på andre siden. Men det forandrer ikke det faktum at dette har jeg følt lenge. Siden 1997; da vi møttes første gang. Da ble jeg kjent med hans kone, som nå er død. Jeg har alltid respektert han og han har respektert meg. Han hører på meg og setter pris på mine meninger. Vi har delt mange tunge stunder sammen, i stillhet og i samtale. Han er en jeg liker å være taus med. Vi jobber sammen. Blikk brenner i nakken, små berøringer når vi treffer hverandre i døren og ansikt som lyser opp i store smil hver morgen når vi møter hverandre. Kan virkelig ikke kjærlighet vokse frem gjennom dette? Er det bare jeg som er naiv og inne i en "fase"? Jeg vet ikke jeg. Føler en usikkerhet her, men den er utenfor skapt. Alle som forteller meg at slik kan det ikke være. Innerst inne er jeg sikker på at jeg elsker ham. Ville gjort hva som helst for ham. Synest det er merkelig at andre skal fortelle meg at jeg bare er betatt og forelsket. Kanskje jeg er det, men det føles ikke sånn.

[sheba]

Vet du; jeg har ingen problemer med å si at jeg elsker han til ham. DEt skremmer meg mer å si det til min samboer nå. Hvorfor skal kjærligheten være roligere? Jeg tror på kjærlighet som føles som en karusell. Jeg tror virkelig den finnest. Jeg føler sånn ømhet, nærhet og samhøringhet med denne mannen. Vi har delt mange tunge stunder sammen tidligere. Vi er venner. Våre barn er venner. Og hans avdøde kone var min venninde. Vi kjenner hverandre godt, og det ligger en gjensidig respekt mellom oss. Kan ikke ekte kjærlighet vokse fra gjennom dette?

jeg mener fortsatt det er forelskelsen som føles som en karusell:-) jeg hadde ikke holdt ut den følelsen over lang tid, man blir jo helt satt ut..

Men nok om det, du skriver jo litt mer om dere to i dette svaret til meg, jeg visste jo ikke så mye da jeg svarte, og til det vil jeg si at gjennom nærhet oh vennskap er det klart at det kan vokse frem kjærlighet, men råde deg til å gå fra mannen din våger jeg ikke gjøre, det må du ta opp med deg selv..

En ting er sikkert, vi lever bare en gang og da bør vi vel få all den lykke vi kan, synes nå jeg:-)

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

jeg mener fortsatt det er forelskelsen som føles som en karusell:-) jeg hadde ikke holdt ut den følelsen over lang tid, man blir jo helt satt ut..

Men nok om det, du skriver jo litt mer om dere to i dette svaret til meg, jeg visste jo ikke så mye da jeg svarte, og til det vil jeg si at gjennom nærhet oh vennskap er det klart at det kan vokse frem kjærlighet, men råde deg til å gå fra mannen din våger jeg ikke gjøre, det må du ta opp med deg selv..

En ting er sikkert, vi lever bare en gang og da bør vi vel få all den lykke vi kan, synes nå jeg:-)

Takk sheba for det siste lille avsnittet ditt;)

Det var det jeg trengte å høre. Jeg trenger ikke å høre at alle andre mener at dette ikke er kjærlighet. Du skal slippe å råde meg til å gå fra mannen min, vet at det er en avgjørelse jeg må ta. Men jeg tror ikke han har det godt heller slik vi har det nå.

En må våge å stole på seg selv og sine følelser, det er bare så innmari tøft. Det skulle vært angrerett på slikt. Det hadde gjort ting så mye lettere. Og det sier jeg ikke fordet jeg er redd for å være alene, men redd for å såre andre så mye at det ødelegger dem. Jeg har jo 3 flotte unger, svigerfamilie, familie og en felles vennegjeng som vil bli rammet. Vet ikke om jeg er så "egoistisk" at jeg klarer å sette meg selv foran alle disse andre.

Det er et helsikes liv dette.;(

[sheba]

Takk sheba for det siste lille avsnittet ditt;)

Det var det jeg trengte å høre. Jeg trenger ikke å høre at alle andre mener at dette ikke er kjærlighet. Du skal slippe å råde meg til å gå fra mannen min, vet at det er en avgjørelse jeg må ta. Men jeg tror ikke han har det godt heller slik vi har det nå.

En må våge å stole på seg selv og sine følelser, det er bare så innmari tøft. Det skulle vært angrerett på slikt. Det hadde gjort ting så mye lettere. Og det sier jeg ikke fordet jeg er redd for å være alene, men redd for å såre andre så mye at det ødelegger dem. Jeg har jo 3 flotte unger, svigerfamilie, familie og en felles vennegjeng som vil bli rammet. Vet ikke om jeg er så "egoistisk" at jeg klarer å sette meg selv foran alle disse andre.

Det er et helsikes liv dette.;(

nei det er langt fra lett.... da jeg gikk fra mannen min var det litt på samme måte, jeg hadde ikke interesse av noen andre men jeg klarte ikke nærhet sammen med ham lengre, jeg gav ham ingenting og følte han også fortjente bedre:-) Nå er han gift igjen og har det kjempefint sammen med sin nye kone. Mye bedre enn han hadde sammen med meg:-)

Glad jeg ikke er i dine sko akkurat nå, lykke til uansett hva du bestemmer deg for..

[Gjest han ler nok av deg]

Han har ikke sagt noe, du bare føler det .....

Kan jo hende at han merker din oppførsel .... og at han leker med deg ). Kanskje han forsatt er veldig glad i sin kone ).

[Gjest maybe it`s...]

Synes du har fått mange merkelige svar under. Skjønner ikke hvorfor andre skal fortelle hva du føler. Det er det bare du som vet. Føler med deg i situasjonen du har kommet i. Håper du klarer å finne ut av det. Det er ikke enkelt å skille seg, men du skal ikke utelukke muligheten hvis du føler at det er det rette. Kan du kommunisere direkte med mannen din, evt også med den andre om hva du føler? Kanskje det kunne gitt deg noen svar.

[ariadne]

Det er forskjell på å elske og å være forelsket. En sterk forelskelse og fasinasjon kan godt vare i mange år, særlig når du nører oppunder den i stedet for forholdet ditt.

Det er 8(?) barn involvert, gjør det du må men tenk deg godt om.

[Lillemus]

Det er ikke bare utilslørt begjær du føler for ham da? Bare et forslag.

Gjør i alle fall ikke noe overilt, det er jo slett ikke sikkert han engang tenker i nærheten av å forlate sin kone og 5 barn til fordel for deg.

[Kizza1365380506]

Det er mange forhold som utvikler seg slik. Små barn, stress og "pengeproblemer" er nok til at hverdagen bare går uten at en tar seg tid til hverandre.

Det er mest sannsynlig at det du føler er en forelskelse. En ny og spennende følelse det er lenge siden du har hatt. Det er en herlig men farlig følelse, men den du kan jobbe med å dempe den!

Selv om det er vanskelig bør du nok prøve å snakke med mannen din. Fortell ham hvordan du føler og at du vurderer å flytte ut. Men du må huske at du har tre barn å ta hensyn til og det er ikke lett å være enslig mor idag. For ikke å snakke om hvor dyrt det er å kjøpe seg/leie leilighet.

Du går en vanskelig tid i møte. Kanskje du skal betro deg til EN VELDIG GOD VENN som kan støtte deg. Men du må være hundre prosent sikker på denne vennen. Det vil være veldig vondt for mannen din, barna dine og evt. den andres kone, dersom de får vite det av andre.

Lykke til!

Mvh

[Hawkwind]

Hvorfor er det selvmotsigende at jeg sier han har stått stille de siste 10 årene mens kommunikasjonen har blitt borte? Vi har rett og slett vokst fra hverandre og har lite å snakke om lenger. Forholdet vårt ble et samarbeidsforhold for noen år siden. Vet ikke helt hva som gjorde det slik, men en kombinasjon av mye jobbing og 3 barn. Vi måtte rett å slett jobbe på skift og hadde lite tid med hverandre. Men jeg ser jo nå at jeg ikke savner det vi hadde før; jeg lengter ikke tilbake til den han var før fordet jeg, som den jeg er i dag, ikke tror vi passer sammen lenger. Det er mange forvirrende tanker rundt det hele. lurer på om jeg lurer meg selv.

Men denne andre mannen har jeg alltid hatt et spesielt forhold til. Han er ikke av den typen som sier; "kom skal vi knulle." Han har opplevd mye vondt i livet. Ble enkemann veldig tidlig og ble alene med barna da han var i 20 årene. Han viser sider ved seg selv som jeg har så lyst til å ta mer del i. Han gjør meg nysgjerrig og jeg skjønner at det finnest noe mer for meg der ute. Jeg kjenner det på hele kroppen når han er tilstede; ser bare han og må virkelig konsentrere meg for å skjule mine følelser for andre. På jobb har iallefall en observert reaksjonene mine på ham. Det føles som det ligger tykt utenpå meg.

Vi jobber nemlig sammen. Kan ikke unngå ham. Hver dag. Små streif over armen, fjerne et rusk på genseren smyge seg forbi hverandre når vi møtes i døra. Små hemmelige sms'er og lange blikk mot hverandre. Utrolig nok vet jeg nøyaktig hvor han er i bygningen uten at jeg ser ham. Jeg føler hans nærvær, og si ikke at det bare er min feil?!. Det er en utrolig kjemi mellom oss, mye usagt. Ingen tør si noe av redsle for å ødelegge det vi har nå. Det er spennende men også vondt. Jeg skjønner at det høres naivt ut, men det er sånn jeg føler det. Det kan jo virkelig være den store dette?

Først og fremst - feil og skyld hører ikke hjemme i en slik situasjon.

Kun årsaker og sammenhenger.

Denest - utfra din mer detaljerte beskrivelse her; er det nok mer sannsynlig at du tolker hans signaler korrekt.

Men om dette er noe mer en forelskelse fra noen av partene pr. nå høres det likevel ikke ut som om det er.

Den faktiske situasjonen du beskriver, kompliserer vel situasjonen langt mer enn hva som ble beskrevet i ditt opprinnelige innlegg.

Hva du og din mann uansett bør gjøre, er å sette en status for deres forhold. Med det syn du har på dette pr. i dag, bør dette gjøres med profesjonell hjelp. Familierådgiver, samlivsterapeut eller liknende.

For barnas skyld bør dere finne ut av hva og hvorfor forholdet deres har uytviklet seg til det som det nå er, og hva dere skal gjøre med det fremover.

Kanskje finner dere tilbake til noe igjen; kanskje finner dere begge ut i løpet av prossessen at det er best å fortsette hver for seg.

Uansett resultat - det bør gjøres. Dels for barnas skyld - dere skylder dem å kartlegge hvilke muligheter dere har for å fortsette sammen - men også for deres egen del. Om man etter en slik prossess velger å skille lag, er det enklere for begge parter å kunne jobbe seg gjennom dette med å "bli ferdig med tidligere forhold", samt at det vil gavne deres samarbeid med henhold til barn og slik.

Først når man er kommet så langt, kan man begynne å vurdere potensielle nye partnere.

Med en ung enkemann med fem barn, vil det generelle rådet være å trå forsiktig.

Selv om du kjenner vedkommende fra både jobb, privatliv og en tung sorgprossess, vil du nok oppdage at han som partner vil være noe annerledes enn det du forestiller deg.

Lykke til uansett hvilke valg du foretar deg videre - håper du finner litt input til tankevirksomheten i de svar du får her.