Jeg ELSKER en annen

[damedame]

Tre ting:

1) Det høres ut som om du er forelsket.

2) Signaturen din "desperat søken etter kjærlighet". Når man er desperat etter kjærlighet ser man vel potensiale for den i "hvermansen".

3) Hva har du (/dere) gjort for å finne tilbake til kjærligheten til din mann (/hverandre)? "Trissie" her på dol har kanskje noen tips til deg/dere.

[Gjest malun]

Det du beskriver er forelskelse, ikke kjærlighet.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Det er ikke bare utilslørt begjær du føler for ham da? Bare et forslag.

Gjør i alle fall ikke noe overilt, det er jo slett ikke sikkert han engang tenker i nærheten av å forlate sin kone og 5 barn til fordel for deg.

Hans kone/ min venninde døde for snart 4 år siden.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Først og fremst - feil og skyld hører ikke hjemme i en slik situasjon.

Kun årsaker og sammenhenger.

Denest - utfra din mer detaljerte beskrivelse her; er det nok mer sannsynlig at du tolker hans signaler korrekt.

Men om dette er noe mer en forelskelse fra noen av partene pr. nå høres det likevel ikke ut som om det er.

Den faktiske situasjonen du beskriver, kompliserer vel situasjonen langt mer enn hva som ble beskrevet i ditt opprinnelige innlegg.

Hva du og din mann uansett bør gjøre, er å sette en status for deres forhold. Med det syn du har på dette pr. i dag, bør dette gjøres med profesjonell hjelp. Familierådgiver, samlivsterapeut eller liknende.

For barnas skyld bør dere finne ut av hva og hvorfor forholdet deres har uytviklet seg til det som det nå er, og hva dere skal gjøre med det fremover.

Kanskje finner dere tilbake til noe igjen; kanskje finner dere begge ut i løpet av prossessen at det er best å fortsette hver for seg.

Uansett resultat - det bør gjøres. Dels for barnas skyld - dere skylder dem å kartlegge hvilke muligheter dere har for å fortsette sammen - men også for deres egen del. Om man etter en slik prossess velger å skille lag, er det enklere for begge parter å kunne jobbe seg gjennom dette med å "bli ferdig med tidligere forhold", samt at det vil gavne deres samarbeid med henhold til barn og slik.

Først når man er kommet så langt, kan man begynne å vurdere potensielle nye partnere.

Med en ung enkemann med fem barn, vil det generelle rådet være å trå forsiktig.

Selv om du kjenner vedkommende fra både jobb, privatliv og en tung sorgprossess, vil du nok oppdage at han som partner vil være noe annerledes enn det du forestiller deg.

Lykke til uansett hvilke valg du foretar deg videre - håper du finner litt input til tankevirksomheten i de svar du får her.

Tusen takk hawkwind. Jeg får rent tårer i øynene av ditt svar til meg. Jeg ser jo at det er litt av en røre jeg holder på å stelle i stand og det forteller du meg også klart å tydelig. Takk for det. Men det er de forbaskede følelsene da. Og spørsmål som; "hvor egoistisk har jeg lov å bli?". Jeg vet ikke, og det holder på å ete meg opp innvendig. Min mann/samboer er av den sorten som ikke liker å prate alvor. Han har alltid blitt sint hvis jeg har sagt noe som kan tolkes negativt om han.(det er en lang forklaring hvis det skal gjøres rett) Så jeg frykter at jeg ikke vil møte noe forståelse i det hele tatt, kun en kald skulder og ei slamrendes dør.

Jeg får sove på det noen netter til. Kanskje kan drømmene mine gi meg noen svar? Eller jeg tar mot til meg å spør direkte ut hva han andre mener.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Synes du har fått mange merkelige svar under. Skjønner ikke hvorfor andre skal fortelle hva du føler. Det er det bare du som vet. Føler med deg i situasjonen du har kommet i. Håper du klarer å finne ut av det. Det er ikke enkelt å skille seg, men du skal ikke utelukke muligheten hvis du føler at det er det rette. Kan du kommunisere direkte med mannen din, evt også med den andre om hva du føler? Kanskje det kunne gitt deg noen svar.

Hei og takk kjære deg. Avogtil treneger en bare å vite at noen vet hvordan en har det og føler med en uten å dømme. Det er en kjempegod egenskap. Så takk for støtten. Det er ikke lett å være i denne situasjonen. Ikke i det hele tatt. Hadde det vært det hadde det vært noe skikkelig galt med meg. Men det er det ikke. Jeg er bare fryktelig glad i et annet menneske.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

nei det er langt fra lett.... da jeg gikk fra mannen min var det litt på samme måte, jeg hadde ikke interesse av noen andre men jeg klarte ikke nærhet sammen med ham lengre, jeg gav ham ingenting og følte han også fortjente bedre:-) Nå er han gift igjen og har det kjempefint sammen med sin nye kone. Mye bedre enn han hadde sammen med meg:-)

Glad jeg ikke er i dine sko akkurat nå, lykke til uansett hva du bestemmer deg for..

Kan jeg spøøre hvordan du starter den "vansklige samtalen"? Var det barn involvert? Hvordan gikk det hele til? Familiterapeut?

Jeg spør kanskje for personlig, men da håper jeg du avviser og ikke svarer.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Det du beskriver er forelskelse, ikke kjærlighet.

Kan du fortelle meg hvordan det er å elske noen da? Hvordan føles det? Hva gjør det med deg som person? flyter du gjennom dagen? Føler deg fullstendig trygg i denne personens nærvær? Fortell meg det, jeg er visst uvitende på det ounktet.

[Gjest Vil ikke nå]

Hei og takk kjære deg. Avogtil treneger en bare å vite at noen vet hvordan en har det og føler med en uten å dømme. Det er en kjempegod egenskap. Så takk for støtten. Det er ikke lett å være i denne situasjonen. Ikke i det hele tatt. Hadde det vært det hadde det vært noe skikkelig galt med meg. Men det er det ikke. Jeg er bare fryktelig glad i et annet menneske.

Jeg syntes du virker fornuftig. Dvs. etter å ha lest hele tråden :-)

Du venter og tar hensyn - ser det hele an og farer ikke frem som en annen egoist. Det er et positivt tegn.

Håper bare ikke det er slik at du har en dragning mot han, fordi han er en "fantastisk" fyr som har fem barn alene, og at du nærmest trekkes til han av medlidenhet/morskjærlighet og et attraktivt ytre.

Det er ikke sikkert det ville vært så lett hvis det virkelig kom til stykket.

Men for all del, jeg skjønner, for det å leve i et følelsesløst ekteskap går ikke i lengden. DET har i alle fall ikke ungene godt av.

Finn ut av dette og IKKE vær utro - ikke let deg frem på den måten, da sitter du igjen som taperen.

Jeg har aldri vært utro, men mitt ekteskap var et rent helvete, og ALT absolutt ALT av følelser forsvant, da han slang meg veggimellom når jeg var 7 måneder på vei- etter at han hadde vært på ei fyllekule. Da hjalp det ikke om han hang over doskåla hele dagen derpå og grein og bønna og ba. Det var dråpen.

[sheba]

Kan jeg spøøre hvordan du starter den "vansklige samtalen"? Var det barn involvert? Hvordan gikk det hele til? Familiterapeut?

Jeg spør kanskje for personlig, men da håper jeg du avviser og ikke svarer.

Vi satte oss ned etter at barna hadde lagt seg, det var vanskelig siden jeg jo brydde meg om ham... Men jeg hadde jo bestemt meg, og ikke noe kunne få meg til å endre mening.

Har ikke så veldig lyst til å utdype for mye, er litt redd for at det kan gjøre et utslag for deg, å det vil jeg helst ikke gjøre, men du skal vite at jeg ønsker deg lykke til uansett.

Tror nok jeg ville andbefale å forsøke alt før du eventuellt går fra ham, det er så lett å gjøre ting altfor raskt når man har denne forelskelsen som du nå har...

Lykke til:-)

[Hawkwind]

Tusen takk hawkwind. Jeg får rent tårer i øynene av ditt svar til meg. Jeg ser jo at det er litt av en røre jeg holder på å stelle i stand og det forteller du meg også klart å tydelig. Takk for det. Men det er de forbaskede følelsene da. Og spørsmål som; "hvor egoistisk har jeg lov å bli?". Jeg vet ikke, og det holder på å ete meg opp innvendig. Min mann/samboer er av den sorten som ikke liker å prate alvor. Han har alltid blitt sint hvis jeg har sagt noe som kan tolkes negativt om han.(det er en lang forklaring hvis det skal gjøres rett) Så jeg frykter at jeg ikke vil møte noe forståelse i det hele tatt, kun en kald skulder og ei slamrendes dør.

Jeg får sove på det noen netter til. Kanskje kan drømmene mine gi meg noen svar? Eller jeg tar mot til meg å spør direkte ut hva han andre mener.

Jeg håper virkelig ikke jeg gir deg dårlig samvittighet ved de replikker jeg gir her da.

Som nevnt tidligere: Feil og skyld hører ikke hjemme i en slik situasjon. Kun årsak og sammenhenger.

Din beskrivelse av mulig reaksjonsmønster hos din mann gjør det nok enda mer viktig at dere har samtaler om forholdet hos en nøytral fagperson. Noe sier meg at din mann kan være noe dominerende på hjemmebane; og at man der ikke vil få noe konstruktivt ut av en alvorlig samtale om fremtiden.

Du gir et lite stikkord her til en av årsakene til at tingene er som de er hos dere: "Han har alltid blitt sint hvis jeg har sagt noe som kan tolkes negativt om han"

En av de sentrale grunnelementene i et forhold er at begge parter er villige til å inngå kompromisser, og å kunne innrømme egne feilvurdringer fra tid til annen.

Jeg får en følelse av at den konstruktive kritikken i deres forhold til en viss grad kan ha vært preget av enveiskjøring - fra han til deg...?

Et lite element å reflektere over når man gjør opp status for forholdet den biten der.

Og et element som gir de som leser hele tråden et helt annet bilde av hvorfor ting er som de er for dere.

Ut fra hva jeg leser i tråden her, og dine responser, kommer det vel mer og mer tydelig frem at du er i et forhold som ikke fungerer. Og at det er hovedsaken.

Og at enkemanne med fem barn muligens er en du bevisst eller ubevisst har tenkt på som støttespiller i en bruddsituasjon...? Og at ditt kjennskap og din emosjonelle nærhet til vedkommende har gjort at du har gjort emosjonelle koblinger direkte i forhold til å se på ham som ny partner...?

[trissie]

Den kjærligheten du søker, er den det du tror? jeg tror ikke det.

Jeg har fått mye hjelp av noen tråder her. Og det har flere også.

Les i disse trådene. Det er mye likheter selvon det ikke er identisk med ditt problem.

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2462223

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2453616

[trissie]

Tre ting:

1) Det høres ut som om du er forelsket.

2) Signaturen din "desperat søken etter kjærlighet". Når man er desperat etter kjærlighet ser man vel potensiale for den i "hvermansen".

3) Hva har du (/dere) gjort for å finne tilbake til kjærligheten til din mann (/hverandre)? "Trissie" her på dol har kanskje noen tips til deg/dere.

*rødme*

Det er så koselig at noe som har hjulpet oss kan hjelpe noen andre også.

[trissie]

Vet du; jeg har ingen problemer med å si at jeg elsker han til ham. DEt skremmer meg mer å si det til min samboer nå. Hvorfor skal kjærligheten være roligere? Jeg tror på kjærlighet som føles som en karusell. Jeg tror virkelig den finnest. Jeg føler sånn ømhet, nærhet og samhøringhet med denne mannen. Vi har delt mange tunge stunder sammen tidligere. Vi er venner. Våre barn er venner. Og hans avdøde kone var min venninde. Vi kjenner hverandre godt, og det ligger en gjensidig respekt mellom oss. Kan ikke ekte kjærlighet vokse fra gjennom dette?

Et forhold som starter med en feil, vil sjelden utvikle seg uproblematisk og godt. Det er min personlige erfaring.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Den kjærligheten du søker, er den det du tror? jeg tror ikke det.

Jeg har fått mye hjelp av noen tråder her. Og det har flere også.

Les i disse trådene. Det er mye likheter selvon det ikke er identisk med ditt problem.

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2462223

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2453616

Jeg skal lese disse linkene dine en dag jeg har god tid. Takk skal du ha. Trenger alt jeg kan av input og gode tips.

[Gjest desperat søken etter kjærlighet]

Jeg syntes du virker fornuftig. Dvs. etter å ha lest hele tråden :-)

Du venter og tar hensyn - ser det hele an og farer ikke frem som en annen egoist. Det er et positivt tegn.

Håper bare ikke det er slik at du har en dragning mot han, fordi han er en "fantastisk" fyr som har fem barn alene, og at du nærmest trekkes til han av medlidenhet/morskjærlighet og et attraktivt ytre.

Det er ikke sikkert det ville vært så lett hvis det virkelig kom til stykket.

Men for all del, jeg skjønner, for det å leve i et følelsesløst ekteskap går ikke i lengden. DET har i alle fall ikke ungene godt av.

Finn ut av dette og IKKE vær utro - ikke let deg frem på den måten, da sitter du igjen som taperen.

Jeg har aldri vært utro, men mitt ekteskap var et rent helvete, og ALT absolutt ALT av følelser forsvant, da han slang meg veggimellom når jeg var 7 måneder på vei- etter at han hadde vært på ei fyllekule. Da hjalp det ikke om han hang over doskåla hele dagen derpå og grein og bønna og ba. Det var dråpen.

Hei, takk for svar. Godt at du kom deg unna ham. Det sies at en gang voldelig alltid mulig at det kan skje igjen. Du var sterk, men hadde også en god "ytre" grunn for å gå. Jeg har liksom ikke det. Uansett hva jeg velger vil det være et egoistisk valg. Velger jeg å gå til fordel for den andre er det egoistisk, og velger jeg å bli er det et taust valg, der ingen får vite hva jeg har valgt. Det sliter på meg dette. Er fraværende, og trekker meg unna alle former for nærkontakt. Klarer det ikke. Føæles falskt. Det har gått for langt dette, for lanmgt uten at vi har sankket om det. Vi sitter i taushet hver kveld. Ingen tør ta motet til seg å si de avgjørende ordene. For innerst inne vet jeg nok at dette ikke er liv laga. Men det er så skremmende. Et liv alene med 3 barn og økonomiske problemer? Vet ikke jeg altså...

[petter smart]

Tror du ikke hverdagen vil innhente dere dersom dere velger å leve sammen? Det blir ikke like mye romantikk når en har 8 barn å ta seg av.

Og så er det videre til neste mann.

[serendipity]

jeg mener fortsatt det er forelskelsen som føles som en karusell:-) jeg hadde ikke holdt ut den følelsen over lang tid, man blir jo helt satt ut..

Men nok om det, du skriver jo litt mer om dere to i dette svaret til meg, jeg visste jo ikke så mye da jeg svarte, og til det vil jeg si at gjennom nærhet oh vennskap er det klart at det kan vokse frem kjærlighet, men råde deg til å gå fra mannen din våger jeg ikke gjøre, det må du ta opp med deg selv..

En ting er sikkert, vi lever bare en gang og da bør vi vel få all den lykke vi kan, synes nå jeg:-)

"En ting er sikkert, vi lever bare en gang og da bør vi vel få all den lykke vi kan, synes nå jeg:-) "

Om det så må ødelegge/såre det vi elsker mest??- våre barn?

[sheba]

"En ting er sikkert, vi lever bare en gang og da bør vi vel få all den lykke vi kan, synes nå jeg:-) "

Om det så må ødelegge/såre det vi elsker mest??- våre barn?

jeg tror barn har mer vondt av å vokse opp i et ulykkelig ekteskap, alle er sikkert ikke enige i det, men meninger må man jo få lov til å ha...

Jeg har en mor som ikke vågde gå fra min far før hun var over 60, kun av hensyn til min søster og meg, jeg har masse ubehagelige minner fra barndommen pga dette.

Selvfølgelig forventes det jo at barna har god kontakt med begge foreldre etter en skilsmisse, det kan jo være en utfordring for mange.

[serendipity]

jeg tror barn har mer vondt av å vokse opp i et ulykkelig ekteskap, alle er sikkert ikke enige i det, men meninger må man jo få lov til å ha...

Jeg har en mor som ikke vågde gå fra min far før hun var over 60, kun av hensyn til min søster og meg, jeg har masse ubehagelige minner fra barndommen pga dette.

Selvfølgelig forventes det jo at barna har god kontakt med begge foreldre etter en skilsmisse, det kan jo være en utfordring for mange.

Men det høres ut på meg som det er en viss forskjell på at din mor ikke våget, og på hun som er betatt av en annen.

[sheba]

Men det høres ut på meg som det er en viss forskjell på at din mor ikke våget, og på hun som er betatt av en annen.

ja det kan så være, men jeg personlig tror ikke det kan være bra for hverken barn eller voksne når foreldrene ikke har varme følelser for hverandre..

Mulig det kunne fungert for noen så sant det ikke er mishandling med i bildet, men det tror jeg gjelder for et fåtall, allfall over lang tid..

Jeg gav nå også det rådet til henne at ingenting burde være uprøvd:-) det er farlig å gå for fort frem i en så alvorlig sak, så der er jeg enig med deg...