Vokst fra hverandre..

[Gjest hvor lenge til på denne måten?]

Dilemma. Vet at gresset ikke nødvendigvis er grønnere et annet sted. En hva vil være best for begge i situasjonen jeg opplever forholdet vårt i nå. Er det bedre å vite, eller å late som? Samlivet oppfatter jeg slik, vet ikke hvordan dette stemmer med sånn han oppfatter det:

Gift, har barn. Lever i et vennskapsforhold. Står på stedet hvil, mens vi går i ulike retninger hver for oss. Har noen gode opplevelser sammen, men det er mer som venner føler jeg. Vi har vokst fra hverandre. Gått gradvis, over lang tid, mer og mer tydelig etter hvert.

Vi er like på noen områder, men har veldig forskjellige interesser og ønsker om hva vi liker og vil gjøre. Han tenker vel at hun får bare gjøre det og det, bare jeg slipper. Jeg tenker det samme. Vil helst være i fred og drive med mine ting.

Ingen spenning lenger, bare gode venner og glade i hverandre. Skal mer og mer til for å få tenning. Tenner på nokså forskjellige ting tror jeg. Sexlivet er veldig forutsigbart og kjedelig, selv om det kan være bra når vi er i gang, som regel i hvert fall.

Jeg har foreslått flere ting for å sprite opp sexlivet, men jeg har ikke fått noen positive reaksjoner på det. Det renner bare ut i sanden, uansett hva jeg prøver. Har foreslått erotisk brettspill, har sendt erotiske ønsker og tanker på sms, men ingen respons som ytret noe ønske om at dette var noe han likte og ville jeg skulle gjøre mer av. Jeg reagerer svært aktivt og positivt når vi en sjelden gang har spontan sex, kanskje et annet sted enn i sengen. Sier da også fra om at dette liker jeg, vil gjerne gjøre mer av det, få til spontan sex og gjerne andre steder enn i sengen. Men det blir sjelden fulgt opp, ingen ivrige responser på det heller.

Dagene går, vi gjør hver våre ting (noe vi begge nok liker best), og om kvelden skal vi liksom være innstilt på sex uten å ha hatt noen som helst tendenser til erotiske tanker eller hint i løpet av dagen. Ingen tilbakemelding når jeg har prøvd å starte erotiske situasjoner, eller flirting i sosiale situasjoner. Verken når det har vært bare oss, eller med andre tilstede (da med hint, øyekontakt osv).

Samlivet/forholdet er greit, men kjedelig. Vi kommuniserer og samarbeider veldig bra i alle vanlige ting, men det er som å leve under samme tak som gode venner.

For to-tre år siden hadde jeg lyst til å spørre hvordan han ville like å ha et åpent forhold. Men turde ikke, redd for reaksjonen.

Nå føler jeg vi er kommet til et punkt hvor vi må gjøre noe, gjøre opp status på en måte.

Jeg vet heller ikke om han føler det sånn som meg, eller om dette vil komme som et sjokk dersom jeg tar det opp.

Vet ikke om han vil bli mer såret over å vite hva jeg tenker om forholdet, eller om det vil være verre om vi lar det gå sånn som dette enda lenger, og får et mer platonisk forhold uten å ha snakket underveis, og at det blir en mer frustrerende situasjon på sikt når vi en eller annen gang tar det opp.

Jeg vet ikke om han har vært utro og søkt spenning andre steder, tror egentlig ikke det siden han ikke er typen for mer spenning. Men om han hadde gjort det, hadde jeg syntes det var ok. Det er jo jeg som vil ha et åpent forhold.

Vet ikke om vi skal snakke, og hva som skjer etterpå:

a) brudd fordi han ikke kan leve med meg som dette, eller

fortsette i åpent forhold.

[far til 3 adopterte]

-Hvem har vokst fra hvem, det har jo med "øyet som ser"

Man vokser ikke fra hverandre.

Mitt råd til deg er at du setter deg ned sammen med mannen din etter at ungene er lagt, forteller han det du har fortalt oss her.

Evt. så kan du trekke inn profesjonell hjelp for å få forholdet opp å gå.

Ikke gi opp, prøv alt først.

[Kizza1365380506]

Du må nok ta initiativet til en samtale. Når forholdet går over i mer vennskapelig tone må en være på vakt, men begge må jobbe for å få det til å gå. Prøv å finne interesser dere kan ha sammen.

Lykke til!

[Luna21365380663]

Høres ut som oss, minus noen år og barn. Men jeg har tro på at vi kommer til å bli et flott ektepar en gang! Vi har det veldig bra nå, egentlig, men det er ikke alltid like lett å se det.. Vi går forresten til terapi, kanskje det hadde vært noe for dere også? Verdt å prøve å alle fall.. ??

[trissie]

Tror du egentlig på dette selv?

Åpne forhold?

Man vokser ikke fra hverandre.

Mannen min og jeg trodde også det helt til alt gikk i oppløsning.

Det er galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Når ting begynner å skrante, er det lett å trekke fram ulikhetene, og så bruke dette til å forklare problemene med at «vi er så forskjellige». Ofte bunner det i at vi ikke gidder eller orker å jobbe med forholdet.

[Gjest mor til adoptert]

-Hvem har vokst fra hvem, det har jo med "øyet som ser"

Man vokser ikke fra hverandre.

Mitt råd til deg er at du setter deg ned sammen med mannen din etter at ungene er lagt, forteller han det du har fortalt oss her.

Evt. så kan du trekke inn profesjonell hjelp for å få forholdet opp å gå.

Ikke gi opp, prøv alt først.

Hvorfor vokser man ikke fra hverandre? Her har jeg tydelig noe å lære. Jeg føler absolutt at jeg og min mann gjennom snart 20 år har vokst fra hverandre; om ikke annet så sklidd fra hverandre og forandret oss veldig på disse årene. Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre? Ingen har sagt hvem som har vokst mest og riktigst, men forandret oss har vi da gjort og vokst og utviklet oss - i hver vår retning faktisk. Føler snart det er på tide å finne ut av mitt forhold og ta fatt på en ny fase; enten alene eller sammen med en person jeg kan ha respekt for og som jeg er stolt av og liker å være sammen med. Ikke minst ønsker jeg meg en å le sammen med å være lykkelig sammen med. Barna holder meg igjen, men søren om jeg vet om det er verdt det hverken for de eller meg. Helt på kanten av hovedtråen, men jeg hengte meg opp i denne voksinga som flere nevnte og så fikk jeg blod på tann ....

[far til 3 adopterte]

Hvorfor vokser man ikke fra hverandre? Her har jeg tydelig noe å lære. Jeg føler absolutt at jeg og min mann gjennom snart 20 år har vokst fra hverandre; om ikke annet så sklidd fra hverandre og forandret oss veldig på disse årene. Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre? Ingen har sagt hvem som har vokst mest og riktigst, men forandret oss har vi da gjort og vokst og utviklet oss - i hver vår retning faktisk. Føler snart det er på tide å finne ut av mitt forhold og ta fatt på en ny fase; enten alene eller sammen med en person jeg kan ha respekt for og som jeg er stolt av og liker å være sammen med. Ikke minst ønsker jeg meg en å le sammen med å være lykkelig sammen med. Barna holder meg igjen, men søren om jeg vet om det er verdt det hverken for de eller meg. Helt på kanten av hovedtråen, men jeg hengte meg opp i denne voksinga som flere nevnte og så fikk jeg blod på tann ....

"Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre?"

NEI!

Alle utvikler seg, det er det normale. Noen "vokser" langsomt, andre raskere, enten sammen eller i ulike retninger.

Livet former en,gjør noe med en, enten i negativ eller posetiv retning. Vi er alle i bevegelse.

Uttrykket"vokst fra hverandre" brukes ofte som en unnskyldning for at man har glemt å pleie/ta vare på kjærligheten i forholdet.Det kan være mange årsaker til det, f.eks. har det for travelt, har nok med seg selv, tror at kjærlighetslivet lever og pulserer i all travelheten, inntill man en dag "våkner og oppdager at det har blitt "kaldt" mellom hverandre. Da tyr man gjerne til setn. "vokst fra hverandre."

Poenget mitt er at det er viktig at vi ser hverandre i denne vokse perioden, tar vare på de posetive sidene til partneren heier fram, oppmuntrer fremelsker det som er godt.

I det øyeblikket du ser ned på partneren fordi han eller hun ikke har "vokst "like fort/samme retning som deg, da er du ute og "kjører".

Det at kjærligheten dør i et forhold har ingenting med at man vokser, men heller at man ikke har vært nok flink til å pleie/ fremelske den.

[Gjest mor til adoptert]

"Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre?"

NEI!

Alle utvikler seg, det er det normale. Noen "vokser" langsomt, andre raskere, enten sammen eller i ulike retninger.

Livet former en,gjør noe med en, enten i negativ eller posetiv retning. Vi er alle i bevegelse.

Uttrykket"vokst fra hverandre" brukes ofte som en unnskyldning for at man har glemt å pleie/ta vare på kjærligheten i forholdet.Det kan være mange årsaker til det, f.eks. har det for travelt, har nok med seg selv, tror at kjærlighetslivet lever og pulserer i all travelheten, inntill man en dag "våkner og oppdager at det har blitt "kaldt" mellom hverandre. Da tyr man gjerne til setn. "vokst fra hverandre."

Poenget mitt er at det er viktig at vi ser hverandre i denne vokse perioden, tar vare på de posetive sidene til partneren heier fram, oppmuntrer fremelsker det som er godt.

I det øyeblikket du ser ned på partneren fordi han eller hun ikke har "vokst "like fort/samme retning som deg, da er du ute og "kjører".

Det at kjærligheten dør i et forhold har ingenting med at man vokser, men heller at man ikke har vært nok flink til å pleie/ fremelske den.

Og hva er ditt råd til en som har latt det gå så langt at man er ute å "kjører" ? Familieterapi?

Mener du også at følelser ikke kan gå over med tiden - av seg selv, men at bare man pleier forholdet vil følelsene vare evig?

Selv om man pleier sitt forhold og er obs på hva som skjer mellom partene kan det være mange forhold som gjør at man ikke føler det samme for hverandre og at man faktisk ikke liker den andre parten så godt lengre - rett og slett. Da synes jeg ikke det er så lett å jobbe for å komme tilbake til et kjæresteforhold. Burde sikkert tatt tak i saken på en mere seriøs måte for lenge siden og tatt signalene alvorlig, men kanskje man rett og slett ikke vil ...? Tanker fra ..

[trissie]

Og hva er ditt råd til en som har latt det gå så langt at man er ute å "kjører" ? Familieterapi?

Mener du også at følelser ikke kan gå over med tiden - av seg selv, men at bare man pleier forholdet vil følelsene vare evig?

Selv om man pleier sitt forhold og er obs på hva som skjer mellom partene kan det være mange forhold som gjør at man ikke føler det samme for hverandre og at man faktisk ikke liker den andre parten så godt lengre - rett og slett. Da synes jeg ikke det er så lett å jobbe for å komme tilbake til et kjæresteforhold. Burde sikkert tatt tak i saken på en mere seriøs måte for lenge siden og tatt signalene alvorlig, men kanskje man rett og slett ikke vil ...? Tanker fra ..

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne. Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans." Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det. Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har? VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi hun nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske likevel!

*smil* ... liker også å provosere litt.

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende. Sett deg i en god stol og les bøkene fra John Gray, Mars og Venus-serien. Ikke avslør en eneste tåpelig tanke til henne før du har lest grundig.

Da er du garantert litt bedre suksess.

Og så er det litt typpisk. Vi syter for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur osv.Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han. Det måtte min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv. Må innrømme det ja. Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen Jeg anbefalte deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex. Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det. For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han. Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake. Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang.Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil. Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best. Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme. Gjør endringer. Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe. Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget. Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik? Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?Litt småkritikk og slikt…? Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet. Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der. Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

[lilleva]

"Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre?"

NEI!

Alle utvikler seg, det er det normale. Noen "vokser" langsomt, andre raskere, enten sammen eller i ulike retninger.

Livet former en,gjør noe med en, enten i negativ eller posetiv retning. Vi er alle i bevegelse.

Uttrykket"vokst fra hverandre" brukes ofte som en unnskyldning for at man har glemt å pleie/ta vare på kjærligheten i forholdet.Det kan være mange årsaker til det, f.eks. har det for travelt, har nok med seg selv, tror at kjærlighetslivet lever og pulserer i all travelheten, inntill man en dag "våkner og oppdager at det har blitt "kaldt" mellom hverandre. Da tyr man gjerne til setn. "vokst fra hverandre."

Poenget mitt er at det er viktig at vi ser hverandre i denne vokse perioden, tar vare på de posetive sidene til partneren heier fram, oppmuntrer fremelsker det som er godt.

I det øyeblikket du ser ned på partneren fordi han eller hun ikke har "vokst "like fort/samme retning som deg, da er du ute og "kjører".

Det at kjærligheten dør i et forhold har ingenting med at man vokser, men heller at man ikke har vært nok flink til å pleie/ fremelske den.

Amen!

[trissie]

"Vi modnet, erfart og vokst og fått forskjellige verdisyn, måte å oppføre oss på, interesser o.s.v. Er ikke det å vokse fra hverandre?"

NEI!

Alle utvikler seg, det er det normale. Noen "vokser" langsomt, andre raskere, enten sammen eller i ulike retninger.

Livet former en,gjør noe med en, enten i negativ eller posetiv retning. Vi er alle i bevegelse.

Uttrykket"vokst fra hverandre" brukes ofte som en unnskyldning for at man har glemt å pleie/ta vare på kjærligheten i forholdet.Det kan være mange årsaker til det, f.eks. har det for travelt, har nok med seg selv, tror at kjærlighetslivet lever og pulserer i all travelheten, inntill man en dag "våkner og oppdager at det har blitt "kaldt" mellom hverandre. Da tyr man gjerne til setn. "vokst fra hverandre."

Poenget mitt er at det er viktig at vi ser hverandre i denne vokse perioden, tar vare på de posetive sidene til partneren heier fram, oppmuntrer fremelsker det som er godt.

I det øyeblikket du ser ned på partneren fordi han eller hun ikke har "vokst "like fort/samme retning som deg, da er du ute og "kjører".

Det at kjærligheten dør i et forhold har ingenting med at man vokser, men heller at man ikke har vært nok flink til å pleie/ fremelske den.

Iler til i "amen"-koret.

Disse innleggene dine er gull verd.

[Gjest mor til adoptert]

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne. Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans." Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det. Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har? VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi hun nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske likevel!

*smil* ... liker også å provosere litt.

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende. Sett deg i en god stol og les bøkene fra John Gray, Mars og Venus-serien. Ikke avslør en eneste tåpelig tanke til henne før du har lest grundig.

Da er du garantert litt bedre suksess.

Og så er det litt typpisk. Vi syter for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur osv.Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han. Det måtte min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv. Må innrømme det ja. Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen Jeg anbefalte deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex. Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det. For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han. Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake. Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang.Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil. Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best. Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme. Gjør endringer. Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe. Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget. Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik? Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?Litt småkritikk og slikt…? Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet. Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der. Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

Langt, tankevekkende, og interessant svar ! Jeg ser det er mye å ta tak i her ....for både den ene og den andre ;o) !

[Gjest mor til adoptert]

Beklager at jeg delvis kuppet tråden din lengre nede, men svarene passer forhåpentligvis oss begge ;o)

[far til 3 adopterte]

Og hva er ditt råd til en som har latt det gå så langt at man er ute å "kjører" ? Familieterapi?

Mener du også at følelser ikke kan gå over med tiden - av seg selv, men at bare man pleier forholdet vil følelsene vare evig?

Selv om man pleier sitt forhold og er obs på hva som skjer mellom partene kan det være mange forhold som gjør at man ikke føler det samme for hverandre og at man faktisk ikke liker den andre parten så godt lengre - rett og slett. Da synes jeg ikke det er så lett å jobbe for å komme tilbake til et kjæresteforhold. Burde sikkert tatt tak i saken på en mere seriøs måte for lenge siden og tatt signalene alvorlig, men kanskje man rett og slett ikke vil ...? Tanker fra ..

"Og hva er ditt råd til en som har latt det gå så langt at man er ute å "kjører" ? Familieterapi? Mener du også at følelser ikke kan gå over med tiden - av seg selv, men at bare man pleier forholdet vil følelsene vare evig?"

Jeg tror ikke jeg vil eller kan gi deg noen råd om veien videre. Du vet nok selv hva du bør ta tak i.Men jeg annbefaler deg å lytte til trissie, hun vet hva hun snakker om.

Du spør om følelsene kan gå over...

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at det er viktig å se på dagen i dag, hva kan dere gjøre for hverandre i dag, hver for dere i dag, og hva kan dere gjøre sammen i dag.

Jeg bruker å si til kona: La fortid være fortid, morgendagen kjenner ingen, men derimot dagen i dag er den som betyr noe,la oss bruke den.

[trissie]

Og hva er ditt råd til en som har latt det gå så langt at man er ute å "kjører" ? Familieterapi?

Mener du også at følelser ikke kan gå over med tiden - av seg selv, men at bare man pleier forholdet vil følelsene vare evig?

Selv om man pleier sitt forhold og er obs på hva som skjer mellom partene kan det være mange forhold som gjør at man ikke føler det samme for hverandre og at man faktisk ikke liker den andre parten så godt lengre - rett og slett. Da synes jeg ikke det er så lett å jobbe for å komme tilbake til et kjæresteforhold. Burde sikkert tatt tak i saken på en mere seriøs måte for lenge siden og tatt signalene alvorlig, men kanskje man rett og slett ikke vil ...? Tanker fra ..

Det var ikke meg du spurte… men håper jeg likevel kan gi deg en liten oppmuntring?

Familieterapi har nok noe for seg, men vår erfaring er at det var ubrukelig når det var gått slik du sier.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte.

Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane.

Bare som en start-trøst

[Gjest (mor til adoptert) - egentlig frustrert frue ;o)]

Det var ikke meg du spurte… men håper jeg likevel kan gi deg en liten oppmuntring?

Familieterapi har nok noe for seg, men vår erfaring er at det var ubrukelig når det var gått slik du sier.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte.

Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane.

Bare som en start-trøst

Du skriver så godt og har mange gode råd. Jeg skal virkelig legge meg i selen og følge noen av de og se om det virker ! Vi har vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst min mann har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema. Vi har virkelig mange ting å ta tak i. Min mann er positiv til å gjøre noe med det og få hjelp, men han fullfører aldri. Det blir bare halvveis og det har det vært i maaaaange år! Det rare er at min mann er fornøyd med sånn vi har det. Han gir stadig inntrykk av at jeg er hans store kjærlighet. Jeg er nok ikke så sikker på meg selv i så måte. Jeg er p.t. rimelig lunken og ikke noe spennende kone å komme hjem til; og enda er han fornøyd ....?! Ufattelig!

Jeg kommer tilbake i søken etter flere råd etterhvert for det trenger jeg virkelig. Takk så langt!

[trissie]

Du skriver så godt og har mange gode råd. Jeg skal virkelig legge meg i selen og følge noen av de og se om det virker ! Vi har vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst min mann har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema. Vi har virkelig mange ting å ta tak i. Min mann er positiv til å gjøre noe med det og få hjelp, men han fullfører aldri. Det blir bare halvveis og det har det vært i maaaaange år! Det rare er at min mann er fornøyd med sånn vi har det. Han gir stadig inntrykk av at jeg er hans store kjærlighet. Jeg er nok ikke så sikker på meg selv i så måte. Jeg er p.t. rimelig lunken og ikke noe spennende kone å komme hjem til; og enda er han fornøyd ....?! Ufattelig!

Jeg kommer tilbake i søken etter flere råd etterhvert for det trenger jeg virkelig. Takk så langt!

(Du skriver så godt og har mange gode råd. Jeg skal virkelig legge meg i selen og følge noen av de og se om det virker ! Vi har vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst min mann har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema. )

*Smil* Det er jo lett å treffe spikeren på hodet når jeg kjenner meg igjen, ikke sant?

Kanskje det nå er aller første gang du virkelig prøver å se saken fra hans side? Slik var det med meg, og når jeg første begynte med det fikk jeg utrolig respekt for han. At han holdt ut.

Vi kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe. Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Det er klart din mann har gitt opp dette temaet, for han har blitt avvist så mange ganger at han har resignert. Den dagen du får tilbake lysten uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist. Han gidder ikke fullføre.

Hvorfor skulle han det?

*Vi har virkelig mange ting å ta tak i. Min mann er positiv til å gjøre noe med det og få hjelp, men han fullfører aldri. Det blir bare halvveis og det har det vært i maaaaange år! *

Han vil aldri fullføre så lenge du ikke gir man motivasjon. For han har merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp?

Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

*Det rare er at min mann er fornøyd med sånn vi har det. Han gir stadig inntrykk av at jeg er hans store kjærlighet*

Bare en ting å si, du er heldig. Ser du det? Klarer du å si det? Til han?

*Jeg er nok ikke så sikker på meg selv i så måte. Jeg er p.t. rimelig lunken og ikke noe spennende kone å komme hjem til; og enda er han fornøyd ....?! Ufattelig! *

Jeg så heller ikke dette før jeg mistet det jeg hadde. Frivillig. Jeg var helt likegyldig.

Når jeg ble "tvunget" til å se litt nærmere på meg selv og egne holdninger, endret jeg også min oppførsel overfor han. Gjorde meg litt mer spennende og imøtekommende.

Da kom mye av det jeg en gang ble forelsket i fram hos han igjen. Hadde aldri trodd jeg skulle bli forelsket i min alder, og så i min egen ex?

Gjør disse forsøkene, sett deg ned og skriv opp alle de tingene du setter pris på med han, de positive minnene du har, det som imponerer deg ved han.

Du har nettopp nevnt minst tre ting som gjør deg imponert. Hans evne til å være fornøyd, tålmodig med din misnøye og lunkenhet, til å fortelle deg at du er hans store…, osv..

Dra ikke fram en eneste av hans negative sider, for de skal du slutte å dyrke fram.

Prøv så å se deg selv med hans øyne.

Ble du mer imponert over han, eller mindre?

Tor du så at du vil være noe bedre menneske sammen med en annen, eller bare et "marked"?

Jeg har testa meg og veit hva svar jeg fikk *smil*

Det er kun min egen ærlige oppfatning om meg selv, som kan endre min oppfattelse av andre til mer rett.