Uberegnelig samværsfar

[Gjest målløs]

Nå er det skjedd igjen - og jeg mistet helt alt jeg hadde av krefter og håp. Jeg er en skilt alenemor med 4 barn, og her i gården er det såvidt det går rundt, regnet i kroner og øre - men enda mer - i tid og krefter.

Jeg er altså mor til 4 - faren bor ikke langt unna, men har resten av familien _sin_ veldig langt unna. Selv er jeg på attføring, fulltids studium, eksamener i nesten hele mai.

Det er klart at det er en veldig vanskelig kombinasjon å ha ungene _og_ studiene, og derfor strøk jeg til eksamen i fjor. Nå forsøker jeg igjen. Men siste måneden har jeg selv ligget med influensa og nå i vinterferien har sannelig ett av barna ligget og spydd hele tida, også. I tillegg har alle vennene til alle de andre ungene vært på ferier på andre steder på kloden - så jeg har sittet med 3 unger som har kjedet seg og en som har spydd hele ferien. Det var _den studieuka_! Men, tenkte jeg, han skal ha dem i påska - så _da- går jeg ta igjen det tapte! Da er det fars tur å ha ungene!

Og så kommer eldstemann her og sier far planlegger å reise til familien sin i langtvekkistan hele påska! Han har så dårlig råd, stakkars, så noen unger kan han ikke ta med seg dit, nei! Årsaken til at han vil dra, er at han vil være sammen med familien sin, moren hans døde i høst. I den forbindelse var han hos henne i 3 uker før hun døde, og så ble han værende for å gjøre opp boet helt til midten av januar - totalt 2 1/2 måneder!

Og da er det jeg lurer på - hvordan skal jeg gripe dette an? Nå har jeg allerede grått mine modige tårer - så nå gjenstår det å finne en effektiv metode å sørge for at jeg har i hvert fall påska fri!? Jeg kan bare oppgi attføringen min og dermed økonomien min dersom jeg ikke kan få tatt en vellykket eksamen i år. En eksamen som forutsetter leveringer av skriftlige arbeider som må godkjennes flere ganger gjennom hele våren før det er skriftlig eksamen i mai.

Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vurderer å selge denne leiligheten som jeg klamrer meg til, for at ungene og jeg skal bo nær vårt gamle nabolag og skoler. Jeg vurdere å selge og flytte på landet, kjøpe meg bil (for da får jeg råd til det), betale _ham_ bidrag og så kan ungene besøke meg annenhver helg.

Jeg tror ikke lenger jeg egner meg til noe som helst. Jeg drømmer om å komme meg bort og bare sove, sove i mange uker, og lese faget mitt og klare en eksamen og ha det stille rundt meg.

Er det noen måte jeg kan "tvinge" ham til å ha ungene denne påska - eller må jeg gå til så drastiske steg for å klare å beholde helsa og få tatt eksamen, så jeg kan få en økonomi jeg kan leve med også om ett år? Jeg er bare 43 - jeg har kunnskaper og krefter og ønsker å gjøre en innsats også utenfor hjemmets 4 vegger - hvordan skal jeg takle det som nå skjer?

[Gjest bebba]

Gå til familiekontoret med engang. Krev at han kommer dit også, og så setter dere ned en avtale på et papir som han MÅ forholde seg til. Hvis han skal ha ungene i påsken så skal han ha dem i påsken. De er hans unger og ferdig med det. Du skal ikke slite deg ut for at han skal kunne prioritere andre ting. Stå på jente du er ikke alene, og dette greier du.

[Gjest målløs]

Gå til familiekontoret med engang. Krev at han kommer dit også, og så setter dere ned en avtale på et papir som han MÅ forholde seg til. Hvis han skal ha ungene i påsken så skal han ha dem i påsken. De er hans unger og ferdig med det. Du skal ikke slite deg ut for at han skal kunne prioritere andre ting. Stå på jente du er ikke alene, og dette greier du.

Om det var så vel. Men man kan si og kreve hva man vil - vil han ikke, så vil han ikke. Og noen skriftlig avtale? Hvorfor det? De derre familievernkontorene holder jo alltid med damene, uansett! Ånei, du - prøvd alt det der - ingen nytte.

Men kanskje du kan gi meg noen tips om hvordan jeg kan dokumentere at han ikke har barna så mye at han kan slippe unna med minstebidrag? Det eneste som kan få ham til å endre oppførsel, er nemlig økonomiske trusler - dem forstår han.

Jeg vil ikke ha mer penger - jeg vil ha mulighet for å kunne planlegge og ha en viss forutsigbarhet. Jeg vil ha livet mitt tilbake, til tross for at man skiller seg, er man altså like forbaska styrt av han man reiste fra. Hvorfor jeg reiste? Fordi han var slik før, også -

Da hjelper det så lite når familievernkontor og trygdekasse sier - sett dere ned og bli enige. Her har man å gjøre med en mann som det ikke går an å bli enig med - fordi han av prinsipp ikke vil forplikte seg. Og hvordan takler man det da?

[Gjest bebba]

Om det var så vel. Men man kan si og kreve hva man vil - vil han ikke, så vil han ikke. Og noen skriftlig avtale? Hvorfor det? De derre familievernkontorene holder jo alltid med damene, uansett! Ånei, du - prøvd alt det der - ingen nytte.

Men kanskje du kan gi meg noen tips om hvordan jeg kan dokumentere at han ikke har barna så mye at han kan slippe unna med minstebidrag? Det eneste som kan få ham til å endre oppførsel, er nemlig økonomiske trusler - dem forstår han.

Jeg vil ikke ha mer penger - jeg vil ha mulighet for å kunne planlegge og ha en viss forutsigbarhet. Jeg vil ha livet mitt tilbake, til tross for at man skiller seg, er man altså like forbaska styrt av han man reiste fra. Hvorfor jeg reiste? Fordi han var slik før, også -

Da hjelper det så lite når familievernkontor og trygdekasse sier - sett dere ned og bli enige. Her har man å gjøre med en mann som det ikke går an å bli enig med - fordi han av prinsipp ikke vil forplikte seg. Og hvordan takler man det da?

Jeg har ikke noen oppskrift på hvordan du skal få ham til å forstå, men hvis han ikke overholder avtaler så må han i hvert fall betale. Du er ikke den eneste i denne situasjonen. Dette er en typisk skilsmissesituasjon.

At familiekontor holder alltid med kvinnene kan godt hende, men du har din rett og kan kreve. Og det er det du må. Du må fortelle ham i klartekst at du kan ikke ha barna når han skal ha dem. At han ikke kan forvente at du alltid stiller opp, som du helt sikkert gjorde før.

Jeg har vært der, og vet hvor vanskelig det er. Familiekontoret kan være til hjelp når følelsene tar overhånd. Når gråten presser på, når du synes synd på ham osv. Jeg vet hvordan det er. Stå nå på og krev din rett.

[Dorthe]

Jeg hadde brukt trusler hvis jeg var deg. Hvis du ikke har ungene i påsken så får du ikke lov å ha samvær med ungene noe mer fordi jeg og antagelig barnevernet synes du er altfor uberegnelig og det virker negativt for ungene. Og hadde han ikke hørt, hadde jeg nektet samvær framover.

Deretter hadde jeg ringt barnevernet og klaget på faren og du får antagelig medhold. Det fikk i hvert fall jeg. Søk på avlastning også. Hvis du har en sykdom så skyld på den. Du er sliten pga osv.

Ikke klag på at du er sliten fordi du studerer og er alenemor, da får du bare til svar at slik har alle alenemødre det og hvis de skulle gi avlastning til alle så bla bla bla....

[MsSophie]

....i tillegg til det Dorthe sier, så kan du true med at du kommer til å få bidragsfogden til å beregne nytt bidrag. Nå baseres det hele på antall samværtdøgn, og noe sier meg at det ikke er så mange.

Mannfolk er livredde for å betale mye bidrag, så det pleier å være en effektiv måte å skremme på!

[fyrlykt]

Om det var så vel. Men man kan si og kreve hva man vil - vil han ikke, så vil han ikke. Og noen skriftlig avtale? Hvorfor det? De derre familievernkontorene holder jo alltid med damene, uansett! Ånei, du - prøvd alt det der - ingen nytte.

Men kanskje du kan gi meg noen tips om hvordan jeg kan dokumentere at han ikke har barna så mye at han kan slippe unna med minstebidrag? Det eneste som kan få ham til å endre oppførsel, er nemlig økonomiske trusler - dem forstår han.

Jeg vil ikke ha mer penger - jeg vil ha mulighet for å kunne planlegge og ha en viss forutsigbarhet. Jeg vil ha livet mitt tilbake, til tross for at man skiller seg, er man altså like forbaska styrt av han man reiste fra. Hvorfor jeg reiste? Fordi han var slik før, også -

Da hjelper det så lite når familievernkontor og trygdekasse sier - sett dere ned og bli enige. Her har man å gjøre med en mann som det ikke går an å bli enig med - fordi han av prinsipp ikke vil forplikte seg. Og hvordan takler man det da?

Du behøver ikke å dokumentere samvær, det er opp til han å bevise at han har samvær så mye som han sier. Han vil jo ikke skrive under en samværsavtale engang, du kan si at han ikke har samvær hvis du snur den siden til. Han har ikke fnugg av bevis.

Søk høyere bidrag og bruk pengene til noe som kan avlaste deg.

Søk også om avlastning før du ramler helt sammen.

Desverre så viser det seg gang på gang at fedre ikke vil ha barna etter en skilsmisse, og vil de ha dem skal alt skje på deres premisser. De skal for all del ikke avlaste mor, hun skal straffes til evig tid...

[Gjest målløs]

Du behøver ikke å dokumentere samvær, det er opp til han å bevise at han har samvær så mye som han sier. Han vil jo ikke skrive under en samværsavtale engang, du kan si at han ikke har samvær hvis du snur den siden til. Han har ikke fnugg av bevis.

Søk høyere bidrag og bruk pengene til noe som kan avlaste deg.

Søk også om avlastning før du ramler helt sammen.

Desverre så viser det seg gang på gang at fedre ikke vil ha barna etter en skilsmisse, og vil de ha dem skal alt skje på deres premisser. De skal for all del ikke avlaste mor, hun skal straffes til evig tid...

Amen! Det er nok som du sier - han vil for all del ikke avlaste meg. Jeg må for enhver pris _ikke_ si at jeg trenger hjelp eller avlastning - da vil han i hvert fall _ikke_ hjelpe til! Det er helt utrolig hvordan han tenker!

Men det verste er jo at jeg er så utslitt her jeg er at dette går ut over ungene. Når han er slik, forbanner jeg ham - og det hører de jo, dessverre.

Men nå går det mot vår og hagearbeid - håper jeg får ut riktig mye fortvilelse og irritasjon i møtet med ugraset i stedet for!

[Gjest asjo]

Hva med å kontakte frivillighetssentralen, hvis det er en der du bor, og be om hjelp til barnepass så du får lest til eksamen og møtt opp på eksamen?

Jeg ville også prøvd, igjen, å få satt opp en skriftlig samværsavtale og hadde ikke den blitt gjennomført som avtalt hadde jeg brukt trusler jeg også. Lykke til !

[skorpionfisken]

Noen venner av meg er avlastningsforeldre for et barn hver tredje helg via barnevernet. Barnets mor er student, og bruker de helgene til å studere/lese ekstra. Faren er ikke inne i bildet i det hele tatt.

Kanskje du kunne få en slags avlastningsordning for dine barn en helg nå og da?

Men jeg ville som de andre sier brukt alle maktmidler mot ham, i første omgang meldt fra til trygdekontoret om at du vil ha beregnet nytt bidrag på bakgrunn av at barnas far ikke har samvær overhodet. Så får han begynne å bygge opp bevis på at han har samvær, ved faktisk å ha samvær.