Ventet ikke på den store kjærligheten

[Gjest Mille37]

For ca 3 år tilbake traff jeg samboeren min. Han ble svært betatt av meg, jeg var forsåvidt tiltrukket og respekterte han - men han var nok ikke den helt store kjærligheten. Det skjønte jeg forsåvidt allerede da, men fortsatte forholdet fordi han hadde mange fine egenskaper og vi trivdes godt sammen. Han kunne kanskje virke litt kjedelig, ikke så spennende, men der og da var det trygt og godt for meg. Jeg ble raskt gravid og det materielle kom på plass. Vi har en nydelig ett-åring og alt fungerer ... Så var vi på fest i helgen og traff en del gamle studievenner av han blant annet. Jeg ble så fascinert av den ene. Han var kunnskapsrik på mange områder (i motsetning til min mann) og sjarmerende og det sa litt "klikk". Jeg følte dilemmaet melde seg, jeg har lyst å treffe han igjen, men det kan jeg jo ikke. Samtidig skjønte jeg at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i min mann ... Nå skal det sies at den andre er mye mindre fornuftig økonomisk og fortsatt lever litt studentaktig i slutten av 30-årene.

Jeg tenker jo ikke alvorlig på å forlate min mann, men jeg ble bekymret for at jeg har valgt helt feil. Burde sikkert ha ventet på Den store kjærligheten den gangen og ikke valgt slik jeg gjorde (selv om jeg aldri ville ha unnvært datteren min). Noen i samme situasjon? Hvordan kan man gå videre i et forhold med en som nok aldri var "mannen i mitt liv"?

[fuji1365380447]

Du er nok ikke alene om å føle det slik. Tove Ditlevsen har beskrevet dette godt i dette diktet:

- De evige tre -

Der er to mænd i verden, der bestandig krydser min vej; den ene er den jeg elsker, den anden elsker mig.

Den ene bor i en natlig drøm, der bor i mit mørke sind, den anden står ved mit hjertes dør, jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust af lykke, der snart fo´r hen, den anden gav mig sit hele liv og fik aldrig en time igen.

Den ene bruser i blodets sang, hvor elskov er ren og fri, den anden er et med den triste dag, drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellem disse to, forelsket, elsket og ren - een gang hvert hundrede år kan det ske, de smelter sammen til én.

Tove Ditlevsen

[Lillemus]

Du er nok ikke alene om å føle det slik. Tove Ditlevsen har beskrevet dette godt i dette diktet:

- De evige tre -

Der er to mænd i verden, der bestandig krydser min vej; den ene er den jeg elsker, den anden elsker mig.

Den ene bor i en natlig drøm, der bor i mit mørke sind, den anden står ved mit hjertes dør, jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust af lykke, der snart fo´r hen, den anden gav mig sit hele liv og fik aldrig en time igen.

Den ene bruser i blodets sang, hvor elskov er ren og fri, den anden er et med den triste dag, drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellem disse to, forelsket, elsket og ren - een gang hvert hundrede år kan det ske, de smelter sammen til én.

Tove Ditlevsen

Får alltid frysninger når jeg ser det diktet der - det sier så mye...

[Gjest Mille37]

Får alltid frysninger når jeg ser det diktet der - det sier så mye...

... men gir kanskje ikke meg så mange råd ... ?!

[Gjest tips]

Vent til du har alle andre menn helt ute av tankene, ihvertfall. Valget bør stå mellom om du skal leve livet ditt sammen med mannen din / barnefaren, eller ikke.

Om "ikke-alternativet" består av å leve uten mann, eller med en annen mann, bør være et valg du tar en god sund senere.

Det vil være det mest riktige, både i respekt for han du nå lever sammen med, og fordi du ikke vet om det blir noe med en annen mann.

Du bør være sammen med mannen din fordi du ønsker å være sammen med ham (selv om han ikke er drømmemannen på absolutt alle områder), eller ikke sammen med ham fordi du ikke er glad nok i ham, og heller vil leve alene (og evt senere sammen med en annen).

Så vent til alle forelskelser / fascinasjoner har "lagt seg", bestem deg for hva du ønsker. Invester masse energi, tid og ressurser i valget du tar. Velger du å bryte ut, få hjelp av rådgivere til å lege et godt opplegg for barnet deres hvor dere fortsatt er venner og gode samarbeidspartnere, og vent lenge nok med å etablere nye forhold slik at disse ikke kan ødelegge et godt foreldresamarbeid.

Velger du å bli hos ham som elsker deg, som du er glad i, som er en god far osv, så investerer du masse energi og tid i å jobbe med dette. Det skal mye til at alt er 100% slik en drømmer om, det er du som må bestemme hvilke (små) deler som er utslagsgivende.

For noen er trygghet, felles barn, vennlighet og godt samarbeid så viktig at det kan veie opp for at den store "gnisten" mangler, mens andre vil oppgi familien, økonomien, tryggheten fordi "gnisten" som mangler er for viktig.

Dette er det bare du som kan ta stilling til.

Men ikke velg mens du har en annen fascinerende mann i tankene, bestem deg for å jobbe deg gjennom dette, og ta valget på et større grunnlag.

[Gjest Elextra]

Husk at den mest intense forelskelse uansett går over eller dempes, og gjerne går over i en annen type kjærlighet etterhvert. Da er det mye opp til en selv i hvilken grad gnisten holdes ved like! Det krever en innsats og skjer ikke av seg selv.

Uansett hva slags forhold man er i må man bestemme seg - om det virkelig er dette man vil! Så må man satse deretter.

Husk også at de aller fleste opplever å bli fascinert av andre, uansett hvor godt forhold man er i. Det vil alltid være noe besnærende ved det forbudte og ufornuftige.

Ellers synes jeg "tips" har gode tips, din avgjørelse bør tas helt uavhengig av en fascinasjon for en person akkurat nå.

[Gjest Sunnivva34]

Jeg ville se det hele litt an noen måneder før jeg tok en endelig beslutning. Jeg har nylig avsluttet et forhold hvor han kan betegnes som en trygg og forutsigbar mann, men kjedelig. Tanken på å leve slik resten av livet var ikke til å holde ut. Jeg føler at en slik rolig tilværelse vil heller være mer normalt når man nærmer seg pensjonsalderen.

[ShitDiddelyDo]

Så lenge man ikke venter på den store kjærligheten men tar til takke med en eller annen man egentlig ikke føler er den rette, vil naturligvis situasjoner som det her oppstå.

[org]

Vent til du har alle andre menn helt ute av tankene, ihvertfall. Valget bør stå mellom om du skal leve livet ditt sammen med mannen din / barnefaren, eller ikke.

Om "ikke-alternativet" består av å leve uten mann, eller med en annen mann, bør være et valg du tar en god sund senere.

Det vil være det mest riktige, både i respekt for han du nå lever sammen med, og fordi du ikke vet om det blir noe med en annen mann.

Du bør være sammen med mannen din fordi du ønsker å være sammen med ham (selv om han ikke er drømmemannen på absolutt alle områder), eller ikke sammen med ham fordi du ikke er glad nok i ham, og heller vil leve alene (og evt senere sammen med en annen).

Så vent til alle forelskelser / fascinasjoner har "lagt seg", bestem deg for hva du ønsker. Invester masse energi, tid og ressurser i valget du tar. Velger du å bryte ut, få hjelp av rådgivere til å lege et godt opplegg for barnet deres hvor dere fortsatt er venner og gode samarbeidspartnere, og vent lenge nok med å etablere nye forhold slik at disse ikke kan ødelegge et godt foreldresamarbeid.

Velger du å bli hos ham som elsker deg, som du er glad i, som er en god far osv, så investerer du masse energi og tid i å jobbe med dette. Det skal mye til at alt er 100% slik en drømmer om, det er du som må bestemme hvilke (små) deler som er utslagsgivende.

For noen er trygghet, felles barn, vennlighet og godt samarbeid så viktig at det kan veie opp for at den store "gnisten" mangler, mens andre vil oppgi familien, økonomien, tryggheten fordi "gnisten" som mangler er for viktig.

Dette er det bare du som kan ta stilling til.

Men ikke velg mens du har en annen fascinerende mann i tankene, bestem deg for å jobbe deg gjennom dette, og ta valget på et større grunnlag.

Amen.

[fuji1365380447]

... men gir kanskje ikke meg så mange råd ... ?!

Nei, det gir kanskje ikke så mange råd - men i denne situasjonen er det ikke så mange råd som gir mening, er min erfaring...

Noen gav meg dette diktet da jeg var i en tilsvarende vanskelig valgsituasjon, og det hjalp meg. Det hjelper å vite at man ikke er den første med slike tanker, og at noen forstår hva man slites mellom.

JEG valgte den trygge og gode, og er nå veldig glad for det. Kjærligheten mellom oss er ikke så stormende og voldsom, men den er solid og varig. Det er viktig for meg.

[Luna21365380663]

Du er nok ikke alene om å føle det slik. Tove Ditlevsen har beskrevet dette godt i dette diktet:

- De evige tre -

Der er to mænd i verden, der bestandig krydser min vej; den ene er den jeg elsker, den anden elsker mig.

Den ene bor i en natlig drøm, der bor i mit mørke sind, den anden står ved mit hjertes dør, jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust af lykke, der snart fo´r hen, den anden gav mig sit hele liv og fik aldrig en time igen.

Den ene bruser i blodets sang, hvor elskov er ren og fri, den anden er et med den triste dag, drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellem disse to, forelsket, elsket og ren - een gang hvert hundrede år kan det ske, de smelter sammen til én.

Tove Ditlevsen

Blir bestandig så lei meg av dette diktet, jeg.. uff.. ;o(

[Gjest Mille32]

Jeg hadde det akkurat som du, og fikk muligheten til å leve det ut med den andre. Også han en studenttype i slutten av 30-årene. Endte med at jeg så for en selvopptatt, kjedelig og ustrukturert type den andre var. Gikk tilbake til mannen min, og har funnet ut at jeg faktisk slett ikke valgte feil for tre år siden.

[Gjest En som har vært i samme situasjon!]

Jeg tror at du kommer til å angre!

Gresset er alltid grønnere på den andre siden. Men du vet ikke hva du har før du mister det.

Jeg har selv vært gift med en "kjedelig", trygg og rolig mann, som elsket meg. Jeg var rastløs, og plutselig dukket det opp en mann som jeg ble kjempeforelsket i. Ventet i over et år før jeg gjorde noe med forholdet til min mann, for jeg ville ikke skille meg bare fordi jeg likte en annen, Kunne jo ikke være sikker på at jeg fikk han andre heller, så det måtte ikke være hovedgrunnen til skilsmissen.

Når vi så skilte oss begynte jeg å treffe denne mannen. Det viste seg at det var mer spennende å fantasere om når jeg ikke kunne få han, enn hva virkeligheten var når jeg endelig faktisk kunne få han. Så selv om jeg egentlig ikke ønsker å flytte sammen med min eksmann, så savner jeg han veldig, og savner faktisk det rolige, "kjedelige", og trygge livet vi hadde sammen!

[Gjest in the same boat]

Ikke noe råd fra meg, ville bare si at jeg har det som deg, bortsett fra at jeg ikke er betatt av en annen.