Hva skal jeg gjøre

[snuppami]

Hei !

Trenger desperat noen gode råd !

Jeg er gift,har to små barn og tror jeg er ferdig med ekteskapet.Vi har hatt problemer av og på, i 10 år nå.Hovedsakelig så er jeg gått lei av og tro at ting skal bli bedre.

Han oppfører seg egentelig som en bortskjemt guttunge (han er 37).Så lenge han kan gjøre som han vil så er det greit, men med en gang jeg ber han om å gjøre noe, så er det okking og bæring med en gang. Jeg har hvert å snakket med familie rådgiver (min mann ville ikke bli med),og han lurte på hvorfor jeg ikke hadde gjort slutt på dette før.Etter den samtalen så snakket jeg med min mann om dette,og jeg sa at hvis han ikke ble bedre til å ta sin del av ansvaret det er å ha familie, så orket jeg ikke mer.Han forbedret seg noe, i ca 2 mnd,og nå har det som smått begynt å skli ut igjen.

Jeg trodde kanskje jeg kunne leve med at han hadde forbedret seg noe, men jeg har oppdaget at jeg overhode ikke tenner seksuelt på han lenger heller.Jeg spurte gynokologen min, og han sa at mesteparten sitter i hode/tankene.

Jeg har begynt å late som jeg sover, hvis min mann kommer for å legge seg før jeg har sovnet.Jeg unngår for det meste nærhet fra han, som kyss ol.

Det er så mange faktorer inne i bildet her,jeg håper dere skjønner noe av dette.

Jeg er redd jeg slo i bordet for sent denne gang

[Gjest Kjekk og grei mann]

Er nok ikke så lett og jeg kan nok ikke komme med fasitsvar til deg.

Et råd jeg har fått og som har fungert for mange er å få snudd litt på tingene. Så lenge dere har lagt opp til at du tar hovedansvar for hus og hjem vil arbeid alltid bli skjevt.

Dere er nødt til å finne et felles "rom" som dere kan bli enige om. Og deling av ansvar må til ikke bare deling av arbeid, om du ser forskjellen. Du kan ikke forvente at det er du som setter standarden på når det skal vaskes, når det skal handles, vedlikehold av hus og bil med mer. Har han ansvaret for matlaging er det han som må få lov til å stå for meny, evnt innkjøp og hvordan maten skal lages.

Mange kvinner vil ikke slippe "ansvaret". Hvorfor tror man da at arbeidet kan bli riktig fordelt.

En ting er sikkert. Dere kommer ikke noen vei uten å snakke sammen, og da ikke skrike til hverandre og klage på hverandre.

Lykke til i allefall

[kvakker]

Jeg kom i den situasjonen i mitt ekteskap også.Hvor du later som du sovner og slikt.Det er pyton å ha det slik.Jeg for min del falt for en annen tilslutt,desverre.

Slik jeg ser det har du to valg.Enten klarer du å få ham til å forstå alvoret om hvor langt det har gått,eller så ender du som singel.For jeg tviler på at det lar seg gjøre å¨leve slik i lengden som du gjør i dag.

God komunikasjon kan så klart gjøre underverket for et forhold.Men da må jo så klart begge være med på den.

Når det er enveis går det kun en vei ja.

Kanskje har du ventet for lenge ja,kanskje er det litt igjen?

Den vet kun du.

Jeg håper du finner ut av tingene.Ikke lett det der.

[trissie]

Han vil aldri fullføre noe mer enn 2 måneder så lenge du ikke gir han motivasjon. For han har antakelig merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, flinke eller arbeidssomme og deltakende, men alltid vil ha de annerledes enn de er og klage på det de gjør eller ikke gjør, får ikke motivasjon nok.

De blir nok rett og slett demotivert.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp, endre seg osv? Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var.

Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Ta et lit men typisk eksempel. Vi syter for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur osv.

Han gjør ikke noe hjemme, og han offer seg og gidder ikke gjøre noe. Og vi kritiserer og hakker. Men det hjelper ikke.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han. Og han lærer seg å sluntre unna, for det gjør jo du og jeg i hans øyne.

Slik ble min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv. Må innrømme det ja.

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen Jeg anbefalte deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det.

For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han. Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang.Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil. Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme. Gjør endringer. Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Jeg tør våge å påstå at han vil gjøre over dobbelt så mye hjemme av seg selv hvis du lytter til noe av dette.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik? Alltid slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet.

Noe som er årsaken ti at han ikke er motivert?

Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der.

Skaffe noe bedre…

Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv. Ta et lite men typisk eksempel.

[snuppami]

Er nok ikke så lett og jeg kan nok ikke komme med fasitsvar til deg.

Et råd jeg har fått og som har fungert for mange er å få snudd litt på tingene. Så lenge dere har lagt opp til at du tar hovedansvar for hus og hjem vil arbeid alltid bli skjevt.

Dere er nødt til å finne et felles "rom" som dere kan bli enige om. Og deling av ansvar må til ikke bare deling av arbeid, om du ser forskjellen. Du kan ikke forvente at det er du som setter standarden på når det skal vaskes, når det skal handles, vedlikehold av hus og bil med mer. Har han ansvaret for matlaging er det han som må få lov til å stå for meny, evnt innkjøp og hvordan maten skal lages.

Mange kvinner vil ikke slippe "ansvaret". Hvorfor tror man da at arbeidet kan bli riktig fordelt.

En ting er sikkert. Dere kommer ikke noen vei uten å snakke sammen, og da ikke skrike til hverandre og klage på hverandre.

Lykke til i allefall

Jeg må få legge til at jeg har hatt den evnen, til å se positivt på livet og det meste som skjer.Helt siden vi traff hverandre,har jeg kjempet for å se det positive i det lille han gjør.

Jeg kan vel telle på en hånd, de gangene han har laget middag til hele familien. Det samme gjelder støvsuging,rydding av for eks.bordet,sine egene klær,vasking av klær,gidde å finne på moe uoppfordret med ungene osv. Listen er desverre lang.

Han var flink med det første barnet vårt,han tok henne med seg over alt.Helt til nr to kom,da ble det så og si slutt.(to år i mellom dem).Han har til dags dato,aldri funnet på noe med henne (utenom en trilletur da hun var baby,og den varte i 10 min.).

Jeg har hatt med meg begge over alt,uten noen problemer.Så jeg skjønner han ikke,det er jo hans barn også.

Barna blir lei seg og det gjør jeg også.

Jeg har tror jeg har prøvd alle de måter som tenkes kan,for å få han til å innse at det må bli forandring.

Jeg sier ikke at jeg er feilfri jeg heller,men det var det om å samarbeide da.Det skjer bare ikke.

Jeg inviterer til samtaler,men han vil ikke snakke.Han er fornøyd som det er.

Det har som sakt blitt noe bedre i to mnd nå.Jeg har fortalt han hvor flink han har vært,og hvor stor pris jeg satte på det han har gjort osv.

Han mener faktisk at jeg skulle gjøre det for den minste lille ting.Har jeg fått skryt,ja,men det har vært skjeldent.

Toppen av berget nå, var vel at jeg fikk høre at det nye yrkesvalget mitt var helt på trynet.

Har måtte omskolere meg,og jeg fant et yrke som jeg trives i.Har stort sett 8-16 jobb.

Jeg leverer og henter barna i barnehagen.

Pga.noe videre utvikling, så måtte jeg være borte i to dager.Jeg ordnet med levering begge dagene, og henting den ene dagen.Jeg sa at han måtte fikse siste dagen (Han må slutte 30 min før,for å rekke det).

Da fikk jeg beskjed om at jeg hadde gjort et dårlig valg av ny jobb.Han kunne ikke ta seg fri for at jeg skulle jobbe.

Jeg sa at hvis ham mente valget var så dårlig, så måtte han ha sakt ifra før jeg begynte utdannelsen.Da fikk jeg bare beskjed om at han trodde jeg kom til å skjønne det selv.

Dette skulle bare være ekstra komentarer til det jeg skrev,men det ble langt alike vel.

[Gjest ond sirkel]

Det er desverre fortsatt menn som tror at kvinner er født for å tjene dem. Som tror at det er OK å ikke ta ansvar i familielivet.

Du må selv avgjøre om du orker å ha det sånn, jeg tror du vet svaret selv.

For meg som også levde med en sånn mann var det en lettelse å bli alene. Da slapp jeg en hel masse negative følelser og forventninger som aldri ble innfridd. Det sliter å irritere seg og det å bli skuffet gang på gang.

At sexlysten forsvinner en en naturlig følge av disse negative følelsene.

[petter smart]

Jeg må få legge til at jeg har hatt den evnen, til å se positivt på livet og det meste som skjer.Helt siden vi traff hverandre,har jeg kjempet for å se det positive i det lille han gjør.

Jeg kan vel telle på en hånd, de gangene han har laget middag til hele familien. Det samme gjelder støvsuging,rydding av for eks.bordet,sine egene klær,vasking av klær,gidde å finne på moe uoppfordret med ungene osv. Listen er desverre lang.

Han var flink med det første barnet vårt,han tok henne med seg over alt.Helt til nr to kom,da ble det så og si slutt.(to år i mellom dem).Han har til dags dato,aldri funnet på noe med henne (utenom en trilletur da hun var baby,og den varte i 10 min.).

Jeg har hatt med meg begge over alt,uten noen problemer.Så jeg skjønner han ikke,det er jo hans barn også.

Barna blir lei seg og det gjør jeg også.

Jeg har tror jeg har prøvd alle de måter som tenkes kan,for å få han til å innse at det må bli forandring.

Jeg sier ikke at jeg er feilfri jeg heller,men det var det om å samarbeide da.Det skjer bare ikke.

Jeg inviterer til samtaler,men han vil ikke snakke.Han er fornøyd som det er.

Det har som sakt blitt noe bedre i to mnd nå.Jeg har fortalt han hvor flink han har vært,og hvor stor pris jeg satte på det han har gjort osv.

Han mener faktisk at jeg skulle gjøre det for den minste lille ting.Har jeg fått skryt,ja,men det har vært skjeldent.

Toppen av berget nå, var vel at jeg fikk høre at det nye yrkesvalget mitt var helt på trynet.

Har måtte omskolere meg,og jeg fant et yrke som jeg trives i.Har stort sett 8-16 jobb.

Jeg leverer og henter barna i barnehagen.

Pga.noe videre utvikling, så måtte jeg være borte i to dager.Jeg ordnet med levering begge dagene, og henting den ene dagen.Jeg sa at han måtte fikse siste dagen (Han må slutte 30 min før,for å rekke det).

Da fikk jeg beskjed om at jeg hadde gjort et dårlig valg av ny jobb.Han kunne ikke ta seg fri for at jeg skulle jobbe.

Jeg sa at hvis ham mente valget var så dårlig, så måtte han ha sakt ifra før jeg begynte utdannelsen.Da fikk jeg bare beskjed om at han trodde jeg kom til å skjønne det selv.

Dette skulle bare være ekstra komentarer til det jeg skrev,men det ble langt alike vel.

Kjekk og grei mann, har et poeng.

Lar du mannen din gjøre ting på sin måte, når han mener det trengs? Eller tar du ansvaret og bestemmer hvordan alt skal gjøres og når?

I såfall vil han ikke se på det som sitt ansvar, men noe han gjør for deg. Noe han tvinges til. De fleste menn som får ta ansvar selv gjør mye mer hjemme. Men da må du ikke regne med at ting blir gjort akkurat slik du vil. Men du sitter jo uansett ikke på fasiten på hvordan alt skal gjøres.

Har du vært positiv de få gangene han har gjort noe på eget iniativ? Eller klager du på at de ikke ble godt nok gjort?

[trissie]

Kjekk og grei mann, har et poeng.

Lar du mannen din gjøre ting på sin måte, når han mener det trengs? Eller tar du ansvaret og bestemmer hvordan alt skal gjøres og når?

I såfall vil han ikke se på det som sitt ansvar, men noe han gjør for deg. Noe han tvinges til. De fleste menn som får ta ansvar selv gjør mye mer hjemme. Men da må du ikke regne med at ting blir gjort akkurat slik du vil. Men du sitter jo uansett ikke på fasiten på hvordan alt skal gjøres.

Har du vært positiv de få gangene han har gjort noe på eget iniativ? Eller klager du på at de ikke ble godt nok gjort?

Det var et veldig fint svar, og jeg er glad det kom fra en av dere menn.

En svarte meg en gang

Hva slags forandring ønsker du?

At HAN skal bli bedre?

At han skal bli mer som du ønsker?

Det er nok riktig også, men akkurat som om jeg selv skulle ha sagt det for noen år siden. Det fungerte ikke, jeg hadde prøvd alt..

Fordi vi er for flinke til å si at JEG ser positivt på det meste, jeg har kjempet, jeg har prøvd på alle måter, jeg har fortalt, jeg inviterer, jeg leverer, jeg ordnet, jeg sa, jeg har hatt med meg osv..

DU har kontrollen. Du har tatt kontrollen! Slik kan det oppfattes av andre.

Hvor er viljen til samarbeid? Du etterlyser den hos han, men kan den mangle litt hos deg?

Viljen til å la han ha en rolle både som far og spesielt som mann i familien.

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende. Har mannen din noen gang følt at du har behov for han?

[far til 3 adopterte]

Jeg må få legge til at jeg har hatt den evnen, til å se positivt på livet og det meste som skjer.Helt siden vi traff hverandre,har jeg kjempet for å se det positive i det lille han gjør.

Jeg kan vel telle på en hånd, de gangene han har laget middag til hele familien. Det samme gjelder støvsuging,rydding av for eks.bordet,sine egene klær,vasking av klær,gidde å finne på moe uoppfordret med ungene osv. Listen er desverre lang.

Han var flink med det første barnet vårt,han tok henne med seg over alt.Helt til nr to kom,da ble det så og si slutt.(to år i mellom dem).Han har til dags dato,aldri funnet på noe med henne (utenom en trilletur da hun var baby,og den varte i 10 min.).

Jeg har hatt med meg begge over alt,uten noen problemer.Så jeg skjønner han ikke,det er jo hans barn også.

Barna blir lei seg og det gjør jeg også.

Jeg har tror jeg har prøvd alle de måter som tenkes kan,for å få han til å innse at det må bli forandring.

Jeg sier ikke at jeg er feilfri jeg heller,men det var det om å samarbeide da.Det skjer bare ikke.

Jeg inviterer til samtaler,men han vil ikke snakke.Han er fornøyd som det er.

Det har som sakt blitt noe bedre i to mnd nå.Jeg har fortalt han hvor flink han har vært,og hvor stor pris jeg satte på det han har gjort osv.

Han mener faktisk at jeg skulle gjøre det for den minste lille ting.Har jeg fått skryt,ja,men det har vært skjeldent.

Toppen av berget nå, var vel at jeg fikk høre at det nye yrkesvalget mitt var helt på trynet.

Har måtte omskolere meg,og jeg fant et yrke som jeg trives i.Har stort sett 8-16 jobb.

Jeg leverer og henter barna i barnehagen.

Pga.noe videre utvikling, så måtte jeg være borte i to dager.Jeg ordnet med levering begge dagene, og henting den ene dagen.Jeg sa at han måtte fikse siste dagen (Han må slutte 30 min før,for å rekke det).

Da fikk jeg beskjed om at jeg hadde gjort et dårlig valg av ny jobb.Han kunne ikke ta seg fri for at jeg skulle jobbe.

Jeg sa at hvis ham mente valget var så dårlig, så måtte han ha sakt ifra før jeg begynte utdannelsen.Da fikk jeg bare beskjed om at han trodde jeg kom til å skjønne det selv.

Dette skulle bare være ekstra komentarer til det jeg skrev,men det ble langt alike vel.

Slik som du beskriver mannen din, så høres han lat ut, på en måte giddaløs.

Kanskje han trenger "kniven på strupen".

Det hjelper å prate sammen, fortell han at du ikke orker mer, at nå må han manne seg opp og ta tak i familielivet.

Hvis han skjerper seg, men faller tibake i gammelt mønster etter en tid, kan du "stikke" litt i han.Noen menn trenger et spark bak fra tid til annen for å holde det gående.

"Stikket" bør gjøres med kjærlighet, ikke sinne eller irritasjon.

[midtimellom]

Hei du!

Nå har jeg lest hele tråden og begge inleggende dine og synes ikke du fortjener endel av de svarene du har fått.

Jeg skjønner på det du skriver at du VIL at han skal bli mer involvert, ikke bare ta ansvar for husarbeid men også være en større del av hverdag og kos når det gjelder deg og barna.

Noen her mener tydligvis at menn er så lite selvstendige at de ikke er istand til å se hva som er rett og galt eller stå opp for seg selv hvis dama har tatt kontrollen på husholdet. Dette er jeg ganske uenig i. Jeg opplever at de fleste menn er flinke til å være endel av familie og hverdag, jeg ser også at de fleste tør å si i fra hvis de føler seg overkjørt. Jeg kan heller ikke kjenne meg helt igjen i den katigoriseringen av damer som jeg synes råder i denne tråden, som styrende og manipulerde vesner med støv på hjernen og null sexlyst.

Jeg tror når en person oppfører seg på en av disse måtene har mennesket sovnet i tralten. Glemt å ta annsvar for sitt eget liv. Og slik jeg oppfatter deg virker det som om mannen din har gjort nettop dette. Han oppfører seg fryktelig egoistisk og lite oppservant på omgivelsene.

Det at han er egoistisk kommer tydelig frem når han ikke gidder å bli med deg til familierådgiver. Han ser ikke problemet. Trolig fordi han er problemet.

Synes også det var VANVITTIG egoistisk av han å overlate all henting/bringing til deg, og da i tillegg bli sur for at han må hjelpe til EN eneste dag... det er rett og slett uakseptabelt, mener jeg.

Gi han et skikkelig spark i ræva, hvis han mener det er totalt ufortjent, regner jeg med at han sier i fra. Han er tross alt ikke utryddnings truet og bekyttet av dyrebeskyttelsen. Han er en voksen mann. Slutt med allt av service arbeid for han, krev like betingelser. 1 uke til hver; denne uken henter du barna og lager mat, neste jeg. Det er helt rettferdig i og med at dere begge er i jobb.

Og når det kommer til sex, tror jeg ikke damer har en grunnleggende død sexlyst. Så klar deg selv og inviter han til å bli med. Du må tøffe deg opp, det virker som om han er sta og bestemt og at du ikke tør å utfordre han på det punktet.

Vær hard og stå på det. Alle fortjener respekt, noe det virker som din mann ikke har mye av ovenfor deg.

Stå på, det klarer du.

også alene.

Lykketil!

[far til 3 adopterte]

Kjekk og grei mann, har et poeng.

Lar du mannen din gjøre ting på sin måte, når han mener det trengs? Eller tar du ansvaret og bestemmer hvordan alt skal gjøres og når?

I såfall vil han ikke se på det som sitt ansvar, men noe han gjør for deg. Noe han tvinges til. De fleste menn som får ta ansvar selv gjør mye mer hjemme. Men da må du ikke regne med at ting blir gjort akkurat slik du vil. Men du sitter jo uansett ikke på fasiten på hvordan alt skal gjøres.

Har du vært positiv de få gangene han har gjort noe på eget iniativ? Eller klager du på at de ikke ble godt nok gjort?

Jeg er enig i det du skriver her, men samtidig så må jeg bare skyte inn at det finnes enkelte menn som gir fulstendig blaffen i familiens ve og vel. (jeg kjenner et par stykker). De tenker bare på seg selv. Det er mulig jeg tar feil, men jeg får et inntrykk av at mannen til -snuppami- er en slik kar.

Hvis så er tilfelle, da må hun sette opp en kontrakt på arbeidsfordeling dem i mellom.

Vel det var nå bare noen tanker

[snuppami]

Det var et veldig fint svar, og jeg er glad det kom fra en av dere menn.

En svarte meg en gang

Hva slags forandring ønsker du?

At HAN skal bli bedre?

At han skal bli mer som du ønsker?

Det er nok riktig også, men akkurat som om jeg selv skulle ha sagt det for noen år siden. Det fungerte ikke, jeg hadde prøvd alt..

Fordi vi er for flinke til å si at JEG ser positivt på det meste, jeg har kjempet, jeg har prøvd på alle måter, jeg har fortalt, jeg inviterer, jeg leverer, jeg ordnet, jeg sa, jeg har hatt med meg osv..

DU har kontrollen. Du har tatt kontrollen! Slik kan det oppfattes av andre.

Hvor er viljen til samarbeid? Du etterlyser den hos han, men kan den mangle litt hos deg?

Viljen til å la han ha en rolle både som far og spesielt som mann i familien.

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende. Har mannen din noen gang følt at du har behov for han?

Hei alle sammen, takk for alle svar !

Jeg vil bare si at jeg ikke har hvert negativ, når det gjelder det han har gjort.Jeg har passet på,å fortelle at han er flink osv.

Vi har prøvd å fordele arbeids oppgaver,men det fungerer ikke.

De blir aldri gjort.

De få gangene jeg har fått han i ordentelig tale,(at han ikke går,men bare blir sur),så sier han at jeg viste hvordan han var,når vi giftet oss.

Jeg svarer at jeg viste at kameratene ,og hans hobby var viktig for han, men ikke for envær pris.

Har han villet gjøre noe,så har det så og si aldri vært noe problem heller.

De gangene det ikke har klaffet for planene hans,er hvis jeg har hvert syk,eller har planlagt ting før han,og det har faktisk hendt at jeg har kanselert mine ting fordi han har blitt så sur.

Saken er at han faktisk har blitt verre etter som årene går,og det skremmer meg.

Det virker som om han ikke har empati lenger,han støtter meg nesten aldri hvis jeg er lei meg.(for eks.dødsfall).

Er han opprørt over noe,så prøver jeg å hjelpe så godt jeg kan.

Jeg tror jeg har prøvd alt for å bedre situasjonen !

Seksuelt så er jeg ikke kald !

Jeg har kommet med ønsker,jeg har spurt han om hans ønsker,har kjøpt leketøy,oljer osv.

Alt for å vekke gnisten i meg igjen.

Han har ikke mistet gnisten,men interessen for alt annet en underlivet mitt desverre.

Jeg har synes at forspill er viktig i en stresset hverdag.

Ordentelig god gammeldags klining, og beføling av bryster er vist glemt.

(Må legge til at jeg tar insiativet til sex,og gjør alt jeg kan for at han skal ha det godt.)

Jeg har rett og slett, godt tom for ideer desverre.

Min mor sier at jeg har tre barn, istede for to.

Kanskje har hun rett...

[midtimellom]

Hei alle sammen, takk for alle svar !

Jeg vil bare si at jeg ikke har hvert negativ, når det gjelder det han har gjort.Jeg har passet på,å fortelle at han er flink osv.

Vi har prøvd å fordele arbeids oppgaver,men det fungerer ikke.

De blir aldri gjort.

De få gangene jeg har fått han i ordentelig tale,(at han ikke går,men bare blir sur),så sier han at jeg viste hvordan han var,når vi giftet oss.

Jeg svarer at jeg viste at kameratene ,og hans hobby var viktig for han, men ikke for envær pris.

Har han villet gjøre noe,så har det så og si aldri vært noe problem heller.

De gangene det ikke har klaffet for planene hans,er hvis jeg har hvert syk,eller har planlagt ting før han,og det har faktisk hendt at jeg har kanselert mine ting fordi han har blitt så sur.

Saken er at han faktisk har blitt verre etter som årene går,og det skremmer meg.

Det virker som om han ikke har empati lenger,han støtter meg nesten aldri hvis jeg er lei meg.(for eks.dødsfall).

Er han opprørt over noe,så prøver jeg å hjelpe så godt jeg kan.

Jeg tror jeg har prøvd alt for å bedre situasjonen !

Seksuelt så er jeg ikke kald !

Jeg har kommet med ønsker,jeg har spurt han om hans ønsker,har kjøpt leketøy,oljer osv.

Alt for å vekke gnisten i meg igjen.

Han har ikke mistet gnisten,men interessen for alt annet en underlivet mitt desverre.

Jeg har synes at forspill er viktig i en stresset hverdag.

Ordentelig god gammeldags klining, og beføling av bryster er vist glemt.

(Må legge til at jeg tar insiativet til sex,og gjør alt jeg kan for at han skal ha det godt.)

Jeg har rett og slett, godt tom for ideer desverre.

Min mor sier at jeg har tre barn, istede for to.

Kanskje har hun rett...

Jo mer jeg hører, jo sikrere blir jeg på at du ikke har godt av denne mannen. Han fortjener rett og slett ikke oppnmerksomheten din.

Han bruker deg som barnevakt, husholderske, sexdokke etc. Han virker rimelig kald og kjempeego.

Jeg er enig med "far til 3 adopterte". Denne mannen gir blaffen, totalt!

Når han gir så lite som det han gjør og forventer at du skal godta han for den drittsekken han har valgt å være, synes jeg virkelig ikke han fortjener all insatsen din.

Jeg skal selvfølgelig ikke fortelle deg hva du bør gjøre, men ei veninne av meg var gift med en skremmende lik "unge". Hun gikk tilslutt lei av hele gubben og flyttet ut etter 17 års ekteskap. Nå er hun mye lykkeligere i egen leilighet like ved, de deler barna likt. Hun har fått seg en ny kjæreste som oppfører seg som en skikkelig mann; snill og omtenksom. De lager middag sammen, drikker vin, hører på musikk og skravler bort nettene. Og når eks-mannen ringer for femte gang den dagen å spør hvor sokka hans er eller hvordan vaskemaskina virker, bare sier hun at det har hun desverre ikke tid til å snakke om akkurat nå.

Det finnes nemlig bra menn, faktisk ganske så mange!

Det finnes også et singel liv som slett ikke er så farlig.

Tror du har godt av det å stå på egne ben og nyte livet litt mer. Denne mannen suger livs gnisten ut av deg!

God helg!

[m68bergen]

Hei alle sammen, takk for alle svar !

Jeg vil bare si at jeg ikke har hvert negativ, når det gjelder det han har gjort.Jeg har passet på,å fortelle at han er flink osv.

Vi har prøvd å fordele arbeids oppgaver,men det fungerer ikke.

De blir aldri gjort.

De få gangene jeg har fått han i ordentelig tale,(at han ikke går,men bare blir sur),så sier han at jeg viste hvordan han var,når vi giftet oss.

Jeg svarer at jeg viste at kameratene ,og hans hobby var viktig for han, men ikke for envær pris.

Har han villet gjøre noe,så har det så og si aldri vært noe problem heller.

De gangene det ikke har klaffet for planene hans,er hvis jeg har hvert syk,eller har planlagt ting før han,og det har faktisk hendt at jeg har kanselert mine ting fordi han har blitt så sur.

Saken er at han faktisk har blitt verre etter som årene går,og det skremmer meg.

Det virker som om han ikke har empati lenger,han støtter meg nesten aldri hvis jeg er lei meg.(for eks.dødsfall).

Er han opprørt over noe,så prøver jeg å hjelpe så godt jeg kan.

Jeg tror jeg har prøvd alt for å bedre situasjonen !

Seksuelt så er jeg ikke kald !

Jeg har kommet med ønsker,jeg har spurt han om hans ønsker,har kjøpt leketøy,oljer osv.

Alt for å vekke gnisten i meg igjen.

Han har ikke mistet gnisten,men interessen for alt annet en underlivet mitt desverre.

Jeg har synes at forspill er viktig i en stresset hverdag.

Ordentelig god gammeldags klining, og beføling av bryster er vist glemt.

(Må legge til at jeg tar insiativet til sex,og gjør alt jeg kan for at han skal ha det godt.)

Jeg har rett og slett, godt tom for ideer desverre.

Min mor sier at jeg har tre barn, istede for to.

Kanskje har hun rett...

Hei. Har lest innelggene dine flere ganger. Hovedsakelig fordi det nesten er nifst hvor likt deres forhold er i sammenligning med det jeg levde for en tid tilbake.det var i hvertfall de samme tingene jeg fikk høre om meg. Jeg fikk høre at jeg var lat og udugelig til det meste, og av og til stemte det. Men ikke alltid. Vår store tabbe var (ser jeg nå som det er for sent) var at vi flyttet. Vi flyttet nærmere svigerforeldrene hennes. Hun fikk egen nøkkel å begynte å ta seg av husarbeidet vårt. Jeg hadde ingen mulighet til å vise meg fra min beste side, svigermor lå alltid foran siden hun gikk hjemme dagen lang. Jeg fikk ALDRIG ta ansvar for hvordan ting skulle gjøres. Får mannen din lov å prøve seg??

Det er alltid flere måter å løse et problem på. Jeg opplevde at det ALLTID var hennes måte som var den riktige måten å gjøre noe på.

Så kom det som fikk begeret til å flyte over: Je var feil sammen med Ungen vår. Jeg lekte ikke med han slik hun hadde blitt lekt med og dermed var det feil. Så kom det sjofleste av alt siden jeg ikke gjorde det på "riktig måte" var jeg ikke glad i ungen min.

Kan dette være noe av problemet?

Har han fått lov å bestemme.

Gi han mulighet til ordne opp.

Skjønner han at du trenger trøst i tunge tider eller har du alltid vært den sterke som greide seg selv? Er forholdene lagt til rette for en annen arbeidsfordeling?

Håper du har fått noen tips som kan hjelpe dere

[snuppami]

Hei. Har lest innelggene dine flere ganger. Hovedsakelig fordi det nesten er nifst hvor likt deres forhold er i sammenligning med det jeg levde for en tid tilbake.det var i hvertfall de samme tingene jeg fikk høre om meg. Jeg fikk høre at jeg var lat og udugelig til det meste, og av og til stemte det. Men ikke alltid. Vår store tabbe var (ser jeg nå som det er for sent) var at vi flyttet. Vi flyttet nærmere svigerforeldrene hennes. Hun fikk egen nøkkel å begynte å ta seg av husarbeidet vårt. Jeg hadde ingen mulighet til å vise meg fra min beste side, svigermor lå alltid foran siden hun gikk hjemme dagen lang. Jeg fikk ALDRIG ta ansvar for hvordan ting skulle gjøres. Får mannen din lov å prøve seg??

Det er alltid flere måter å løse et problem på. Jeg opplevde at det ALLTID var hennes måte som var den riktige måten å gjøre noe på.

Så kom det som fikk begeret til å flyte over: Je var feil sammen med Ungen vår. Jeg lekte ikke med han slik hun hadde blitt lekt med og dermed var det feil. Så kom det sjofleste av alt siden jeg ikke gjorde det på "riktig måte" var jeg ikke glad i ungen min.

Kan dette være noe av problemet?

Har han fått lov å bestemme.

Gi han mulighet til ordne opp.

Skjønner han at du trenger trøst i tunge tider eller har du alltid vært den sterke som greide seg selv? Er forholdene lagt til rette for en annen arbeidsfordeling?

Håper du har fått noen tips som kan hjelpe dere

Tusen takk for alle råd dere har gitt meg !

Jeg kan bare si at jeg har prøvd ut alle rådene deres i løpet av de ti siste årene. Det har hvert små forbedringer i korte stunder,for så og gli ut igjen.

Har nå tatt mitt endelige valg, jeg orker ikke mer !

Tror han begynner å skjønne at noe er galt her i huset,jeg trekker meg hele tiden unna,orker ikke at han tar i meg heller desverre. Trodde det skulle gå,men det gjør bare ikke det.

Så takk igjen, for at dere har orket å lese min frustrasjon !