antastet av pappa

[Gjest 25årig jente]

Hei. For en stund tilbake opplevde jeg en episode som jeg har problemer med å legge bak meg. Jeg og pappa hadde en far-datter samtale, der jeg fortalte om min opplevelse av ham i barndommen min. Det i seg selv er et langt kapittel som har endt med mange tårer og nedturer fra min side. Jeg vil også nevne at jeg har alltid sett på min far som alkoholiker, noe som har satt dype spor i meg. Men selv om jeg kommer fra et såkalt problemhjem har jeg alltid vært selvbevisst og jobbet med min egen selvinnsikt og kommet meg frem i livet. Det skal også nevnes at jeg også har hatt gode tider med min far der livsfilosofi ofte har blitt diskutert, og jeg har lært mye av ham, og har dyp respekt for han. Men min sorg fra barndommen blir ikke borte, og han har aldri egentlig ha forstått hvor mye sorg han har påkjent meg opp gjennom årene. Denne gangen vi pratet gråt han og jeg trodde vi hadde et gjennombrudd. Men så, midt i denne far-datter-samtalen spør han meg: ”Skal vi knulle?”. Det er et spørsmål som jeg aldri ville ha trodd skulle komme ut av pappas munn. Det ble i tillegg gjenntatt! Kvelden endte da med at jeg sprang ut av huset i frykt og panikk. Siden har jeg ikke pratet med pappa. Ordene er brent fast i minnet mitt, og jeg har nå problemer med hverdagen min. Nesten hver natt drømmer jeg om pappa og hver gang jeg drømmer er jeg så sint, og våkner opp emosjonell og sårbar. Hva kan jeg gjøre? Har allerede skrevet et brev til pappa, fortalt alt hvordan jeg opplevde det, men han har ikke svart tilbake. Å prate med ham er lite aktuelt, siden hans forklaring er rett og slett at han ikke husker, siden alkoholen gav ham et blackout . Jeg vil tilgi, jeg vil legge dette bak meg, for min egen del, for min egen sjelefreds skyld. Men hvordan? Har du noen råd?

[maire]

Hvis han fortsatt drikker burde du kanskje sette grenser for ham ved f.eks si at du ikke vil snakke med ham eller se ham igjen, med mindre han da er edru? Det er jo en måte å skjerme seg selv på i alle fall. Men, hvis han har misbrukt deg seksuelt tidligere, er jeg ikke sikker på at jeg ville møtt han på tomannshånd igjen om han var edru igjen heller. Kanskje sammen med en terapeut av ett eller annet slag? Vet ikke om det går, men det er kanskje en mulighet?

[Gjest 25årig jente]

Hvis han fortsatt drikker burde du kanskje sette grenser for ham ved f.eks si at du ikke vil snakke med ham eller se ham igjen, med mindre han da er edru? Det er jo en måte å skjerme seg selv på i alle fall. Men, hvis han har misbrukt deg seksuelt tidligere, er jeg ikke sikker på at jeg ville møtt han på tomannshånd igjen om han var edru igjen heller. Kanskje sammen med en terapeut av ett eller annet slag? Vet ikke om det går, men det er kanskje en mulighet?

Jeg har satt en grense nå, å ikke å prate med ham. Jeg bor ganske langt borte, så det er bare ferier jeg har mulighet til å treffe ham. Han har aldri misbrukt meg seksuelt, og jeg har aldri vært redd for det heller. Men problemet er at jeg savner ham, savner den kontakten vi hadde før dette skjedde. Jeg har også prøvd å få ham til å slutte å drikke, eller å ikke drikke i min nærhet, men det hjelper ikke. Og gang på gang blir jeg skuffet når jeg kommer hjem.

Problemet mitt er vel gjerne, hvordan kan jeg overleve hverdagen uten at minnet og drømmer om hendelsen tar helt overhånd? For jeg kan ikke forandre ham.

[Gjest Manon]

Ja hvva gjør man med slike tillitsbrudd?

Har selv opplevd en far som har kommet med antydninger som ligger alt over hva en datter bør høre.

Selv har jeg bortforklart det med ubetenksomhet og det faktum at jeg i en periode ble misbrukt av et annet familiemedlem, og at jeg tilla ham feil egenskaper fordi jeg var sånn på vakt hele tiden.

Regner med at du har søkt forklaringer ved at han var full. At han hadde en vrangforestilling i hodet da.

Eller at det rett og slett ikke har skjedd.

Jeg har aldri stått nær faren min, holder ham fortsatt på ganske lang avstand, og jeg tenker nå at det får være slik. Har med årene fått et greit forhold til kropp, seksualitet og det å sette grenser, skjønt det hender jeg overreagerer når noen virker for pågående på meg.

Tapet er at jeg ikke har hjemfølelse, ikke noe trygt sted som jeg kan gå til når jeg trenger det. Har liksom foreldre men ikke som jeg skulle ønske. Og det er fryktelig trist.

Sporet vel litt av, jeg er tredve nå, og lever mitt eget liv.

Min far prøvde en gang nesten å forsvare menn som tente på sine barn. I et tåpelig innfall i en diskusjon.

Inntil videre lar jeg bare alt ligge. For han begynner å bli gammel og syk, og innimellom ønsker jeg bare at han skal forsvinne. Likevel er jeg glad i ham. For han er jo den faren jeg har.

[maire]

Jeg har satt en grense nå, å ikke å prate med ham. Jeg bor ganske langt borte, så det er bare ferier jeg har mulighet til å treffe ham. Han har aldri misbrukt meg seksuelt, og jeg har aldri vært redd for det heller. Men problemet er at jeg savner ham, savner den kontakten vi hadde før dette skjedde. Jeg har også prøvd å få ham til å slutte å drikke, eller å ikke drikke i min nærhet, men det hjelper ikke. Og gang på gang blir jeg skuffet når jeg kommer hjem.

Problemet mitt er vel gjerne, hvordan kan jeg overleve hverdagen uten at minnet og drømmer om hendelsen tar helt overhånd? For jeg kan ikke forandre ham.

Jeg syns du er tapper. Det er ikke lett å leve med savnet og skuffelsen. Jeg kan dessverre ikke gi deg noen trøst, ikke engang påstå at tiden leger alle sår. Det er lov å ikke være sterk hele tiden. Lar du deg selv sørge?

[marlenexxx27]

Fy faen så jævlig! Jeg hadde frika totalt ut dersom faren min sa noe slikt til meg. Jeg synes det er traumatisk nok å tenke på de slengbemerkningene om kroppen min som han kunne komme med da jeg var yngre (ikke noe seksuelt).

Jeg tror du bare må gi slipp på faren din, gi opp håpet om at dere kan ha et konstruktivt forhold. Jeg tror du bare må gi opp den drømmen, og sørge over alt det du så sårt ønsket deg fra han. Aksepter at han er den han er, at han har så stor knute på systemet at han ikke klarer å ha respekt for den (eneste?) i verden som virkelig er glad i han.

[Gjest 25årig jente]

Jeg syns du er tapper. Det er ikke lett å leve med savnet og skuffelsen. Jeg kan dessverre ikke gi deg noen trøst, ikke engang påstå at tiden leger alle sår. Det er lov å ikke være sterk hele tiden. Lar du deg selv sørge?

Hei. Ja, jeg lar meg selv sørge. Jeg gråt i hele går, og kjæresten min er fantastisk og gir meg trøst. Men jeg er lei av å gråte nå , jeg vil at dette skal gå over. Og tro meg, jeg prøver å la pappa bli en mindre del av livet, men likevel er det som et stort sår inne i meg. Takk for støtten fra dere alle, jeg setter stor pris på deres innlegg.

[Gjest 25årig jente]

Hei igjen.

Vil fortelle at pappa ringte, og han sa akkurat hva jeg har fryktet hele tiden. At han husker ingeting av hendelsen, at han er syk og det var grunnen til hans black out, og at han hadde tenkt mye, men at jeg ikke måtte la dette gå inn på meg, bare se fremover. Med andre ord, alt foregikk bare om ham, ham, og atter ham. Ikke med et eneste ord eller tanke hadde han tenkt på hvordan jeg kunne ha det. Han hadde ikke engang lest brevet.

Hva skal jeg gjøre? Jeg gråter hele tiden, men jeg blir ikke kvitt sorgen jeg føler. Jeg har ikke energi lengre til å tenke på pappa, men hjertet vil ikke la det slippe heller. Hjelp meg! Dette spiser meg opp innvendig.