Irriterer meg over u(ut)dannet partner

[Gjest Snart drittlei?]

Jeg har vært sammen med min mann i over 10 år, og vi har to barn sammen.

Vi møttes tidlig i 20-årene og ble også samboere etter forholdsvis kort tid. Den første tiden var jo som for nyforelskede flest. Man ser kun partnerens gode sider, og livet er herlig og spennende!

Jeg fant jo etterhvert ut at vi var ganske forskjellige på mange områder. Både mht interesser, og verdisyn.

Han var svært materialistisk, mens jeg heller proiriterte reiser og opplevelser.

Jeg er glad i dyr, han har ikke noe forhold til dem.

Jeg er mere opp og ned i følelseslivet, mens han er mere jevn..

Dette er forsåvidt greit nok.

Problemet oppstår i det området jeg vil kalle "allmenn kunnskap og oppførsel"

Han er svært lite lærd, når det kommer til "normal" allmenn kunnskap.

Jeg sammenligner da ikke kun med meg selv, som jeg anser for å ligge midt på treet. Sammenligningen baserer seg på venner / bekjente og folk jeg har truffet og kjent gjennom årene.

Han har heller aldri lest en bok, og har et temmelig dårlig ordforråd. Selv mye brukte "fremmedord" forstår han ofte ikke.

Og dette kommer stadig til uttrykk når vi feks ser på tv og jeg må forklare et ord han ikke forstår...

Han viser også ofte svært dårlig psykologisk innsikt.

Dette kommer frem i utallige sammenhenger, ved at han ikke forstår hva som ligger bak folks reaksjoner og handlinger hvis de reagerer annerledes enn han selv.

Han er i dårlig stand til å forstå, eller leve seg inn i andre menneskers reaksjonsmønster. Og han viser liten evne til empati...

Dette gir seg ofte utslag når det gjelder barna. Mitt inntrykk er at han ikke forstår så bra hva man kan/ikke kan forvente av barn på nå 8 & 9 år. Og derfor ofte behandler dem utifra sine egne premisser, ikke barnas.

Dette har vi kranglet om utallige ganger, og jeg har prøvd å få ham til å forstå hvorfor barna av og til reagerer som de gjør på hans væremåte. Men dette er han tydeligvis ikke i stand til å se eller rette på, for det gjentar seg jo igjen og igjen...

Jeg irriterer meg også over språket hans, som er hyppig krydret med ordene "jævlig og faen" Ikke uttrykt i den hensikt å banne, men som en "naturlig" del av en setning.

F eks: "Den bilen var faen meg jævlig fin" eller "Faen nå er jeg jævlig sulten"

Han synes også at det å prompe og rape høyt når han lyster, er helt iorden... (Riktignok ikke når vi er borte, eller sammen med andre.)

Når jeg sier at jeg ikke liker dette, argumentere han med at han må få være seg selv innenfor husets fire vegger, også hvis dette innebærer utslipp av luft..

Nå hørtes det sikkert ut som "alt" er galt med min mann. Men det er slett ikke tilfelle.

Han har mange gode sider og egenskaper jeg setter stor pris på, og vi har en ok hverdag sammen.

Men jeg har her nevnt det som irriterer meg, Fordi jeg merker at dette er ting jeg fokuserer stadig mer på, og som jeg er redd vil påvirke mine følelser for ham mer og mer negativt.

Dette er riktignok "gammelt nytt" siden han alltid har vært på denne måten. Så jeg tror min økende irritasjon og frustrajon ligger i at vi blir eldre, og at jeg dermed burde kunne forvente mer av en voksen mann på 36!!

Jeg synes språkbruken og oppførselen hans ofte er på grensen til simpel, Og slett ikke noe forbilde for barn som skal lære alminnelig folkeskikk.

Jeg kan ihvertfall aldri huske at min far oppførte seg på denne måten.

Angående utdannelse og kunnskapsnivå, er jo ikke dette noe han kan noe for.

Yrket hans krever heller ikke noe på dette området, så det har ikke vært naturlig for ham å utvikle seg særlig her heller.

Men selvom han ikke kan noe for dette, betyr det ikke at det ikke er et problem.

Jeg har en jobb hvor jeg møter mange velutdannede og reflekterte mennesker. Og det er frustrerende å føle at min mann stagnerer i forhold til disse...

Jeg er redd for at disse forskjellene skal gjøre at vi sklir mer og mer fra hverandre!

Er jo veldig glad i ham. men merker at det blir stadig vanskeligere å legge godviljen til og "overse" dette!

Kort sagt føler jeg at vi befinner oss på forskjellig nivå på mange områder..

Hva sier dere?

(hvis dere orket lese alt)

Er jeg prippen og storforlangene?

Eller har jeg reell grunn til å bekymre meg?

Noen som kjenner seg igjen?

PS: Vil legge til at han sikkert irriterer seg over sider hos meg også..Men dette er min side av saken..

[ShitDiddelyDo]

Nei, du er ikke prippen og storforlangende. Jeg hadde blitt frustrert selv dersom min partner var på et så til de grader annet nivå enn meg.

For han høres jo ut som en rølpete 15-åring som for første gang har luktet på en ølkork.

[Gjest Snart drittlei?]

Nei, du er ikke prippen og storforlangende. Jeg hadde blitt frustrert selv dersom min partner var på et så til de grader annet nivå enn meg.

For han høres jo ut som en rølpete 15-åring som for første gang har luktet på en ølkork.

Huffda!

Fullt så ille er han vel ikke håper jeg..

Som sagt trakk jeg her frem de sidene jeg irriterer meg over, uten å nevne hans gode sider...

På enkelte områder er jo han meg overlegen: Han er et geni når det gjelder praktiske ting som snekring og oppussing og bilmekking eller hva det skulle være... Er ikke en ting han ikke fikser der...

Men som sagt, det blir stadig vanskeligere for meg å overse de forskjellene vi har. Og jeg merker at enkelte ting irriterer meg stadig mere...

[Jeg er en annen]

Huffda!

Fullt så ille er han vel ikke håper jeg..

Som sagt trakk jeg her frem de sidene jeg irriterer meg over, uten å nevne hans gode sider...

På enkelte områder er jo han meg overlegen: Han er et geni når det gjelder praktiske ting som snekring og oppussing og bilmekking eller hva det skulle være... Er ikke en ting han ikke fikser der...

Men som sagt, det blir stadig vanskeligere for meg å overse de forskjellene vi har. Og jeg merker at enkelte ting irriterer meg stadig mere...

Jeg skjønner godt at du er lei. Spørsmålet er om du kan holde ut med det eller ikke. Å forsøke å forandre ham(/noen som helst) tror jeg er fruktesløst.

[kvakker]

Har du tatt det opp med ham?

Hvis du er på et stadie hvor det "bare" irriterer deg,så er det vel gjerne ting som kan jobbes med før det en dag er for sent.

Det er jo forsåvidt ikke å endre ham ved å be om små rettelser.Og det virker som det er de små tingene som plager deg.Med fising og banning.

Det at han er ulærd er jo noe annet da.Han føler ikke behov eller lyst til å lese bøker og slikt.Han er mer opptatt av praktiske ting.Slik er han jo bare.Den biten kan du ikke gjøre noe med.

At han oppfører seg på sine premisser ovenfor ungene,kan gjøres noe med fra hans side.Det er bare små justeringer som må til.

Komunikasjon.Et stikkord.

Grip fatt i tingene før det er for sent.Snakk med ham om det.Og vær åpen for at han har sikkert litt å si om deg også.Det er alltid slik så klart.Alle saker har to sider.

Lykke til

[Lillemus]

Han høres ut som min eks-svoger, bare at han er/var 10 år eldre...

[Gjest dimi]

Hehe! Kjente en av den sorten da jeg var tidlig i 20-årene. Det var håpløst! Jeg kvittet meg med'n

[Gjest kallar]

Det at han våger å spørre deg om hva fremmedord er jo flott. Da lærer han mere og det er flott.

Jeg ville nok slått hardt ned på ordbruken hans. Banningen gjør at man lett tenker at han må være dum. Det vil nok ta tid og innarbeide bedre vaner.

Ellers tror jeg at familieterapi kunne vært en god løsning for dere.

[Gjest sånt skjer]

Man kan ikke endre på andre, kun på seg selv. Jeg tror egentlig at dette handler om noe annet, og at kjærligheten er på tur vekk. Du har levd med mannen i så mange år og kjent til væremåten hans bestandig. Det har ikke vært et problem før.

Nå driver du og finner på unskyldninger for ham, og holder sammen med ham på grunn av barna.

Ta en pause og prøv å se dere utenfra. Hvis du elsker ham nok, så spiller ikke fremmedord noen større rolle. Og barna, de kjenner jo pappa som den han er.

[Babette]

Jeg forstår veldig godt din frustrasjon.

Og dette blir neppe bedre med årene.

Tenk når barna er voksne og ute av redet, og enda lenger fram - når dere blir pensjonister og du ikke lenger har jobben som stimulerer deg. Da blir det bare dere to i hverdagen.

Jeg ante ikke at det finnes folk som aldri har lest en bok.

Manglende utdannelse trenger ikke å bety så mye. Jeg vet f. eks. om ganske mange som kun har grunnskolen, men som er racere i kryssord og trivial pursuit.

Men manglende interesse for bøker og litt "dypere" ting, og manglende evne til refleksjon ville for meg være diskvalifiserende i valg av partner, og er det vel egentlig for deg også?

Du må da føle deg ganske ensom i forholdet?

[petter smart]

Du begår to grunnleggende feil.

Du anser din personlighet og væremåte til å være den korrekte, slik at han må endre seg til å passe inn i din mal.

Du tror det er mulig å endre personligheten til andre personer.

Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du er frustrert. Det er kjedelig når den andre er på en annen planet. En får ingen intelektuell utfordring, ingen en kan diskutere løst og fast med.

Men du har jo valgt å leve med han. Det er naivt å tro at han skal endre seg kun fordi han blir eldre. Han burde jo endret språket sitt, spesielt foran barna. Men å tro at han skal lese bøker, interessere seg for reiser, opparbeide masse allmenkunnskap osv er naivt.

Det er neppe enkelt for han heller at han ikke forstår barnas reaksjoner, og det er ikke noe han gjør for å være vanskelig. Det er kun hans måte å være på. En kan trekke en parallell til din manglende forståelse for hans væremåte.

Jeg synes du virker mer snobbete enn prippen.

[Gjest Snart Drittlei?]

Du begår to grunnleggende feil.

Du anser din personlighet og væremåte til å være den korrekte, slik at han må endre seg til å passe inn i din mal.

Du tror det er mulig å endre personligheten til andre personer.

Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du er frustrert. Det er kjedelig når den andre er på en annen planet. En får ingen intelektuell utfordring, ingen en kan diskutere løst og fast med.

Men du har jo valgt å leve med han. Det er naivt å tro at han skal endre seg kun fordi han blir eldre. Han burde jo endret språket sitt, spesielt foran barna. Men å tro at han skal lese bøker, interessere seg for reiser, opparbeide masse allmenkunnskap osv er naivt.

Det er neppe enkelt for han heller at han ikke forstår barnas reaksjoner, og det er ikke noe han gjør for å være vanskelig. Det er kun hans måte å være på. En kan trekke en parallell til din manglende forståelse for hans væremåte.

Jeg synes du virker mer snobbete enn prippen.

Takker for innspill fra dere som har svart meg, og jeg ser at mange av dere påpeker ting som sikkert stemmer.

Men til deg "Petter Smart," vil jeg si at du tydeligvis ikke har lest mine innlegg særlig nøye. Jeg skriver IKKE at jeg føler meg bedre enn ham!! Og jeg påpeker også at han har flere gode sider som jeg setter stor pris på!

Jeg understreker også at det som gjelder kunnskap og interesse ikke er hans "skyld", og jeg har overhodet ikke nevnt at jeg forventer at han skal endre seg på dette området!

Hvor fikk du det ifra?

Men jeg nevnte dette som en del av det som gjør oss forskjellige, og som jeg etterhvert finner mer og mer frustrerende, i tillegg til språkbruken og oppførselen.

Han er langt ifra dum, Men han er forskjellig fra meg. Og det var bekymringen over at dette etterhvert skaper avstand mellom oss, som var poenget i mitt innlegg!!

"Sånt Skjer", treffer nok et litt sårt punkt når du sier at kanskje kjærligheten er på vei vekk.. Det er kanskje dette jeg også har litt i bakhodet, og helst ikke vil innse...?

Har merket at jeg har endret meg endel de siste par årene i min instilling til ham.

Har rett og slett blitt mere likegyldig..

Jeg oppgav å måtte føle kontroll over enhver situasjon, og slappe mere av.

Ved å skru med mine forhåpninger, var det også mindre sjans for å bli skuffet.

Jeg ble nok rett og slett mere egoistisk, og flinkere til ikke å basere min trivsel og velvære på mitt forhold til ham.

Kanskje har jeg rett og slett blitt mere voksen og selvstendig?

Men bivirkningen er altså at jeg også blir mer likegyldig, og derfor ikke har den samme motivasjonen til Å legge godviljen til og

"svelge kameler" eller anstrenge meg for å få forholdet til å fungere.....

Men vi har hus og barn sammen og har delt 1/3 av livet!!

Jeg er fortsatt tiltrukket av ham, og i fullgod stand til å se, og sette pris på, hans positive sider!

Men er dette nok? Eller vil våre forskjeller innhente oss på et tidspunkt??

[petter smart]

Takker for innspill fra dere som har svart meg, og jeg ser at mange av dere påpeker ting som sikkert stemmer.

Men til deg "Petter Smart," vil jeg si at du tydeligvis ikke har lest mine innlegg særlig nøye. Jeg skriver IKKE at jeg føler meg bedre enn ham!! Og jeg påpeker også at han har flere gode sider som jeg setter stor pris på!

Jeg understreker også at det som gjelder kunnskap og interesse ikke er hans "skyld", og jeg har overhodet ikke nevnt at jeg forventer at han skal endre seg på dette området!

Hvor fikk du det ifra?

Men jeg nevnte dette som en del av det som gjør oss forskjellige, og som jeg etterhvert finner mer og mer frustrerende, i tillegg til språkbruken og oppførselen.

Han er langt ifra dum, Men han er forskjellig fra meg. Og det var bekymringen over at dette etterhvert skaper avstand mellom oss, som var poenget i mitt innlegg!!

"Sånt Skjer", treffer nok et litt sårt punkt når du sier at kanskje kjærligheten er på vei vekk.. Det er kanskje dette jeg også har litt i bakhodet, og helst ikke vil innse...?

Har merket at jeg har endret meg endel de siste par årene i min instilling til ham.

Har rett og slett blitt mere likegyldig..

Jeg oppgav å måtte føle kontroll over enhver situasjon, og slappe mere av.

Ved å skru med mine forhåpninger, var det også mindre sjans for å bli skuffet.

Jeg ble nok rett og slett mere egoistisk, og flinkere til ikke å basere min trivsel og velvære på mitt forhold til ham.

Kanskje har jeg rett og slett blitt mere voksen og selvstendig?

Men bivirkningen er altså at jeg også blir mer likegyldig, og derfor ikke har den samme motivasjonen til Å legge godviljen til og

"svelge kameler" eller anstrenge meg for å få forholdet til å fungere.....

Men vi har hus og barn sammen og har delt 1/3 av livet!!

Jeg er fortsatt tiltrukket av ham, og i fullgod stand til å se, og sette pris på, hans positive sider!

Men er dette nok? Eller vil våre forskjeller innhente oss på et tidspunkt??

Jeg har både lest innlegget ditt og litt mellom linjene.

Du skriver jo at hans manglende allmene kunnskaper irriterer deg. Du liker ikke at han ikke har særlig utdannelse eller en "fin" jobb. Han er tydeligvis mer en praktisk mann, enn en tenker. Ikke noe galt i det, men det virker som om du føler deg hevet over han. Du innser sikkert at dette ikke er hans skyld, men du føler likevel at han holder deg igjen.

Det virker ikke som om du kun mener at dere er forskjellige. Du mener at du er bedre.

Kanskje overså du dette i større grad før når du hadde mer følelser for han. Da er de fleste problemer små. Når nå følelsene kjølner kommer alle problemene fram, og de blir gjerne forstørret.

Jeg skjønner ikke hvordan det skal være "å svelge kameler" å akseptere at ens kjære er ulik seg selv. Ikke at det skal være en skuffelse at han ikke er som deg heller.

Hvorfor ikke søke å tilfredsstille ditt intelekt gjennom jobb, venner og fritidsinteresser? Det skal godt gjøres å finne en person som en passer 100% sammen med.

[trissie]

Jeg har både lest innlegget ditt og litt mellom linjene.

Du skriver jo at hans manglende allmene kunnskaper irriterer deg. Du liker ikke at han ikke har særlig utdannelse eller en "fin" jobb. Han er tydeligvis mer en praktisk mann, enn en tenker. Ikke noe galt i det, men det virker som om du føler deg hevet over han. Du innser sikkert at dette ikke er hans skyld, men du føler likevel at han holder deg igjen.

Det virker ikke som om du kun mener at dere er forskjellige. Du mener at du er bedre.

Kanskje overså du dette i større grad før når du hadde mer følelser for han. Da er de fleste problemer små. Når nå følelsene kjølner kommer alle problemene fram, og de blir gjerne forstørret.

Jeg skjønner ikke hvordan det skal være "å svelge kameler" å akseptere at ens kjære er ulik seg selv. Ikke at det skal være en skuffelse at han ikke er som deg heller.

Hvorfor ikke søke å tilfredsstille ditt intelekt gjennom jobb, venner og fritidsinteresser? Det skal godt gjøres å finne en person som en passer 100% sammen med.

Det er ikke lett å ta i mot noe som treffer en innerst inne.

Med meg selv er det ofte det som irriterer meg mest, som er det som er nærmest sannheten.

Det treffer et ømt punkt i samvittigheten min.

Jeg tror svaret ditt er verd en grundig ettertanke, Pettern.

Vi spør nesten bestandig etter svar som kan "pleie" samvittigheten og slippe å ta oppgjør med egne holdninger.

[trissie]

Huffda!

Fullt så ille er han vel ikke håper jeg..

Som sagt trakk jeg her frem de sidene jeg irriterer meg over, uten å nevne hans gode sider...

På enkelte områder er jo han meg overlegen: Han er et geni når det gjelder praktiske ting som snekring og oppussing og bilmekking eller hva det skulle være... Er ikke en ting han ikke fikser der...

Men som sagt, det blir stadig vanskeligere for meg å overse de forskjellene vi har. Og jeg merker at enkelte ting irriterer meg stadig mere...

Hvorfor ikke prøve å se det spennende i forskjellene?

[Hawkwind]

Jeg skjønner godt den frustrasjon du uttrykker over situasjonen.

Samtidig undrer jeg meg over følgende: Hva har dere gjort for å gro og utvikle dere sammen som par?

Og hva kan dere gjøre for å få til en felles utvikling på dette punktet.

Det er nå en gang slik at parforhold består av utallige små kompromiss; i dette tilfellet bør det vurderes om dere begge skal innngå enkelte kompromisser.

I praksis vil det bety at dere sørger for å få litt tid uten barn innimellom, og at dere vekselsvis velger hvordan man skal benytte den tiden. Sammen. Som et par. For felles utvikling (og oppdagelse...?) av hvem dere faktisk er og hvor dere faktisk vil i parforholdet etter en del år.

Om dere ikke alt har dette innarbeidet i systemet, høres det ut som om det er på tide at dere vurderer å gjøre dette nå. Med målsetning om bedre forståelse av hverandre, og felles utvikling som par.

Dette er ihvertfall min synsing over din og deres problemstilling.

[petter smart]

Det er ikke lett å ta i mot noe som treffer en innerst inne.

Med meg selv er det ofte det som irriterer meg mest, som er det som er nærmest sannheten.

Det treffer et ømt punkt i samvittigheten min.

Jeg tror svaret ditt er verd en grundig ettertanke, Pettern.

Vi spør nesten bestandig etter svar som kan "pleie" samvittigheten og slippe å ta oppgjør med egne holdninger.

Takker for støtten :-)

Det er ofte det som stemmer best som irriterer mest ja.

Synes bare det var noe med holdningen hennes og måten hun skrev det på.

[trissie]

Man kan ikke endre på andre, kun på seg selv. Jeg tror egentlig at dette handler om noe annet, og at kjærligheten er på tur vekk. Du har levd med mannen i så mange år og kjent til væremåten hans bestandig. Det har ikke vært et problem før.

Nå driver du og finner på unskyldninger for ham, og holder sammen med ham på grunn av barna.

Ta en pause og prøv å se dere utenfra. Hvis du elsker ham nok, så spiller ikke fremmedord noen større rolle. Og barna, de kjenner jo pappa som den han er.

Hva i h.... kan være poenget med slike holdninger?

Så hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er flau over at partneren min ikke er lik fiiiin og dannet som meg".

Han spør og er åpen om sin dårlige kunnskaper, er råflink på sine områder.

Hakking og kritikk på banningen kan være motiverende, tror du?

Det er klart han må motiveres til å kommunisere på en annen måte enn å banne.

Dess mer hun snakker "over hodet på han" i stedet for å prøve å trekke han med på en måte han forstår, dess mer vil han bruke det språket han kjenner.

Hvis hun var så dannet som hun hevder, ville hun kjenne teoriene til Maslow om "kommunikasjonstrappen".

Tenk deg at du er på et høyere nivå kommunikasjonsmessig, dvs. står et eller to trappetrinn over...

Du snakker, og det går over hodet hans.

Han skjønner det ikke, og når han svarer/snakker er det på et nivå som slår deg i magen.

Dette er velkjent for de fleste som har interesse for kommunikasjon og motivasjon.

Det er om å gjøre å hjelpe hverandre opp disse trappetrinnene.

Ikke dytte de nedover og dumpe.

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør...

Vi bidrar gjerne med noen råd dersom hun øsnker å vite mer om dette :-)

For dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv.

Nysgjerrighet på hva kommunikasjon er :-)

Lykke til.

[Gjest bebba]

Hva i h.... kan være poenget med slike holdninger?

Så hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er flau over at partneren min ikke er lik fiiiin og dannet som meg".

Han spør og er åpen om sin dårlige kunnskaper, er råflink på sine områder.

Hakking og kritikk på banningen kan være motiverende, tror du?

Det er klart han må motiveres til å kommunisere på en annen måte enn å banne.

Dess mer hun snakker "over hodet på han" i stedet for å prøve å trekke han med på en måte han forstår, dess mer vil han bruke det språket han kjenner.

Hvis hun var så dannet som hun hevder, ville hun kjenne teoriene til Maslow om "kommunikasjonstrappen".

Tenk deg at du er på et høyere nivå kommunikasjonsmessig, dvs. står et eller to trappetrinn over...

Du snakker, og det går over hodet hans.

Han skjønner det ikke, og når han svarer/snakker er det på et nivå som slår deg i magen.

Dette er velkjent for de fleste som har interesse for kommunikasjon og motivasjon.

Det er om å gjøre å hjelpe hverandre opp disse trappetrinnene.

Ikke dytte de nedover og dumpe.

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør...

Vi bidrar gjerne med noen råd dersom hun øsnker å vite mer om dette :-)

For dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv.

Nysgjerrighet på hva kommunikasjon er :-)

Lykke til.

Tror ikke akkurat at du tolker Maslows behovspyramide som jeg gjør det. Du har vel glemt det han sier om å tilfredsstille sine behov om anerkjennelse for seg selv. Hvis noen promper og raper i nærheten av meg opplever jeg det som respektløst, og ikke minst hvis jeg ber vedkommende om å la være.

[Gjest bebba]

Jeg var gift med en mann i over tyve år, og jeg kjenner mye av de følelsene du beskriver. Da mener jeg ikke at det du irriterer deg over er det samme som jeg gjorde, selv om det er ikke enkelte ting du nevner jeg husker.

Jeg oppdaget etterhvert at vi irriterte hverandre like mye, men siden vi var så forskjellige ga vi forskjellige uttrykk for det. Det handlet rett og slett om å være så forskjellige at vi hadde ingenting felles på interesseområder. Vi hadde og har mye felles i barn og felles liv sammen. Det kan man ikke ta bort, og det er ingen grunn til det. Fremdeles irriterer jeg meg grusomt over mye med ham, selvom vi har alltid hatt et godt forhold etter skilsmissen og god kontakt rundt barna. Jeg er virkelig glad for at han har funnet seg en ny dame som ser ut til å ønske seg det livet han vil leve. Noen ganger så sier følelsene at hun må være utrolig dum som kan forelske seg i en som ham. Døtrene mine liker henne, og alt er bra. Men når jeg hører noen av meningene hennes så tenker jeg inni meg at 'ok de passer bra sammen, hun er dum som ham'. Eller at hun må være utrolig dum å ikke se hvor irriterende han er, og som tar i mot det jeg har kastet fra meg.

Dette handler om følelser. Jeg har ingen problemer med å møte dem, og prate vennskapelig. Jeg har akkurat de samme følelsene rundt det som med den dumme fetteren min og hans kone. De er i mine øyne utrolig dumme rett og slett. Jeg har ikke særlig problemer med dette når jeg ikke bor sammen med dem. Men å bo sammen med et menneske som irriterer en, det går ikke. Det handler ikke om hvem er god, bedre, best. Det handler om ens egne følelser og å ta dem på alvor.