Ville du forlatt ham?

[Gjest fortsatt ja?]

Hva hvis denne mannen var din bror?

[mil1365380270]

Hva hvis denne mannen var din bror?

Hvis det har noe med saken å gjøre, burde man gå i seg selv. Blod er tykkere enn vann, men det får da være måte på å miste gangsynet. Man skal ikke finne det riktig at noen andre ofrer seg for broren sin! Da får man heller ta seg av ham selv da!

[Gjest fortsatt ja?]

Hvis det har noe med saken å gjøre, burde man gå i seg selv. Blod er tykkere enn vann, men det får da være måte på å miste gangsynet. Man skal ikke finne det riktig at noen andre ofrer seg for broren sin! Da får man heller ta seg av ham selv da!

Det er akkurat det, hvis ikke kona gjør det må noen andre gjøre det. Det er eneste grunnen til at folk mener hun ikke må forlate han. Da må kanskje de ta seg av han.

[mil1365380270]

Det er akkurat det, hvis ikke kona gjør det må noen andre gjøre det. Det er eneste grunnen til at folk mener hun ikke må forlate han. Da må kanskje de ta seg av han.

Misforsto deg totalt! Trodde du mente hun skulle føle seg forpliktet til å fortsette :-)

[skorpionfisken]

Hva hvis denne mannen var din bror?

Jeg er ikke velsignet med søsken, så jeg klarer ikke å sette meg inn i det båndet som er mellom søsken. Jeg ser jo at mine barn har noe sammen, som jeg har savnet da jeg vaks opp, men jeg vil jo håpe at om han hadde vært min bror så hadde jeg tatt han fatt og vel så det lenge før han ble utsatt for den ulykka.

[Gjest En frustrert frue]

Ja, jeg ville forlatt ham og overlatt til den såkalte velferdsstaten eller hans nærmeste pårørende/familie å ta vare på ham. Jeg kan ikke se at hun skylder ham noe så det er på tide at hun tenker på sin egen lykke. Da vil sikkert barna hennes bli lykkelige også, og de forstår nok hennes valg når sannhenten kommer for en dag når de blir eldre, enten gjennom det de husker eller gjennom de hun/andre forteller. Ønsker henne lykke til !

Fint at hun har en god venninne som deg!

[Hawkwind]

I en tilsvarende setting (jeg er mann) med kvinne som oppførte seg likedan som min partner, ville jeg helt klart forlatt partner ja.

Og om din venninnes andre slektninger og venner ikke kan forstå hvorfor; er dette virkelig ikke mennesker som er mye å samle på.

Det er faktisk ingen regel som sier at kvinner skal ofre seg for mann og barn. Hun skal og ha lov til å tenke på seg selv og sitt liv - uten å bli kritisert for det.

Også om mannen hadde vært normalt snill før denne ulykken ville jeg hatt det standpunktet. Det er såpass slitsomt å ta hånd om et menneske som har fått såpass store pleiebehov, at det å ha den oppgaven i tillegg til å oppdra barn kan bli for mye for mange og enhver...

[ShitDiddelyDo]

Hun forlot han vel egentlig den dagen hun dro til krisesenteret.

Ingen grunn til å ta denne mannen tilbake.

Jeg ville stikki.

[Gjest Persille]

Vet ikke helt om jeg vil ta stilling til om hun skal forlate ham eller ikke, men endel av problemstillingene hun vil møte ville hun møtt uansett hans tilstand.

Hans familie vil aldri holde med henne, det er bare å innse. De vil antagelig ikke ha gangsyn nok til å se at hun gjør dette fordi hun må, ikke fordi hun har lyst til å være slem mot ham - eller fordi hun har truffet en ny.

Det samme med samfunnet ellers, all den tid de vet eller ikke vet - alle vil gjøre seg opp sin egen mening om valget hun har tatt, og hvorfor.

Og jeg må si meg tildels enig med SDD, hun forlot ham den dagen hun dro til krisesenteret.

I disse tider hvor alle er så opptatt av at man ikke skal diskriminere noen, heller ikke handicappede, så er det vel ikke riktig å være sammen med noen bare fordi de har et fysisk/psykisk handicap?

Ettersom jeg forsto har hun ikke følelser for ham lenger, men er sammen med ham fordi hun "må".

For det jo det hun i praksis gjør nå, ofrer seg for ham?

Vanskelig situasjon. Og hun vil få det vanskelig uansett hva hun velger. Men til slutt - om hun ta det riktige valget - så vil det blir bedre. Det er den berømmelige tiden igjen

Lykke til uansett!

[Gjest drektig]

Praktisk å "ha en venninne" i blant...

[Gjest true_love]

Jeg ville nok forlatt ham. Hun forlot ham jo den dagen hun dro på krisesenteret som også andre her har skrevet. Og selv om mannen har blitt snillere så endrer ikke det på at hun allerede hadde tatt et valg. Han er snillere den dag idag fordi han vet at han er avhengig av hennes hjelp og kjærlighet nå, det burde han tenkt litt på før, da han behandlet henne dårlig. Jeg syns hun skal begynne et nytt liv uten ham, ikke har hun følelser for ham nå heller utenom skyldfølelse for ham med tanken på å forlate ham, men den vil nok forsvinne når hun får det bedre likevel.

[Blåmor]

Jeg ville ha forlatt mannen.

Når det ikke er noe kjærlighet i forholdet, blir hun jo en pleier for han.

Hun vil aldri bli lykkelig under slike forhold, når kjærligheten var død før ulykken pga hans oppførsel.

Det er seg selv og barna hun må tenke på, de vil forstå henne når de blir eldre.

Hun kan ikke "ofre" seg for han og hans familie.

[Gjest amparro]

Ja, jeg ville forlatt ham. Jeg ville ikke ofret livet mitt for en mann som har sviktet så totalt.

[kvakker]

Ja, jeg ville forlatt ham. Jeg ville ikke ofret livet mitt for en mann som har sviktet så totalt.

Jeg har hørt et uttrykk som er veldig sann.

Pass deg vel,for det kommer tilbake å biter deg i ræven før du vet ordet av det.

Og det er vel nettopp det som har hendt ham nå.

Hun skylder ham absolutt ingenting.

Nå må hun tenke på seg selv.Hun har allerede mistet endel år på ham,skal han kunne kreve mer av henne?Neppe.

[kvakker]

Jeg syns definitivt hun bør forlate ham nå. Han har tatt fra henne mange gode år, nå er det på tide hun skaffer seg et bedre liv. Håper hun klarer å gjøre dette for seg selv!

Det er selvsagt lett for familien rundt henne å sitte og synse. De har aldri vært i hennes sko, og har ingen rett til å fordømme hennes valg.

Når det gjelder ungene, har jeg tro på at et valg som gjør godt for mor, også gjør godt for ungene.

Og hva med ungene hvis hun ikke går fra ham? Skal de sitte med "skylden" for at mor ofret seg og ble i et slikt forhold? Det er en tung byrde å bære for et barn!

Jeg vet om et tilfelle der som du nevner.Om barna.

En dame jeg kjenner giftet seg med en psykopat.De fikk barn.Han slo moren mange ganger,og familien gikk på nåler for å ikke trå feil.

Hun burde brytt ut for lengst.Ungene er i dag voksne.Men hun yngste av dem har sett og erfart så mye galskap,at det har gjort noe med henne.Det har formet henne til den hun er i dag.Hun endte forresten opp med å ta narkotika.

Hun lever på en måte i ingenmannsland.Av på med stoff,kjærester som slår.

Så å være barn og få erfare de tingene kan skade dem enormt.

Nå må hun tenke på seg selv og barna,og ikke utsette seg for mer fra ham.

[Gjest leve sitt eget liv]

Ja jeg ville forlatt ham. Men hvis jeg var henne ville jeg først satt meg ned med familien (hver og en enkeltvis kanskje) og fortalt dem litt mer om historien, hva som har vært før - før jeg fortelle dem hva som nå har skjedd. Og så fortelle dem om skilsmissen, og si at hun trenger støtte, men at hvis de ikke vil støtte henne kommer hun til å gjøre det uansett.

Da ser hun hvem som er hennes virkelige venner.

Ønsk henne lykke til fra meg!

[skorpionfisken]

Praktisk å "ha en venninne" i blant...

Ke?

[skorpionfisken]

Jeg brukte dette innlegget fordi jeg regnet med at flere tenkte som meg. Jeg lette etter argumenter og støtte som viste at hun vil få støtte også av andre når de bare vet bakgrunnen for at hun forlater.

Det hadde faktisk sjokkert meg om mange av dere hadde ment det samme som hans familie gjør.

[Gjest drektig]

Ke?

Nå kan du lure på hva jeg mente...

[Dorthe]

Ja, det ville jeg ha gjort. Hvis han har vært kjip før så er det ikke sikkert at han fortsetter å være som et lam lenge.

De fleste menn har ikke en øyeblikkelig reaksjon på det å bli handikappet, reaksjonen kommer etter noen år og den er ikke lett å takle for de nærmeste. Og hvis han i utgangspunket ikke var ok, så hadde jeg dratt min kos.