Når barnet begynner å..

[Gjest hva sier vi?]

tenke på biologisk mor. H*n er så trist fordi h*n ikke har møtt eller sett bilde av sin biologisk mor.

Barnet omtaler bio.mor som mamma. Vi som foreldre har så vondt av barnet vårt. Vi ser på bilder og forteller om den kjærligheten bio.mor hadde som ga h*n livet og gav oss sjansen til å bli en familie.

Hvordan har dere taklet dere, dere som har eldre barn? Jeg føler meg ganske maktesløs og vil så gjerne prøve å si de rette tingene til barnet.

[nedtelling]

Pussig at du spør fordi jeg også satt for en times tid siden og tenkte på hva vi egentlig sier når vi prater om Colombia og bildene som vi har fått fra fostermor!

Da vi isted så på bildene så ville jeg prøve å få gutten vår til å formidle litt fra det han så.. da vi kom til bilde av fosterfar så sa jeg at dette var han som gutten vår bodde hos og som passe på han før vi kom til Colombia. Han kjenner tydeligvis han igjen, men vet nok ikke hvem han er midt oppe i det hele.

Det er også et bilde der med hele familien og der er også endel andre fosterbarn..

Er usikker på hva han husker og hvor mye. Vi så på albumet først etter 6 mnd, og da så han på bilde og sa pappa.. Han ble litt forvirret og pekte så på mannen min og sa pappa!!

Er det riktig å si og den familien som han bodde hos passet på han til vi kom til Colombia?? Vi kan siden fortelle han mer om hans historie, men hvordan og når er det store spørsmålet.. Vi får ta det som det kommer.

Han er ihvertfall nå for liten til å forstå at de ikke er bio foreldre, men det er denne familien han har vokst opp med i 2 år og 6 mnd!

(Han har vært hos oss i 1 år og 7 mnd og var 2 år og 8 mnd da vi reiste tilbake til Norge!)

hvor gammelt er barnet deres???

[grot]

Pussig at du spør fordi jeg også satt for en times tid siden og tenkte på hva vi egentlig sier når vi prater om Colombia og bildene som vi har fått fra fostermor!

Da vi isted så på bildene så ville jeg prøve å få gutten vår til å formidle litt fra det han så.. da vi kom til bilde av fosterfar så sa jeg at dette var han som gutten vår bodde hos og som passe på han før vi kom til Colombia. Han kjenner tydeligvis han igjen, men vet nok ikke hvem han er midt oppe i det hele.

Det er også et bilde der med hele familien og der er også endel andre fosterbarn..

Er usikker på hva han husker og hvor mye. Vi så på albumet først etter 6 mnd, og da så han på bilde og sa pappa.. Han ble litt forvirret og pekte så på mannen min og sa pappa!!

Er det riktig å si og den familien som han bodde hos passet på han til vi kom til Colombia?? Vi kan siden fortelle han mer om hans historie, men hvordan og når er det store spørsmålet.. Vi får ta det som det kommer.

Han er ihvertfall nå for liten til å forstå at de ikke er bio foreldre, men det er denne familien han har vokst opp med i 2 år og 6 mnd!

(Han har vært hos oss i 1 år og 7 mnd og var 2 år og 8 mnd da vi reiste tilbake til Norge!)

hvor gammelt er barnet deres???

Vi har det nok omtrent på samme måte med vår gutt fra Thailand. Han var 17mnd da vi hentet han, da hadde han bodd hos samme fosterfamilie i 16 mnd. Vi har alltid omtalt fostermor som fostermor. Jeg har også snakket om henne som "damen som passet på deg til mamma og pappa kunne komme og hente deg".

I starten kikket han ofte på bildene av fostermor, og virket helt komfortabel med at vi snakket om henne og kalte henne for fostermor. Har aldri snakket om noen annen mamma enn meg.

Vi har også bilde av guttens biologiske mor, men det har ennå ikke vært aktuelt å bringe henne på bane (gutten vår er nettopp fylt tre).

Likevel ble han plutselig engstelig når vi snakket om fostermor og det å reise tilbake til Thailand på ferie. Dette ville han ikke høre noe om og sa med sår stemme : "men da får ikke fostermor komme og hente meg". Han hadde tolket det slik at en tur tilbake til Thailand var ensbetydende med at vi skullle levere han igjen.... Fikk vondt langt inni meg av disse såre tankene han hadde gjort seg, så med vilje har vi kuttet ut alt snakk om Thailand for en periode. Vi lar han styre dette 100%.

Han har et helt greitt forhold til at han ikke har ligget i magen min, mens lillebror har ligget der. At han har ligget i magen til ei dame i Thailand er visst helt uproblematisk:-) Ikke alltid de reagerer på det vi tror...

Har egentlig ingen gode råd å komme med når det gjelder hvordan man skal snakke om biologisk mor og hva man forteller. Vet ikke helt hvordan jeg selv vil gjøre dette når tiden kommer og han selv begynner å spørre. Men tror det er viktig at vi ikke gjør mer ut av barnas fødeland og opprinnelse enn de selv føler for. I mange tilfeller tror jeg barna søker langt enklere forklaringer enn vi tror. At vi med våre lange (og velmente) utgreiinger kan skape mer uro enn nødvendig i et lite barnesinn. Snakker ut fra egen erfaring da jeg vet at jeg selv kan ha problemer med å forklare ting enkelt, fordi jeg mener at gutten søker svar på mer enn han egentlig gjør...

[Gjest hva sier vi?]

Pussig at du spør fordi jeg også satt for en times tid siden og tenkte på hva vi egentlig sier når vi prater om Colombia og bildene som vi har fått fra fostermor!

Da vi isted så på bildene så ville jeg prøve å få gutten vår til å formidle litt fra det han så.. da vi kom til bilde av fosterfar så sa jeg at dette var han som gutten vår bodde hos og som passe på han før vi kom til Colombia. Han kjenner tydeligvis han igjen, men vet nok ikke hvem han er midt oppe i det hele.

Det er også et bilde der med hele familien og der er også endel andre fosterbarn..

Er usikker på hva han husker og hvor mye. Vi så på albumet først etter 6 mnd, og da så han på bilde og sa pappa.. Han ble litt forvirret og pekte så på mannen min og sa pappa!!

Er det riktig å si og den familien som han bodde hos passet på han til vi kom til Colombia?? Vi kan siden fortelle han mer om hans historie, men hvordan og når er det store spørsmålet.. Vi får ta det som det kommer.

Han er ihvertfall nå for liten til å forstå at de ikke er bio foreldre, men det er denne familien han har vokst opp med i 2 år og 6 mnd!

(Han har vært hos oss i 1 år og 7 mnd og var 2 år og 8 mnd da vi reiste tilbake til Norge!)

hvor gammelt er barnet deres???

Takk for fint svar. Barnet er 5 1/2 år og snart skolegutt. H*n har visst hele tiden trodd at fostermor har vært "mamman sin". Ble nok sikkert litt skuffet da det viste seg at hun "bare" var damen som passet h*n til vi kom.

En annen ting er at h*n pratet om dette i barnehagen i samlingstunden. Er det hysterisk av meg å be om samtale med ped.leder på avdelingen? H*n er til vanlig er barn fullt av glede og er svært harmonisk, men har nå i den siste tiden blitt litt mer nedtonet.

Jeg tenker meg egentlig at det er 7 års puberten. Ikke uvanlig at det starter tidlig med asiatiske barn.

Jeg takker for gode svar, både fra nedtelling og grot. Jeg har et annet nick, men føler for behandle dette ganske så "skjult".

mvh

[trompet]

Det kan ofte være en trøst å si at ikke vi heller har sett eller møtt henne..

[Gjest malun]

Vi har det nok omtrent på samme måte med vår gutt fra Thailand. Han var 17mnd da vi hentet han, da hadde han bodd hos samme fosterfamilie i 16 mnd. Vi har alltid omtalt fostermor som fostermor. Jeg har også snakket om henne som "damen som passet på deg til mamma og pappa kunne komme og hente deg".

I starten kikket han ofte på bildene av fostermor, og virket helt komfortabel med at vi snakket om henne og kalte henne for fostermor. Har aldri snakket om noen annen mamma enn meg.

Vi har også bilde av guttens biologiske mor, men det har ennå ikke vært aktuelt å bringe henne på bane (gutten vår er nettopp fylt tre).

Likevel ble han plutselig engstelig når vi snakket om fostermor og det å reise tilbake til Thailand på ferie. Dette ville han ikke høre noe om og sa med sår stemme : "men da får ikke fostermor komme og hente meg". Han hadde tolket det slik at en tur tilbake til Thailand var ensbetydende med at vi skullle levere han igjen.... Fikk vondt langt inni meg av disse såre tankene han hadde gjort seg, så med vilje har vi kuttet ut alt snakk om Thailand for en periode. Vi lar han styre dette 100%.

Han har et helt greitt forhold til at han ikke har ligget i magen min, mens lillebror har ligget der. At han har ligget i magen til ei dame i Thailand er visst helt uproblematisk:-) Ikke alltid de reagerer på det vi tror...

Har egentlig ingen gode råd å komme med når det gjelder hvordan man skal snakke om biologisk mor og hva man forteller. Vet ikke helt hvordan jeg selv vil gjøre dette når tiden kommer og han selv begynner å spørre. Men tror det er viktig at vi ikke gjør mer ut av barnas fødeland og opprinnelse enn de selv føler for. I mange tilfeller tror jeg barna søker langt enklere forklaringer enn vi tror. At vi med våre lange (og velmente) utgreiinger kan skape mer uro enn nødvendig i et lite barnesinn. Snakker ut fra egen erfaring da jeg vet at jeg selv kan ha problemer med å forklare ting enkelt, fordi jeg mener at gutten søker svar på mer enn han egentlig gjør...

" I mange tilfeller tror jeg barna søker langt enklere forklaringer enn vi tror. At vi med våre lange (og velmente) utgreiinger kan skape mer uro enn nødvendig i et lite barnesinn."

Det tror jeg du har veldig rett i!

[ahg]

Det er sannelig ikke så lett å vite hvordan man best mulig kan snakke om de biologiske foreldrene.

Jeg tror det er viktig som flere andre nevner at vi ikke gjør det for komplisert for barna. Enkle og greie forklaringer uten "tunge følelsesmessige vedheng" tror jeg er best for mindre barn.

Hvis feks vi foreldre synes det er sårt og trist å tenke på biomor, og det skinner igjennom i stemningen når vi snakker med barnet, tror jeg barnet kan fange opp våre følelser og ta det tungt bare pga det. Og så vet de ikke hva de skal gjøre med følelsene, for de forstår ikke hele sammenhengen selv ennå.

Jeg har valgt å si til jentene våre (nå 8 og 5 - fra Kina) at det hele tiden var meningen at de skulle komme til oss, og at de er akkurat de to jentene vi ønsket oss aller mest her i verden. Når de spør "hvorfor", svarer jeg bare "fordi vi synes dere er de fineste jentene vi kan tenke oss". Så langt har de vært godt fornøyd med den forklaringen :-) Derfor lar jeg det bli med det inntil de evt ikke godtar et slikt svar lenger.

Jeg synes selv at det er trist å tenke på de biologiske mødrene hvis jeg begynner å fantasere om deres situasjon (vi har ingen opplysninger om bioforeldrene). Jeg skulle så inderlig gjerne hatt mulighet til å fortelle dem at barna deres har det godt, og at de ikke behøver å bekymre seg. Antakelig vet de ikke om barna deres lever engang, og det må sikkert være fælt for dem. Men det er dessverre ikke så mye jeg kan gjøre med det.

Jeg har sagt til jentene våre at magemammaene deres sikkert var veldig lei seg for at de ikke kunne beholde to så fine jenter, men jeg passer på ikke å dvele så lenge ved det som er trist. Jeg betoner mye sterkere hvor glad jeg er for å være mammaen deres, og at jeg er helt ordentlig mamma for dem - for bestandig. De skal alltid være hos oss. Det virker som de synes det er trygt og godt å høre, og at det betyr mest.

Slik jeg ser det, er det aller viktigste at jeg selv virkelig eier at _jeg_ er deres ordentlige mamma nå. Jeg er ingen reservemor, men fullt og helt deres mamma så lenge jeg lever. Da kan jeg godt tåle kommentarer om at jeg ikke er jentenes ordentlige mamma, for jeg _vet_ med meg selv at jeg er det. Jeg tror jentene merker at jeg er trygg og stødig på dette, og at det er trygt og godt for dem.

Hva så fremtiden vil bringe av spørsmål rundt biologiske foreldre, må jeg bare vente å se. Er veldig spent på tenårene, men vi får ta en dag av gangen.

Jeg velger å tro at slik omstendighetene har vært, har alt blitt til det beste for alle parter. Og da synes jeg at gleden skal få være i sentrum.

Mulig dette ble litt på siden, men det var disse tankene som dukket opp hos meg.

Jeg håper barnet deres får det lettere følelsesmessig igjen. Kanskje best å gi positiv oppmerksomhet rundt det at dere er en familie nå, og ikke dvele for mye ved biomor. Ha fokus på deres kjærlighet til barnet, at dere er barnets ordentlige foreldre for resten av livet, og at dere er stolte og glade over å ha et så fint barn. Jeg tror det er veldig sant som det sies, at det som får næring, det er det som vokser.

[Gjest la dem sørge]

La ham/henne få lov til å være trist! Si at: Ja, det er trist. Så kan dere være trist sammen en liten stund, og så går det over for den gangen.

Det skjer jo også (uavhengig av adopsjon)at biologiske mødre dør mens barnet er for lite til å huske. Det ville vel være sunt for barnet å få lov til å sørge litt? Selv mange år etterpå. Og selv om det ikke helt forstår hva det sørger over. Det er vel helt naturlig at adopterte barn også sørger over moren de mistet. Vi må ikke ta den sorgen fra dem eller bagatellisere den.

Men vi må selvsagt også vise at det går an å være kjempeglad likevel. Og at det er lov å være glad likevel!

[colobris]

Har ingen erfaringer med eget adoptivbarn (ennå), men har en veldig "tenkende" datter - med mange og store saker på hjertet.

Jeg har gode erfaringer med å spørre barnet tilbake, når barnet har et spørsmål sier jeg kanskje: "Hm. Det var et godt spørsmål. Hva mener du sjøl?" "Hva tenker du om det sjøl?"

Tror at barna bruker spørsmål for å få oss i tale, men like ofte som de har behov for svar ønsker de å lufte egne meninger. Tror at med å spørre spørsmål tilbake, får barna mulighet til å sette ord på tankene sine, samtidig som de lærer seg noen nyttige strategier ift problemløsning.

Jeg har brukt denne "metoden" hele tiden sammen med datteren vår. På den måten skaffer jeg meg også mer informasjon slik at jeg kan tilpasse svaret mitt ift hva barnet er på jakt etter. Og veldig ofte har jeg blitt overraska! Som Grot og Malun sier lenger nede; barna er ofte mye mer konkrete og mindre kompliserte enn det vi tenker - men du - så kompetente de er! BArna er eksperter på å forklare verdenen sin - og som voksne er vi heldige som får ta del i den verdenen - ungene utfordrer oss på vår evne til å lytte!

(Oups! Ble litt revet med der ... mente plutselig mye... og litt på siden av det du spurte om... men kanskje litt nyttig likevel...)

Lykke til !

mvh,

[Gjest malun]

Takk for fint svar. Barnet er 5 1/2 år og snart skolegutt. H*n har visst hele tiden trodd at fostermor har vært "mamman sin". Ble nok sikkert litt skuffet da det viste seg at hun "bare" var damen som passet h*n til vi kom.

En annen ting er at h*n pratet om dette i barnehagen i samlingstunden. Er det hysterisk av meg å be om samtale med ped.leder på avdelingen? H*n er til vanlig er barn fullt av glede og er svært harmonisk, men har nå i den siste tiden blitt litt mer nedtonet.

Jeg tenker meg egentlig at det er 7 års puberten. Ikke uvanlig at det starter tidlig med asiatiske barn.

Jeg takker for gode svar, både fra nedtelling og grot. Jeg har et annet nick, men føler for behandle dette ganske så "skjult".

mvh

Klart du kan be om en samtale med ped.leder, det er ikke hysterisk i det hele tatt - bare nyttig.