Når er man "frisk"?

[Gjest trassasa]

Jeg synes jeg har det bra. Liker mitt sosiale liv. Har kanskje et aktivt kjærlighetsliv, fester 1-4 ganger i uken, sover (tydeligvis) veldig dårlig, men synes ikke lenger at det tilfredsstiller kravet til diagnosekriterie nr 4 "Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (eks. pengesløsing, ukritisk seksualliv, rusmiddelmisbruk, uvøren bilkjøring, spiseorgier)." (pbd)

Koster meg ikke en femmer å kaste opp litt når jeg blir for mett, men det har jeg aldri sett på som noe problem.

Føler meg sterk. Ser på meg selv som sterkere enn de fleste jeg kjenner. Har ikke lenger en "7 Kronisk følelse av tomhet", slik jeg tolker det. Men det betyr vel kanskje at jeg har "3) Identitetsforstyrrelse: Markert og gjennomgående ustabilt selvbilde eller selvfølelse"? For slik har det jo vært de siste 10 årene. (bl.a. derfor jeg fikk ustabile pf-diagnosen)

Tar jo mine lamictaler, men merker ikke noen forskjell om jeg glemmer det en dag. Men sånn er det vel med "eksogene" lidelser? Orker ikke flere nedover-runder med alt det innebærer. Det har ikke vært så pent når det har skjedd.

Hvordan vet jeg at jeg er klar til å takle en eventuell ny påkjenning? eks. stryk/middelmådig/dårlig eksamen, samlivsbrudd, nærmeste fam.medlemmers død? Har aldri opplevd noe verre enn slike "normale" ting... Men doktorene sier det er litt derfor jeg ikke takler det. Igjen, jeg føler meg så dritt som ikke takler mitt "perfekte liv" når det er så mange som har det 1000 ganger verre. Føler dog at jeg er klar for dyst nå.

Men hvordan vet man det?!

Kan ikke i min villeste fantasi skjønne hvordan noen kan forutsi noe slikt. Har trodd det før også, at alt skulle ordne seg. Men det blir bare verre for hver gang jeg faller, og jeg blir mer forbannet fordi jeg ikke skjønte at det kom til å skje. Greia er at jeg ødelegger så veldig for alle rundt meg når jeg mister kontrollen på følelsene mine.. Vet ikke hvor mange flere ganger min "perfekte" familie og venner kan tilgi meg.

Huff, for et drittunge-innlegg! Har det bare så bra nå!

Når vet man at man er frisk "nok" til å satse på fremtiden, forhold, liet og alt det innebærer? Kan ikke leve på pause for alltid.

[Gjest bebba]

Du er alltid 'frisk' nok til å satse på fremtiden uansett. Det er vi alle sammen uansett. Det er bra at du har det fint nå, og den følelsen bør du holde på. Sats på fremtiden, og den innebærer å støtte seg til de hendene som er rundt deg. Det gjør den for alle mennesker. Hør på legen, familien din osv., men du skal også vite hva du vil.

Det er ikke festing flere ganger i uken som er målestokken, det er heller ikke antall eksamener. Det er ikke antall venner, men å ha gode relasjoner til de vennene man har. Det er ikke det å være 'perfekt'. Det er vi ikke, ingen av oss.

For å være frisk må man sove og spise på en fornuftig måte. Det å kaste opp er ikke bra. Spise vanlig, sunn mat og mosjonere noe hver dag. Holde på med noe som gir deg mening og glede og mestringsfølelse. Noe du mestrer, men ikke med tanke på å være 'perfekt' og mestre alt. Og ikke fokusere på om du er frisk eller ikke, fokuser på å ha det bra med deg selv.

[Gjest tjohooo]

Er det litt sånn at du klamrer deg til alt som skjer rundt deg på en måte, uten at du føler du har fotfeste og en dypere "kraft" i deg? (nå mener jeg ikke på sånn synsk new age voodo-vis altså, jeg sikter til den kraften som gjør at folk greier å takle enorme mengder motgang, en slags ro og trygghet innerst inne) Dette blir klomsete forklart, men forhåpentligvis forstår du hva jeg mener.

Jeg har ingen oppskrift på hvordan du skal få en slik ro/trygghet, men jeg vet at hvis (når) du får det, så kommer du til å takle livets nedturer. Kanskje kan det hjelpe å legge lista litt lavere? Ikke i den forstand at du yter mindre, men i den forstand at du ikke yter fordi du sikter mot noe perfekt. Prøv å vedkjenne deg at: Livet er ikke perfekt eller smertefritt, Perfeksjon er ikke noe mål i seg selv, Vonde ting kommer til å skje, det er en del av livet, Verden går ikke under av den grunn, osv.

Se for deg hvordan en moden person ville ha taklet motgang (Ikke se for deg en sånn "perfekt" person, men rett og slett en person du liker som er avslappet og trygg) , og kjenn for deg den følelsen av ro og trygghet den personen har innerst inne, selv om den personen også kan bli sint, lei seg, usikker, overveldet av sorg, osv.

Ikke mist motet av tilbakegang, men fokuser på denne indre tryggheten og roen. Når du kommer opp i en situasjon og du kjenner følelsene tar overhånd, forsøk å ha dette i bakhodet.