Fryktelig vanskelig familiesituasjon

[Gjest jaja_da_så]

Nå er jeg bare så utrolig fortvilet at jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg eller hvor jeg skal begynne.

Jeg er gift og har et funksjonshemmet barn på tre år.Funksjonshemmingen er ikke så veldig alvorlig, men det merkes jo i hverdagen. Men det er ikke der problemene ligger overhodet.....

Mannen min er fullstendig nedkjørt. Han har tatt en seksårig og en treårig høyere utdanning, som han ikke orker tanken på å jobbe innen. Han er deprimert(min vurdering), og fullstendig tiltaksløs. Han er ganske hissig, men har kun to ganger løftet hånden mot meg....men ikke slått.... Eller den ene gangen klapset han meg, men det er nesten tre år siden.

Han føler seg nok helt kjørt til veggs, og det kan jeg forstå, men det er så utrolig vanskelig når jeg står på sidelinjen og føler meg totalt hjelpeløs.

Han er arbeidsledig nå, men har ikke tjent nok til at han får dagpenger pga at han har vært student. Han har nå vært arbeidsledig i nesten fem måneder, og på den tiden har han søkt tre jobber.

Han er utrolig selektiv, nekter å snakke med vikarbyråer, nekter å gå rundt på bedrifter osv. han skumleser avisen og skriver til nøds en søknad hvis det er noe som han selv sier han kunne tenke seg å jobbe med - og da er det som regel en 40-50% stilling på et kontor eller noe sånt (men som regel har jeg mast på ham at han må søke på noe, og vi har hatt voldsomme diskusjoner i forkant - og så søker han nærmest på trass.

Jeg blir så sliten av at han virker så deprimert og ikke vil noen ting. Han er glad inni mellom, men tiltakslysten hans er lik null. Spør jeg om noe, hvordan han har det eller noe, så får jeg som regel 'ingen kommentar' til svar.

Det er så utrolig slitsomt å aldri vite hvor jeg har ham. I tillegg til dette så begynner jeg jo å bekymre meg for fremtiden og økonomien. Jeg føler han overhodet ikke tar noe ansvar for familien sin. Han vil helst bare sitte i en stol og lese - hele dagen og hele kvelden. Å prate med meg er på en måte bortkastet tid, og noe han overhodet ikke syns er nødvendig.

Han er ganske sosialt isolert. Han vil aldri være med på kino eller noe sånt. Han kan til nøds være med å ta en matbit i byen. Men da presiserer han det veldig at det er for min skyld - og ikke fordi han har lyst. Jeg har venner fra studier og går i kirken om søndagene osv. men han vil ikke være med på noe av det. Har ingen interesse av å bli kjent med noen av mennene til mine venninner.

Jeg prøver av og til å legge til rette for at vi kan prate litt, for jeg har behov for at han kan forstå hvorfor jeg syns dette er vanskelig. Men da ender vi som regel opp i en kjempekrangel igjen og han sier at terskelen for at han skal ta selvmord er nådd for lenge siden, men han sier etterpå at han ikke skal gjøre det for min skyld. Men i samme setning så er det stort sett jeg som er syndebukken når det gjelder å gjøre livet hans surt - fordi jeg 'maser' og 'spør' om hva han tenker og hva han har planer om. Videre sier han at han ser egentlig ikke noe annen utvei enn at vi må skille oss.

Av og til så begynner jeg å lure på om det er det han egentlig vil, og at han bare skal gjøre det så surt som mulig slik at jeg blir den som ikke orker mer, og til slutt setter foten ned.

Men det å skille seg er ikke noe alternativ for meg. Jeg har lovet å elske og ære ham i gode og onde dager....dette er vel de onde....? Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle det!

Han sier selv at han er deprimert, men han kommer ikke til å sette sine bein hos en lege eller behandler av noe slag. Han har sagt at eneste muligheten for at han oppsøker hjelp er at noen dreper ham og sleper ham med seg....

Det at jeg jobber innen helse og sosial, ser han nesten på som en trussel - og han beskylder meg til stadighet for å overanalysere og diagnostisere ham. Men hva skal en kone gjøre da? Når jeg ser at han lider. Min støtte vil han ikke vite av! Følelsesmessig kunne han like gjerne ha sparket og spyttet på meg! Jeg forsøker å råde ham til å ta kontakt med et hjelpeapparat dersom han syns han er så dårlig at han ikke kan jobbe osv.- for på den måten å kanskje komme inn i et opplegg med aetat/rehabilitering etc. Slik at han kan få litt ro rundt seg mens han finner ut av tingene han sliter med. Men da fnyser han bare av meg og sier at han ikke har behov for noe sosialrådgivning!

Uff....vet ikke helt hva jeg vile oppnå med å skrive dette, men om noen har noen tanker eller råd så tar jeg gjerne imot! Er bare så fryktelig fortvilet for tiden.

Hilsen fortvilet hustru

[skorpionfisken]

Du har i allefall en engels tålmodighet.

Jeg hadde kasta ham ut, gitt ham telefonnummer til alle plasser han kunne få hjelp, og sagt at han var hjertelig velkommen tilbake når han var klar til å ta sitt ansvar for familien sin.

Det er kanskje det han trenger for å våkne opp, og ta tak i livet sitt?

Du duller nok for mye med ham, derfor trenger han ikke gjøre noe selv for å få det bedre.

Han har det jo helt forferdelig, men du er ikke den rette til å hjelpe. Det trenger han profesjonelle til.

Si at du elsker ham, derfor må du sette hardt mot hardt.

[Gjest Nøkkelen]

Ja, det er for å si det mildt, nærmest en håpløs situasjon du beskriver her.

Ikke fortvil, det finnes en "nøkkel" du kan bruke for å låse opp, men det kreves hardt arbeid fra din side.

Nøkkelen er bønn.

Du skriver at du går i kirken, og at du har lovt å holde deg til mannen din i gode som onde dager, da regner jeg med at du er kristen.

Be til Jesus om at han må velsigne mannen din, at Han må knyte opp knutene som binder mannen din, og sette han fri.

Ikke bruk mange ord, men be i alle ledige stunder, når du er på jobb, hjemme, og i fritiden.

Bønnen kan f. eks. være slik: Jesus velsign du mannen min, knyt du opp knutene som er i han og sett han fri. Velsign du ham velsign ham....

Du vil da over tid oppleve 2 ting, for det første så vil den velsignelsen som du ber Jesus om å øse over din mann, slå tilbake til deg, den vil gjøre noe med deg i posetiv forstand.

Det andre er at du vil komme til å se forandringer hos din mann, hvor store de vil bli vet jeg ikke, men forandringer vil oppstå.

Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Har du nære venner, be dem om å be for ekteskapet ditt.

Vennligst hilsen

[Gjest Nøkkelen]

Ja, det er for å si det mildt, nærmest en håpløs situasjon du beskriver her.

Ikke fortvil, det finnes en "nøkkel" du kan bruke for å låse opp, men det kreves hardt arbeid fra din side.

Nøkkelen er bønn.

Du skriver at du går i kirken, og at du har lovt å holde deg til mannen din i gode som onde dager, da regner jeg med at du er kristen.

Be til Jesus om at han må velsigne mannen din, at Han må knyte opp knutene som binder mannen din, og sette han fri.

Ikke bruk mange ord, men be i alle ledige stunder, når du er på jobb, hjemme, og i fritiden.

Bønnen kan f. eks. være slik: Jesus velsign du mannen min, knyt du opp knutene som er i han og sett han fri. Velsign du ham velsign ham....

Du vil da over tid oppleve 2 ting, for det første så vil den velsignelsen som du ber Jesus om å øse over din mann, slå tilbake til deg, den vil gjøre noe med deg i posetiv forstand.

Det andre er at du vil komme til å se forandringer hos din mann, hvor store de vil bli vet jeg ikke, men forandringer vil oppstå.

Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Har du nære venner, be dem om å be for ekteskapet ditt.

Vennligst hilsen

Tillegg:

Mannen din bør få hjelp utenfra, enten hos en sjelesørger(prest) eller søke hjelp hos en psykiatriker.

[Spirello]

Ja, det er for å si det mildt, nærmest en håpløs situasjon du beskriver her.

Ikke fortvil, det finnes en "nøkkel" du kan bruke for å låse opp, men det kreves hardt arbeid fra din side.

Nøkkelen er bønn.

Du skriver at du går i kirken, og at du har lovt å holde deg til mannen din i gode som onde dager, da regner jeg med at du er kristen.

Be til Jesus om at han må velsigne mannen din, at Han må knyte opp knutene som binder mannen din, og sette han fri.

Ikke bruk mange ord, men be i alle ledige stunder, når du er på jobb, hjemme, og i fritiden.

Bønnen kan f. eks. være slik: Jesus velsign du mannen min, knyt du opp knutene som er i han og sett han fri. Velsign du ham velsign ham....

Du vil da over tid oppleve 2 ting, for det første så vil den velsignelsen som du ber Jesus om å øse over din mann, slå tilbake til deg, den vil gjøre noe med deg i posetiv forstand.

Det andre er at du vil komme til å se forandringer hos din mann, hvor store de vil bli vet jeg ikke, men forandringer vil oppstå.

Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Har du nære venner, be dem om å be for ekteskapet ditt.

Vennligst hilsen

Tviler på at bønn hjelper i hennes situasjon. Tiltak tiltak! Bønner blir ikke hørt.

[Gjest tjohooo]

Tillegg:

Mannen din bør få hjelp utenfra, enten hos en sjelesørger(prest) eller søke hjelp hos en psykiatriker.

Men du, ikke for å være pirkete, men det heter psykiater, ikke psykiatriker. Grunnen til at jeg sier det er at hvis du vil skrive anonymt nå og da, så avsløres du fordi folk lett legger merke til "psykiatriker".

[Gjest tjohooo]

Tviler på at bønn hjelper i hennes situasjon. Tiltak tiltak! Bønner blir ikke hørt.

Vi vet vel ikke om bønner blir hørt eller ikke, men tiltak er ihvertfall mest effektivt og har enormt mye større sjanse for forandring enn bønn.

[Gjest tjohooo]

Enig med skorpionfisken.

Tror du ikke du legger til rette for slik adferd fra hans side, ved å være tålmodig og godta?

[Gjest GA]

Ja, det er for å si det mildt, nærmest en håpløs situasjon du beskriver her.

Ikke fortvil, det finnes en "nøkkel" du kan bruke for å låse opp, men det kreves hardt arbeid fra din side.

Nøkkelen er bønn.

Du skriver at du går i kirken, og at du har lovt å holde deg til mannen din i gode som onde dager, da regner jeg med at du er kristen.

Be til Jesus om at han må velsigne mannen din, at Han må knyte opp knutene som binder mannen din, og sette han fri.

Ikke bruk mange ord, men be i alle ledige stunder, når du er på jobb, hjemme, og i fritiden.

Bønnen kan f. eks. være slik: Jesus velsign du mannen min, knyt du opp knutene som er i han og sett han fri. Velsign du ham velsign ham....

Du vil da over tid oppleve 2 ting, for det første så vil den velsignelsen som du ber Jesus om å øse over din mann, slå tilbake til deg, den vil gjøre noe med deg i posetiv forstand.

Det andre er at du vil komme til å se forandringer hos din mann, hvor store de vil bli vet jeg ikke, men forandringer vil oppstå.

Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Har du nære venner, be dem om å be for ekteskapet ditt.

Vennligst hilsen

Tror kanskje de skal ta litt kraftigere og mer håndfast tak i situasjonen enn å drive med ønsketenking...

[Gjest Nøkkelen]

Men du, ikke for å være pirkete, men det heter psykiater, ikke psykiatriker. Grunnen til at jeg sier det er at hvis du vil skrive anonymt nå og da, så avsløres du fordi folk lett legger merke til "psykiatriker".

Da får jeg holde meg unna ordet psykiater når jeg bruker mitt vanlige nick

Takk for at du sa fra

[Gjest tjohooo]

Da får jeg holde meg unna ordet psykiater når jeg bruker mitt vanlige nick

Takk for at du sa fra

Eller rett og slett si "psykiater" istedet for "psykiatriker", som altså er feil stavemåte.

[Gjest Nøkkelen]

Eller rett og slett si "psykiater" istedet for "psykiatriker", som altså er feil stavemåte.

Ja, du har rett.

Forresten, det er sjelden jeg bruker et annet nick, men i dag, under denne tråden ønsket jeg å være anonym.

[Gjest Nøkkelen]

Vi vet vel ikke om bønner blir hørt eller ikke, men tiltak er ihvertfall mest effektivt og har enormt mye større sjanse for forandring enn bønn.

Hva med tiltak og bønn, hånd i hånd, det skader ikke...

[Lillemus]

Vet du - jeg er så kynisk at jeg mener voksne mennesker må ta ansvar for seg selv. Han høres ikke syk ut, men steike lat og storforlangende. Jeg hadde satt hardt mot hardt - enten finner han seg en jobb (via et vikarbyrå f.eks.) eller så flytter en av dere ut. Jeg hadde ikke giddet å ha en sånn mann i huset.

[Hawkwind]

Det du beskriver, er en uholdbar situasjon for både deg og barnet.

Ikke minst det at han indirekte truer med å ta sitt eget liv om du skulle forlate ham, er en oppførsel som ikke kan tolereres - at han i det store og hele ser ut til å tillegge deg ansvaret for hans egen situasjon likeså.

Jeg ser en mulighet til løsning her - og den heter separasjon. Før du steiler - la meg forklare litt.

Skilsmisse er ikke en godtagbar løsning for deg. Men en separasjon er ikke det samme som en skilsmisse. Separasjon er ideelt sett tenkt som en pause, en periode hvor man kan jobbe med å finne tilbake til hverandre igjen.

Det går minimum ett år før noen av partene -kan- ta ut skilsmisse etter en separasjon; og en av partene må da gå aktivt til verks for å iverksette dette.

I separasjonstiden adskilles man som par rettighetsmessig og økonomisk - og det er denne tiden jeg foreslår at du benytter.

I første omgang synes jeg du bør ta kontakt med familierådgiver, lufte situasjonen der - og be om råd.

Om familierådgiver og synes separasjon i dette tilfellet vil være en gunstig måte å gi deg og barnet stabilitet i hverdagen, og samtidig gi din mann ansvar for selv å ta hånd om eget liv, tror jeg nok du vil få god veiledning der på hvordan man går frem videre.

I og med at siktemålet her vil være at dere etter en tidsperiode vil kunne fortsette som en samlet familieenhet, og at skilsmisse av deg ikke er et alternativ, er det gode sjanser for at du (og din mann - om han vil) kan få en god og tett oppfølging på veien her.

Men uansett - familierådgiver er første stopp her slik jeg bedømmer den situasjon du fremlegger.

Lykke til uansett hva du velger.

[Gjest tjohooo]

Hva med tiltak og bønn, hånd i hånd, det skader ikke...

Bønn er mest til trøst for den som ber.

[Gjest stoiker]

Ja, nå er sannhetens øyeblikk kommet! Og det er skremmende. Han er ferdig med sin utdannelse - og skal faktisk _gjøre_ jobben han har papir på at han kan! Og det er noe helt annet...

Jeg er selv en evighetsstudent. Jeg gjør det rimelig bra på skole og studier - innimellom til og med aldeles strålende - og jo bedre det går, jo verre er tanken på at om et år skal jeg ut og praktisere dette som jeg har papir på at jeg er så flink til! Men jeg vet jo bedre!

Og det skulle ikke forundre meg at det er sannheten om hva han _egentlig_ kan og vet som nå hjemsøker ham.

Han vil sikkert protestere - men jeg tror det er sånn det er. Så da er det bedre at han søker noe han er overkvalifisert for - eller noe han ikke er utdannet for i det hele tatt - der hans egne (og andres) forventninger ikke skremmer vettet av ham!

Jeg ønsker deg virkelig lykke til her! For noen ting sitter virkelig langt inne - og møter mye motstand når det skal konfronteres. Kanskje han hadde trengt en coach i stedet for en terapeut? En annen person, gjerne en annen mann, som går steg for steg sammen med ham i starten på yrkeskarrieren?

Dersom han har det slik som jeg tror, står han overfor en avgrunn - "sannheten" om seg selv - klart det er skremmende, når han mistenker at den sannheten er fryktelig! Det er noen av oss som føler det som et gedigent nederlag å ikke få til alt som forventes - innbilt eller virkelig - skjønner du. Så skremmende er det, at vi nesten ikke tør leve i det hele tatt!

Derfor trenger du et stort lykke til! Å ha din kjærlighet og vilje til å stå last og brast med ham, _kan_ være det som får ham gjennom denne frykten. På den annen side - trenger dere kanskje også et mirakel. Men siden du har tilgang til nettopp det - kan det jo tenkes dette går godt for dere alle sammen!

[Gjest williamson]

Han høres ut som prototypen på en drittsekk, uansett hva årsaken til det er.

[Gjest familiekontor og lege]

Mitt råd er at du tar kontakt med fastlege (hvis dere har felles fastlege er det flott, oppfordre ham gjerne til å bytte til din eller flytt deg og barna over til hans).

Gå til samtaletimer hos fastlege og til familiekontor, si at du gjør det, men ikke press ham til å være med. Kanskje han blir med etterhvert, uansett får uhvertfall du hjelp.

Han trenger noen utenfra som viser ham at dette ikke er hans personlige problem,men at hans problem blir familiens og ditt store problem.

At han nekter å motta hjelp, er i praksis å nekte deg hjelp.

Gå til de første samtaletimene alene, og så får du håpe han blir med etterhvert, at du får hjelp til å motivere ham til å komme, eller at legen hans kan kalle ham inn til en time, ikke minst for din helses skyld.

legen henviser videre til spesialist.

[løvinne71]

Stakkars deg!! jeg forstår virkelig at du føler situasjonen håpløs og fastlåst for tiden!

Men jeg lurer på et par ting som ikke kommer frem i ditt innlegg: Hvor lenge har dette pågått?

Hvordan var forholdet mellom dere tidligere?

Er det kun i tiden som arbeidsledig han har forandret seg?

Eller har du sett tendenser til til slike trekk hos ham tidligere??

Utifra beskrivelsen av hans oppførsel, virker han som en egoist av dimensjoner, som til de grader lar sine problemer gå ut over deg!

Ikke nok med det,

Han gir deg til og med langt på vei skylden for dem!!

Han vet helt sikkert hvor vanskelig dette er for deg, og han ser at du prøver å hjelpe / tilrettelegge og vise forståelse.

Og likevel virker det som han med åpne øyne prøver å dra deg med seg "ned i dritten"

Nesten som: "Hvis jeg har det vondt og vanskelig, så unner jeg heller ikke min kone å ha det bra, så da skal jeg jammen gjøre livet surt for henne også!"

Dette er hva jeg leser som en råd tråd utifra beskrivelsen av den behandlingen du får av din mann!

Alt ved hans væremåte mot deg sier: "Vik fra meg, og la meg være ifred" men jeg mistenker at han tillater seg dette fordi han vet/tror at du ikke vil forlate ham uansett hvor dårlig han behandler deg?

Derfor tør han å hemmningsløst øse sin negativitet utover deg!

Når man er langt nede og føler at man ikke duger, som han antagelig gjør, er det er sikkert deilig å ha en syndebukk å legge ansvaret over på. Og det virker som han har gjort deg til den syndebukken!

Du skriver at skilsmisse ikke er noe alternativ, fordi du har lovet

"å elske og ære"

Er det dette løftet som holder deg tilbake? Og det at du er personlig kristen? (Dette er noe jeg antar siden du skriver at du går i kirken på søndager)

Eller er det det at du du ikke vil gi opp HAM for enhver pris?

Synes du skal tenke på at også han har avgitt de samme løftene, og etter min mening brutt dem til gangs!

Det ligger ikke mye "elske og ære" i det han utsetter deg for!

Og hvis svaret er at du for enhver pris vil ha HAM, så vil jeg stille spørsmålet: Er du sikker på at han virkelig ha deg??

I såfall synes jeg han har en merkelig måte å vise det på!

Du er jo inne på dette selv, og jeg synes du skal vurdere litt nærmere om det ligger noen i dette.

Kanskje han ER lei? Kanskje han virkelig trenger / vil ordne opp i problemene sine selv?

Kanskje dine velmente råd og tips faktisk er mer til belastning enn hjelp for ham?

Kanskje han vet at den eneste måten å "bli kvitt" deg, er å presse deg så langt at du tilslutt tar avgjørelsen selv? Siden han sikkert er klar over din innstilling til skillsmisse, og vet at du ikke uten videre ville latt ham gå?

Uansett årsak, så er det helt uakseptabelt å leve under slike forhold som du gjør!

Jeg synes du har gjort det som kan forventes av deg, og mere til, for å holde dette ekteskapet isammen!

At din mann har det vondt og vanskelig, og derfor har lite å gi, er en sak. Men at han faktisk motarbeider deg i dine forsøk på å få ting på rett kjøl, får meg virkelig til å tvile på om han er verdt din innsats!

Jeg tenker også på at du skal prøve å være en god mor midt oppe i det hele. Og det er ikke lett når man sliter med bekymringer og fortvilelse i et vondt forhold.

Det nærmeste jeg kommer å gi deg et praktisk råd, er å ta ham på ordet når det gjelder å la ham være ifred og ordne opp selv! Aller helst ved at dere flyttet fra hverandre, men hvis du synes dette er for dramatisk, kan du prøve å "forlate" ham mens dere fortsatt bor under samme tak!

Da mener jeg at du skifter rolle fra å være aktiv, til å bli passiv i forholdet: Slutt å komme med råd og hjelp! Slutt å invitere til samtaler! Slutt og spørre hvordan han har det! Slutt å foreslå at dere skal finne på ting sammen! Slutt å tilrettelegge for ham!

Kort sagt: Slutt å engasjere deg i livet hans i så stor grad som mulig! Og prøv å ta en mere likgyldig holdning til hans situasjon!

Overse ham, slik han overser deg. Gi signaler om at du har distansert deg fra hans problemer, og overlatt til ham selv å ordne opp.

Og at du ikke lenger forlanger eller forventer noe som helst av ham...

Han har jo selv bedt om å få være ifred, så slutt å stille deg i posisjon til å bli skyteskive!

Lev ditt eget liv, uten å prøve å engasjere ham i dette. Finn på ting med venner og med barnet ditt, og vis tydelig at ihvertfall DU ønsker å leve et ok liv, tiltross for at han er deprimert og tiltaksløs!

La ham forstå at hvis han befinner seg "i søla" og ikke vil ha hjelp til å komme opp, så får han sannelig være der alene!

Hva oppnår du?

Ikke godt å si hva han vil gjøre.

Men du vil i det minste kanskje skape en bedre tilværelse for deg selv, ved å utsette deg for skuffelser og avvisninger?

Kanskje vil den føre til visse endringer for ham også?

Når han oppdager at han ikke lenger har noen som egnasjerer seg og prøver å komme med råd, vil han kanskje innse at han må gjøre noe selv!

Og når du ikke lenger "maser og bryr deg" gir du ham heller ingen anledninger til at han kan la sin frustrasjon gå ut over deg... Og det er sikkert temmelig frustrerende...

Han vil oppdage at hans væremåte kun faller tilbake på ham selv, og at sålenge han fokuserer på, og dyrker sine problemer og depresjon, så må han gjøre det alene...

Tilsvarende finner han ut at han selv må ta intiativ også hvis noe positivt skal skje, siden du ikke lenger gidder å engasjere ham...

Tenk ihvertfall først og fremst på deg selv og barnet ditt, og deres livskvalitet!

Din mann er voksen, og ansvarlig for egne handlinger, så ikke slit deg ut ved å prøve å hjelpe en som ikke vil ha hjelp!

Ønsker deg lykke til