Kjærlighetskriterier

[Gjest gråengel]

Hva er det som betyr noe for dere i et forhold?

At dere har

..det moro sammen?

..felles interesser?

..samme verdigrunnlag?

At han

..er kjekk?

..blir en god far?

..kommer godt overens med venner og familien?

..ter og kler seg bra?

Føler meg så kald om dagen. Har vært bortreist lenge, og akkurat kommet tilbake til kjæresten min, men ting er ikke som det var (selvfølgelig, jeg har jo vært borte 1 år). Sliter med å finne motivasjon for å jobbe med saken også, siden jeg blir nødt til å reise igjen om noen måneder igjen allikevel (og være borte i minst 1 år til). Vi både har og vil kunne treffet hverandre i noen helger og ferier, men ikke bo i samme by og dele hverdagene med hverandre.

Var nær å gjøre det slutt i går, men klarte ikke når jeg traff han. Han betyr jo mye for meg, men det er så mye ved han som har begynt å irritere meg så fryktelig. Vi er jo ikke vant til disse hverdagene...

Vi er i midten av tjue-åra og vært i lag et par år, bor heller ikke sammen & har aldri sagt vi elsker hverandre... På mange måter er det endel som ikke stemmer, men er redd for å bryte, siden dette har vært en tendens hos meg tidligere. Når forelskelsen går over, blir ting kjedelig, og jeg gir opp.

Hva om denne faktisk er den rette, hva burde jeg tenke på for å finne ut det? Føler jeg har blitt litt kald og kynisk av å ikke ha problemer med å få meg kjæreste. Jeg vet jo at jeg kommer til å finne en annen etter en stund... (Huff, dette høres visst ikke bra ut.)

Kanskje er jeg blitt redd for å elske siden jeg har opplevd hvor galt ting kan gå i de tilsynelatende beste forhold. Hvordan skal jeg finne ut hvor problemet ligger?

Forvirra nå,

[Gjest harnisk]

Det viktigste ved et forhold er vel faktisk det å være sammen. Ikke å bo langt fra hverandre så et forhold blir umulig.

Bare det at du orker være borte fra ham, og igjen flytte vekk, tilsier vel at han IKKE er den rette for deg. Må da være mye bedre å kjæresteni nærheten?

Har dere et åpent forhold da eller, det er lov å leke seg litt mens den andre er borte? Eller hvordan holder dere ut??

[mrxx]

Hvis han allerede nå begynner å irritere deg, så spørs det om dette vil holde. Dere har jo ikke en gang prøvd å bo sammen, hvordan tror du at du vil takle det? Det som irriterer deg nå vil antagelig bare være småtteri i forhold til hva du vil irritere eg over når dere flytter sammen.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere har ett forhold så lenge du føler det slik du gjør og i tilleg er dere borte fra hverandre i lang tid.

[Gjest gråengel]

Det viktigste ved et forhold er vel faktisk det å være sammen. Ikke å bo langt fra hverandre så et forhold blir umulig.

Bare det at du orker være borte fra ham, og igjen flytte vekk, tilsier vel at han IKKE er den rette for deg. Må da være mye bedre å kjæresteni nærheten?

Har dere et åpent forhold da eller, det er lov å leke seg litt mens den andre er borte? Eller hvordan holder dere ut??

Ja, du har et poeng. Det er ingen som krever av meg at jeg flytter denne gangen (heller), men det er ganske mye mere arbeid for meg å ikke gjøre det (pga jobb). Men jeg har jo også veldig lyst å flytte, da alle mine nærmeste venner (bortsett fra han) bor der.

Skulle veldig gjerne hatt kjæresten min i nærheten, men skulle vel enda mere gjerne følge drømmene mine og gjøre det jeg har mest lyst til.

Ikkeno åpent forhold nei. Vi stoler på hverandre, og det har ikke vært sjalusidrama i det hele tatt, men det var litt lettere når vi visste det bare var for et år. Nå er det plutselig for enda ett (det fant vi ikke ut før jeg var tilbake).

Skulle litt ønske jeg hadde sterke nok følelser til å gjøre denne anstrengelsen for å få bli, men tror jeg har fortrengt følelsene såpass lenge nå (siden jeg har vært borte), at jeg er blitt vant til å være uten han. Derfor er det ikke en så skremmende å dra igjen.

Gir det noen mening?

[Gjest gråengel]

Hvis han allerede nå begynner å irritere deg, så spørs det om dette vil holde. Dere har jo ikke en gang prøvd å bo sammen, hvordan tror du at du vil takle det? Det som irriterer deg nå vil antagelig bare være småtteri i forhold til hva du vil irritere eg over når dere flytter sammen.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere har ett forhold så lenge du føler det slik du gjør og i tilleg er dere borte fra hverandre i lang tid.

..fordi han er veldig mye av det jeg trodde (tror?) jeg vil ha

..fordi jeg pleide å finne disse tingene som nå irriterer meg sjarmerende (kanskje jeg bare trenger litt mere tid på å få igjen den følelsen?)

..fordi kanskje det er sånn det er å være lenge borte fra hverandre (at man må gå seg til litt på nytt?)

..fordi jeg er redd jeg alltid vil føle slik etter et par år når den verste forelskelsen år over (kanskje jeg aldri blir fornøyd?)

..fordi jeg aldri har tvilt på at han har lyst å være kjæresten min (trygt og godt)

..fordi jeg er redd jeg kommer til å angre dersom ikke

..fordi han er veldig mye av det jeg trodde (tror?) jeg vil ha

..fordi han er veldig mye av det jeg trodde (tror?) jeg vil ha

[Gjest harnisk]

Ja, du har et poeng. Det er ingen som krever av meg at jeg flytter denne gangen (heller), men det er ganske mye mere arbeid for meg å ikke gjøre det (pga jobb). Men jeg har jo også veldig lyst å flytte, da alle mine nærmeste venner (bortsett fra han) bor der.

Skulle veldig gjerne hatt kjæresten min i nærheten, men skulle vel enda mere gjerne følge drømmene mine og gjøre det jeg har mest lyst til.

Ikkeno åpent forhold nei. Vi stoler på hverandre, og det har ikke vært sjalusidrama i det hele tatt, men det var litt lettere når vi visste det bare var for et år. Nå er det plutselig for enda ett (det fant vi ikke ut før jeg var tilbake).

Skulle litt ønske jeg hadde sterke nok følelser til å gjøre denne anstrengelsen for å få bli, men tror jeg har fortrengt følelsene såpass lenge nå (siden jeg har vært borte), at jeg er blitt vant til å være uten han. Derfor er det ikke en så skremmende å dra igjen.

Gir det noen mening?

Det gir mening at du heller vil gjøre andre ting enn å være sammen med ham. Det sier vel seg selv? Kan du ikke heller få en kjæreste der du bor, og han også det samme? Det må da være mye bedre for begge?

Når dere en gang endelig kan være sammen kommer det sikkert ikke til å fungere heller siden dere ikke er vant til å skulle være sammen så mye.

Har dere forresten hatt et normalt forhold FØR du flyttet? Hvor ofte ses dere?

[Gjest gråengel]

Hvis han allerede nå begynner å irritere deg, så spørs det om dette vil holde. Dere har jo ikke en gang prøvd å bo sammen, hvordan tror du at du vil takle det? Det som irriterer deg nå vil antagelig bare være småtteri i forhold til hva du vil irritere eg over når dere flytter sammen.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere har ett forhold så lenge du føler det slik du gjør og i tilleg er dere borte fra hverandre i lang tid.

..fordi han aldri har gjort meg noe vondt

..fordi vi egentlig har det helt ok sammen (kanskje er det bare jeg som er storforlangende?)

..fordi jeg ikke klarer sette fingeren på hva han gjør galt

..fordi vi ikke har diskutert emnet så seriøst enda

..fordi vi klarte det forrige året jeg var borte helt fint

[Gjest gråengel]

Det gir mening at du heller vil gjøre andre ting enn å være sammen med ham. Det sier vel seg selv? Kan du ikke heller få en kjæreste der du bor, og han også det samme? Det må da være mye bedre for begge?

Når dere en gang endelig kan være sammen kommer det sikkert ikke til å fungere heller siden dere ikke er vant til å skulle være sammen så mye.

Har dere forresten hatt et normalt forhold FØR du flyttet? Hvor ofte ses dere?

Hmm, det jo en stund siden... Hva er egentlig et normalt forhold?

Vi sover nok sammen 5 netter i uka, men noen ganger treffes vi ikke annet enn en halv time før leggetid, andre ganger spiser vi middag sammen eller ser film, kino, tv, er med venner. Det er da ganske normalt, er det ikke?

Han er rastløs av natur og har masse prosjekter på gang hele tiden, jeg liker å sitte i armkroken å se tv. Forsåvidt er vi ikke helt enige om hvordan hverdagene bør tilbringes.

Det heller visst en vei dette her.. Egentlig skulle jeg jo ønske jeg klarte finne igjen kjærligheten og få det til å fungere. For han har mange kvalitetet jeg trodde jeg så etter i en gutt.

[Babette]

Tja, du høres ikke særlig forelsket ut.

På den annen side er det ikke uvanlig med en nedtur etter langt tids atskillelse. Da bruker man gjerne mye tid på å lengte etter hverandre, og når man da treffes igjen, blir alt på en måte feil. Dette kan imidlertid går seg til etter noen dager.

Jeg tror det går an å få et avstandsforhold til å fungere hvis begge er innstilt på å satse. Men da bør fundamentet være solid i utgangspunktet.

Hvis du spør meg om hva som er viktig i et forhold, vil jeg si: Å være dypt forelsket i hverandre, å kunne le mye sammen, ha god sex og respekt for hverandre.

[mrxx]

..fordi han aldri har gjort meg noe vondt

..fordi vi egentlig har det helt ok sammen (kanskje er det bare jeg som er storforlangende?)

..fordi jeg ikke klarer sette fingeren på hva han gjør galt

..fordi vi ikke har diskutert emnet så seriøst enda

..fordi vi klarte det forrige året jeg var borte helt fint

Her var det så mange punkter som gikk på hvorfor dere burde sammen at jeg lurer på hvorfor du i det hele tatt er usikker.

Hva er punktene for at dere ikke burde dyrke forholdet videre? De du har nevnt overfor her bør overskygge de du har nevnt som er negative.

[Gjest gråengel]

Her var det så mange punkter som gikk på hvorfor dere burde sammen at jeg lurer på hvorfor du i det hele tatt er usikker.

Hva er punktene for at dere ikke burde dyrke forholdet videre? De du har nevnt overfor her bør overskygge de du har nevnt som er negative.

Jeg er usikker fordi tross alt dette, så føler jeg meg kald: Jeg vil flytte bort fra han (igjen), heller møte vennene mine enn han, han irriterer meg altfor lett, og for ikke å glemme at jeg ikke har tent på han på lenge.

Where's the love..?

[mrxx]

Jeg er usikker fordi tross alt dette, så føler jeg meg kald: Jeg vil flytte bort fra han (igjen), heller møte vennene mine enn han, han irriterer meg altfor lett, og for ikke å glemme at jeg ikke har tent på han på lenge.

Where's the love..?

Er nok dette som er kjernen i det du sliter med. Dine følelser er ikke de rette, da hjelper det ikke at han ellers er en bra mann.

[Gjest lykke til]

Er ikke helt enig med harnisk. Syns han/hun sier mye tull, og baserer ting på feil grunnlag. Ser ikke ut som hun har noe som helst erfaring med avstandsforhold.

Selvfølgelig kan det gå bra, og han kan være den rette, selv om du flytter også kommer tilbake, og flytter igjen. Det er bare teit å si at han ikke er den rette pga det.

Det du sier at han irriterer deg og at du er kald, det er HELT vanlig når man er vært borte fra hverandre en stund. Jeg er i et avstandsforhold, og når vi er lenge borte fra hverandre, og treffes igjen så føler jeg nesten ingenting. Han er på en måte fremmed for meg, og jeg må venne meg til han igjen, og etter et par dager, eller to, går det bra igjen... Det er bare det at man må gå seg til, etter å ha vært borte så lenge...

Gi det noen dager/uker, så ser du nok det, og husker hva du ser i ham, og hva dere har delt tidligere... småting, som irriterer deg kan du prøve å ignorere, eller bare ikke bry deg om de..