Gjøre ting hver for seg eller sammen?

[laban]

Kjenner noen som hadde det slik som dere. De er skilt nå.

Mener ikke at dere er det, men paret jeg kjenner var altfor lite bevisst på det å gjøre ting hver for seg.

Hun var med på alt han ville, og således levde vel på en måte gjennom han, siden hun var hjemmeværende og han i full jobb. På en måte var han hennes eneste "dør" inn til verden.

Nå virker det ikke som om det er slik dere har det, og dere er jo bevisste på det.

Fortsett å gjøre ting sammen slik dere ønsker, men husk også på at dere opplever litt hver for dere også. Pusterom er ofte undervurdert i forhold.

Det høres ut som en annen situasjon enn den som ex-bridget beskriver.

[laban]

Så lenge begge bestemmer like mye over aktivitetene, er det ingen tabbe. Hvis én får gjøre det h*n ønsker og den andre "er med", blir det noe annet.

Den klassiske tabbesituasjonen oppstår dessuten når paret får barn, og han fortsetter med sine greier som før (med det som tidligere var fellesaktiviteter, men som hun nå må avstå fra pga. babyen) - mens hun overflyttes til aktiviteter tilpasset små barn. Jeg skal love deg at man etter f.eks. 6 måneders amming er ganske så innstilt på litt tid for seg selv, i betydning uten barnet. Selv om det betyr også uten barnefaren, fordi han da må ta seg av det. Og da er det dumt hvis man ikke har noen venner eller aktiviteter som er ens helt egne.

[Gjest se litt lengre enn nesetippen]

Spørsmålet ditt er lite gjennomtenkt.

Selv om DU (og mange andre) har felles interesser med og får tilfredsstilt dine behov gjennom partneren, er det mange som ikke har det slik.

Hvem gidder å bli med partneren på et helt liv av fotballkamper, bridgeturneringer, fluebinding og teater hvis man selv er hekta på nupereller, solbading, mørkeromsarbeide og ornitologi?

[Gjest ex-bridget]

Spørsmålet ditt er lite gjennomtenkt.

Selv om DU (og mange andre) har felles interesser med og får tilfredsstilt dine behov gjennom partneren, er det mange som ikke har det slik.

Hvem gidder å bli med partneren på et helt liv av fotballkamper, bridgeturneringer, fluebinding og teater hvis man selv er hekta på nupereller, solbading, mørkeromsarbeide og ornitologi?

Jammen dette gjaldt jo MEG, og jeg har ikke noen av de interessene du siterer. Vi har FELLES interesser og det hadde vi før vi traff hverandre også, så ingen forsaker noe som helst.

Jeg bad bare om synspunkter fra andre enten i samme situasjon eller i stikk motsatt situasjon. Bare for å høre erfaringer.

[Gjest se litt lengre enn nesetippen]

Jammen dette gjaldt jo MEG, og jeg har ikke noen av de interessene du siterer. Vi har FELLES interesser og det hadde vi før vi traff hverandre også, så ingen forsaker noe som helst.

Jeg bad bare om synspunkter fra andre enten i samme situasjon eller i stikk motsatt situasjon. Bare for å høre erfaringer.

I det du refererer til, handler det om at folk "tvinges" til å gjøre ting de ikke liker eller trives med, framfor å dyrke egne interesser og/eller stå fram som selvstendige individer.

Det er neppe noen som mener at det er en "tabbe" å ha felles interesser eller trives best i hverandres selskap.

[skorpionfisken]

Jeg har opplevd begge deler.

I ekteskapet var det viktig å pleie sine egne interesser. Det ble så viktig at selv om jeg kanskje var litt interessert i det han gjorde så gjorde jeg ikke det selv, fordi det var hans greie. Jeg vet ikke om han var interessert i mine ting, det virket ikke sånn. Vi var så glade fordi vi var så flinke til å gi hverandre frihet til å være oss selv, og gjøre det som var viktg for oss. Mye av grunnen til at vi gjorde mye hver for oss var barna. De måtte tas hensyn til, og noen måtte være sammen med dem. Det var uaktuelt for ham å ta barna med på sine ting, så de ble ofte med på mine ting.

Vi ble etterhvert så forskjellige at det kanskje var naturlig at han til slutt fant en som var mer lik ham, og hadde hans interesser.

I dag har jeg funnet en mann som deler mine interesser. Jeg kan nå med god samvittighet dra på fisketur på havet med min elskede og barna uten å tenke på at han kjeder seg. Jeg kan sitte hjemme og se på TV sammen med ham uten å tenke på at han kjeder seg. Vi kan kjøre lange turer eller dra på hytta sammen, og vite at vi begge stortrives. Vi kan gå på teater og vite at vi begge liker det vi ser. Vi kan gå en rolig dagstur på ski, uten å tenke på at vi må fortest eller høyest eller at det er tull å slappe av i en solborg etter en time.

Min eks og hans nye kone kan dra på fjellturer, dykkerturer eller sitte i myggfokket på vidda og fiske i flere døgn uten at han trenger tenke på at jeg kjeder meg. De kan ta snuppa med i slalombakken og kose seg. Og det beste av alt, hans kone insisterer på at sånne aktiviter kan man gjøre sammen med barna, så snuppa er med på mye og elsker det. Det er for sent for sønnen vår, han er ikke interessert å drasse runt i marka med pappa i dagesvis, han har ikke vært med fra han var liten, og nå er det for sent å vekke den interessen. Da sitter han heller i båten sammen med oss litt mer bedagelige.

Det er mulig jeg har gått fra den ene ytterligheten til den andre, men nå føler jeg faktisk at jeg gjør mye sammen med min samboer som jeg også kommer til å gjøre sammen med ham når barna er vokst opp. Det er ikke barna som er limet i samlivet vårt, det er kjærligheten til hverandre, og gleden over at vi ønsker å gjøre mest mulig sammen.

[Gjest ex-bridget]

Jeg har opplevd begge deler.

I ekteskapet var det viktig å pleie sine egne interesser. Det ble så viktig at selv om jeg kanskje var litt interessert i det han gjorde så gjorde jeg ikke det selv, fordi det var hans greie. Jeg vet ikke om han var interessert i mine ting, det virket ikke sånn. Vi var så glade fordi vi var så flinke til å gi hverandre frihet til å være oss selv, og gjøre det som var viktg for oss. Mye av grunnen til at vi gjorde mye hver for oss var barna. De måtte tas hensyn til, og noen måtte være sammen med dem. Det var uaktuelt for ham å ta barna med på sine ting, så de ble ofte med på mine ting.

Vi ble etterhvert så forskjellige at det kanskje var naturlig at han til slutt fant en som var mer lik ham, og hadde hans interesser.

I dag har jeg funnet en mann som deler mine interesser. Jeg kan nå med god samvittighet dra på fisketur på havet med min elskede og barna uten å tenke på at han kjeder seg. Jeg kan sitte hjemme og se på TV sammen med ham uten å tenke på at han kjeder seg. Vi kan kjøre lange turer eller dra på hytta sammen, og vite at vi begge stortrives. Vi kan gå på teater og vite at vi begge liker det vi ser. Vi kan gå en rolig dagstur på ski, uten å tenke på at vi må fortest eller høyest eller at det er tull å slappe av i en solborg etter en time.

Min eks og hans nye kone kan dra på fjellturer, dykkerturer eller sitte i myggfokket på vidda og fiske i flere døgn uten at han trenger tenke på at jeg kjeder meg. De kan ta snuppa med i slalombakken og kose seg. Og det beste av alt, hans kone insisterer på at sånne aktiviter kan man gjøre sammen med barna, så snuppa er med på mye og elsker det. Det er for sent for sønnen vår, han er ikke interessert å drasse runt i marka med pappa i dagesvis, han har ikke vært med fra han var liten, og nå er det for sent å vekke den interessen. Da sitter han heller i båten sammen med oss litt mer bedagelige.

Det er mulig jeg har gått fra den ene ytterligheten til den andre, men nå føler jeg faktisk at jeg gjør mye sammen med min samboer som jeg også kommer til å gjøre sammen med ham når barna er vokst opp. Det er ikke barna som er limet i samlivet vårt, det er kjærligheten til hverandre, og gleden over at vi ønsker å gjøre mest mulig sammen.

Så deilig å høre !!!!

Men friluftsinteressen til sønnen din kan jo dukke opp når han blir litt eldre da. Det gjorde den hos meg...

[Babette]

Jeg vil vel si at problemet i dagens samfunn hovedsaklig er det motsatte.

At par ofte ikke gjør nok sammen, og at man prioriterer selvutvikling og tid for seg selv høyere enn det å gjøre ting sammen.

Men kommentaren er vel typisk for vår tid, hvor man har et konstant fokus på JEG...og ikke VI.

Jeg er så enig at jeg har lyst til å omfavne deg.

"Jeg vil" eller "jeg vil ha" har blitt det første og største bud.

[Blésha]

Jeg syns så absolutt ikke at det er en "tabbe" å gjøre det meste sammen med sin kjære. Det er først når man gjør -alt- sammen, at det kan bli litt vel mye, etter min mening. Jeg tror og mener at alle har et behov for å ha -noe- tid for seg selv med jevne mellomrom. Da mener jeg ikke en kveld hjemme i leiligheten/huset alene, men ut av hjemmet og gjøre noe annet enn man gjør i hverdagen. Det kan for eksempel være å gå "på byen" med en venninne/kamerat eller andre sosiale aktiviteter, som involverer andre enn kjæresten/samboeren/ektemannen/kona.

Hos oss er det sånn at vi avtaler kvelder med noenlunde jevne mellomrom hvor vi vil gjøre noe hver for oss. Om det ikke er i en barnefri helg (noe vi er heldige og har én gang i mnd), blir den andre hjemme og tar seg av barn. Vi gjør aldri en sånn avtale for kvelder vi har begge barna hos oss (har ett felles barn boende, og ett samværsbarn med fast samvær).

[lilleva]

Jeg vil vel si at problemet i dagens samfunn hovedsaklig er det motsatte.

At par ofte ikke gjør nok sammen, og at man prioriterer selvutvikling og tid for seg selv høyere enn det å gjøre ting sammen.

Men kommentaren er vel typisk for vår tid, hvor man har et konstant fokus på JEG...og ikke VI.

Der er jeg helt på linje med deg.

Det som kjennertegner mange parfohold nå til dags er den innstillingen at man på død og liv må kunne "leve sitt eget liv","realisere seg selv", "gjøre ting alene" osv.

Nå er ikke det dermed sagt at dette bare er negativt, og det er liten vits å være i et forhold der man konstant må gå på akkord med seg selv, men hva har skjedd med _samhørigheten_ og _tosomheten_ midt oppi denne selvsentreringen?

Er man et par, så er man etter min mening en enhet, man må jobbe sammen, dele ting og gjøre ting sammen. Grunnen til at man er sammen er jo (burde iallefall være) at dette nettopp er den personen man ønsker å dele livet med, og helst ønsker å _være sammen_ med. Slik er det iallefall for meg, det er ingen i hele verden jeg heller vil tilbringe tiden min med, og jeg ønsker å bruke mesteparten av tiden min på min kjære.

Det betyr ikke at man ikke kan ha andre mennesker man tilbringer noe av tiden med, eller at man skal gi opp sitt eget liv fullstendig, bare at man bruker mesteparten av dagenes tid og krefter på å bygge opp, og holde sammen parforholdet.

Hvis deter slik at man ikke klarer å tilbringe tid med den man er sammen med, eller man ikke trives sammen, ja da er det jo åpenbart noe som ikke er slik det skal være i forholdet.

Mener iallefall jeg.