Mannen med under fødsel?

[Gjest mamma og pappa]

Har sett at dette har blitt diskutert enkelte steder, om mannen "trenger" være med inn under fødselen.

Da diskuteres det ofte som at enten så trengs han for henne eller ikke for henne. Altså hun skal liksom bestemme om hun har brukfor ham da.

Den andre vinklingen er liksom om han har noen interesse av å være med.

Men er ikke saken den at HAN er like mye forelder til ungen som henne? Er det ikke naturlig at han også vil og skal få være med å se sitt barn bli født?

Hadde syntes det var veldig trist om min mann ikke kunne fått vært med på en så stor begivenhet.

Hva mener dere?

[Spirello]

Synes dette er noe foreldrene bør ta opp og bli enige om før fødsel. Selv om han er like mye forelder til ungen så skal han ikke presse ut ungen, gjennom et smertehelvete osv osv. Så den er litt tynn.. Det er slvfølgelig en stor påkjenning både psykisk og fysisk for kvinnen. Men jeg ser det som naturlig at han er med inn, for å støtte henne og for å oppleve at hans barn blir født. Hvis man føler at han ikke burde være der så høres ikke forholdet helt bra ut.. Kanskje hun eller han eller begge trenger en pause, ogat han går ut litt, men det er jo en annen ting..

[Velouria]

Jeg syns det skal være han som bestemmer om han vil være med eller ikke. Om han tror han tåler påkjenningen det kan være å være med på en fødsel og han har lyst selv.

Om mannen min hadde trodd han ikke kom til å takle det hadde jeg helst sett at han holdt seg utenfor.

[Gjest Fiolen igjen]

Jeg ville veldig gjerne ha med mannen min under fødselen - og han ville være med.

Nå gikk det ikke sånn - han måtte pent sitte på gangen fordi begge fødslene endte som haste-keisersnitt med meg i full narkose.

Men det var veldig rart for meg at mannen min fikk se begge barna mine før meg. Spesielt sårt med fødsel nr to. Da så jeg ikke gutten min før han var 2.5 dager. Til og med svigermor hadde sett ham før meg

Det jeg prøver å si er at jeg ville trodd det var ille for far i motsatt situasjon også - ikke få være blant de første til å se barnet sitt?

[Gjest GA]

Jeg hadde blitt veldig skuffa over gubben hvis han ikke hadde villet være med og se sine barn bli født. Hvis han ikke hadde villet det, tror jeg nesten ikke jeg hadde vurdert å få barn med ham.

Det er jo en kjempeopplevelse å se et helt nytt menneske komme til verden!

Han holdt seg i "hodeavdelingen" under første fødsel, og syntes nok det blei litt mye blodd, bæsj og gørr, men var med andre gangen også. Da turte han tilogmed å klippe navlestrengen!

[cecily]

Vi prøver å få barn i disse tider, så problemstillingen er ganske relevant hos oss. Jeg sier at jeg forventer at han er der med meg, fordi jeg vet at fødsler er tøffe og at jeg vil trenge ham hos meg. Han sier at det sikkert vil bli en flott opplevelse, men tøft likevel.

Om det skulle bli veldig aktuelt med det først må vi diskutere enda mer, for jeg ønsker ikke å presse ham gjennom noe som han bare syns er forferdelig. Vi skal jo tross alt ha et samliv etter fødselen også og har han sett for mye forferdeligheter, så er det jo en viss fare for at hele fødselen vil bli et traume.

Men i utgangspunktet ønsker jeg at han er med meg, og at han holder seg i hodeenden. Og så får vi se når den tid kommer, om den kommer.

[matildes mor]

Dette er noe det enkelte par må diskutere og finne en løsning som passer til dem.

Når vår førstefødte ble født var det en selvfølge at pappaen ble med.

Neste gang fikk jeg dårlig tid og han fikk ikke beskjed før etterpå.Det var helt iorden for meg å føde uten han,gjør det gjerne igjen.

MEN det var sårt for pappaen og ikke få se sitt andre barn bli født.

[Gjest for oss var det selvsagt]

Dette synes jeg hvert enkelt foreldrepar må finne løsninger på selv.

For min mann og meg var det en selvfølge at han skulle være med, og jeg var svært glad for å ha ham der. Hans aktive støtte var svært viktig for meg, og styrket på en måte forholdet ekstra.

Jeg grøsser ved tanken på å gjennomgå dette uten ham, ingen annen kunne vært til slik støtte som han. Det hører med til historien at det var hans andre barn (og fødsel) og min første, men det var like selvsagt at han skulle være med første gangen så vidt jeg vet.

[Blåmor]

Hadde vært uaktuelt å føde uten mannen min. Han var til uvurderlig støtte og hjelp under fødselen.

Tror også han selv syntes det var flott å se sine to jenter komme til verden.

[Hawkwind]

Selv er jeg far til to barn, og valgte å ikke være til stede under selve nedkomsten.

Kombinasjon av sykehusskrekk og fobi for blod og gørr var vel de avgjørende momenter for den avgjørelsen; ved begge anledninger.

Sørget til gjengjeld for å være der i mange timer før selve nedkomsten var i gang; og ved begge fødsler var jeg tilstede frem til man hadde konstatert 10 centimeter åpning og nært forestående nedkomst.

[Niobe]

Mannen min gleder seg hvertfall til fødselen! (Kanskje fordi han ikke har vært på en før, og ikke vet hva han går til..? ) Føler vi er to om graviditeten, og det ville vært forferdelig å ikke ha ham med under fødselen. Det er jo like mye hans barn, som mitt. Er glad for at han viser interesse for fødselen, og setter seg inn i hva hans rolle bør være.

[Gjest veldig anonym nå]

Jeg synes at det må være opp til hvert enkelt par å avgjøre, og helst uten at det forekommer press den ene eller den andre veien. Jeg tror ikke det blir en positiv opplevelse uansett hvis den ene parten har presset den andre til å stille opp. Noen menn orker ikke tanken på å stå hjelpeløse ved sin kvinnes side, andre orker ikke tanken på blod og "gørr". Og så er det noen få kvinner som ikke orker tanken på å ha mannen tilstede under fødselen. Jeg er en av dem, og jeg er veldig glad for at jeg fikk lov til å føde alene.

[Rhea Silvia]

Jeg hadde blitt utrolig skuffet over mannen min om han ikke ville ha vert på fødselen. Heldigvis var det noe han på ingen måte øsnket å gå glipp av.

Å ha han der, og dele denne store opplevelsen sammen, tre ganger, har sveiset oss enda mer sammen. Det er vår opplevelse! Og for meg enda ett bevis på at han er en mann å stole på i alle situasjoner.

Forstår egentlig ikke menn som ikke ønsker å være med på dette jeg.

[Gjest nickedokka]

Det er vel ingen som ønsker seg tilbake til 50-tallet, men det er ikke så dumt med litt valgfrihet heller, for de få som ikke tror de vil takle å være til stede.

Man blir ganske selvsentrert av å være i fødsel. Tror ikke jeg hadde hatt noe særlig tålmodighet til overs om han hadde flippet og fått panikk underveis. (Han gjorde ikke det da.)

Det blir jo opptil hvert enkelt par å bli enige om. Hvis faren tror dette blir vanskelig, kan man kanskje avtale å ta det litt som det kommer, f.eks avtale på forhånd at han kan gå ut om det blir for ille. Sånn at han har litt kontroll over situasjonen, og ikke føler seg tvunget til å være der.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg syns det er naturlig at han får velge selv.

Det er tross alt ikke SÅ mye han kan gjøre der, så hvis han ikke ønsker det selv så bør han få slippe.

Mer enn ett godt seksualliv har fått seg en kongesmell etter at pappaen falt for fristelsen og beveget seg bort fra HODEenden av senga...

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Hadde vært uaktuelt å føde uten mannen min. Han var til uvurderlig støtte og hjelp under fødselen.

Tror også han selv syntes det var flott å se sine to jenter komme til verden.

Hva hadde du gjort hvis han nektet, da?

Latt være å føde? ;-)

[kvakker]

Synes dette er noe foreldrene bør ta opp og bli enige om før fødsel. Selv om han er like mye forelder til ungen så skal han ikke presse ut ungen, gjennom et smertehelvete osv osv. Så den er litt tynn.. Det er slvfølgelig en stor påkjenning både psykisk og fysisk for kvinnen. Men jeg ser det som naturlig at han er med inn, for å støtte henne og for å oppleve at hans barn blir født. Hvis man føler at han ikke burde være der så høres ikke forholdet helt bra ut.. Kanskje hun eller han eller begge trenger en pause, ogat han går ut litt, men det er jo en annen ting..

Mannen min var med på begge keisersnittene mine,og det var jeg glad for.

Han var en god støtte,og samholdet føltes sterkere etter det.

[laban]

Jeg synes det skal veldig spesielle, sterke grunner til for at han skal holde seg unna i første del av fødselen, altså før det skjer noe. Det er mange slitsomme timer hvor paret stort sett overlates til seg selv (i hvert fall på store sykehus) og hvor det ikke er noe gørr med i bildet i det hele tatt, bare venting og ubehag.

Om han vil være med på selve utdrivningsfasen, får paret bli enige om på forhånd, evt. bli enige om at han kan gå ut hvis han synes han må. Da er det uansett fullt hus på fødestua, rikelig med profesjonell støtte til moren, og hun er gjerne intenst opptatt med sitt. Men han bør komme seg inn igjen rimelig raskt etter at ungen er ute, for ikke å føle seg snytt.

P.S.:

Menn som tåler det, kan gjerne ta en titt i den enden der det skjer. Så kan mor minne om hva som skjedde der når far står klar til å gjenoppta sexlivet nøyaktig på dagen 6 uker etter fødselen og mor fremdeles føler seg litt satt ut av blødninger, søvnmangel etc.

[maire]

Jeg har to forskjellige fedre til mine barn. Begge har jeg sagt hva jeg ønsker til, og begge har sagt hva de har foretrukket. Det har resultert i at jeg har født barn med mannen til stede, og alene. Alle gangene har alle vært fornøyde med den ordningen.

[Gjest ulike]

Jeg synes at det må være opp til hvert enkelt par å avgjøre, og helst uten at det forekommer press den ene eller den andre veien. Jeg tror ikke det blir en positiv opplevelse uansett hvis den ene parten har presset den andre til å stille opp. Noen menn orker ikke tanken på å stå hjelpeløse ved sin kvinnes side, andre orker ikke tanken på blod og "gørr". Og så er det noen få kvinner som ikke orker tanken på å ha mannen tilstede under fødselen. Jeg er en av dem, og jeg er veldig glad for at jeg fikk lov til å føde alene.

Hvorfor ville du ikke ha ham der? Er han ikke en som du gjerne vil ha rundt deg for støtte og trøst?