Henting og bringing av barn.

[Gjest Saphire]

Jeg har en sønn på ett og ett halvt år som betyr alt for meg. Faren og jeg flyttet fra hverandre, og i begynnelsen så fungerte overgangen mellom henting og bringing veldig bra. Vi snakket sammen, kanskje spiste vi middag. Sånne småting som jeg vet betyr mye for barnet som får bekreftelse på at mor og far og jeg er fortsatt en familie. Dessverre så har det skjedd noe mellom meg og barnefaren som gjør at nå er det slutt på alt snakk og samvær når barnet hentes/bringes. Og jeg er dønn fortvilet fordi jeg vet hvor viktig det er, samtidig som jeg innser hvor maktesløs jeg er når han ikke er villig. Jeg har selv slitt forferdelig mellom to foreldre som ikke snakket sammen i nesten seksten år ettet skilsmissen. Jeg vil så inderlig at mitt barn skulle få sluppet det. Men så står jeg helt maktesløs og ser at det skjer. Jeg har prøvd å prate, og få faren til å forstå, men p.g.a. noe jeg gjorde så skal jeg streffes, og da selvsagt går det utover barnet. Mekling er bare noe tull, og det gidder han ikke. Som sagt maktesløs. Noen forslag til hvordan jeg kan komme meg på banen igjen??

Takknemlig for råd og veiledning! Føler meg veldig alene om dette.

[Gjest ekorn]

Går ikke barnet i barnehage da? Vi har det slik at all "bytte" foregår i barnehagen, den ene leverer og den andre henter. Utenom så snakkes vi via tlf, mail eller lign. Men vi kan fortsatt møtes til middag og slik, men det blir ikke så ofte...

[skorpionfisken]

Dere er ikke lenger en familie, men to.

Når det er sagt er det selvfølgelig det beste om dere prater sammen, og er enige om hvordan dere skal oppdra og behandle barnet. At dere er enige om samvær og ferier og slikt. Men at dere skal være venner, besøke hverandre, spise middag sammen hjemme hos en av dere er ikke naturlig synes jeg.

Når vi har hatt større ting å diskutere, ting som ikke kan tas over en kjapp telefon, eller ved korte møter, så møtes vi på nøytral grunn, som for eksempel en kafe.

Vi bor så nært hverandre at henting og bringin sørger barna selv for, men så er de jo eldre enn ditt barn da.

[Gjest Persille]

Er tildels enig med deg, men det kommer jo litt an på hva det er du har gjort da?

Det kan jo hende han har en god grunn i hans øyne til å ikke snakke med deg - og at du faktisk burde forutsett dette?

Som sagt; i utgangspunktet synes jeg man skal sette barnet først, men jeg har forståelse for at det ikke alltid er så lett - har vært der selv

Hva har du gjort da?