Egoistisk?

[Gjest drømmensombrast]

Jeg har nå sagt at jeg vil reise fra min samboer.

Vi har bare bodd sammen i 4 år. Sammen har vi et barn på 2 år og jeg et barn fra tidligere forhold.

Vårt samliv er helt dødt. Vi kommuniserer dårlig, har ulike interesser og syn på det meste, vi har ikke sex, tar ikke på hverandre eller sier at vi er glade i hverandre.

Det eneste vi har felles er barn og et fantastisk hjem som jeg er svært glad i.

Huset er faktisk det jeg kvier meg mest til å flytte fra, ikke mannen..

Hadde jeg hatt muligheten til å beholde huset selv, ville jeg ikke vært i tvil om hva jeg skulle, men siden det er umulig for meg er jeg i tvil.

Mannen selv mener det er det beste for barna og for oss om vi bare blir boende her i dette døde forholdet.

Men er det egentlig verdt det? Å leve i et forhold som ikke gir en noen ting bare for barnas skyld og for å beholde drømmehjemmet sitt?

Hva mener dere?

[Gjest anytime]

Hei

Jeg vet akkurat hvordan du har det, og det sliter UTROLIG å leve i et slikt forhold!! Gjør det selv, og det er neimen ikke lett å skulle bryte med ALT man har (bortsett fra mannen). Får man det til å fungere slik det er, uten for mye konflikter, er det nok det beste for barna, men ovenfor en selv er det jo feil... Ikke enkelt dette her..

Håper du finner ut av det!

[Dorthe]

Jeg synes det er mye bedre å bo alene både for deg og ungene enn å leve i et dødt forhold.

Selvfølgelig merker ungene det og har du gjort det du kan så har du gjort det )

[Gjest ikkenånei]

Jeg kjenner meg igjen.Vi har vært sammen flere år enn du skriver,men forholdet er omtrent sånn som det du skisserer.

Nå går det mot en eller annen form for samtale,for jeg har ikke sagt noe ennå.Og jeg vet ikke hva han mener heller,for alt jeg vet kan det hende han ser ting helt annerledes og mener at vi har det bra.

Så jeg gruer meg.Til å ta opp dette,men det må gjøres.jeg vet ikke hva som kommer til å skje,men sånn som det er nå kan vi ikke fortsette å ha det.Men det er skummelt.

Vil bare si at jeg føler med deg og skjønner hvor vanskelig dette er.Vet ikke hvor vi kommer til å være utover nå heller,hva som kommer til å skje.Vet ikke hvordan jeg skal bringe temaet opp heller,når jeg ikke tror han har noen anelse om at jeg føler det sånn.Men det er ingen lidenskap igjen,og jeg makter ikke å fortsette sånn uten å snakke om det med han.Så noe må skje.

Kan du fortelle meg hvordan du tok opp dette med din mann (hvis det var du som gjorde det)?Altså,hadde begge samme opplevelse,eller var det et sjokk for en av dere at den andre følte det sånn?

[Gjest drømmensombrast]

Jeg kjenner meg igjen.Vi har vært sammen flere år enn du skriver,men forholdet er omtrent sånn som det du skisserer.

Nå går det mot en eller annen form for samtale,for jeg har ikke sagt noe ennå.Og jeg vet ikke hva han mener heller,for alt jeg vet kan det hende han ser ting helt annerledes og mener at vi har det bra.

Så jeg gruer meg.Til å ta opp dette,men det må gjøres.jeg vet ikke hva som kommer til å skje,men sånn som det er nå kan vi ikke fortsette å ha det.Men det er skummelt.

Vil bare si at jeg føler med deg og skjønner hvor vanskelig dette er.Vet ikke hvor vi kommer til å være utover nå heller,hva som kommer til å skje.Vet ikke hvordan jeg skal bringe temaet opp heller,når jeg ikke tror han har noen anelse om at jeg føler det sånn.Men det er ingen lidenskap igjen,og jeg makter ikke å fortsette sånn uten å snakke om det med han.Så noe må skje.

Kan du fortelle meg hvordan du tok opp dette med din mann (hvis det var du som gjorde det)?Altså,hadde begge samme opplevelse,eller var det et sjokk for en av dere at den andre følte det sånn?

Vi har snakket om dette før også, men så har det liksom aldri blitt noe mer med det.

Vi har egentlig slitt med forholdet helt siden vi fikk barn.

Det er bestandig meg som tar ting opp og jeg gruer meg like mye hver gang. Fordi jeg føler jeg maser og legger skyld over på ham, men uten at det blir tatt opp kan jo heller ikke ting løses?

Han sier veldig lite og mener enda mindre. Han virker likegyldig til det meste.

Jeg spurte ham direkte om han synes vi hadde det bra. Han svarer da at alt er bra, med unntak av "oss to". Han kunne godt ha det slik til han ble gammel, for han synes det var greit og lettvint.(!)

Med et slikt svar kan jeg fort bli ganske tverr og tenker at han ikke ønsker å bli overlatt til seg selv med tanke på at han faktisk må ordne alt selv, lage mat, rydde, skaffe seg møbler osv, osv.

Siden jeg vet at mannen min er slik, at han har vanskelig for å klare seg på egenhånd, tenker jeg også at han kanskje vil finne seg en annen ganske fort etter et evt brudd,slik at han har et annet "trygt" sted å være.

Det kan være litt sårende å tenke på det også.

[Gjest ikkenånei]

Vi har snakket om dette før også, men så har det liksom aldri blitt noe mer med det.

Vi har egentlig slitt med forholdet helt siden vi fikk barn.

Det er bestandig meg som tar ting opp og jeg gruer meg like mye hver gang. Fordi jeg føler jeg maser og legger skyld over på ham, men uten at det blir tatt opp kan jo heller ikke ting løses?

Han sier veldig lite og mener enda mindre. Han virker likegyldig til det meste.

Jeg spurte ham direkte om han synes vi hadde det bra. Han svarer da at alt er bra, med unntak av "oss to". Han kunne godt ha det slik til han ble gammel, for han synes det var greit og lettvint.(!)

Med et slikt svar kan jeg fort bli ganske tverr og tenker at han ikke ønsker å bli overlatt til seg selv med tanke på at han faktisk må ordne alt selv, lage mat, rydde, skaffe seg møbler osv, osv.

Siden jeg vet at mannen min er slik, at han har vanskelig for å klare seg på egenhånd, tenker jeg også at han kanskje vil finne seg en annen ganske fort etter et evt brudd,slik at han har et annet "trygt" sted å være.

Det kan være litt sårende å tenke på det også.

Akkurat sånn er det her også.Det virker som om alt er greit,så lenge det fungerer.Jeg innser at det er jeg som ikke orker dette,og det er jeg som tar opp ting når det er noe sånt også.

Har prøvd forskjellig for å fornye og inspirere i sexlivet for eksempel,men det renner bare ut i sanden og blir ingenting av.Vi er for ulike.Og det virker som om det er jeg som har mest problemer med det.

Min sier heller ikke så mye.Alt er liksom greit,bare late som om vi har det bra så er det bra.Kanskje han faktisk syns det er sånn.Ikke vet jeg,men jeg får bare samle mot og ta det opp.Kanskje si fra til han om at jeg vil snakke om forholdet,sånn at han kan forberede seg litt.

Jeg vet jo også at det er jeg som har problemet,og kommer ikke til å skylde på ham for det.Vet godt at det er jeg som har forandret meg og ikke han,han er jevnt over den samme.Mens jeg er en helt annen type,noe som vi merker mer og mer til.

Takk for at du ville svare meg,uansett hvor vanskelig dette her er så hjelper det å vite at det er flere i samme båt.

[Hawkwind]

I og med at det er barn inne i bildet her, tar jeg det for gitt at du og mannen har benyttet de muligheter som finnes til å få forholdet på fote igjen.

Samlivskurs, familierådgivning, snakke sammen om, hva den enkelte savner i forholdet og hele den biten der.

Om du etter dette velger å avslutte forholdet, så kan du gjøre dette med god samvittighet.

Om dere ikke har gjort det jeg nevnte over, vil jeg si det er noe uansvarlig å avslutte forholdet - først og fremst på grunn av at det er barn med i bildet.

[åffer]

Hei! Dette er et kjent tema. Levde akkurat sånn i hele 5 år, utrolig frustrerende! kviet seg for akkurat de samme tingene, hus, økonomi, hva med alle vennene, familie, unger osv... Hadde ikke sex de siste 3 årene(i mine beste år). Men heldigvis gjorde jeg til slutt de riktige tingen, flyttet!! I dag har alle det mye bedere, jeg har et nytt liv med en flott 5 år yngre kjæreste, xèn ny dame, ungene har det også bedere. Så hus og andre materille goder betyr ingen ting i forhold til hvordan en bør ha det. Lever i samboerskap, i et ordinært hus, og masse gjeld, men masse kjærlighet!!!

Lykke til, gjør det eneste riktige, flytt!

[Gjest pract]

Du deler skjebne med veldig, veldig mange.

...og slik går nu dagan..

[Gjest Bellene]

Hei! Dette er et kjent tema. Levde akkurat sånn i hele 5 år, utrolig frustrerende! kviet seg for akkurat de samme tingene, hus, økonomi, hva med alle vennene, familie, unger osv... Hadde ikke sex de siste 3 årene(i mine beste år). Men heldigvis gjorde jeg til slutt de riktige tingen, flyttet!! I dag har alle det mye bedere, jeg har et nytt liv med en flott 5 år yngre kjæreste, xèn ny dame, ungene har det også bedere. Så hus og andre materille goder betyr ingen ting i forhold til hvordan en bør ha det. Lever i samboerskap, i et ordinært hus, og masse gjeld, men masse kjærlighet!!!

Lykke til, gjør det eneste riktige, flytt!

For all del IKKE flytt. Det er mye mer bråk enn folk forestiller seg når en går fra hverandre og inn i nye forhold. Vær heller utro. Men gå ikke.

[Gjest drømmensombrast]

Du deler skjebne med veldig, veldig mange.

...og slik går nu dagan..

Det overrasker meg litt at det er så mange som har det slik.

Mitt inntrykk av "verden" er at de fleste er lykkelige og har et aktivt sexliv..

Kanskje det bare er slik de fleste vil fremstå?

Inkludert meg selv..

[åffer]

For all del IKKE flytt. Det er mye mer bråk enn folk forestiller seg når en går fra hverandre og inn i nye forhold. Vær heller utro. Men gå ikke.

Hint; du sendte innlegget til meg!

Forøvrig er du helt bak mål, hvis du tror at det å være utro er tingen. Det kan hende du er av den personen som er uten følelser(ego), men det å være utro blir du ihvertfall ikke lykkelig av

[Gjest busken]

Jammen er vi mange som lever i døde forhold! -Faktisk veldig "fint" (hvis jeg får kalle det det) å lese at flere har det som meg..

Man er jo glad i mannen sin, men et samliv skal jo være så mye mer enn å dele postkasse!!! Hvor er lidenskapen, begjæret osv.

Nei, det er ikke lett. Vi får ta en dag om senn og la tiden jobbe for oss..

-Som om det var så mye trøst i DET.

Klem

[Gjest pract]

Det overrasker meg litt at det er så mange som har det slik.

Mitt inntrykk av "verden" er at de fleste er lykkelige og har et aktivt sexliv..

Kanskje det bare er slik de fleste vil fremstå?

Inkludert meg selv..

Du har nok et veldig godt poeng der. Folk kan fortsette slik i mange år, og fylle livet sitt med alt mulig annet, for å overskygge at de har et elendig forhold.

Men smellen kommer en dag for de fleste. Tro meg.

[serendipity]

For all del IKKE flytt. Det er mye mer bråk enn folk forestiller seg når en går fra hverandre og inn i nye forhold. Vær heller utro. Men gå ikke.

Ha ha.. Var det for et teit svar!!!

[Gjest ikkenånei]

Jammen er vi mange som lever i døde forhold! -Faktisk veldig "fint" (hvis jeg får kalle det det) å lese at flere har det som meg..

Man er jo glad i mannen sin, men et samliv skal jo være så mye mer enn å dele postkasse!!! Hvor er lidenskapen, begjæret osv.

Nei, det er ikke lett. Vi får ta en dag om senn og la tiden jobbe for oss..

-Som om det var så mye trøst i DET.

Klem

Vi er nok flere enn vi gir uttrykk for tror jeg.Det er nok noe de fleste ikke vil innrømme,hverken for seg selv,partneren eller andre,at en faktisk lever i et sånt forhold.

Akkurat nå kom det jo mange lignende innlegg på forum for samliv,det tyder vel på at mange har gått og tenkt i samme baner.Så ser man at flere har det sånn,og man skriver så inn selv.

Kanskje det er sånn livet er.Men må det være sånn?

[trissie]

Hei! Dette er et kjent tema. Levde akkurat sånn i hele 5 år, utrolig frustrerende! kviet seg for akkurat de samme tingene, hus, økonomi, hva med alle vennene, familie, unger osv... Hadde ikke sex de siste 3 årene(i mine beste år). Men heldigvis gjorde jeg til slutt de riktige tingen, flyttet!! I dag har alle det mye bedere, jeg har et nytt liv med en flott 5 år yngre kjæreste, xèn ny dame, ungene har det også bedere. Så hus og andre materille goder betyr ingen ting i forhold til hvordan en bør ha det. Lever i samboerskap, i et ordinært hus, og masse gjeld, men masse kjærlighet!!!

Lykke til, gjør det eneste riktige, flytt!

Hvordan kan du si at det er det eneste riktige for andre??????

[åffer]

Hvordan kan du si at det er det eneste riktige for andre??????

hvorfor holde "krampaktig" på noe som er dødt, p.g.a. barn, hus, venner osv. Skal du ha det godt sammen med andre, må du ha det bra med deg sjøl! Det er en pine å leve sammen med noen du ikke er glad i, men selvsagt må en jo finne ut om det er "glør" igjen!

[trissie]

hvorfor holde "krampaktig" på noe som er dødt, p.g.a. barn, hus, venner osv. Skal du ha det godt sammen med andre, må du ha det bra med deg sjøl! Det er en pine å leve sammen med noen du ikke er glad i, men selvsagt må en jo finne ut om det er "glør" igjen!

Det er de bastante svarene her som forundrer meg veldig.

De som konkluderer i nesten hver eneste sak, fra de samme nickene, om at det er like greit og gjerne best å skille seg med en gang.

Jo før jo heller.

Hvorfor reagerer noen av oss på det?

Er det fordi vi har det så perfekt?

Jeg kan fortelle deg at jeg har vært i et forhold som var så dødt at jeg fant en annen. Jadda, og jeg var utro. Hele pakka.

Men jeg har også opplevd at den største hindringen var min egen holdning og noen venninner som hadde samme rådene å gi som det du gjør.

Når jeg endelig traff på noen som stilte meg noen andre spørsmål, fikk jeg oppleve hvordan jeg kunne skape både glør og ild igjen. Det er det du selv som må gjøre.

Jeg er ikke alene om å oppleve at det også gjør noe med den andre, og å oppdage at det var mitt syn på han som bestemte i hodet mitt hvordan han var.

Ei som skriver hit om et slikt problem, tror du hun er i stand til å se ting fra to sider, kanskje fra hans side?

Se seg selv slik han ser og opplever henne?

Så still noen spørsmål i stedet for å gi slike svar, så skal du se hva det gjør med deg selv.

Troverdigheten stiger kanskje noen hakk?

Den som svarer uten å stille motspørsmål i en slik sak, svarer utfra sin egen situasjon og følelse. Og da er du ikke i stand til å svare konstruktivt.

Hvis man derimot kommer med noen motspørsmål eller motforestillinger, viser man at det er evne til å utvikle seg.

Jeg sier ikke at man skal bli for en hver pris, men at det er bedre å prøve å tenke nytt på et tidligere tidspunkt. Kanskje det nytter?

For vi er mennesker, med en unik evne til å tenke alternativt og gjøre endringer. Hvis ikke kunne man kalt oss for dyr – med instinkter som er upåvirkelige.

Det komiske er at en del av de som svarer mest bastant henviser til div. og flere ex-erfaringer med slike forhold. !? Er det særlig troverdig at man da har hatt vilje til å lære av erfaringene?

Eller er det mest sannsynlig at motgang betyr dump og prøv noe nytt?

Mye tyder på det når det er den første og umiddelbare konklusjonen.

[Gjest Ugga Bugga]

Hvorfor vil du flytte fra mannen? Fordi du kjeder deg? Fordi det ikke er spennende nok for deg?