Ekteskap og jus

[Gjest Dragosteadintei]

Min kjæreste og jeg har planer om å gifte oss. Men det er en ting vi er så utrolig uenige om. Vi finner ikke ut hvordan vi skal ordne økonomien når vi er gifte.

Han tjener mye, jeg tjener lite. Jeg har ikke utsikter til å nå opp til halvparten av det han tjener noen gang. Vi har bodd sammen en stund, og har krangla en del om dette allerede. HAN mener memlig at siden han tjener mye mer enn meg bør det stå navnet hans på det vi skaffer oss sammen etter at vi har inngått ekteskapskontrakt. Jeg mener vi skal eie sammen alt vi skaffer mens vi er gift, uansett hvem som betaler på hva. HAN sier det er ikke rettferdig at jeg skal ha halvparten av det han får til siden han har bidratt med mer.

Vi er enige om hva som skal skje med det vi tar med oss inn. Da eier vi alt vi tar med oss inn. Om det skulle bli brudd, er det vel lurt om alt vi har inne i huset deles? Da slipper vi mas om ditt og mitt, tenker jeg, men han syns jo den meningen er grei å ha når man tjener minst og har fordel av det han tjener.

Æsj, kan noen hjelpe her inne?

[psst]

Jeg synes han høres ut som en stor egoist.

Det han snakker om her er særeie tror jeg.Det må opprettes en kontrakt på særeie, og hvem som skal ha særeie på huset, bilen innboet osv.

Den dagen det blir brudd, da står du der med ikke annet en det du hadde med deg inn i ekteskapet, og knapt nok det.

Jeg ville aldri ha gått med på at den ene parten skulle ha opprettet særeie. Jeg mener at gifter man seg så bør alt være felles, og ved evt. brudd, deles likt.

Det er nå mitt syn.

Kanskje det er andre her som har bedre greie på dette med særeie.

[Gjest egentlig enkelt]

Dere begge bør tenke på at det dere fjerner er motivasjon til å lykkes.

Innvolvering er stikkord.

Men løsningen kan være enkel.

Eks. du tjener 300.000 og han 600.000.

900 til sammen. Han 2/3 og du 1/3

Del alle utgifter uten å tneke på hvem som betaler hva.

i en bruddsituasjon deler dere du 1/3 og han 2/3.

[Gjest hos oss]

Det er veldig lurt at dere tar diskusjonen på forhånd! Problemstillingen er bakgrunn for mange problemer og brudd.

De to løsningene jeg kunne gått for, er enten at alle inntekter og utgifter er felles, uavhengig av hva en bidrar med. (alle inntekter og utiifter gpr inn og ut av samme konto).

Eller at en av de store investeringene (feks huslån) belastes 2/3 deler den ene og 1/3 den andre, (eller en annen brøk som passer), og at dette sier noe om hve en kan ta med seg ut (ved et brudd), og at alt annet går i en felles pott / konto og brukes uavhengig av hvem som har bidratt med pengene.

Den som tjener mest, må også bidra mest til de løpende utgiftene / forbruket, hvis ikke blir forholdet umulig (at den ene kan investere / tjene opp masse, og den andre må bruke hele sin inntekt til forbruk, for at de kan ha lik levestandard).

Når man gifter seg, må man se på seg selv som en form for økonomisk enhet, og ta høyde for at den ene skal kunne forsørge den andre, gjerne 100%, i perioder med arbeidsledighet, sykdom, studier, svangerskap, omsorgsoppgaver osv.

Mannen min og jeg setter begge lønningene (absolutt alt) inn på en konto, og har hvert vårt kort til denne, og bruker dette fritt.

Han tjener for tiden mye mer enn meg, og vil nok gjøre det store deler av livet. Men jeg har forsørget ham under hans studier, og også tatt ut mer permisjon / redusert karriereinnsatsen mer enn ham i forbindelse med at barna kom. jeg antar min lønning kan stige ganske betraktelig senere, vi har like lang utdannelse, men helt opp til hans nivå vil jeg nok ikke komme.

For meg ville det være utenkelig å gjøre dette på en annen måte, men jeg er oppvokst med en slik løsning (mamma og pappa hadde en felles konto hvor begge lønningene kom inn), og det var aldri et tema at noen eide mer enn den andre. Mannen min ønsker også denne løsningen, han ser den i et større perspektiv (hvor også investert tid til familie osv er med).

Andre vi kjenner har hver sin konto hvor de setter av like mye til hver hver mnd, til klær og "lommepenger", mens resten er felles, uavhengig av hva en bidrar med. Men det er kanskje vanlig i forhold hvor man periodevis tjener veldig godt, periodevis tar en doktorgrad og lever på et stipend som er lavt (eller stipendet er ferdig og en lever kun av ektefellens inntekt).

Når det gjelder jus, kan dere lese om det som omhandler forsørgerplikt, det er vel det som regulerer dise tingene i loven.

Det er viktig at det ikke er slik at den ene har råd til mye den andre ikke har råd til, eller blakker seg helt for å kunne bli med på.

Det er stor forskjell hvis en middag ute koster 1/40 del av månedsinntekten, eller 1/8 av månedsinntekten. Sistemann nyter kanskje ikke maten like mye, hvis det skal deles helt likt på kroner og øre..

mens føstemann føler han må kunne spise et godt måltid når han først tjener såpass godt. Og ektepar skal ikke være nødt til å invitere og spandere slike ting alltid, da blir forholdet skjevt.

[Gjest DenDuVeit]

Han høres umoden ut. Når et par gifter seg, så bør den ene ha en stor formue før h*n ber om særeie.

Verdier som bygges opp sammen i et ekteskap, bør deles likt ved brudd.

Hva med verdien av å stelle hus og barn?

[msna]

En sånn mann ville ikke jeg giftet meg med!

[Gjest GA]

Vi tenker helt motsatt. Han tjener mer enn meg, derfor betaler han inn mer til fellesting. Så har vi omtrent like mye igjen til våre egne ting.

Huset eier han 60% og jeg 40% av, men det er fordi det er arv fra hans familie.

Vi er samboere med 2 barn.

-tror nok man tenker litt annerledes etter at ungene begynner å komme, men det er fint at dere diskuterer sånt før dere gifter dere.

[Lillemus]

Gå ikke med på at han skal ha særeie på huset i alle fall! Jeg var veldig klar på det og det var eksmannen min også. Huset sto likt på oss begge to og vi betalte halvparten hver av huslånet. Da satt vi tilbake med ganske ulike summer etterpå, men han betalte mer av strøm, telefon, kom.utg. osv.

Blir det slutt mellom dere så står du uten noen som helst sikkerhet økonomisk!

[mil1365380270]

Du må eie en del av huset deres. Hvor stor del får dere finne ut av. Hvis han vil bo sammen med en som tjener mindre og ha barn med denne, kommer det til å koste ham penger.

Men det trenger ikke bety at alle pengene hans går i det store dragsuget. Han kan investere i noe eget ved siden av. En hytte, båt, verdipapirer, eller noe annet, hvis det føles bra for dere.

Når du tjener mye mindre, regner jeg med det er sånn at du bruker opp alle pengene dine, også må han spytte i resten, for at det skal gå rundt.

Det det handler om da, er at dine penger kun går til forbruk, hans går til forbruk og investeringer, som hus. Hvis han får det som han vil.

Han må ut med like mye penger uansett hvordan dere fordeler. Spørsmålet er hvor stor del av utgiftene hans som skal gå til forbruk, og hvor mye han får investert.

Eiendom har vist seg å være en bra investering på sikt. Men det kommer an på når man selger.

Sett opp et regnestykke. Sett at du f.eks. investerer en andel på 500.000,- Hvor mye tror dere de pengene vil være verdt om ett år, 5, eller 10, når dere tenker på hvordan dere tror boligmarkedet blir?

Hvis han tenker seg om, kan det hende han innser at den evt. avkastningen han kunne hatt på de pengene han har latt deg investere, ikke er så store at det er verdt å skape problemer mellom dere for.

[Gjest nyttig link]

Her står alt dere trenger å vite om felleseie og særeie. Det er ganske nøye regulert.

http://www.dep.no/bfd/norsk/publ/veiledninger/004005-990160/index-dok000-b-n-a.html

[cec5]

Jeg ville ikke akkurat blitt sjarmert i senk av en sånn gjerrigknark. Faktisk ville jeg vurdert hele forholdet.

Jeg mener ikke at den som tjener minst skal kunne knabbe med seg halve formuen til eksen ved et evt brudd. Men det finnes da viktigere ting enn penger.

Kanskje han heller bør finne seg en som tjener like mye, så slipper han å bekymre seg for at du kanskje "får noe" av han?!