Forskjell på generasjoner??

[Lillemus]

Nei, det er klart man skal hjelpe til når man kan. Jeg forstår meg bare ikke på folk som prioriterer seg selv framfor barna sine, og som går inn for å bruke opp det de måtte ha av penger før de dør. Meg, Meg, Meg...Er det ikke nærmest naturstridig å ikke sørge for sine barn og de kommende slekter?

Men om ungene sitter der med feite hus og biler og alt mulig da? Da er det jo f*** meg ikke rett at eldre ikke skal bruke ei krone på seg sjøl for at ungene skal få det!

[morsan]

Men om ungene sitter der med feite hus og biler og alt mulig da? Da er det jo f*** meg ikke rett at eldre ikke skal bruke ei krone på seg sjøl for at ungene skal få det!

Ikke sant? det kan ikke bare gis _ett_ svar på dette - det er helt situasjonsavhengig.

[Lillemus]

Ikke sant? det kan ikke bare gis _ett_ svar på dette - det er helt situasjonsavhengig.

Nemlig. Da jeg bodde sammen med eksen hadde vi det greit og romslig økonomisk og det kunne ikke falle meg inn å spørre om hjelp eller motta hjelp fra foreldrene mine. Nå stiller saken seg litt annerledes...

Stort sett går det rundt, men det hender jo innimellom at begge ungene trenger nytt da. Pappa og stemor kjøper jo selvfølgelig klær de også, men det bør jo komme fra begge sider, ikke bare fra dem, de vasser heller ikke i penger selv om de er to.

[Gjest sussilei]

Vi (altså mannen og jeg) sitter i alle fall atskillig bedre i det enne foreldrene våre gjorde på samme alder. Og det tror jeg jevnt over gjelder oss mellom 20 og 40.Det materielle nivået er helt sykt høyt, over hele linjen!

Det er ikke synd på oss! Vår generasjon har fått MYE "oppi henda" !!

[Gjest xyzz]

Enig! Min pappa sultet også under krigen. De bodde aldri 'fint', de hadde gammel bil og gamle møbler. Av eget valg mest. Men de hjalp oss barna. Noe som nesten var pinlig å ta imot, der vi satt med ny bil, nytt hus, eller på et av våre restaurantbesøk eller ferieturer.

Ønsket alltid at de skulle bruke pengene på seg selv, men kunne jo ikke være 'utakknemlig'. Faktisk så tror jeg ikke de ønsket et luksusforbruk heller. Det var liksom ikke dem.

Da antar jeg du har en god del eldre foreldre enn det jeg har :-)

[Gjest xyzz]

Det er vel ikke mulig å svare generelt på alle situasjoner som kan finnes - de fleste av oss snakker vel ut fra det kman selv kjenner til.

Har man sett minstepensjonister som spinker og sparer for å etterlate arv til velfødde, 50-årgamle barn?

Eller har man sett foreldre som har god råd, som arver sine foreldre, og klarer å bruke opp både det de arvet og alt sitt eget uten hjelpe barna sine?

heldigvis har ikke jeg opplevd noe av dette, men jeg ville ha sympati for at barna i disse eksemplene vil ha ulik oppfatning av hva som er "riktig".

"Har man sett minstepensjonister som spinker og sparer for å etterlate arv til velfødde, 50-årgamle barn?

Eller har man sett foreldre som har god råd, som arver sine foreldre, og klarer å bruke opp både det de arvet og alt sitt eget uten hjelpe barna sine?"

Det var vel egentlig dette som var poenget mitt! Mine foreldre er velfødde 50 åringer som arvet alt foreldrene hadde spinket og spart - Samtidig som de har god råd og bruker opp både dette og det de selv har uten å hjelpe barna sine som rett og slett ikke har det så fett!!

[Gjest bebba]

Foreldrene mine er rundt 70 år, og de har ikke fått alt. Vi er syv barn, og selvom de ikke bruker store summer på seg selv så kommer ikke min del av arven til å bety noe særlig. Min søsters svigerforeldre var eldre, og døde for noen få år siden. De var i slutten av åttiårene begge to og hadde ti barn. Min svogers del av arven ble til en sydentur for familien.

Jeg forstår ikke innlegget ditt. Hvor mye noen har arvet og kommer til å arve er høyest forskjellig. Du fremstår på meg som misunnelig på en generasjon som du mener har det godt. Jeg nærmer meg femti, og jeg har sagt til mine barn at de kommer ikke til å arve penger av meg. De får nøye seg med å ha arvet evnene og intelligensen fra meg. Det får de bruke for å komme seg videre i livet. For all del slik som jeg ser det så har de unge i dag det mye bedre enn jeg hadde det. Materielt så har de fleste det bra rundt meg. Og jeg synes mine barns generasjon krever mye av oss foreldregenerasjonen. Det som de har felles med Jesus Kristus er at de bor hjemme til de er tredve, og hvis de gjør noe så er det et mirakel.

[Gjest xyzz]

Vel... Min far har mye mer penger enn det jeg har når de faste utgiftene er betalt og jeg har to unger å forsørge i tillegg til meg selv! På 80% stilling.

Aldri et tilbud om hjelp, aldri et spørsmål om det er noe ungene trenger. En gang, en eneste gang, har jeg spurt om han kunne hjelpe meg økonomisk da begge ungene trengte nytt ullundertøy og den ene trengte ny regnbykse og greier. Med nød og neppe klarte jeg å få utav ham en femhundrings (rakk til ett sett ullundertøy til hver av dem + en bommulstrøye til hver) og da hadde han en martyrmine av en annen verden...

Kommer ikke til å be ham om hjelp flere ganger.

Vel, jeg føler nok at jeg er litt der, jeg og.. Bare det at jeg er for stolt til å direkte be om hjelp. Prøver å hinte, men det ser ikke ut til å hjelpe.

[Gjest xyzz]

Livet er da ikke "fair", og har aldri vært det heller.

Det er vel enhvers plikt å ordne seg slik at en klarer seg mest mulig på egenhånd.

Å basere seg på framtidig arv/støtte kan i beste fall være et lotteri - ting skjer, også for dem som liksom "sitter godt i det".

OM man skulle få noe "ekstra" eller "gratis" får man heller ta det som en bonus.

Det er jeg enig i, og jeg har alltid klart meg selv, jeg! Det er bare det at situasjonen kan forandre seg underveis i livet.

[Gjest xyzz]

Fram til jeg var 18 år ble jeg forsørget av mine foreldre, etter den tid har jeg klart meg selv. Det akter jeg å fortsette med til jeg dør. Hva mine foreldre velger å bruke sine penger på er deres valg. Om det en gang blir arv til meg er det hyggelig, men slett ikke nødvendig.

Jeg får nå uansett ikke en dritt med meg når jeg dør. Jeg håper mine foreldre har vett til å bruke penger på opplevelser i stedet for å sylte ned til arvinger som klarer seg.

Hva med å hjelpe arvinger som har det tøft, da?? Kunne du ha sittet med god samvittighet og brukt alle pengene og samtidig sett på at barna dine slet?

[Gjest xyzz]

Du har ikke noe som helst krav på arv etter dine foreldre. Du får det de har. Noen har ingenting, andre har mye.'

Herregud, hvor smålig går det an å være?

Jeg får håpe mine foreldre og svigerforeldre koser seg med flotte reiser, restaurantbesøk og ny bil så lenge de kan. Vi har det vi trenger! Skal de liksom spare for å gi oss noe som vi ikke engang trenger?

Skal en spare penger, så spar iallefall til barnebarna! Til utdannelse og førstegangsbolig.

Noe av poenget mitt var at min foreldregenerasjon er "disse velfødde 50-åringene".. som bruker opp det foreldrene spinket og sparte PLUSS det de selv har opparbeidet seg gjennom livet. Igjen sitter en yngre generasjon med kjempehøye boligutgifter som kanskje sliter med å få det til å gå rundt.

Jeg unner mine foreldre å ha det godt jeg, men det hadde kanskje vært hyggelig om de hadde unnet meg det samme?

[Gjest rutangis netu]

Noe av poenget mitt var at min foreldregenerasjon er "disse velfødde 50-åringene".. som bruker opp det foreldrene spinket og sparte PLUSS det de selv har opparbeidet seg gjennom livet. Igjen sitter en yngre generasjon med kjempehøye boligutgifter som kanskje sliter med å få det til å gå rundt.

Jeg unner mine foreldre å ha det godt jeg, men det hadde kanskje vært hyggelig om de hadde unnet meg det samme?

Hvis foreldrene er 50 år, så skal de jo leve i kanskje 30-40 år til, så de kan jo ikke gi bort alt til deg! Kanskje de kjenner deg, og vet at hvis DE trenger deg om 30 år, så hjelper ikke DU?

[den opprinnelige m&m]

Det man selv har jobbet opp og spinket og spart synes jeg man skal unne seg. Men om man har arvet en gård, en bedrift eller annen fast eiendom fra generasjonene før seg så synes jeg man bør ha såpass respekt for det arbeidet generasjonene før gjorde - og prøver å la det gå videre til nye generasjoner. Men det betyr ikke at en pensjonist skal leve sparsommelig mens 40-årige barn har det fett.

En mann i familien hadde arvet en gård som foreldrene hans hadde forsaket mye for å gi ham. Så belåner han den til pipa, gidder ikke å jobbe og det er ingenting igjen til arvingene når han dør. Det synes jeg var galt.

Selv vil jeg nok føle et ansvar for å hjelpe barna mine hvis de trenger det. Jeg ville ikke hatt samvittighet til å leve luksusliv mens ungene mine slet for å få endene til å møtes.

[fyrlykt]

Hva med å hjelpe arvinger som har det tøft, da?? Kunne du ha sittet med god samvittighet og brukt alle pengene og samtidig sett på at barna dine slet?

Det kommer an på om årsaken til at de sliter. Er det fordi de er bortskjemt, lat og giddaløs kan de slite.

Jeg mener terskelen for å be om hjelp hos foreldre etter at vi er blitt voksen skal være høy.

[tonie]

Men om ungene sitter der med feite hus og biler og alt mulig da? Da er det jo f*** meg ikke rett at eldre ikke skal bruke ei krone på seg sjøl for at ungene skal få det!

Nå trodde jeg vi snakket om de som sitter med nedbetalte lån og god råd, og som blåser bort arven _deres_ foreldre har skrapt sammen ved spinking og sparing i løpet et langt liv, på luksus og tull. De som ikke har mer enn de trenger er en annen historie. Jeg mener ikke at noen skal sitte og suge på labben for at barna deres skal få noe å arve, men jeg stusser når jeg hører om folk som gladelig arver sine gamle foreldre, men som til tross for god råd fra før brenner av arven på seg selv og ikke etterlater noe _sine_ barn igjen.

[Gjest xyzz]

Hvis foreldrene er 50 år, så skal de jo leve i kanskje 30-40 år til, så de kan jo ikke gi bort alt til deg! Kanskje de kjenner deg, og vet at hvis DE trenger deg om 30 år, så hjelper ikke DU?

Jeg ville selfølgelig hjelpe mine foreldre!

[Gjest xyzz]

Det kommer an på om årsaken til at de sliter. Er det fordi de er bortskjemt, lat og giddaløs kan de slite.

Jeg mener terskelen for å be om hjelp hos foreldre etter at vi er blitt voksen skal være høy.

Det er jeg enig i, og jeg ville ikke bedt om hjelp selv.

[Gjest xyzz]

Nå trodde jeg vi snakket om de som sitter med nedbetalte lån og god råd, og som blåser bort arven _deres_ foreldre har skrapt sammen ved spinking og sparing i løpet et langt liv, på luksus og tull. De som ikke har mer enn de trenger er en annen historie. Jeg mener ikke at noen skal sitte og suge på labben for at barna deres skal få noe å arve, men jeg stusser når jeg hører om folk som gladelig arver sine gamle foreldre, men som til tross for god råd fra før brenner av arven på seg selv og ikke etterlater noe _sine_ barn igjen.

Det var akkurat dette jeg mente da jeg startet tråden!

[flisa]

Foreldrene mine er rundt 70 år, og de har ikke fått alt. Vi er syv barn, og selvom de ikke bruker store summer på seg selv så kommer ikke min del av arven til å bety noe særlig. Min søsters svigerforeldre var eldre, og døde for noen få år siden. De var i slutten av åttiårene begge to og hadde ti barn. Min svogers del av arven ble til en sydentur for familien.

Jeg forstår ikke innlegget ditt. Hvor mye noen har arvet og kommer til å arve er høyest forskjellig. Du fremstår på meg som misunnelig på en generasjon som du mener har det godt. Jeg nærmer meg femti, og jeg har sagt til mine barn at de kommer ikke til å arve penger av meg. De får nøye seg med å ha arvet evnene og intelligensen fra meg. Det får de bruke for å komme seg videre i livet. For all del slik som jeg ser det så har de unge i dag det mye bedre enn jeg hadde det. Materielt så har de fleste det bra rundt meg. Og jeg synes mine barns generasjon krever mye av oss foreldregenerasjonen. Det som de har felles med Jesus Kristus er at de bor hjemme til de er tredve, og hvis de gjør noe så er det et mirakel.

*LOL* så sant som det er sagt!

[flisa]

Da antar jeg du har en god del eldre foreldre enn det jeg har :-)

MIn far er 62