Et barns sinne, pga et bråkete samliv.

[Gjest Ulykkelig]

Jeg undersøkte, men fant vel egentlig ikke noe forum for å kunne diskutere barn i. Jeg fant for gravide, og for barnemedisin, men ikke om barn generelt. Regner med jeg derforkan slå spørsmålet under samliv, siden barnet er en del av meg og min samboers samliv.

Da vårt barn var bare 1/2 år skilte vi lag. Min samboer gjennom lang tid tok intet ansvar, og hjalp overhodet ikke til. Dessuten har faren et utrolig sinne, og er uhyre sjalu. Barnet var veldig gammelt for det overhodet lærte å si pappa, nettopp pga dårlig oppfølging. Da jeg reiste, hadde imidlertid faren kontakt annenhver helg, og mer enn så, og det virket som han tok seg godt av barnet, for første gang. (Dog bodde hos sine foreldre, og fikk nok hjelp.)

Nå er barnet to år, og vi har for noen mnd siden flyttet sammen igjen. De siste ukene har derimot vår lille skatt endret adferd. Barnet har alltid vært blid, og strålende fornøyd. Alltid så lett å ha med å gjøre, alltid vært flink, forut, og lystig.

Nå er barnet blitt tverr og sur.

Jeg og barnefaren kjegler vel ganske mye. Sinnet har han enda ikke lagt fra seg, noe som fører til krangel, og surhet. Barnet vil sjeldens ha nærkontakt med far mer, og blir sint om far holder om meg. Den lille engelen er blitt tverr og sint, da særlig mot sin far, og kan både slå og rope stygge ting til han. Det virker som barnet vil forsøke å holde seg på MIN side, og hele tiden "hjelpe meg."

Alt blir jo helt feil i dette løp. Selv ville jeg vel egentlig alltid bryte, for selv om faren nå forsøker hjelpe til, så er han enda fryktelig mistenksom, sint, og delvis voldelig. Han truer, og bruker de uhyggeligste ord mot meg.

Har barnet bare en trassalder, som barn har når dem er to? Eller har barnet endret adferd etter at mor og far flyttet sammen igjen? PGA vårt daglige bråk, mener jeg.

Jeg er lei bråket jeg og, og har jo foreslått å bryte igjen, noe faren mener tar livet av ham.

Men kan dette være godt for barnet? Barnet har jo endret sinn så grasalt, og er skremmende trist og ulykkelig til tider ...

[Jane]

Vi har jo foreldreforumet da. :-)

[silje]

Du har nok kommet i en tøff situasjon både for deg selv og barnet.

-Ut fra det du forteller synes jeg det virker som barnet er utrygt pga foreldrenes forhold. -Nå er jo ikke jeg noen ekspert akkurat, men det er vel helt klart at barnet fanger opp stemningen, og om det kanskje ikke skjønner hva dere krangler om så skjønner det iallefall at dere er uvenner.

-Hvis barnet har sett at faren har slått deg, eller vært slem mot deg, er det jo ikke noe rart at det holder seg til deg. -Barnet kan ha følelsen av at pappa er slem, og vil derfor ikke være hos ham. Samtidig som det vil hjelpe og beskytte deg mot ham. -Er faren ustabil, så vil jo barnet merke dette og holde seg unna. -Dessuten vil barnet kanskje være redd for at faren skal være slem med deg om han holder rundt deg. -Det er vanskelig for et barn å skjønne alt som foregår, og de er utrolig lojale mot foreldrene, og i ditt tilfelle der det er du som har hatt ansvaret det aller meste av tiden, vil det være du som betyr mest for barnet.

-Jeg synes det høres ut som situasjonen er uholdbar for deg og spesiellt for barnet. -Tilgi meg hvis jeg bommer i forhold til ditt tilfelle, men det å leve i en slik situasjon er det som kalles omsorgssvikt blandt fagfolk. Omsorgssvikt er jo ikke bare det å fysisk mishandle et barn, men det psykiske. -Det tror jeg ikke du vil for ditt barn. -Det høres ihvertfall ikke slik ut.

-Jeg skjønner at du er bekymret for barnet, og at du vil det beste for barnet ditt, så nå er du nødt til å gjøre noe! -Hvis du ikke klarer å gå fra mannen, så må du iallefall søke hjelp. -Du sier at han tok seg godt av barnet mens dere ikke var sammen, da kan det antageligvis være kombinasjonen av dere to som lager problemer. -Men jeg synes at faren uansett bør få hjelp til å takle sinnet sitt, uavhengig av om dere er sammen eller ikke. -Satt på spissen er det like skadelig for barnet å se faren være voldelig mot mor, som å se faren være voldelig mot en annen samboer. -Det vil lære barnet at slike ting er vanlige i et forhold, og det vil slå ut senere i livet når det begynner å innlede forhold til kjærester. -Slike ting går ofte i arv, det vet jeg av erfaring, -men han kan selvfølgelig endre seg til det bedre. Det vet jeg også av erfaring. -Det er vel egentlig et spørsmål om du vil bruke den tiden som det tar å jobbe med sakene og få hjelp, når barnet allerede lider.

-Det er mulig at samboeren din har tatt med seg voldeligheten fra sine foreldre og sin oppvekst, og da er det ikke sikkert at det er så lett å få ham til å forstå at det virkelig er et problem, og at det er skadelig for barnet å oppleve foreldrene slik. -Og selv om han skjønner det, så er veien derifra og til å motta hjelp mange ganger lang. -Han synes kanskje det er flaut å reagere slik, og vil "iallefall ikke gå til psykologer og tredjepersoner som ikke vet noe om situasjonen."

-Egentlig vil jeg foreslå at du går fra ham, til det beste for alle parter. -Hvis du er usikker på om barnet har det godt under samværet med faren, så kan du prøve å få til at det er en tredjeperson tilstedet under samværet, og/eller at han må få hjelp før han får ha barnet. -Det psykiske som barnet går gjennom er mange ganger verre enn det fysiske.

-Jeg håper jeg ikke har vært for skarp eller ekkel med deg, som sagt, -jeg er ikke noen ekspert, og jeg skjønner at du har det tøft og at du vil det beste for barnet ditt. -Det er mange ganger vanskelig å skulle ta avgjørelser som får betydning for et annet menneske, og å vurdere hva som er best for noen andre enn en selv. -Men jeg synes du må gjøre noe nå!

Jeg håper du får ordnet opp i sakene. (-Og at jeg nå har feilbedømt situasjonen fullstendig, -at det bare er toårs-trass.....)

-Lykke til da! -Fortell hvordan det går med deg da!

)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "ulykkelig"!

Det er ikke lett å svare deg tydelig ut fra bare et brev.

Men slik du forklarer barnets reaksjoner og hvordan dere to foreldre har det sammen, høres det ikke bra ut hverken for barnet eller for deg.

Små barn er mottakelige for voksnes negative sinnsstemninger. Når dere som barnets trygghetspersoner forandrer atferd og blir høystemte, kranglete og sinte, kan det skape utrygghet og redsel hos barnet. Forskjellen er at hos barn virker det ofte sterkere. Når bråket hos de voksne varer ved, blir virkningen større. Det er ikke umulig at barnet deres gråter og velger far vekk pga spetakkelet barnet omgis av.

Jeg vil råde deg til å kontakte helsesøster for mer samtale og råd.

Dersom ikke forholdet mellom dere voksne endrer seg, blir det vel også et spørsmål om du bør overveie å etablere deg vekk fra din partner?

[Gjest Ulykkelig]

Du har nok kommet i en tøff situasjon både for deg selv og barnet.

-Ut fra det du forteller synes jeg det virker som barnet er utrygt pga foreldrenes forhold. -Nå er jo ikke jeg noen ekspert akkurat, men det er vel helt klart at barnet fanger opp stemningen, og om det kanskje ikke skjønner hva dere krangler om så skjønner det iallefall at dere er uvenner.

-Hvis barnet har sett at faren har slått deg, eller vært slem mot deg, er det jo ikke noe rart at det holder seg til deg. -Barnet kan ha følelsen av at pappa er slem, og vil derfor ikke være hos ham. Samtidig som det vil hjelpe og beskytte deg mot ham. -Er faren ustabil, så vil jo barnet merke dette og holde seg unna. -Dessuten vil barnet kanskje være redd for at faren skal være slem med deg om han holder rundt deg. -Det er vanskelig for et barn å skjønne alt som foregår, og de er utrolig lojale mot foreldrene, og i ditt tilfelle der det er du som har hatt ansvaret det aller meste av tiden, vil det være du som betyr mest for barnet.

-Jeg synes det høres ut som situasjonen er uholdbar for deg og spesiellt for barnet. -Tilgi meg hvis jeg bommer i forhold til ditt tilfelle, men det å leve i en slik situasjon er det som kalles omsorgssvikt blandt fagfolk. Omsorgssvikt er jo ikke bare det å fysisk mishandle et barn, men det psykiske. -Det tror jeg ikke du vil for ditt barn. -Det høres ihvertfall ikke slik ut.

-Jeg skjønner at du er bekymret for barnet, og at du vil det beste for barnet ditt, så nå er du nødt til å gjøre noe! -Hvis du ikke klarer å gå fra mannen, så må du iallefall søke hjelp. -Du sier at han tok seg godt av barnet mens dere ikke var sammen, da kan det antageligvis være kombinasjonen av dere to som lager problemer. -Men jeg synes at faren uansett bør få hjelp til å takle sinnet sitt, uavhengig av om dere er sammen eller ikke. -Satt på spissen er det like skadelig for barnet å se faren være voldelig mot mor, som å se faren være voldelig mot en annen samboer. -Det vil lære barnet at slike ting er vanlige i et forhold, og det vil slå ut senere i livet når det begynner å innlede forhold til kjærester. -Slike ting går ofte i arv, det vet jeg av erfaring, -men han kan selvfølgelig endre seg til det bedre. Det vet jeg også av erfaring. -Det er vel egentlig et spørsmål om du vil bruke den tiden som det tar å jobbe med sakene og få hjelp, når barnet allerede lider.

-Det er mulig at samboeren din har tatt med seg voldeligheten fra sine foreldre og sin oppvekst, og da er det ikke sikkert at det er så lett å få ham til å forstå at det virkelig er et problem, og at det er skadelig for barnet å oppleve foreldrene slik. -Og selv om han skjønner det, så er veien derifra og til å motta hjelp mange ganger lang. -Han synes kanskje det er flaut å reagere slik, og vil "iallefall ikke gå til psykologer og tredjepersoner som ikke vet noe om situasjonen."

-Egentlig vil jeg foreslå at du går fra ham, til det beste for alle parter. -Hvis du er usikker på om barnet har det godt under samværet med faren, så kan du prøve å få til at det er en tredjeperson tilstedet under samværet, og/eller at han må få hjelp før han får ha barnet. -Det psykiske som barnet går gjennom er mange ganger verre enn det fysiske.

-Jeg håper jeg ikke har vært for skarp eller ekkel med deg, som sagt, -jeg er ikke noen ekspert, og jeg skjønner at du har det tøft og at du vil det beste for barnet ditt. -Det er mange ganger vanskelig å skulle ta avgjørelser som får betydning for et annet menneske, og å vurdere hva som er best for noen andre enn en selv. -Men jeg synes du må gjøre noe nå!

Jeg håper du får ordnet opp i sakene. (-Og at jeg nå har feilbedømt situasjonen fullstendig, -at det bare er toårs-trass.....)

-Lykke til da! -Fortell hvordan det går med deg da!

)

Jeg lengter vel ofte, egentlig, til friheten igjen. Jeg trives ikke i dette forholdet, sånn stort sett, pga hans stadig skiftende sinne.

Du sier at det kan være vanskelig for han å endre seg OM han har vokst opp i et lignende hjem, og det er kanskje nettopp der feilen ligger. I hans barndomshjem stelte mor med barna, og mor holder enda kjeft når far skal fortelle. Jeg tror aldri hans far har vært fysisk voldelig, men også han har et utrolig sinne, og moren er vel egentlig underkuet, der hun går, og tier.

Selv ser han ingen feil. Alt er min egen feil. Men flytte vil han ikke, for han holdt på å ta selvmord mang en gang forrige gang. (Mest for å skremme, tror jeg, etter som det kun gjaldt trusler...) ENDA en gang vil han ikke klare det, sier han.

Han har aldri slått meg. Det er ikke sånn brutal adferd. Men han er uhyre dominerende, sjalu og lettirritabel, og kan godt dytte til meg, evt holde meg hardt fast under kjeft.

Jeg ville aldri ha diskutert noen tredjeperson med i bildet om det blir slutt igjen. Da vi var fra hverandre, tok han godt av barnet, selv om mor hans hjalp meget til. Barnet var lykkelig da, med oss begge, og gledet seg til å treffe sin far.

Det virker som det kanskje ligger et kvinnehat i samboeren min. Han kan av og til komme med bemerkninger at egentlig er vi alle horer, og han driver mye med spionering, og snoking. Han er FRYKTELIG sjalu, og da det var slutt, drev han og luret utfor huset, osv.

Med barnet er han jo SNILL; men jeg tror barnet LIDER når vi bor sammen, fordi barnet hver dag må høre far kritisere mammaen, kalle henne ting, og slamre med dører i sinne. Rope og skrike...

Det er ikke lett dette. Egentlig vil jeg vel helst tro han har (en mild) form for psykopati i seg. Han skal hele tiden dominere, bestemme, og jeg må alltid forhøre meg med ham før jeg skal noe.

Men så knekker han sammen da, for den minste ting, om det er spill, eller ikke, får jeg ikke til å finne ut. Men han kommer med gaver, angrer, og er frykelig kosete.

Så vrir sinnet plutselig til igjen, fordi jeg f.eks ikke orker dusje når han skal dusje, og da er helvetet løst igjen...

Uff, alt gjør meg,

[silje]

Jeg lengter vel ofte, egentlig, til friheten igjen. Jeg trives ikke i dette forholdet, sånn stort sett, pga hans stadig skiftende sinne.

Du sier at det kan være vanskelig for han å endre seg OM han har vokst opp i et lignende hjem, og det er kanskje nettopp der feilen ligger. I hans barndomshjem stelte mor med barna, og mor holder enda kjeft når far skal fortelle. Jeg tror aldri hans far har vært fysisk voldelig, men også han har et utrolig sinne, og moren er vel egentlig underkuet, der hun går, og tier.

Selv ser han ingen feil. Alt er min egen feil. Men flytte vil han ikke, for han holdt på å ta selvmord mang en gang forrige gang. (Mest for å skremme, tror jeg, etter som det kun gjaldt trusler...) ENDA en gang vil han ikke klare det, sier han.

Han har aldri slått meg. Det er ikke sånn brutal adferd. Men han er uhyre dominerende, sjalu og lettirritabel, og kan godt dytte til meg, evt holde meg hardt fast under kjeft.

Jeg ville aldri ha diskutert noen tredjeperson med i bildet om det blir slutt igjen. Da vi var fra hverandre, tok han godt av barnet, selv om mor hans hjalp meget til. Barnet var lykkelig da, med oss begge, og gledet seg til å treffe sin far.

Det virker som det kanskje ligger et kvinnehat i samboeren min. Han kan av og til komme med bemerkninger at egentlig er vi alle horer, og han driver mye med spionering, og snoking. Han er FRYKTELIG sjalu, og da det var slutt, drev han og luret utfor huset, osv.

Med barnet er han jo SNILL; men jeg tror barnet LIDER når vi bor sammen, fordi barnet hver dag må høre far kritisere mammaen, kalle henne ting, og slamre med dører i sinne. Rope og skrike...

Det er ikke lett dette. Egentlig vil jeg vel helst tro han har (en mild) form for psykopati i seg. Han skal hele tiden dominere, bestemme, og jeg må alltid forhøre meg med ham før jeg skal noe.

Men så knekker han sammen da, for den minste ting, om det er spill, eller ikke, får jeg ikke til å finne ut. Men han kommer med gaver, angrer, og er frykelig kosete.

Så vrir sinnet plutselig til igjen, fordi jeg f.eks ikke orker dusje når han skal dusje, og da er helvetet løst igjen...

Uff, alt gjør meg,

Hei Ulykkelig!

-Det var hvertfall godt å høre at det ikke var riktig så alorlig som jeg først trodde. )

-Men jeg synes uansett at du skal ta affære før det blir for sent. -Det er vanskelig å leve med noen som skal være sjef, og bestemme og manipulere deg. -For det er det som er enden på visa. -Du blir bekymret for ungen, og vil at ungen skal se minst mulig av kranglinga, og føyer mannen din ganske langt. -Om ikke du har kommet dit ennå, -så er sannsynligheten ganske stor for at du kommer dit hvis du ikke gjør noe.

-Jeg synes du skal tenke gjennom tingene, og vurdere nøye hvordan du vil at livet ditt og barnets skal være. -Og gjennomføre det!

Går du nå, og så blir sammen med mannen en gang til senere vil alt bli mye vanskeligere. -Da vil han nok tro at han kan gjøre som han vil fordi du likevel kommer tilbake til ham.

-Lykke til videre! -Jeg håper det ordner seg for deg og barnet!

)