Når partneren er blitt(?) kjedelig

[Gjest tenker på det]

Hva gjør jeg når partneren er kjedelig? Prøver å gjøre meg selv mer interessant, eller kritiserer jeg han? Skjønner jo at det ikke hjelper, men bør jeg si ifra om at han bør gjøre noe?

Hadde det ikke vært for at vi er gift, hadde jeg ikke giddet å bli så veldig mye lengre i dette forholdet, hvis det hadde vært slik hele tiden.

Den siste tiden har han nemlig vært så kjedelig at jeg tror jeg holder på å gå på veggene..! Han er student, i likhet med meg, men har vinterferie eller noe, for tiden, og bruker hele (dette er ikke tull engang) dagene på å sitte på dataen og lese litt nyheter, spille spill osv.. Han sitter der når jeg står opp (han står opp litt før meg, dusjer og setter seg på dataen), og han sitter der til vi legger oss. Jeg blir naturligvis også sittende endel på dataen, (vi har to, fordi før byttet vi på å sitte, og hvis vi skulle sitte en halvtime hver, ville det blitt en time, i stedet for en halvtime..). Nå sitter vi her i timesvis og snakker knapt sammen, og kjeder oss, jeg gjør i alle fall. Jeg vil egentlig ut og finne på noe, i naturen, men han er ikke et "naturmenneske".. Jeg savner et menneske som er mer spennende enn som så.. Dette har pågått over flere uker nå, men jeg kan liksom ikke klage på han, for jeg sitter jo her selv (i mangel på noe bedre å finne på..)

Jeg sa til han en gang at hadde han behandlet meg slik/vært slik/oppført seg slik når vi ble sammen, hadde jeg aldri kommet til å blitt sammen med han. Jeg finner ingenting av det han gjør attraktivt. Han sitter der og leser og gjør sitt, og innimellom tar vi oss røykepauser.

Vi kan snakke godt sammen; ha en god samtale og gjøre gøye ting sammen, men det har vi liksom "sluttet med", av en eller annen grunn. Jeg har et inderlig ønske om at han skal rive seg vekk fra skjermen, og SE meg, se at jeg trenger litt mer oppmerksomhet enn det jeg får.

Men jeg kan ikke skryte av å være så sabla interessant selv; jeg har en stor hobby som bryr han døyten, og som jeg bruker mye tid på. Den visste han om lenge før han fridde, men han innbilte seg kanskje at jeg ikke brukte såå mye tid på den. Noen dager kan jeg bruke flere timer, andre dager, bare en liten stund. Han kan bli med, og synes det er helt greit av og til. Men jeg prøver så godt jeg kan å respektere når han sier at han ikke gidder. Men da sitter han bare på dataen, og det er ingenting som tenner meg mindre enn det.. Selv kommer han sjelden med forslag til hva vi skal gjøre, og han har ingen hobbyer som jeg kan bli med på.

Har noen noen synspunkter på dette? Jeg begynner å bli temmelig lei av å ikke gjøre noe, og å aldri få noe oppmerksomhet på oss som par.

Vi går til rådgiver, og vi kan ha det veldig morsomt sammen. Vi har en god humor sammen, en veldig internhumor, men vi ler av den i alle fall..

Nå må jeg avslutte; dette ble aaalt for langt..

[Gjest nei og neo]

Altså folk som ikke gjør annet på fritida enn å sitte ved dataen er vel kjedelige, punktum.

[Gjest villt!]

Dere sitter altså på hver sin data i samme rom... Hva med å begynne en liten nettflørt med fyren??! Man har ikke mer morro enn man lager sjæl! kanskje han får opp gluggene litt!

[skorpionfisken]

Si til ham at du vil ha mer ut av livet enn å sitte på stua og trykke på PC.

Spør om han vil være med på livet, eller om han vil være nerd.

Om han ikke vil være med på livet, så si at du har bare ett liv, du vil endre på kjedsomheten.

Så har du det moro på din måte. Hvis du kan kombinere det med ekteskapet er jo det fint. Men kan du det ikke, så hadde han sjansen til å være med. Vil han ikke så er det vel ikke noe å satse videre på?

Hviss det er sånn at du innerst inne vil noe annet så gjør det. Tida går, og såvidt man vet har man bare ett liv å gjøre på.

[Babette]

Dette høres veldig ensomt og trist ut. Har dere vært sammen lenge?

[psst]

Bli enig om en datafri uke. Det virker på meg som om han er blitt avhengig av data. Er han ikke kurert etter en uke kan dere øke det til 14 dager.Det er viktig at dere begge to holder dere unna dataen, ikke bare han.

[ariadne]

Du kan

- starte å leve selv, og forsøke å lokke ham med etterhvert

- foreslå grenser på databruk, evt "vannvogna"

- foreslå parterapi

- foreslå egenterapi for ham, dersom du tror han kan være deprimert

[Sofline]

Dette høres veldig ensomt og trist ut. Har dere vært sammen lenge?

De er gift..

[Babette]

De er gift..

Det vet jeg vel, det skrev hun jo. Men jeg lurte på om de har vært sammen lenge.

[Gjest tenker på det]

Du kan

- starte å leve selv, og forsøke å lokke ham med etterhvert

- foreslå grenser på databruk, evt "vannvogna"

- foreslå parterapi

- foreslå egenterapi for ham, dersom du tror han kan være deprimert

Vi går allerede i parterapi, jeg tror ikke han er deprimert; han er ikke typen til det..

Jeg derimot, er det.. har vært mye deprimert, og da jeg ble sammen med han, kom jeg meg ut av det, og etter det har jeg ikke vært deprimert. Av og til kjenner jeg på at det er så lite som skal til før jeg bikker over, men så kommer det seg igjen.

Tiltakslysten er ikke så stor. Noen dager er bedre enn andre, og jeg merker at jeg liker livet mye bedre når jeg får gjort ting. Jeg blir til en råtten potetsekk av å sitte inne i leiligheten hele dagen, og det resulterer jo ikke akkurat i sex..

[Gjest tenker på det]

Det vet jeg vel, det skrev hun jo. Men jeg lurte på om de har vært sammen lenge.

Vi har vært sammen i ca tre år.. Gift i ett og et halvt. De sier jo at de første årene i et ekteskap er de verste, så jeg håper jo det bedrer seg.

Jeg har tro på oss, jeg tror det skal være oss, og har en vilje til å jobbe, men denne hersens hverdagen er så kjip.

Jeg tenker av og til at hvis vi hadde møttes nå, og jeg hadde blitt kjent med han slik han er nå, så hadde vi ikke blitt sammen. Hadde vi vært samboere/kjærester, hadde jeg sikkert flyttet ut til sommeren, hvis det ikke hadde bedret seg. Men siden vi er gift, og det er en grunn til at vi gjorde det, er jeg villig til å jobbe mye mer for oss.

Jeg har forståelse for at man ikke kan få alt av en person; det er en grunn til at man trenger venner i tillegg til partneren; en venninne gir meg noe annet enn hva mannen min gjør, og slik skal det være. Men når jeg føler at jeg ikke får noe som helst nesten, så svinner følelsene gradvis hen..

Jeg har venninner som jeg er med, fordi jeg trenger noen å dele ting med, finne på noe med, og ha det gøy med. Jeg har en kjæreste/er i et parforhold, fordi jeg forventer at dette forholdet gir meg noe som ingen andre kan gi meg. Jeg forventer at han er den eneste sexpartneren min, og at han er den som jeg skal "være romantisk med", og at vi skal bo sammen. Jeg forventer ikke det samme av en venninne, for eksempel. Jeg tror man innleder og opprettholder et forhold for å få noe ut av det. Og for å gi; når man gir, føler man at man er verdt noe, men det må være en balanse et sted. Man kan ikke gi og gi, eller få og få. Derfor lurer jeg på hva som er i det nå, for min del.

Jeg er egentlig en person som liker fart og spenning, liker adrenalin, og naturopplevelser. Vi har snakket masse om at vi er forskjellige, men at vi er like. Vi har de samme verdiene, vi krangler sjeldent om "store" ting, som barneoppdragelse (når vi diskuterer hvordan vi ville gjort ting- har ikke barn enda), og vi har ofte gode samtaler. Men vi har stagnert i det å flørte, å kurtisere (er det det det heter?) hverandre.. Jeg tror at hvis vi hadde behandlet hverandre slik vi gjorde når vi ble sammen, men med det kjennskapet vi nå har til hverandre, så hadde forholdet vårt vært tålig bra. Jeg tror vi hadde hatt det veldig bra sammen, men vi gjør ikke slikt mer; vi flørter ikke mer, vi overrasker ikke hverandre mer, vi gjør sjelden noe spesielt for hverandre. Og hvis en av oss disker opp med en romantisk middag, blir vi bare sittende å se på en film likevel, helt til vi er så trøtte at vi ikke gidde å ha sex, noe vi ville hatt før. For det er ikke til å stikke under en stol at sexen har dabbet av. Før hadde vi sex hver dag vi møttes, og det var god sex; vi er "flink" å ha sex. Vi tilfredsstiller hverandre, og vi er veldig samkjørt. Vi kommer nesten alltid samtidig (ikke at det er så viktig, men vi har liksom "alltid" gjort det..) Jeg er fornøyd med sexen, når vi først har sex. Det er veldig deilig, og etter hver gang, lurer vi på hvorfor vi ikke har sex oftere.. Men det finnes jo alltid en unnskyldning; vi er trøtt/syk/sliten/ikke dusjet/skal tidlig opp/har ikke tid osv..

[Babette]

Vi har vært sammen i ca tre år.. Gift i ett og et halvt. De sier jo at de første årene i et ekteskap er de verste, så jeg håper jo det bedrer seg.

Jeg har tro på oss, jeg tror det skal være oss, og har en vilje til å jobbe, men denne hersens hverdagen er så kjip.

Jeg tenker av og til at hvis vi hadde møttes nå, og jeg hadde blitt kjent med han slik han er nå, så hadde vi ikke blitt sammen. Hadde vi vært samboere/kjærester, hadde jeg sikkert flyttet ut til sommeren, hvis det ikke hadde bedret seg. Men siden vi er gift, og det er en grunn til at vi gjorde det, er jeg villig til å jobbe mye mer for oss.

Jeg har forståelse for at man ikke kan få alt av en person; det er en grunn til at man trenger venner i tillegg til partneren; en venninne gir meg noe annet enn hva mannen min gjør, og slik skal det være. Men når jeg føler at jeg ikke får noe som helst nesten, så svinner følelsene gradvis hen..

Jeg har venninner som jeg er med, fordi jeg trenger noen å dele ting med, finne på noe med, og ha det gøy med. Jeg har en kjæreste/er i et parforhold, fordi jeg forventer at dette forholdet gir meg noe som ingen andre kan gi meg. Jeg forventer at han er den eneste sexpartneren min, og at han er den som jeg skal "være romantisk med", og at vi skal bo sammen. Jeg forventer ikke det samme av en venninne, for eksempel. Jeg tror man innleder og opprettholder et forhold for å få noe ut av det. Og for å gi; når man gir, føler man at man er verdt noe, men det må være en balanse et sted. Man kan ikke gi og gi, eller få og få. Derfor lurer jeg på hva som er i det nå, for min del.

Jeg er egentlig en person som liker fart og spenning, liker adrenalin, og naturopplevelser. Vi har snakket masse om at vi er forskjellige, men at vi er like. Vi har de samme verdiene, vi krangler sjeldent om "store" ting, som barneoppdragelse (når vi diskuterer hvordan vi ville gjort ting- har ikke barn enda), og vi har ofte gode samtaler. Men vi har stagnert i det å flørte, å kurtisere (er det det det heter?) hverandre.. Jeg tror at hvis vi hadde behandlet hverandre slik vi gjorde når vi ble sammen, men med det kjennskapet vi nå har til hverandre, så hadde forholdet vårt vært tålig bra. Jeg tror vi hadde hatt det veldig bra sammen, men vi gjør ikke slikt mer; vi flørter ikke mer, vi overrasker ikke hverandre mer, vi gjør sjelden noe spesielt for hverandre. Og hvis en av oss disker opp med en romantisk middag, blir vi bare sittende å se på en film likevel, helt til vi er så trøtte at vi ikke gidde å ha sex, noe vi ville hatt før. For det er ikke til å stikke under en stol at sexen har dabbet av. Før hadde vi sex hver dag vi møttes, og det var god sex; vi er "flink" å ha sex. Vi tilfredsstiller hverandre, og vi er veldig samkjørt. Vi kommer nesten alltid samtidig (ikke at det er så viktig, men vi har liksom "alltid" gjort det..) Jeg er fornøyd med sexen, når vi først har sex. Det er veldig deilig, og etter hver gang, lurer vi på hvorfor vi ikke har sex oftere.. Men det finnes jo alltid en unnskyldning; vi er trøtt/syk/sliten/ikke dusjet/skal tidlig opp/har ikke tid osv..

Det høres ut til at dere har parkert og stagnert i hele forholdet. Og det er litt tidlig, etter bare tre år.

Cluet er å finne tilbake til gløden og nysgjerrigheten fra den første spennende fasen, da man gjerne utforsker hverandre og er full av overskudd og felles interesser. Og forelskelse. Jeg tror dere trenger et skikkelig tupp i ræva begge to.

Først og fremst han, men dette er et felles problem og parforholdets problem, ikke individets.

Kanskje det hjelper å reise vekk sammen en helg? Mange får også et skikkelig oppsving på sexlivet når de kommer på hotell og langt hjemmefra.

Du kan jo også prøve å skrive en mail til ham. Ofte kan det være lettere å uttrykke seg skriftlig.

[Gjest tenker på det]

Det høres ut til at dere har parkert og stagnert i hele forholdet. Og det er litt tidlig, etter bare tre år.

Cluet er å finne tilbake til gløden og nysgjerrigheten fra den første spennende fasen, da man gjerne utforsker hverandre og er full av overskudd og felles interesser. Og forelskelse. Jeg tror dere trenger et skikkelig tupp i ræva begge to.

Først og fremst han, men dette er et felles problem og parforholdets problem, ikke individets.

Kanskje det hjelper å reise vekk sammen en helg? Mange får også et skikkelig oppsving på sexlivet når de kommer på hotell og langt hjemmefra.

Du kan jo også prøve å skrive en mail til ham. Ofte kan det være lettere å uttrykke seg skriftlig.

Har jo skjønt at vi trenger et spark eller fire bak..

Vi flyter jo ikke over av penger, men har tenkt på et samlivskurs kanskje, på hotell.. tror du det hadde vært noe?

Jeg har tenkt på det du sier, om å finne tilbake gløden, men det er så utrolig lett å si noe slikt.. HVORDAN finner man den, det er spørsmålet.. Kanskje den er på hotellet, det er jo verdt å prøve..

Men da blir edt jo også noe spesielt, hva med gløden i hverdagen? Hvor er den? På kjøkkenbenken? *knis*

[Babette]

Har jo skjønt at vi trenger et spark eller fire bak..

Vi flyter jo ikke over av penger, men har tenkt på et samlivskurs kanskje, på hotell.. tror du det hadde vært noe?

Jeg har tenkt på det du sier, om å finne tilbake gløden, men det er så utrolig lett å si noe slikt.. HVORDAN finner man den, det er spørsmålet.. Kanskje den er på hotellet, det er jo verdt å prøve..

Men da blir edt jo også noe spesielt, hva med gløden i hverdagen? Hvor er den? På kjøkkenbenken? *knis*

Jeg tror samlivskurs på hotell er en veldig god ide. Der lærer man å kommunisere bedre, samtidig som man kommer seg vekk fra hverdagen.

None tror kanksje at samlivskurs kun er for de som er på randen til skilsmisse, men det er feil. Det er en veldig god forebyggende investering.

[ariadne]

Vi går allerede i parterapi, jeg tror ikke han er deprimert; han er ikke typen til det..

Jeg derimot, er det.. har vært mye deprimert, og da jeg ble sammen med han, kom jeg meg ut av det, og etter det har jeg ikke vært deprimert. Av og til kjenner jeg på at det er så lite som skal til før jeg bikker over, men så kommer det seg igjen.

Tiltakslysten er ikke så stor. Noen dager er bedre enn andre, og jeg merker at jeg liker livet mye bedre når jeg får gjort ting. Jeg blir til en råtten potetsekk av å sitte inne i leiligheten hele dagen, og det resulterer jo ikke akkurat i sex..

Jeg forstår at det er vanskelig å "ta løs" så lenge du ikke får noen støtte. Du er likevel ansvarlig for ditt liv. Risikoen for en tilbakevendende depresjon er høyere ved en inaktiv livsførsel, så jeg foreslo noen muligheter for handling.

[Hawkwind]

Nå er det jo snart påske - og jeg foreslår at du gir din mann (og deg selv) følgende lille utfordring for den kommende høytiden:

Morgen, formiddag og ettermiddag i høytiden skal prioriteres til samlivet.

Niks data, niks tv, niks hobbyer. Kun dere.

Så kan dere heller bruke kveldene på å følge opp personlige interesser - kvelden kan eksempelvis defineres som etter kl. 19.00.