Forhold der bare den ene tjener penger/Vennesland

[Gjest sonotme]

Vi er et par i slutten av tjueåra, gift, ingen barn. For tiden er det bare mannen min som tjener penger. Jeg har ingen form for stønader, slik at bortsett fra strøjobber med å vaske for familiemedlemmer, får jeg ikke inn fem øre. Mannen min tjener bra, men har også høyt studielån pga lang utdanning.

Vi lider egentlig ikke noen økonomisk nød - spiser oss mette (om enn ikke på "hummer og russisk kaviar"), leier en ålreit bolig, har det varmt nok inne, har bil (gammel), telefon og alt vi trenger av møbler/inventar (billig, men det er bra nok for oss). Riktignok er det ting vi kan gjøre - utenlandsferier, kjøpe hus, gå ut ofte osv.

Hvordan skal et forhold der den ene tjener mye og den andre ingenting (ufrivillig, jeg vil ha jobb, men får ikke) likevel være balansert? Den som sitter med pengene, får jo stor makt, selv om mannen min ikke benytter seg av den bevisst. Jeg føler meg ikke likeverdig med ham, det blir ofte til at vi gjør hans ting.

Jeg gjør alt husarbeidet (minus skifte dekk på bilen), jeg har jo bedre tid. I tillegg organiserer jeg ALT - i bryllupet vårt var det eneste mannen min måtte gjøre, å møte opp i dress på riktig tidspunkt, ellers fiksa jeg alt. Han sier det ikke er slik, men jeg har en nagende mistanke om at han hadde ordna slike ting sjøl - at regninger blir betalt, at hans familiemedlemmer får bursdagsgaver, at han har det han trenger av toalettsaker osv - hvis jeg hadde tjent penger. Nå er alt dette mitt ansvar. (Han har ikke sagt det direkte, men hvis ikke jeg gjør det, blir det ikke gjort).

Har jeg for eksempel "krav" på penger fra ham for å gå til tannlege, lege, frisør, når jeg trenger nye klær osv? Han sier at hans penger er like mye mine, men jeg må alltid be om å få (og det får meg til å føle meg som et barn som ber om lommepenger av foreldrene).

De få hundre kronene jeg tjener hos familiemedlemmer går rett i husholdningskassa. Jeg vil jo så gjerne bidra jeg også.

[Livia]

Mannen min får ikke arbeidstillatelse i det landet vi bor i nå, så for tiden er det bare jeg som tjener penger. Men det er ikke noe problem. Vi har felles konto og begge har hvert sitt minibankkort.

Mannen min er ansvarlig for all innkjøp og jeg sjekker da ikke hva han bruker i "husholdningspenger". Når han trenger nye klær så kjøper han det. Men gir jo beskjed, sånn at jeg vet hvor mye som er på kontoen. Det samme gjør jeg, sier i fra hvor mye jeg har tatt ut, slik at vi har igjen nok til å betale de faste regningene i slutten av måneden.

Større innkjøp diskuteres og planlegges i fellesskap.

Det var jo ikke akkurat planlagt at mannen min skulle være "husfar", men vi hadde ikke sjekket reglene nøye nok før vi flytta, bare regnet med at han ville på arbeidstillatelse fordi vi var gift. Men gjort er gjort, og så lenge jeg tjener bra nok til å forsørge oss, så er det greit nok å være hovedforsørger. Jeg synes ikke dette gir meg mer makt i forholdet, og jeg kunne ikke drømme om å kalle det "mine" penger. Vi er en familie og ingenting er mitt eller ditt, men vårt.

[Gjest Lolle]

Hvis dere ikke er gift, så kan du søke stønad hos sosialkontoret. Du har rett på livsopphold og/eller hjelp til husleie.

Jeg er samboer med 1 barn

( også i tjueåra ). Han jobber, jeg er hjemmeværende.

Men nå er det sånn at jeg får stønad fra sosialkontoret og jeg får kontantstøtte, barnetryg og småbarnstillegg utenom dette.

Men før jeg søkte om hjelp og fikk kontantstøtten og småbarnstillegget, så delte vi på pengene hans.

Han betalte, lege, tannlege og klær for meg. Han satte inn 1000,- på kontoen min som jeg hadde til personlig bruk, kan du si. Men de gikk for det meste til mat.

Så jeg synes at så lenger dere bor sammen, så er det felles økonomi.

Selv om du ikke har mye, så bidrar du med det lille du får, ikke sant?

Men han sier jo at hans penger er like mye dine som hans, så hvorfor ikke spørre om han kan sitte inn et beløp på kontoen din eller at du får kortet hans når du skal handle f eks?

Sånn at du slipper og spørre og føle som om at du ber om ukelønnen.

Jeg føler det også sånn av og til, føler det er lettere når jeg får penger direkte inn på kontoen ( som kontantstøtten, barnetrygden og småbarnstillegget ).

Håper du føler deg bedre etter en stund angående dette, og at det blir litt lettere for deg.

[zippo]

Mannen min får ikke arbeidstillatelse i det landet vi bor i nå, så for tiden er det bare jeg som tjener penger. Men det er ikke noe problem. Vi har felles konto og begge har hvert sitt minibankkort.

Mannen min er ansvarlig for all innkjøp og jeg sjekker da ikke hva han bruker i "husholdningspenger". Når han trenger nye klær så kjøper han det. Men gir jo beskjed, sånn at jeg vet hvor mye som er på kontoen. Det samme gjør jeg, sier i fra hvor mye jeg har tatt ut, slik at vi har igjen nok til å betale de faste regningene i slutten av måneden.

Større innkjøp diskuteres og planlegges i fellesskap.

Det var jo ikke akkurat planlagt at mannen min skulle være "husfar", men vi hadde ikke sjekket reglene nøye nok før vi flytta, bare regnet med at han ville på arbeidstillatelse fordi vi var gift. Men gjort er gjort, og så lenge jeg tjener bra nok til å forsørge oss, så er det greit nok å være hovedforsørger. Jeg synes ikke dette gir meg mer makt i forholdet, og jeg kunne ikke drømme om å kalle det "mine" penger. Vi er en familie og ingenting er mitt eller ditt, men vårt.

Jeg bor ogsaa i utlandet, men her er det jeg som ikke faar arbeidstillatelse. Synes det det vanskelig til tider at det ikke lenger kommer loenn inn paa kontoen min. Jobbet fulltid tidligere. Vi har ingen barn og det er uvant aa maatte faa penger av en annen person naar det bare gjelder meg, har ingen barn aa skylde paa. Samboeren min sier at det er helt ok, og at det viktigste for han er at jeg er med og er villig til aa "ofre" noen aar uten jobb.

Likevel er det foelelsen av uselvstendighet som henger igjen, skulle saa gjerne ha jobbet selv...sluppet aa foele meg avhengig av noen..foeler ogsaa at jeg ikke har saa mye aa si og at jeg gir meg lettere enn jeg gjorde foer. Men det skal vel ikke vaere lett!

[Gjest Hilke]

Jeg bor ogsaa i utlandet, men her er det jeg som ikke faar arbeidstillatelse. Synes det det vanskelig til tider at det ikke lenger kommer loenn inn paa kontoen min. Jobbet fulltid tidligere. Vi har ingen barn og det er uvant aa maatte faa penger av en annen person naar det bare gjelder meg, har ingen barn aa skylde paa. Samboeren min sier at det er helt ok, og at det viktigste for han er at jeg er med og er villig til aa "ofre" noen aar uten jobb.

Likevel er det foelelsen av uselvstendighet som henger igjen, skulle saa gjerne ha jobbet selv...sluppet aa foele meg avhengig av noen..foeler ogsaa at jeg ikke har saa mye aa si og at jeg gir meg lettere enn jeg gjorde foer. Men det skal vel ikke vaere lett!

Hvor i utlandet er det dere bor som har så vanskelig for å få oppholdstillatelse da??

Jeg bor også i utlandet, men trengte ikke noen arb.tillatelse i det hele tatt -siden jeg kommer fra Norge som er et EÖS-land. Fikk oppholdstillatelse ved å vise frem arbeidskontrakten min.

No problem!

[Gjest evita]

Så lenge du ikke jobber synes jeg der er naturlig at du må be ham om penger, og at du gjør alt av husarbeid o.l.

Jeg tror dessuten ikke noe på at du ikke kan få jobb. De aller, aller fleste kan få jobb, dersom de ikke sikter for høyt. Har du forsøkt vikarbyrå for eksempel?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du peker på noe viktig med penger, nemlig at penger kan være symbol på makt.

Jeg forstår at du synes din mann har stor makt, når du ikke tjener penger selv.

Samtidig høres det ut til at han både mener at dere er felles om pengene, selv om han tjener de, og at han ikke bevisst bruker sin makt som eier av inntekten.

Hvorfor tar du han ikke på ordet, og hvor kommer din nagende mistanke fra?

Etter mitt skjønn er det en selvfølge at tannlege, frisør og lege dekkes av det som er deres inntekter.

Kanskje dere kunne lage en oversikt over det som går med til faste utgifter hver mnd. og det dere velger å bruke til annet forbruk. Et beløp kan f.eks. settes på en brukskonto som begge disponerer, så du slipper å be om hvert beløp du trenger.

Jeg håper mannen din har syn for den følelsesmessige siden her som er viktig for deg. Forklar han tydelig hva det betyr for deg. Spør etterpå hva han har forstått, for å sikre deg hvordan han reagerer og tenker om saken.

[Natalia]

Legg sjela di å skaffe deg en jobb!! (Lett å si for meg kanskje :-))

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke tjener penger i en periode, mannen din tenker tydligvis ikke noe særlig på det.

Jeg kan jo fortelle om meg og min mann, han tjener MYE mer enn meg, men vi fordeler pengene likt i vår lille fellesøkonomi.

For det første har vi flere konti i banken,

servicekonto hvor begge har bankkort (mat, bensin, felles aktiviteter, gaver etc.)

regningskonto (fast overføring av penger som blir satt av til regninger hver måned)

sparekonto (fast overføring hver måned)

hver vår "lommepengekonto" med bankkort. Til denne kontoen setter vi over et likt beløp hver måned til begge som skal gå til klær, sko og annet personlig dilldall.

Tannlege og lege lar vi gå på felleskontoen (hvis det er penger der, da).

Synes det er veldig greit sånn, i det daglige er det jeg som styrer familieøkonomien, og betaler regninger og fører over penger etc. I tillegg fører vi detaljert regnskap (igjen..) for å se hvor våre "sorte hull" er.

Men det viktigste er at vi har "egne" penger som vi kan bruke akkurat som vi ønsker - og at beløpene er like, uavhengig av hva vi egentlig tjener hver!