Finne indre ro etter mye utrygghet?

[Gjest for@virra]

Trenger å finne indre ro etter tre år med masse utrygghet i ekteskapet...

Jeg begynner endelig å se ende på utrygghet med utroskap,ønsker om å bare reise min vei,sinne og frustrasjon.

Ser at vi endelig kan få det bra igjen.

Det har krevd mye av oss begge,-på hver sin måte.

Men jeg lengter etter å få det ordentlig rolig inni meg,-en slags indre ro.

Slik at jeg igjen ikke faller ned i gjørma igjen.

Noen råd der ute?

Noen erfaringer å gi meg?

[trissie]

Koselig å lese. Dere kommer til å klare dette!

Vi er alltid urolige for det vi ikke kan nok om, men kjenner du til årsaken til uro, forsvinner den gjerne.

Denne uroen er som regel et klart uttrykk for svekket selvtillit. Jo høyere selvtillit – mindre uro.

Dvs. du er trygg på at du ikke konkurreres bort fordi du er god nok!

Det er du selv som må tro at du er bra nok og best for partneren nå.

Utroskap har dessverre en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Det er også med på å styrke selvtilliten.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Hvis begge er innstilt på å forstå den andres opplevelse, blir det mye lettere.

Men det er mange som har vært utro som ikke vet akkurat hva som forventes av dem. Da er det vel ikke lett å gjøre rett?

Hvis den som er bedratt opplever at partneren føler skyld, er det lettere å tilgi enn om partneren skammer seg.

Den som skammer seg, har større tendens til å rømme fra det som er gjort, fordi man vil unngå å oppfatte seg selv som en forferdelig person.

Jeg ønsker å komme bort fra følelsen og bagatelliserer min skyld. Kanskje ved å påpeke den andres årsak til det som skjedde.

Det oppfattes ofte av "den bedratte" som om hun/han ikke angrer hva som er gjort, men plages mer av at det er avslørt/kjent. Som regel stemmer også dette, men det er vanskelig å akseptere av den "utro".

Men da er det også fare for at den utro kan føle seg plaget av den andres uro eller sjalusi. Og når jeg ikke skjønner at mannen min er orolig fordi jeg takler dette feil selv, blir det vanskelig og mer urolig.

Den utro bør være klar på sin skyld i valgene, og så får man det bedre begge to.

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Til gjengjeld må den andre love å ikke fortsette å straffe for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. De skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi man aktivt jobber med å forstå tanker rundt det som skjedde på begge sider.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. i gjengjeld må tilfredsstille alle ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved tanker og motiver. Og man må også vise vilje til å forstå protest og nedturer.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er vår erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også den bedratte! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse også for den bedratte parten, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har enkelt svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Den som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år. Selv om det kommer opp igjen og igjen, må det bare ut.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles før nå.

Det hjelper ikke at det er lenge siden.

Men, som vi gjorde... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet før men også nå.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Det er en felle noen bedratte går i, de vil den utro innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges, selvtillit styrkes og uro forsvinner.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Dette er ord jeg har fått fra andre og prøvd selv. Beste råd jeg har fått noen gang.

[Gjest for@virra]

Koselig å lese. Dere kommer til å klare dette!

Vi er alltid urolige for det vi ikke kan nok om, men kjenner du til årsaken til uro, forsvinner den gjerne.

Denne uroen er som regel et klart uttrykk for svekket selvtillit. Jo høyere selvtillit – mindre uro.

Dvs. du er trygg på at du ikke konkurreres bort fordi du er god nok!

Det er du selv som må tro at du er bra nok og best for partneren nå.

Utroskap har dessverre en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit.

Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Det er også med på å styrke selvtilliten.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Hvis begge er innstilt på å forstå den andres opplevelse, blir det mye lettere.

Men det er mange som har vært utro som ikke vet akkurat hva som forventes av dem. Da er det vel ikke lett å gjøre rett?

Hvis den som er bedratt opplever at partneren føler skyld, er det lettere å tilgi enn om partneren skammer seg.

Den som skammer seg, har større tendens til å rømme fra det som er gjort, fordi man vil unngå å oppfatte seg selv som en forferdelig person.

Jeg ønsker å komme bort fra følelsen og bagatelliserer min skyld. Kanskje ved å påpeke den andres årsak til det som skjedde.

Det oppfattes ofte av "den bedratte" som om hun/han ikke angrer hva som er gjort, men plages mer av at det er avslørt/kjent. Som regel stemmer også dette, men det er vanskelig å akseptere av den "utro".

Men da er det også fare for at den utro kan føle seg plaget av den andres uro eller sjalusi. Og når jeg ikke skjønner at mannen min er orolig fordi jeg takler dette feil selv, blir det vanskelig og mer urolig.

Den utro bør være klar på sin skyld i valgene, og så får man det bedre begge to.

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten.

Til gjengjeld må den andre love å ikke fortsette å straffe for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. De skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi man aktivt jobber med å forstå tanker rundt det som skjedde på begge sider.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. i gjengjeld må tilfredsstille alle ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved tanker og motiver. Og man må også vise vilje til å forstå protest og nedturer.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er vår erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også den bedratte! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse også for den bedratte parten, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har enkelt svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Den som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år. Selv om det kommer opp igjen og igjen, må det bare ut.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles før nå.

Det hjelper ikke at det er lenge siden.

Men, som vi gjorde... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet før men også nå.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Det er en felle noen bedratte går i, de vil den utro innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges, selvtillit styrkes og uro forsvinner.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Dette er ord jeg har fått fra andre og prøvd selv. Beste råd jeg har fått noen gang.

Takk for de mange,gode ord,Trissie!

Jeg skal ta med meg alt dette i tankene mine framover!

Klem til deg

[åffer]

Hei! Kjenner meg igjen.

Er 1 og et halvt år siden jeg ble "åffer", men "bare 7mnd.siden jeg kjønnte alvoret av det hele. Trissie skriver veldig mye bra, men hun har vært på andre siden... og jeg tror det er "enklere", ikke for det min kjære har det nok like vondt som meg når det står på og han merker at jeg blir innhentet.. Men jeg tror ikke de egentlig kjønner hvor jævlig det er, når du ikke klarer å få tankene på noe annet, og de henger over deg som en mare dag og natt! Klart at man får svekket sjølbilde av sånne ting, spessielt når det ikke finnes annen grunn enn at det var spennende å så hvor langt andre var villig til å gå(den du er utro med). Heldigvis så er det flere gode enn vonde dager, men de vonde er utrolig vonde. Vi har snakket åpent om det hele tiden, men det er klart at du ikke vil trykke det nedover den andre hele tiden, men han merker jo veldig godt på med at jeg ikke har det bra, og jeg ser at han "lider" med meg. Gleder meg til den dagen jeg bare kan rynke på nesen når det er noe som minner med på dette, for det gjør det hele tiden i media,vitser, osv...

Veldig glad på dine vegne at du har kommet så langt;o)

Klem fra en "søster"...

[Gjest trissis (bedre) halve :-)]

Hei! Kjenner meg igjen.

Er 1 og et halvt år siden jeg ble "åffer", men "bare 7mnd.siden jeg kjønnte alvoret av det hele. Trissie skriver veldig mye bra, men hun har vært på andre siden... og jeg tror det er "enklere", ikke for det min kjære har det nok like vondt som meg når det står på og han merker at jeg blir innhentet.. Men jeg tror ikke de egentlig kjønner hvor jævlig det er, når du ikke klarer å få tankene på noe annet, og de henger over deg som en mare dag og natt! Klart at man får svekket sjølbilde av sånne ting, spessielt når det ikke finnes annen grunn enn at det var spennende å så hvor langt andre var villig til å gå(den du er utro med). Heldigvis så er det flere gode enn vonde dager, men de vonde er utrolig vonde. Vi har snakket åpent om det hele tiden, men det er klart at du ikke vil trykke det nedover den andre hele tiden, men han merker jo veldig godt på med at jeg ikke har det bra, og jeg ser at han "lider" med meg. Gleder meg til den dagen jeg bare kan rynke på nesen når det er noe som minner med på dette, for det gjør det hele tiden i media,vitser, osv...

Veldig glad på dine vegne at du har kommet så langt;o)

Klem fra en "søster"...

hei åffer. tidlig påskeferie og det er fint å lese det du skriver og trissie har vist meg det.

jeg er mannen til trissie vi deler denne interessa og bruker kanskje også for egen terapi.

jeg forstår deg.

trissie skriver som du sier fra andre sia, men hun skriver nok like mye fra oss begge.

men du har satt ord på mye som jeg kjenner igjen hos meg selv. hun er flinkere å skrive enn meg, og det er heller felles tanker enn hennes. jeg trur hu har lidd mer enn meg nesten, for hu har ikke bare måttet innrømme noen gedigne feilvalg men også at hun har måttet innse at feila hos meg som gjorde at hu valgte å være utro også var delvis skapt av henne de også.

selvsagt var mye ikke bra, men ble forsterket av hennes syn på tinga.

hu har latt meg få rase og vi står for de råda hu har skrivi her sammen.

hu er også kanskje en av de få utro partene som har satt seg inn i motargumetene og mine følelser og tatt avstand fra sine egne valg. det mener jeg er forskjellen på mange av de som svarer her.

[åffer]

hei åffer. tidlig påskeferie og det er fint å lese det du skriver og trissie har vist meg det.

jeg er mannen til trissie vi deler denne interessa og bruker kanskje også for egen terapi.

jeg forstår deg.

trissie skriver som du sier fra andre sia, men hun skriver nok like mye fra oss begge.

men du har satt ord på mye som jeg kjenner igjen hos meg selv. hun er flinkere å skrive enn meg, og det er heller felles tanker enn hennes. jeg trur hu har lidd mer enn meg nesten, for hu har ikke bare måttet innrømme noen gedigne feilvalg men også at hun har måttet innse at feila hos meg som gjorde at hu valgte å være utro også var delvis skapt av henne de også.

selvsagt var mye ikke bra, men ble forsterket av hennes syn på tinga.

hu har latt meg få rase og vi står for de råda hu har skrivi her sammen.

hu er også kanskje en av de få utro partene som har satt seg inn i motargumetene og mine følelser og tatt avstand fra sine egne valg. det mener jeg er forskjellen på mange av de som svarer her.

Flott, og flottere enn flottest.

Hvordan har du det, og har hatt det når dere har sex, klarer du å la være å tenke på at en annen har "kost" seg med henne, og hun har nytt det...? Hvordan har du det når det kommer en film på tv eller kino som omhandler dette med utroskap, klarer du å la være å tenke ditt? Blir hun lei av at du synker ned i dritten på mørke dager..? Jeg ser jo at han lider vel så mye som meg, vet at han elsker meg over alt på denne jord, men det er ikke lett når noe så nydelig og rent som vi hadde det skulle skitnes til, vi hadde det som var nesten helt perrfekt!!

Takk for at du bryr deg, håper du er den virkelige halvdel...