Hva skal jeg gjøre.( Etter ord )

[snuppami]

Hei alle sammen !

Ville bare fortelle dere hva som har skjedd i etter tid.

Vi har nå flyttet fra hverandre !

Og for min del føles livet herlig ! Det var det rette for meg.

Det er selvfølgelig vemodig etter så mange år, men alikevel så er det deilig. Jeg føler meg nesten forelsket i selve livet.Det høres kanskje rart ut, men sånn er det.

Det ser ut til at det går greit nok for min mann,men han har ikke sakt noe om hva han føler.

Samarbeide går føreløbig greit, skal til mekling etter påske.

Så takk igjen for svar, og jeg vet at valget er rett.

[Gjest fregnefjes]

Så bra da.Synes det er tøft gjort å gå ut av et forhold spesielt når det er barn inn i bildet.Har tenkt det mange ganger jeg også men jeg har ikke gjordt det ennå.Det blir kortere tid mellom de dårlige periodene så hvem veit hva som skjer.lykke til

[Gjest singel med stor S:-)]

Hei snuppami:-)

Jeg fant ut at jeg måtte gå tilbake på ditt tidligere innlegg å lese det som stod der før jeg svarte på dette. Det høres ut som om du og jeg har opplevd noe av det samme i ekteskapet. Jeg hadde også en mann som hørtes ut omtrent som din. Jeg mistet også sexlysten tilslutt (trodde jeg), og orket ikke å ha sex med han. Trodde det var p-piller og stress som gjorde det, sluttet med p-piller, men det funket ikke for det. Mannen min klaget over at vi aldri hadde sex, og jeg gjorde som deg, lot som om jeg sov eller gikk å la meg lenge etter han for å slippe hans tilnærmelser.

Etter 1/2 år med jevnlige møter hos familierådgiver fant jeg tilslutt ut at jeg måtte gjøre noe med situasjonen. Jeg kunne ikke bare klage og syte over livet mitt uten at jeg gjorde noe med det. Mannen min så ikke de helt store problemene, han hadde det helt greitt han, foruten om det labre sexlivet vårt. (Men det er vel ikke så unaturlig at han syns at livet hans var greitt, han hadde tok jo ikke ansvar for barna, dyrket sine hobbyer og kamerater som om han var singel, og hadde stort sett ikke forpliktelser, følte han, overfor familien. Middag fikk han hver dag, økonomien tok jeg meg av, likeså oppdragelsen og ansvaret for barna og huset i tillegg til jobb og fulltidastudier.) Jeg ble rett og slett helt utslitt og fant ut at verre kunne det vel ikke bli om jeg gikk fra han. Mer oppgaver og ansvar ville jeg ihvertfall ikke få. Regnet med at det eneste jeg kom til å savne var samværet med en annen person. Jeg er ganske sosial av meg, så jeg liker å ha mennesker rundt meg. Regnet med at det ville bli mindre av dette når jeg skulle være hjemme alene om kveldene med barna, uten at han var der.

Men som du opplever nå så var det en befrielse å flytte. Selv om jeg også syntes det var veldig vemodig, så var det også godt. Nå slapp jeg å gå å irritere meg over alt jeg ønsket at han skulle være med på, eller gjøre som han aldri gjorde. Nå hadde jeg bare barna og meg selv å ta hånd om. Men som jeg fryktet var det denne ensomhetsfølelsen som var verst. Men den varte bare i et par måneder. Hadde jo aldri bodd for meg selv før, og var ikke vant med å være alene hver kveld. Spesiellt var det de nettene som barna var hos han som var verst. Men samtidig var det de kveldene jeg kunne finne på ting, reise til venner og familie.

Fant ihvertfall fort ut at min manglende sexlyst var veldig forbigående:-) Etter en kort stund fant jeg en mann som jeg begynte et slags forhold til. I grunnen bare et vennskapelig sexforhold, som etterhvert utviklet seg til ganske mye mer. Nå er vi helt oppslukt i hverandre, og han er en mann jeg kan se for meg at jeg kan leve resten av livet mitt med. Han er ganske lik mannen min på mange områder ( de sidene med eksmannen min som jeg satte pris på, og som gjorde at jeg ble forelsket i han) men på andre områder er han helt ulik. Han er omtenksom, hjelpsom, setter familien fremfor alt annet, intressert i meg og å høre mine meninger om ting, kjærlig, kan snakke om sine følelser og tanker, lett å snakke med og helt fantastisk.

Når jeg ble sammen med han fikk jeg bekreftet at det ihvertfall ikke var noe galt med sexlysten min. Har hatt mer sex det siste halve året enn jeg har hatt de siste 5 årene jeg var gift! Den nye mannen min sier at han ikke har opplevd at en kvinne har så stor sexlyst som meg før. Jeg nyter det.

Nå syns jeg livet er herlig.

[Gjest singel med stor S:-)]

Hei snuppami:-)

Jeg fant ut at jeg måtte gå tilbake på ditt tidligere innlegg å lese det som stod der før jeg svarte på dette. Det høres ut som om du og jeg har opplevd noe av det samme i ekteskapet. Jeg hadde også en mann som hørtes ut omtrent som din. Jeg mistet også sexlysten tilslutt (trodde jeg), og orket ikke å ha sex med han. Trodde det var p-piller og stress som gjorde det, sluttet med p-piller, men det funket ikke for det. Mannen min klaget over at vi aldri hadde sex, og jeg gjorde som deg, lot som om jeg sov eller gikk å la meg lenge etter han for å slippe hans tilnærmelser.

Etter 1/2 år med jevnlige møter hos familierådgiver fant jeg tilslutt ut at jeg måtte gjøre noe med situasjonen. Jeg kunne ikke bare klage og syte over livet mitt uten at jeg gjorde noe med det. Mannen min så ikke de helt store problemene, han hadde det helt greitt han, foruten om det labre sexlivet vårt. (Men det er vel ikke så unaturlig at han syns at livet hans var greitt, han hadde tok jo ikke ansvar for barna, dyrket sine hobbyer og kamerater som om han var singel, og hadde stort sett ikke forpliktelser, følte han, overfor familien. Middag fikk han hver dag, økonomien tok jeg meg av, likeså oppdragelsen og ansvaret for barna og huset i tillegg til jobb og fulltidastudier.) Jeg ble rett og slett helt utslitt og fant ut at verre kunne det vel ikke bli om jeg gikk fra han. Mer oppgaver og ansvar ville jeg ihvertfall ikke få. Regnet med at det eneste jeg kom til å savne var samværet med en annen person. Jeg er ganske sosial av meg, så jeg liker å ha mennesker rundt meg. Regnet med at det ville bli mindre av dette når jeg skulle være hjemme alene om kveldene med barna, uten at han var der.

Men som du opplever nå så var det en befrielse å flytte. Selv om jeg også syntes det var veldig vemodig, så var det også godt. Nå slapp jeg å gå å irritere meg over alt jeg ønsket at han skulle være med på, eller gjøre som han aldri gjorde. Nå hadde jeg bare barna og meg selv å ta hånd om. Men som jeg fryktet var det denne ensomhetsfølelsen som var verst. Men den varte bare i et par måneder. Hadde jo aldri bodd for meg selv før, og var ikke vant med å være alene hver kveld. Spesiellt var det de nettene som barna var hos han som var verst. Men samtidig var det de kveldene jeg kunne finne på ting, reise til venner og familie.

Fant ihvertfall fort ut at min manglende sexlyst var veldig forbigående:-) Etter en kort stund fant jeg en mann som jeg begynte et slags forhold til. I grunnen bare et vennskapelig sexforhold, som etterhvert utviklet seg til ganske mye mer. Nå er vi helt oppslukt i hverandre, og han er en mann jeg kan se for meg at jeg kan leve resten av livet mitt med. Han er ganske lik mannen min på mange områder ( de sidene med eksmannen min som jeg satte pris på, og som gjorde at jeg ble forelsket i han) men på andre områder er han helt ulik. Han er omtenksom, hjelpsom, setter familien fremfor alt annet, intressert i meg og å høre mine meninger om ting, kjærlig, kan snakke om sine følelser og tanker, lett å snakke med og helt fantastisk.

Når jeg ble sammen med han fikk jeg bekreftet at det ihvertfall ikke var noe galt med sexlysten min. Har hatt mer sex det siste halve året enn jeg har hatt de siste 5 årene jeg var gift! Den nye mannen min sier at han ikke har opplevd at en kvinne har så stor sexlyst som meg før. Jeg nyter det.

Nå syns jeg livet er herlig.

Glemte jo det viktigste i innlegget mitt:-)

Det jeg ville si til deg var at selv om du føler at livet er helt fantastisk nå så må du regne med at du kanskje vil få en nedtur etter en stund. Det fikk jeg. Selv om den ikke varte så veldig lenge.

Det er også veldig ubehagelig når den tid kommer at du oppdager at din eksmann kanksje har funnet seg en annen. Selv om du mener du er aldri så mye ferdig med han, så vil du nok synes at det er merkelig når den dagen kommer. Ihvertfall føler jeg det slik. Jeg er jo fremdeles glad i min eksmann, men ikke forelsket, og vi har jo mye til felles. Men hver gang jeg tviler på at vi har gjort det rette så reiser jeg en tur på besøk til han. Det flyter hos han, ser ikke ut, og han bryr seg ikke i det hele tatt om at det ser slik ut. Det er faktisk ganske greitt, for da får jeg ihvertfall bekreftet for meg selv, at dette ønsker jeg meg ikke tilbake til:-)

Lykke til med din nye tilværelse!

[Gjest fått nok av dere]

Så bra da.Synes det er tøft gjort å gå ut av et forhold spesielt når det er barn inn i bildet.Har tenkt det mange ganger jeg også men jeg har ikke gjordt det ennå.Det blir kortere tid mellom de dårlige periodene så hvem veit hva som skjer.lykke til

Veeeeldig tøft....

?

Trur han har det bra har ikke sa(k)gt noe...

Kall det bare ikke tøft. Vi som har opplevd denna dameegoismen fordi vi har stått på for familien er dritt lei jenter som hisser hverandre opp til å hive ut mannen.

Ja jeg er sammen med dame igjen, men eksen sipper fordi hu vil tilbake.

Singellivet var tøft og deilig altfor kort tid? Hæ??

Glem det!