Jeg liker ikke familien hans -eller hundene! (langt)

[Gjest anonymious]

Jeg og samboeren er 31 år, jeg er gravid i 8.måned, og vi har store kommuniksajonsproblemer som bare forverrer seg med tiden. Derfor trenger jeg litt objektive råd til hvordan jeg/vi skal komme ut av den onde sirkelen vi er inne i nå.

På den ene siden er vi tvillingsjeler, og elsker hverandre for de spesielle sidene vi begge har.

På den andre siden er vi oppdratt forskjellig av familier som er så forskjellige som natt og dag på alle områder. Dette bærer vi begge preg av.

Jeg er en veldig selvstendig person, som har bodd mange år borte, derav 2 år i utlandet. Han bodde hjemme til han var 28, og flyttet deretter rett inn til meg. Han er så avhengig av familien sin og vennene sine at han ikke kan tenke seg å flytte til mitt hjemsted. Derfor bor vi på hans hjemsted, selv om jeg savner mitt hjemsted noe vanvittig.

Min familie har alltid hatt dårlig kontakt, jeg har ingen kontakt med min eneste bror, og faren min døde for 2 år siden, så moren min er enke. Hun har ingen barnebarn, og er veldig ensom. Hun kommer til å lengte utrolig etter sitt første barnebarn, og ville gjerne vært barnevakt ofte om vi hadde bodd på mitt hjemsted.

Samboerens foreldre kommer ikke til å være barnevakt, de har 4 barnebarn fra før og er ikke interessert i bleieskift osv..

Så på hans hjemsted har vi ikke mulighet for barnevakt. Jeg har heller ingen gode venninner på hans hjemsted, så når han driver med sine hobbyer med sine venner, har jeg ofte ingenting å finne på. Jeg lengter da hjem til mine venner., og føler meg ulykkelig.

I tillegg er jo ikke jeg vant til å være sammen med så stor familie som han har, vi er alltid minst 8 voksne og 4 barn, og nå har begge søskenene hans også skaffet seg hunder.

Jeg mistrives utrolig sammen med hele denne flokken, særlig siden vi alltid må dra til dem, og de aldri kommer til oss på besøk, slik at jeg er alltid på "bortebane" når vi er sammen med dem. I tillegg er alle sammen på hytta hele sommeren, og da forventes det alltid at vi tilbringer hele helgen der ute når vi skal dit, noe som skjer minst hver annen helg hele sommeren. Min samboer vil nemlig ikke tilbringe noen helger i "byen" om sommeren. Han har heller ikke noe behov for at vi skal være for oss selv noen helger, noe jeg har.( Det er bare 45 minutters kjøretur fra leiligheten vår til hytta, så det går fint an å dra frem og tilbake på dagen).

Jeg har kommet inn i en ond sirkel med å kritisere familien hans til ham, fordi jeg føler at han ikke tar hensyn til at jeg vil at vi 2 tilbringer tid sammen alene, han trives jo utmerket med sin egen familie. Så nå krangler vi om dette altfor ofte, og det utarter seg alvorlig. I tillegg liker jeg ikke hunden til broren hans, som er en stor rottweiler som surrer rundt bordene og sleiker på alt og alle og tigger mat hver gang noen spiser. Barna sleiker den i ansiktene så fort den får sjansen. Jeg kan ikke fordra at hunder sleiker, og unngår den hele tiden. Dette gjør jo også sitt til at det hele har toppet seg ang. min mistrivsel sammen med dem. For hunden er jo der bestandig. Den er heller ikke lydig, og alle klapper og koser med den når den har rundene sine, så den lærer jo aldri å holde seg unna heller.

Jeg har fått et råd fra en venninne om å lære meg å " svelge kameler " ang. familien hans, men lurer litt på hvor grensen for dette skal gå, både for meg og samboeren.

Kan jeg f.eks. nekte dem å ta med seg hunden hvis vi inviterer dem på besøk hjem til oss ved bursdager osv., siden alle vet utmerket godt at jeg ikke liker hunder? Eller må jeg bare svelge at de tar den med seg?

Samboeren synes jeg er urimelig som vil nekte dem dette, mens jeg synes det er utrolig respektløst av dem å ta med seg hunden når de utmerket godt vet at jeg ikke kan fordra den.

Samboeren blir også alltid sur om jeg sier at jeg ikke vil overnatte på hytta, om vi først skal ut dit likevel. Jeg mener at han skal ta hensyn til mine ønsker også, selv om han synes det er dritkjedelig å være i byen om sommeren.

Til mitt hjemsted tar det 3,5 timer å kjøre, så vi orker ikke å dra dit altfor ofte heller.

Jeg er innstilt på å begynne å være hyggelig mot hans familie når vi er sammen, men da mener jeg at jeg bør få slippe å være sammen med dem i 2 døgn hver gang vi treffes, for da klikker det for meg tilslutt hver gang. Hadde det bare vært noen timer av gangen, slik som når andre familier treffes hadde det sikkert vært enklere for meg å være hyggelig, tror jeg.

Hva mener dere må til fra begge parter for at dette skal gå bra?

[Gjest Queenie]

Hei!

Jeg skjoenner deg utmerket. I din situasjon hadde jeg forlanged aa faa besoeke mamman min mens han dra til hytta. Da koser han seg, og du slipper aa maatte vaere med han hele tiden.

Hvordan er jobb situasjonen for dere to? Jeg hadde proevd aa faa meg et jobb ca. halvveis mellom familiende, slik at begge sider kan besoekes med jevn mellom rom

Proev aa foklare dine behov for han naar alt er rolig. Ikke vent til neste krangel for aa utrykke deg. Proev heller en rolig diskusjon

Proev aa invitere svigerfamilien hjem til dere en loerdags ettermiddag, for da slipper du hele to doegn sammen ved aa lage noe gryterett

Du er 8 maanerder paa vei, og samboeren din baer forstaa at du er slitten og skal ikke reise saa mye- Si det han!!!

Jeg klarte aa loese problemet ved aa flytte langt ifra hele gjengen!

Lykke til kjaere deg, det gaar nok bra, men husk- diskusjoner skal taes naar man er rolig og objektiv!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Motsetninger tiltrekker hverandre, heter det. Og dere elsker hverandre, sier du. Men prisen du betaler er høy, hvis jeg forstår innlegget ditt rett.

Og dere venter barn om 1 mnd. Så leit at dere sitter med kommunikasjonsproblemer og med dårlig forhold til familiene deres.

Du sier at du vil begynne å bli hyggelig mot hans famlie. Bra.

Ingen kan forandre andre enn seg selv!

Samtidig tror jeg ikke du skal svelge hele kamelflokken (storfamilien hans)

uten å reise deg.

Helt konkret vil jeg foreslå for deg at du ber mannen din være med på å snakke seriøst om dette før fødselen.

Selv om din familie er liten (og kanskje nettopp derfor), og du ikke har noe godt forhold i din familie, må han forstå at du er lei av å bli styrt mht til hans familie.

Snakk ut om det.

Inviter han med til samtale hos 3.person (hvis dere ikke kommer i gang selv uten krangel). Ta kontakt med et familiekontor eller lege.

Du har så mye å vinne på å være ærlig og åpen om dine følelser og frustrasjoner. Men det avhenger selvfølgelig av om du har overskudd. Dersom du synes du ikke har tid nå før fødselen og heller vil drøye og se tiden an, ville jeg likvel varslet mannen din om at du har et stort problem som han kan hjelpe deg med.

Lykke til da!

[Lothlorien]

Motsetninger tiltrekker hverandre, heter det. Og dere elsker hverandre, sier du. Men prisen du betaler er høy, hvis jeg forstår innlegget ditt rett.

Og dere venter barn om 1 mnd. Så leit at dere sitter med kommunikasjonsproblemer og med dårlig forhold til familiene deres.

Du sier at du vil begynne å bli hyggelig mot hans famlie. Bra.

Ingen kan forandre andre enn seg selv!

Samtidig tror jeg ikke du skal svelge hele kamelflokken (storfamilien hans)

uten å reise deg.

Helt konkret vil jeg foreslå for deg at du ber mannen din være med på å snakke seriøst om dette før fødselen.

Selv om din familie er liten (og kanskje nettopp derfor), og du ikke har noe godt forhold i din familie, må han forstå at du er lei av å bli styrt mht til hans familie.

Snakk ut om det.

Inviter han med til samtale hos 3.person (hvis dere ikke kommer i gang selv uten krangel). Ta kontakt med et familiekontor eller lege.

Du har så mye å vinne på å være ærlig og åpen om dine følelser og frustrasjoner. Men det avhenger selvfølgelig av om du har overskudd. Dersom du synes du ikke har tid nå før fødselen og heller vil drøye og se tiden an, ville jeg likvel varslet mannen din om at du har et stort problem som han kan hjelpe deg med.

Lykke til da!

Her syns jeg du kunne tatt med det faktum at svigerfamilie stort sett alltid er et problem når ens egen familie bor langt unna.

Det er ikke bare denne personen som sliter med svigers, og det kan kanskje være godt å høre i blant, spesielt når man går gravid og er full av hormoner man ikke har kontroll over.

Forøvrig syns jeg faktisk at denne personen har svært høye krav til sin samboer, deriblant at han skal forandre seg til det omtrent totalt motsatte.

Ellers høres det heller ikke ut som om hun har noe som helst positivt å si om familien hans, noe som selvfølgelig må slite på humøret til samboeren.