Kommer ingen vei- hva gjør vi nå?

[Gjest Frustrert drue]

Jeg sa til mannen min at hvis vi hadde vært bare samboere eller kjærester, hadde jeg sannsynligvis flyttet fra han til sommeren. At jeg ikke hadde giddet mer av det kjedelige livet vi lever nå.

De neste to dagen prøvde han å forbedre seg litt, men nå, halvannen uke etter, er vi tilbake til samme gamle.

Jeg burde kanskje ha gått i fra han en stund, bare slik at han hadde fått merket at jeg mente det; at jeg er lei. Men det er jo ikke bare hos han feilen ligger.

Jeg kan beklage meg for han, og han lytter, prøver å forandre seg, men lykkes ikke, og går tilbake til den samme gamle trøtte typen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre; det er også vanskelig å se hva _jeg_ bør forandre, men han forteller ikke meg hva han synes kunne vært annereledes med meg. Jeg sier jo til han at det er et felles problem, og at jeg ikke er perfekt heller, men det er jo så mye enklere å se feilene til andre, og påpeke dem. Når han ikke påpeker mine, har jeg liksom ingenting å forandre på, og da blir det litt vanskelig.

Noen som har noen tips?

[Gjest dessperrat?]

Om jeg hadde hatt en mann - som er ok, bare kjedelig - tror jeg at jeg ville forsøkt å finne en felles interesse og så meldt meg på et kurs om det emnet. Et sted der man må lære noe mer eller noe nytt - det gjør nemlig underverker for selvfølelsen. Dessuten treffer man andre - og nye - mennesker, som også deler interessen. Det kan være veldig interessant å høre og se sin partner sammen med andre mennesker, da kan man oppdage gode sider man ikke har tenkt over før.

Noe annet jeg ville ha forsøkt, om jeg hadde fortsatt å være gift, er å være fra hverandre litt mer i andre sammenhenger. Oppleve litt hver for seg. Det er også godt å gjenoppdage at man er "sitt eget menneske", også, og ikke bare en halvpart.

Og - om dere våger - ville jeg kanskje lagt ut en vovet annonse på en kontaktside, som mann, som kvinne eller som par (jeg ville ikke valgt parvarianten selv) og hatt seksuelle fantasier med andre på nett. Bare på nett. Utforske uforpliktende og få rede på hvordan andre tenker og drømmer om sex. Jeg har gjort det - og oppdaget mer om hva jeg liker og ikke liker - og fått mange ideer og stor inspirasjon til å forsøke noen ting selv - men har dessverre ingen partner å gjøre det sammen med. Men - kanskje, om jeg får en partner seinere, vil jeg forsøke gjøre det sammen med ham - eller hver for oss.

[Gjest snart sølvbryllup]

Dette vil nok mest sannsynlig ikke forandre seg for annet enn korte perioder slik du nå har opplevd.

Har levd med en mann i veldig mange år, som jeg mange ganger har ønsket kunne forandre på ting, men dette er nok noe en må godta hvis en vil leve sammen med vedkommende.

[trissie]

Ingenting i innlegget ditt tyder på at du vurderer din egen skyld i hvem han er…

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg Heldigvis var noen tøffe nok til å fortelle meg noen sannheter.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre. Blir dødskjedelige.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske, kjedelige forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt. Da skyver jeg skylda bort fra meg selv.

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne. Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans." Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det. Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har? VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene.

Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv..

Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske likevel!

*smil* ... liker også å provosere litt.

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende. Sett deg i en god stol og les bøkene fra John Gray, Mars og Venus-serien. Ikke avslør en eneste tåpelig tanke til henne før du har lest grundig.

Da er du garantert litt bedre suksess.

Og så er det litt typpisk. Vi syter for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur osv.Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han.

Det måtte min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv.

Må innrømme det ja. Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen Jeg anbefalte deg å lese bøkene om Mars og Venus. De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex. Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det.

For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han.

Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang.

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme. Gjør endringer. Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik?

Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, blitt kjedelig og utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?Litt mye småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet. Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der.

Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

[psst]

Vet du, det er nærmest umulig å forandre den andre part, uansett om det er mann eller dame.

Hvis du skal ha en liten sjangse til å få en forandring, må den først starte hos en selv. Da kommer kanskje partneren etter.

"flisen i sin partners øye ser man, men bjelken i eget øye ser man ikke"

[trissie]

Vet du, det er nærmest umulig å forandre den andre part, uansett om det er mann eller dame.

Hvis du skal ha en liten sjangse til å få en forandring, må den først starte hos en selv. Da kommer kanskje partneren etter.

"flisen i sin partners øye ser man, men bjelken i eget øye ser man ikke"

Amen :-)