Barn og/eller partner

[Gjest dessperrat?]

Vi er to venninner som flyttet fra ektemennene våre omtrent samtidig for 3 år siden. Barna våre er jevnaldrende.

Hun har siden bruddet hatt mange mannlige venner og elskere. Jeg ingen.

I dag grep jeg meg selv i å nesten true ungene mine med å si "Kanskje jeg skal gjør som NN og få meg kjærester, jeg også, i stedet for bare å være sammen med dere?!!"

Da gikk det opp for meg at når jeg sier noe slikt, ligger det mellom linjene nesten et lite krav til ungene om å være dem som skal dekke mine behov for voksenkontakt og å føle at jeg ikke er helt alene voksen i dette hjemmet vårt.Og det blir jo helt galt!

Og jeg innser at jeg virkelig begynner å savne en voksen medspiller, og at dette ubevisst følger med når jeg forventer at ungene skal være med på å få heimen til å gå rundt.

Nå er det klart at husarbeidet skal man dele på, uansett alder, og ikke overlate til den/de voksne alene. Men -

Men - hva gjør jeg nå? Det er uaktuelt å "skaffe meg" noen kjæreste slik min livssituasjon er nå. Orker ikke tanken på en mann som kanskje både vil ha seksuelle forventninger og krav om min tid, og kanskje også ha meninger om hvordan jeg f.eks. bør oppdra ungene mine. Men jeg trenger "dessperrat" (altså desperat) noen andre voksne å støtte meg til i livets små og store spørsmål, slik at jeg kan la ungene være unger litt til...mens jeg er den voksne.

Venninnen min er altså travelt opptatt med både en og to og tre, så hun har ikke tid. Den andre gode venninnen min flyttet nettopp. Og de som er igjen, har liten sans for de oppgavene og valgene jeg som _enslig_ mor står oppe i, flere av dem bruker mesteparten av tida vi er sammen til å rakke ned på sin egen mann og nærmest misunne meg valget jeg har tatt. Og det er så lite konstruktivt at jeg rett og slett ikke gidder bruke av min dyrebare tid på det!

Jeg trenger kort og godt en nær venn - eller venner - men hvordan finner jeg det? Og hvor? Når mine dager er så travle at jeg ikke engang får tid til å ta et bad selv, før ungene har lagt seg, og bare om det er varmvann igjen, som regel nærmere midnatt, eller over...

Vel, dette er altså et hjertesukk, kort og godt. Det er jo gjerne i ferien, når ungene begynner å gå på veggene før de går over på hverandre, at man hadde trengt superkrefter og overskudd - eller en å dele oppgavene med. (Nei, barnas far er ute av bildet, bor så langt borte at ham kan vi ikke regne med.)

Men jeg er vel ikke den eneste her inne som er alene om unger og travle dager. Så - hvor finner man venner i voksen alder, når det er lite tid og overskudd til å melde seg inn i "et eller annet" og møte noen på den måten?

Hvor får jeg overskudd fra? Hvor finner man andre voksne å søke inspirasjon eller støtte og oppmuntring fra? DOL er helt fantastisk, men - hvor finner jeg dem av kjøtt og blod?

[Gjest engel 49+]

Du må finne noen som er i akkurat samme situasjon som deg selv... altså aleneforeldre som savner andre voksne.

Lykke til! Slå dere sammen i helger osv..

[Hawkwind]

Hmmm...prøver å tenke etter mulige kontaktpunkter i en slik situasjon - og finner ut at jeg egentlig blir litt svar skyldig.

I tidligere og mer uskyldige tider ville et selvsagt svar ha vært skole, barnehage og jobb.

Og begynner så å tenke etter på egne spede forsøk på kontaktskapende aktiviteter. Barnehage....nei, egentlig ikke. Skole - der hadde folk funnet hverandre fra før av, i bunn og grunn.

Ingen av stedene er umulige å benytte for å skape relasjoner, men det er vanskeligere enn før. Alle har dårlig tid, alle er mer skeptiske på hvem man snakker til. Og alle er muligens også usikre...?

Jobben funker godt som arena, men...ønsker man å bruke også sin fritid sammen med sine kollegaer?

For min del føles det ikke naturlig å tilbringe deler av fritiden min sammen med kollegaer; uansett hvor hyggelige de er.

Det som gjenstår da, er fritidsaktiviteter. Mennesker man treffer i sosiale sammenkomster på sin fritid.

[Gjest cilimor]

Du må finne noen som er i akkurat samme situasjon som deg selv... altså aleneforeldre som savner andre voksne.

Lykke til! Slå dere sammen i helger osv..

Vet at her hvor vi bor fins det en forening for alene foreldre hvor de bytter på å være barnevakt for hverandre osv...

Ellers har jeg truffet flere nye venner gjennom studiene som jeg startet for 2 år siden.

Du er kansje i arbeid, så da er det jo f.eks mulig å ta ett kurs.

to fluer i ett smekk; mulig du treffer personer som kjemien stemmer med (mener ikke fysisk) samtidig lærer du noe nytt.

Lykke til

[Gjest LaReodor]

Dette er ikke vanskelig. Vær litt mindre prippen, ta med deg regnfrakk på byen og si JA. Så har du det som din venninne i en fei. Plutselig er du kanskje forelsket, og på vei inn i et seriøst forhold med en mann som verken sliter deg ut eller er en masekopp. En som vasker klærne dine og leser lange godnattfortellinger for barna dine før han maserer føttene dine og sovner.

Hvor har du det mannesynet ditt fra da vennen?