mine, dine og våre barn....

[Gjest kanskje snart i den situasjonen selv....:-/]

Hei

Hvordan har dere som har mine, dine og kanskje også våre barn det i forhold til barna?

Blir det mye forskjellsbehandlig og sjalusi? Hvordan løser dere slike problemer? Behandler dere alle barna likt?

Hvordan er egentlig hverdagen med mine, dine og våre barn?

[Blåmor]

Ingen erfaring med den situasjonen selv, men kjenner flere som sier at god planlegging og smidighet er veldig viktig! (Det sier seg vel kanskje selv..)

[skorpionfisken]

Vi har mine og dine barn, og er glade for at det ikke blir våre barn.

Vi prøver å behandle barna likt. De virker ikke som det er noe sjalusi mellom dem. De virker å trives veldig bra sammen. De krangler aldri.

Det er selvfølgelig forskjell som ligger i at mine barn er hos oss 50% av tiden og hans barn er her annenhver helg og en dag i uka. De er her de samme helgene.

Mine barn får god oppfølging og mye ekstra når de er hos sin far, hans barns mor sliter mye og kan ikke tilby det samme, så likhet kan vi ikke oppnå uansett hva vi gjør.

[Gjest kanskje snart i den situasjonen selv....:-/]

Vi har mine og dine barn, og er glade for at det ikke blir våre barn.

Vi prøver å behandle barna likt. De virker ikke som det er noe sjalusi mellom dem. De virker å trives veldig bra sammen. De krangler aldri.

Det er selvfølgelig forskjell som ligger i at mine barn er hos oss 50% av tiden og hans barn er her annenhver helg og en dag i uka. De er her de samme helgene.

Mine barn får god oppfølging og mye ekstra når de er hos sin far, hans barns mor sliter mye og kan ikke tilby det samme, så likhet kan vi ikke oppnå uansett hva vi gjør.

Takk for svar.

Vi har heller ikke felles barn enda. Men han har veldig lysst på ett til barn, og jeg kunne forsåvidt også tenke meg det. Men det blir langt frem i tid. Må først se hvordan det fungerer å bo sammen og hvordan barna har det sammen. De er veldig gode venner alle tre nå men det blir jo annerledes når de skal bo sammen hele tiden.

Jeg har hovedomsorgen for mine barn, og han har delt omsorg for sitt barn.

[Gjest Elisa Rydle]

Ingen erfaring med den situasjonen selv, men kjenner flere som sier at god planlegging og smidighet er veldig viktig! (Det sier seg vel kanskje selv..)

Hos oss er barna veldig glad i hverandre, og har vært det fra første stund.

Problemet er mer at vi må venne oss til å ha mange barn. Og til at barna har ulik oppdragelse. Mor til hans barn setter bl.a. ingen grenser, og barna er elleville mens mine er strengt oppdrattt.

I tillegg krever det svært hus, enorm bil og god økonomi å ha mange barn. Dette er et større probleme enn forholdet mellom barna for oss to. Vi kan ikke ha vanlig 5-seters bil, og trenger hus på 200 kvm for å få nok soverom.

Det er også et problem at eksen hans er sjalu, og lager merkverdige regler for hva som skal skje i vårt hjem.

Og at svigerforeldrene synes jeg er slem dersom jeg blir sliten av hans barna herjing. Det er liksom ikke lov å bli sliten av stebarn, da er man ikke glad nok i dem i deres øyne.

Alt jeg gjør for mine barn blir tolket som å gjøre forskjell, jeg skal omtrent forskjellsbehandle dem slik at de har det dårligere enn stebarna mine dersom svigers skal være fornøyd. Dessuten forventer de at jeg skal stille opp for barnas mor, selv om jeg ikke har noen eks som ser etter mine barn for meg. Hun sitter hjemme med ny mann og masse fritid, mens jeg er i full jobb. Likevel skal jeg altså "avlaste" henne. Slike ting gjør meg forbannet. Det er som om det er min oppgave å sørge for at stebarna skal ha det bra, mens ingen tilbyr hjelp med mine barn eller tenker på meg. Barnemoren er selvsagt fullstendig fritatt fra å tenke på meg.

Misforstå ikke, jeg er snill mot stebarna mine og glad i dem.

Men jeg mener likevel at jeg ikke har noe ansvar for å forsørge dem og deres mor, avlaste henne ekstra tross at de bor hos oss 50% av tiden og hun er hjemmeværende osv. Da mener jeg at jeg har gjort mitt. Det er også grenser for min kapasitet.

Jeg vil være en helt allminnelig stemor, ikke en supermor og pengemaskin.