Kan mannen min være psykopat?

[Gjest Lise M H]

Da jeg traff samboeren min, var jeg bare 14 år, og han 20. Helt fra starten oppførte han seg veldig dominerende. Han dreit meg ut ved å lyve, og kalle meg stygge ting blandt venninne mine, og nekter meg etterhvert å se dem. Vel, dem forsvant jo av seg selv, likte jo ikke denne fyren min.

Jeg fikk ikke dra noen steder uten han. Han kunne stenge meg inne, han truet med knyttnever, han slo i stykker døde ting, gjemte ytterklærne mine, og satt jeg på med andre venner, kunne han finne på å dra meg ut av bilene etter håret. Du kan tro jeg følte meg latterliggjordt. Jeg hadde aldri hatt andre menn før, og det falt meg aldri inn å skifte mann heller.

Familien min forgudet ham jo. Ute er han alltid hjelpsom og hyggelig. Han skal hjelpe alle med alt, mens hjemme har han aldri gjordt noe som helst. Jeg oppdaget vel tidlig at han var fryktelig falsk, noe som såret. Men familien min kjøpte oss leilighet. DENNE mannen fantes det ikke flere av, mente de. Jeg forsøkte å fortelle om hans sinne, og trusler, men det hele ble blåst bort. Jeg hadde alltid vært småvanskelig, sa mor, og var glad en voksen mann forsøkte å oppdra meg.

Jeg var veldig knekt og svak en tid, og gjorde som han sa. Inntil jeg ble en 17-18-19 år, og turde si ifra. Jeg ble tverr og spydig om han truet og var slem, og fikk faktisk på en måte jekket ham ned. Jeg truet med å gå fra ham, og da ble han redd, skjerpet seg, sa han ville ha barn med meg. Barnet kom raskt, og han opptrådde noenlunde normalt. DVS at han sluttet å slå istykker døde ting, og sluttet å stenge meg inne.

Nå er barnet tre år. Og etter alle år er jeg vel egentlig veldig sliten og lei. Alt jeg drømmer om er et eget sted å bo. Å slippe en som truer meg, kaller meg, spionere på meg, og være sint.

Han er veldig dominerende enda. Det virker som han har en eiertrang ovenfor meg, og hans sinne kommer brått og uventet. Det kan være fordi jeg skal i besøk, fordi jeg dusjer på dagen når han er på jobb, lignende, skremmende ting.

I hjemmet hvor han vokste opp, er hans far likedan, og der går mor uten et ord, alltid.

Hun passer hus og barn, faren kommanderer.

Jeg har sagt ting til han, men han sier det er JEG som får fram sinnet i han, altså min egen feil. Det kan være fordi jeg virker avvisende, fordi jeg ikke gir ham sex, eller fordi jeg kiler og tuller med ham, når han er sliten.

Han er veldig mye sliten, og da tenner sinnet hans fort. Det er jobben som gjør han så sliten. (Han har aldri hatt lange arbeidsdager, altså ikke verre arbeid enn andre.)

Men når sinnet har lagt seg kommer gaver til meg og barn, ros og godord. Unnskylding, dog påpeking at alt var min egen feil.

Jeg vil jo lure på om noe egentlig er galt med ham. Psykisk sett. Skal det være noemalt å ha det slik? Heldigvis har det verste sinnet fra den første tiden lagt seg etter at han ble far, dog likevel.

Familien er enda imot et brudd, så jeg sitter jo alene og funderer. Barnet viser sin far bare en kald skulder, sikkert pga registreringen av hans sinne og bråk. (Han hiver ting, slamrer dører, kaller meg ting, holder meg fast...)

Jeg vil komme meg ut, starte et trygt liv for meg selv, og sønnen, men han sier at VI er hans eneste liv, og at han ikke orker leve om vi skal reise fra ham. Og da syns jeg synd på ham, for selv om jeg ikke elsker ham mere, og ikke klarer noen form for fysisk kontakt med ham mer, så er jeg jo glad i han. Han er jo den eneste virkelige venn jeg har hatt gjennom alle år, og min sønns far.

Jeg foreslo familierådgiving før, men han sier alltid at ingenting er galt med ham, men meg. Nå vil jeg ikke, uansett, forsøke rådgving, for ingen kjenner mannen min så godt som meg selv, og jeg vet jo hvor feilene ligger. Jeg vet jo ting er hans, og ikke min feil, nå, men får vondt i meg ved å dra, pga truslene.

Jeg kan kanskje innrømme at ting også kanskje er litt min feil, for jeg har vært utro mot ham. Det fins ingen unnskylding mot det, og han vet heller ikke om det, og jeg er lei meg for å ha såret ham. Samtidig elsker jeg ham ikke mer, og holder til her fordi jeg ikke TØR reise, og fordi jeg er redd han skal dø uten meg. Det at jeg hadde sex med en annen mann, er slemt gjordt. Likevel fikk jeg aldri til å føle skyldfølelse, for det hendte nå en periode da mannen min var fryktelig sint og enormt urettferdig. Jeg fikk et slags hat, og havnet til sengs. Det var fryktelig slemt gjordt. Men jeg tiet om det likevel.

Dette ble et langt brev, men jeg tror jeg fikk med de fleste fakta. Er litt redd han en dag skal voldta meg, for han er veldig sint for at jeg ikke vil ha sex med ham. Men en ting har jeg liksom alltid lurt på:

Kan han være psykopat?

[Gjest (Anonymous)]

Det er så leit å høre om din situasjon. Jeg synes det er noe av det verste - disse som opptrer som de reneste engler når andre er til stede, men som herjer eller er sure og negative hjemme. Det blir jo ekstra vondt fordi man neppe får noen støtte noenstedsfra - en blir selv oppfattet som den umulige, som ikke er fornøyd med en slik "vidunderlig" mann.

Føler med deg -!

[Gjest (Anonymous)]

Du er ikke alene... alt er vår feil, det er vi som er grunnen til at de er ekle og ubehagelige i enerom. Osv, osv. Skulle hatt seg en omgang juling alle sammen ,eller en skikkelig far som "rollemodell".

[Gjest modern]

Er det viktig hvilken diagnose mannen sin har? Du vet vel egentlig selv at dette ikke er bra, hverken for deg eller den lille.

Hva holder deg igjen, hvorfor føler du lojalitet for denne mannen. Du kan vel ikke bo sammen med han fordi slekt og venner ikke ser hvordan han egentlig er?

Du sier at mannen din er sliten og derfor sier og handler som han gjør. Det syns jeg er en meget dårlig unnskyldning.

Ønsker du å bli gammel sammens med en slik mann.

Jeg synest du skulle begynne å planlegge et liv for deg selv. Undersøke på nettet om hvilke muligheter du har trygderettslig og se etter leilighet.

En ting er hvordan du blir behandlet, jeg mener det er omsorgssvikt at barnet må leve under slike vilkår.

Forsøk og jobb med selvtillitten din.

Jeg ønsker deg lykke til.

[ruby]

Han ikke bare kan være - han er.

Du får ikke noe fullverdig liv hvis du ikke bryter ut av et slikt forhold. Det koster og det tar tid, men til slutt vil du være der hvor du synes det er godt å være. Det har du fortjent. Du må aldri tro noe annet. Husk at det finnes hjelp.

[Gjest Lise M H]

Er det viktig hvilken diagnose mannen sin har? Du vet vel egentlig selv at dette ikke er bra, hverken for deg eller den lille.

Hva holder deg igjen, hvorfor føler du lojalitet for denne mannen. Du kan vel ikke bo sammen med han fordi slekt og venner ikke ser hvordan han egentlig er?

Du sier at mannen din er sliten og derfor sier og handler som han gjør. Det syns jeg er en meget dårlig unnskyldning.

Ønsker du å bli gammel sammens med en slik mann.

Jeg synest du skulle begynne å planlegge et liv for deg selv. Undersøke på nettet om hvilke muligheter du har trygderettslig og se etter leilighet.

En ting er hvordan du blir behandlet, jeg mener det er omsorgssvikt at barnet må leve under slike vilkår.

Forsøk og jobb med selvtillitten din.

Jeg ønsker deg lykke til.

Hei, og tusen takk for svar,

Egentlig er det ikke viktig hvilken diagnose mannen min har, sånn sett. Det er bare det at jeg lurer litt. Lurer på om dette er normalt, eller om noe faktisk er galt et sted. Og så lurer jeg da, er ting egentlig min egen feil, er han kanskje som normale menn flest?

Slik som han var i starten er han heldigivs ikke mer, men likevel, helt greit er han ikke uansett ...

Hva får meg til å bli? Sannsynligvis fordi jeg har delt det meste av ungdommen og mitt hittill voksne liv. Fordi han opptrådde som omsorgsperson da jeg var ung, uerfaren, og usikker. Fordi han satte reglene. HAN bestemte alt. Jeg var alltid hans lille pike, og fikk ikke gjøre ting uten han. Enda blir han sur om jeg f.eks ber om å få være alene på do ...!

Jeg er vel ikke her enda BARE fordi familien ber meg. Men det betyr ganske mye, og føler meg på en måte sviktet av min mor, som overhodet ikke tenker på MEG her, bare samlivet, og barnet.

Så, hvorfor er jeg egentlig her? Kanskje fordi jeg føler meg veldig knyttet til ham. Knyttet fordi han er nesten den eneste jeg har hatt, alltid. Jeg er derfor glad i ham. MEST redd for bruddet er jeg fordi jeg er så redd for han. Liker ikke å såre mennesker, men gjør jeg det slutt, vil han jo garantert bli såret, og jeg er redd han kan komme til å skade seg selv.

Egentlig vil jeg helst bare starte et liv for meg selv. Få ordnet tankene, ordnet livet. Leve alene litt. Jeg har alltid vært selvstendig, flyttet tidlig hjemmefra, osv, så jeg er IKKE redd for ensomheten. Jeg kommer lett i kontakt med mennesker, og har kjensfolk jeg kan besøke/får besøk av. Jeg jobber delvis, og jeg nyter egentlig tid helt alene med barnet. Så ensomheten er jeg IKKE redd for. Jeg ser fram på alenetilværelsen nermest med glede. Endelig ingen som kan herse over meg.

Men å virkelig gjøre det... er så redd han skal bli så skuffet og trist at han ender livet sitt ...

Jeg forsøker å si ifra hver eneste dag. Enten tar han til tårene, og sier jeg er ekkel med ham, og går ut av rommet, eller han vrir på ting, og sier at OM jeg begynner bry meg mer om ham, OM jeg begynner ha sex med han igjen, OM jeg viser mer kjærlighet, ja DA skal han vise meg at han kan legge sinnet på hylla.

MEN husk, dette har vart i flere år. Verst var han som sagt i starten, da jeg ALLTID sa som han gjorde, ALLTID gav kjærlighet,sex og omsorg.

Nå føler jeg at jeg ikke gidder. Kanskje litt på trass, i håp om at han skal syns jeg er FOR avvisende og slem, slik at han drar. Jeg orker overhodet ikke vise kjærlighet mot min vilje. Jeg føler meg utbrent, og er fryktelig lei all krangling og mas.

Og barnet da stakkars, ser han ikke hvor barnet lider pga krangel? Jeg forsøker si det til ham, men igjen sier han at JEG er avvisende, og om JEG begynner vise kos og sånn, så blir han bedre.

Jeg vil ikke komme i den sirkelen, der jeg lytter til ham, og begynner bli gledespike for han igjen. Jeg vet at om jeg først begynner å lytte til hans råd, og være hengiven og snill, kommer vi bare til det punkt for underkastelse igjen. Da vil han finne andre ting å kjefte for.

Hvordan sier man det på en fin, og ikke sårende måte at det må bli slutt?

Leiligheten står i mitt navn, det er jeg som eier den, men han nekter regelrett å flytte. Han gråter, og jeg får meg da ikke til å sette hardt mot hardt.

Uansett vil jeg , om et brudd, selge leiligheten og leie en ny. Dette er liksom en som mine foreldre har mye kontroll over, og samboeren min har selv sagt at han føler dette som SIN plass og, og at han vil komme til å spionere rundt den om jeg hiver han på dør...

hvordan, moderen... hvordan gjør man dette?

[Gjest Lise M H]

Han ikke bare kan være - han er.

Du får ikke noe fullverdig liv hvis du ikke bryter ut av et slikt forhold. Det koster og det tar tid, men til slutt vil du være der hvor du synes det er godt å være. Det har du fortjent. Du må aldri tro noe annet. Husk at det finnes hjelp.

Men hvordan få det til, da... Hvordan få den hjelp ...?

Hans varierende sinne tyder mye på psykopati. Men når han ER snill, ja da ER han fryktelig snill og da. Og det er det som er så leit.

Han bare gråter og gråter, og sier han ikke får til å leve uten oss, når jeg sier vi bør gjøre det slutt. Og jeg har jo et hjerte, da. Jeg får meg ikke til å si til han jeg har delt nermest all tid med, at han bare skal dra, samme om han ikke klarer leve ... liksom... jeg er jo glad i ham, da, selvfølgelig.

Jeg vil jo ikke noen skal dø pga meg.

uff ....

[ruby]

Men hvordan få det til, da... Hvordan få den hjelp ...?

Hans varierende sinne tyder mye på psykopati. Men når han ER snill, ja da ER han fryktelig snill og da. Og det er det som er så leit.

Han bare gråter og gråter, og sier han ikke får til å leve uten oss, når jeg sier vi bør gjøre det slutt. Og jeg har jo et hjerte, da. Jeg får meg ikke til å si til han jeg har delt nermest all tid med, at han bare skal dra, samme om han ikke klarer leve ... liksom... jeg er jo glad i ham, da, selvfølgelig.

Jeg vil jo ikke noen skal dø pga meg.

uff ....

Psykopaten kjennetegnes av sin dominerende og tyranniserende måte å være på. H*n bryter ned "offeret" ganske metodisk. Når "offeret" er i bunn, bygger h*n det opp igjen med kjærlig oppmerksomhet, blomster, tårer og anger. Men det er klart at et menneske som i utgangspunktet bokstavlig talt bryter ned et annet, _uten å se konsekvensene av sine handlinger, nemlig at et annet menneske lider, trenger hjelp, ikke tilgivelse.

Jeg håper du forstår meg rett. Jeg tror ikke du kan hjelpe ham til legge denne atferden vekk. Han må ha profesjonell hjelp. Spørsmålet blir hva du skal velge: bli hos ham og vente på helbredelse eller bryte ut å skaffe deg et verdig liv. Hjelp kan du få hos familierådgivere, psykologer eller hos din vanlige lege.

[Amiga]

Men hvordan få det til, da... Hvordan få den hjelp ...?

Hans varierende sinne tyder mye på psykopati. Men når han ER snill, ja da ER han fryktelig snill og da. Og det er det som er så leit.

Han bare gråter og gråter, og sier han ikke får til å leve uten oss, når jeg sier vi bør gjøre det slutt. Og jeg har jo et hjerte, da. Jeg får meg ikke til å si til han jeg har delt nermest all tid med, at han bare skal dra, samme om han ikke klarer leve ... liksom... jeg er jo glad i ham, da, selvfølgelig.

Jeg vil jo ikke noen skal dø pga meg.

uff ....

Ja han er psykopat og han dør sikkert ikke om du drar fra han, sånne trusler er ganske vanlige!

Kom deg til et krisesenter så fort du kan! Der får du både støtte og hjelp! :-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Lise!

Uansett hva din mann kan beskrives å være, reagerer jeg på historien du forteller.Du har hatt det vanskelig svært lenge. Min mening er at dette må du få hjelp til å løsrive deg fra.

Men her er så mange sider av saken som du trenger å drøfte før du tar en beslutning.

Ta kontakt snarest med familiekontoret, for å bestille time for deg selv.

Vil mannen din være med, er det jo bra. Men i første omgang tenker jeg at det er du nå som må støttes og hjelpes.

[Gjest mistress]

Nærmest et perfekt eksempel på en psykopat. Kom deg vekk fra den mannen, jo før jo bedre.

[Gjest grabben]

Men hvordan få det til, da... Hvordan få den hjelp ...?

Hans varierende sinne tyder mye på psykopati. Men når han ER snill, ja da ER han fryktelig snill og da. Og det er det som er så leit.

Han bare gråter og gråter, og sier han ikke får til å leve uten oss, når jeg sier vi bør gjøre det slutt. Og jeg har jo et hjerte, da. Jeg får meg ikke til å si til han jeg har delt nermest all tid med, at han bare skal dra, samme om han ikke klarer leve ... liksom... jeg er jo glad i ham, da, selvfølgelig.

Jeg vil jo ikke noen skal dø pga meg.

uff ....

Ikke fall for den, det er bare spill for å beholde sin "eiendel" (deg). Psykopater er eksperter i å spille.

Kom deg vekk fra ham med engang.

[Gjest grabben]

Hei, og tusen takk for svar,

Egentlig er det ikke viktig hvilken diagnose mannen min har, sånn sett. Det er bare det at jeg lurer litt. Lurer på om dette er normalt, eller om noe faktisk er galt et sted. Og så lurer jeg da, er ting egentlig min egen feil, er han kanskje som normale menn flest?

Slik som han var i starten er han heldigivs ikke mer, men likevel, helt greit er han ikke uansett ...

Hva får meg til å bli? Sannsynligvis fordi jeg har delt det meste av ungdommen og mitt hittill voksne liv. Fordi han opptrådde som omsorgsperson da jeg var ung, uerfaren, og usikker. Fordi han satte reglene. HAN bestemte alt. Jeg var alltid hans lille pike, og fikk ikke gjøre ting uten han. Enda blir han sur om jeg f.eks ber om å få være alene på do ...!

Jeg er vel ikke her enda BARE fordi familien ber meg. Men det betyr ganske mye, og føler meg på en måte sviktet av min mor, som overhodet ikke tenker på MEG her, bare samlivet, og barnet.

Så, hvorfor er jeg egentlig her? Kanskje fordi jeg føler meg veldig knyttet til ham. Knyttet fordi han er nesten den eneste jeg har hatt, alltid. Jeg er derfor glad i ham. MEST redd for bruddet er jeg fordi jeg er så redd for han. Liker ikke å såre mennesker, men gjør jeg det slutt, vil han jo garantert bli såret, og jeg er redd han kan komme til å skade seg selv.

Egentlig vil jeg helst bare starte et liv for meg selv. Få ordnet tankene, ordnet livet. Leve alene litt. Jeg har alltid vært selvstendig, flyttet tidlig hjemmefra, osv, så jeg er IKKE redd for ensomheten. Jeg kommer lett i kontakt med mennesker, og har kjensfolk jeg kan besøke/får besøk av. Jeg jobber delvis, og jeg nyter egentlig tid helt alene med barnet. Så ensomheten er jeg IKKE redd for. Jeg ser fram på alenetilværelsen nermest med glede. Endelig ingen som kan herse over meg.

Men å virkelig gjøre det... er så redd han skal bli så skuffet og trist at han ender livet sitt ...

Jeg forsøker å si ifra hver eneste dag. Enten tar han til tårene, og sier jeg er ekkel med ham, og går ut av rommet, eller han vrir på ting, og sier at OM jeg begynner bry meg mer om ham, OM jeg begynner ha sex med han igjen, OM jeg viser mer kjærlighet, ja DA skal han vise meg at han kan legge sinnet på hylla.

MEN husk, dette har vart i flere år. Verst var han som sagt i starten, da jeg ALLTID sa som han gjorde, ALLTID gav kjærlighet,sex og omsorg.

Nå føler jeg at jeg ikke gidder. Kanskje litt på trass, i håp om at han skal syns jeg er FOR avvisende og slem, slik at han drar. Jeg orker overhodet ikke vise kjærlighet mot min vilje. Jeg føler meg utbrent, og er fryktelig lei all krangling og mas.

Og barnet da stakkars, ser han ikke hvor barnet lider pga krangel? Jeg forsøker si det til ham, men igjen sier han at JEG er avvisende, og om JEG begynner vise kos og sånn, så blir han bedre.

Jeg vil ikke komme i den sirkelen, der jeg lytter til ham, og begynner bli gledespike for han igjen. Jeg vet at om jeg først begynner å lytte til hans råd, og være hengiven og snill, kommer vi bare til det punkt for underkastelse igjen. Da vil han finne andre ting å kjefte for.

Hvordan sier man det på en fin, og ikke sårende måte at det må bli slutt?

Leiligheten står i mitt navn, det er jeg som eier den, men han nekter regelrett å flytte. Han gråter, og jeg får meg da ikke til å sette hardt mot hardt.

Uansett vil jeg , om et brudd, selge leiligheten og leie en ny. Dette er liksom en som mine foreldre har mye kontroll over, og samboeren min har selv sagt at han føler dette som SIN plass og, og at han vil komme til å spionere rundt den om jeg hiver han på dør...

hvordan, moderen... hvordan gjør man dette?

Nei. Du kan stole på at menn flest ikke er sånn.

Når du finner deg en ny mann, ligg unna de oversnille kjekkasene som overøser deg med konfekt, blomster og smykker. Velg deg en jordnære, solid type, de kan du stole på.