Fertilitetsbehandling og "de store spørsmål"

[Kakkeline]

Min mann og jeg har forsøkt å bli gravid i ett år nå uten resultat, og jeg er nå under utredning. I denne situasjonen har det dukket opp mange tanker og spørsmål som ikke går på det rent medisinske/tekniske, men på verdier og etikk. Legene jeg har vært i kontakt med snakker om mulig prøverørsbehandlin etc. som om det er en selvfølge at vi vil komme til å ønske det hvis vi ikke lykkes på annen måte. Det samme gjør venner og familie. For meg er det ingen selvfølge! Jeg sliter med "de store spørsmålene" i denne sammenhengen. Det er ingen menneskerett å bli foreldre, men det ER en menneskerett for barn å ha gode omsorgspersoner. Jeg tenker selvsagt da på adopsjon som et alternativ. I den sammenhengen vet jeg ikke om det da er etisk riktig å bruke så store ressurser på å få egne biologiske barn. En annen ting er at jeg er usikker på om jeg personlig kan leve med en fertilitetsbehandling som innebærer at befruktede egg forkastes. Det blir vel befruktede egg "til overs" i en sånn behandling?? Noen ganger lurer jeg på om jeg er den eneste som tenker på disse tingene, føler meg nesten litt "halvsprø"! Det hadde vært utrolig fint å få innspill rundt dette både fra fagfolk og fra andre som har vært i samme situasjon.

[laban]

Hvis du kopierer dette til Forum for Adopsjon, får du i hvert fall garantert svar fra adoptivmødre som angrer på at de ikke gikk for den løsningen med en gang, i stedet for å bruke opptil flere år på behandling og prøverørsforsøk.

Men det er viktig å være motivert, uansett hvilken løsning man går inn for. Det er viktig at ikke barnet kommer "i mangel av noe bedre", hvis du skjønner hva jeg mener.

Du skal i hvert fall ikke føle at dere MÅ gjennomgå alle mulige utmattende forsøksløsninger før dere evt. bestemmer dere for adopsjon. Begge disse prosesstypene kan ta lang tid, og noen opplever medisinske behandlinger og forsøk som veldig slitsomme. Etter første forsøk (som ofte er mislykket, fordi man må teste medisindoser osv.) vet man mye om hvordan man responderer på hormonbehandlingen, og det kan være lettere å ta avgjørelser.

Ofte får man ikke så veldig mange befruktede egg til å dele seg (det trenger ikke engang være mange som blir befruktet), så det er ikke slik at det alltid kasseres en mengde embryospirer. Men det kommer jo litt an på hva som er problemet deres.

Og ikke tro du er sprø. Jeg har lest innlegg her i flere år, og du er slett ikke alene.

[Gjest grund]

Fint inlegg. Jeg tenkte noe av det samme som deg. Var vel derfor det tok seks år med prøving før vi oppsøkte lege og enda fire år til før vi fikk tvillinger ved hjelp av IVF! Vi prøvde mye annet først, men måtte ty til IVF behandling før vi lyktes på andre forsøk.

Vi tenkte mye på adopsjon men det er en prosess det også som vi ikke var klare for. Ser at du lurer på om det er etisk forsvarlig å ta fertilitetsbehandling fremfor å adoptere. Jeg synes det blir feil om det skal bli slik at de som trenger hjelp til å få barn er de som "skal" adoptere! Adopsjon må komme fra hjertet og falle like naturlig som å få egenfødte barn. For meg ble det derfor mere etisk uriktig å adoptere enn det var å ta i mot hjelp for å få egenfødte.

Fordi det for meg var veldig viktig å bli gravid, føde og amme. Andre mennesker ser ikke på det som viktig i det heletatt og ser at det er barnet som til slutt kommer som er det viktigste. (de har jo selvfølgelig rett i det, men jeg klarte ikke se det da, jeg "måtte" bli gravid).

Når det gjelder de befruktede eggene som blir forkastet valgte jeg den feige løsningen å ikke tenke så mye på det. Gjemme meg litt bak alle som tar abort, at det er jo lov så da kan det jo ikke være så farlig.

Jeg tror nemlig at meningen med livet er å gi livet mening og ingenting annet en det.

[Gjest girasol]

"Adopsjon må komme fra hjertet og falle like naturlig som å få egenfødte barn" - bra sagt av grund.

Jeg er en av dem som valgte å slutte emd IVF pga.de etiske spørsmålene rundt det! Det er i dag over tre år siden vi sluttet med forsøk og utredning, og er nå foreldre til verdens nydeligste lille gutt på 13 mnd.fra Colombia! Vi valgte adopsjon, og det er helt sant at den avgjørelsen må komme fra hjertet! Den kan aldri bli det nestbeste, og man kan ikke gå å øsnke at man "heller" hadde drevet med prøverør slik at man kunne blitt gravid isteden. Å adoptere er det flotteste jeg har vært med på noen gang - og det fortsetter bare å bli flottere og flottere etterhvert som gutten vår vokser til.

Det er absolutt noe å tenke på for mange :-)

Når det er sagt så ønsker jeg alle som prøver å bli gravide med IVF og på andre måter, lykke til!!!