Snakke med barnehagen?

[Gjest bedre føre var]

Jeg vet at mange anbefaler at man tar en prat med barnehagen ang det at barnet er adoptert, slik at de kan være oppmerksomme på eventuelle kommentarer fra andre barn. Jeg vet også at enkelte adoptivforeldre har kommet til barnehagen og fortalt om adopsjon, barnets opprinnelige land osv.

Hvilke erfaringer har dere med dette? Og på hvilket tidspunkt syns dere man evt. bør gjøre dette?

Barnehagen vår er delt inn i 0-3 år og 3-6 år. Foreløpig er barnet mitt 2 år, og flytter ikke over på storebarnsavdelingen før høsten om 1,5 år. Jeg tenkte egentlig å vente til da. Jeg har ikke snakket noe spesielt med personalet om å takle spesielle situasjoner rundt dette, og tror ikke foreløpig det har kommet noen kommentarer.

Vil gjerne høre om andres erfaringer.

[blomen]

Gutten vår starta i barnehage da han var knapt 2 år gammel. Jeg informerte hvor gutten var adoptert fra, hvor gammel han var da han kom, etc. Jeg sa også at jeg ville vite om det evt kom spørsmål fra de andre barna. Det har det ikke kommet, og vi har ikke gjort noe nummer om at gutten vår er adoptert. Nå er han en blant de mange andre barna, og jeg tror ikke at de andre barna ser på han som annerledes. Han er 4 år gammel. Han vet naturligvis en del selv, men ønsker ikke så mye snakk om det, og jeg tror det hadde plaget han om jeg hadde kommet på barnehagen for å snakke om at han er adoptert. Men barn er forskjellige, og det er dette vi har valgt å gjøre nå og som passer for oss. Kanskje vil det endre seg om ei tid.

[Gjest tredjegang]

Gutten vår starta i barnehage da han var knapt 2 år gammel. Jeg informerte hvor gutten var adoptert fra, hvor gammel han var da han kom, etc. Jeg sa også at jeg ville vite om det evt kom spørsmål fra de andre barna. Det har det ikke kommet, og vi har ikke gjort noe nummer om at gutten vår er adoptert. Nå er han en blant de mange andre barna, og jeg tror ikke at de andre barna ser på han som annerledes. Han er 4 år gammel. Han vet naturligvis en del selv, men ønsker ikke så mye snakk om det, og jeg tror det hadde plaget han om jeg hadde kommet på barnehagen for å snakke om at han er adoptert. Men barn er forskjellige, og det er dette vi har valgt å gjøre nå og som passer for oss. Kanskje vil det endre seg om ei tid.

Dette er også vår erfaring.

[jaac]

Jeg har ei jente på 3,5 år fra Korea. Hun begynte i barnehage nå i høst. Personalet vet selvsagt at hun er adoptert fra Korea og kom som baby. Noe annet trenger de ikke å vite. Det er mange nasjonaliteter i barnehagen, andre asiatere også,så hun skiller seg ikke spesielt ut. Jeg ville absolutt ikke hatt

noen "Korea-dag" i barnehagen. Hun sklir rett inn og er en integrert del av gjengen. Hun liker ikke at det snakkes for mye om Korea heller.

[solinor]

Våre to barn er nå skolejenter begge to. Begge begynte i barnehagen når de var ca tre år. Vi fortalte i begynnelsen hvor barna kom fra, hvor gammel osv.

Vi var aldri i barnehagen selv å fortalte noe til de andre barna. Det vi gjorde var at vi lånte en "landskoffert" fra adopsjonsforeningen. I kofferten var det mange ting fra deres fødeland. Barnehagen brukte det da i sammenheng med "internasjonaluka" de hadde i barnehagen. Det ble da på en fin måte fortalt om at de var født i det landet. Det viste seg at barna i barnehagen spurte litt, og barnehagepersonalet sa det de viste om adopsjon generelt.

Noe senere fikk eldste jenta vår noen spørsmål fra de andre barna, og vi var kjempeglad for at barnehagen var klar til å hjelpe henne å svare.

Barna har også hatt med på skolen en film vi har som har gått på barne tv om to barn som er på reise i deres fødeland.

Tror at åpenhet er viktig, det er iallfall vår erfaring.

Tilbakemeldingen fra barnehagen og skolen er at åpenheten våres var og er veldig bra for barna.

[Gjest kinamamsen]

Vår datter gikk i en liten barnehage med bare 20 barn der hun var den eneste som var adoptert/av utenlandsk opprinnelse. Det siste året før hun begynte på skolen, da hun var fem år, begynte det å bli en del spørsmål rundt hvor hun kom fra og hun fikk litt problemer med sin troverdighet da hun sa at hun hadde kinamor og kinafar i tillegg til meg og pappa'n. Hun er veldig stolt av å være kineser og har nok, i motsetning til mange andre jeg kjenner, stort behov for å fortelle om det. Hun og jeg hadde da et lite opplegg i forb. med FN-dagen der vi snakket om Kina, fortalte enkelt om hva en adopsjon er og så serverte vi stekt ris og kinesisk te mens vi hørte på kinesisk barne-musikk og så i kinesiske bøker. Det var veldig vellykket, og hun var kjempestolt og glad! De andre barna syntes det var spennende, og hun ble trodd når hun snakket om Kina o.s.v. etter dette. Veldig viktig for henne. Hun går nå i 3. klasse og spør stadig om vi ikke kan ha noe tilsvarende på skolen. Jeg har holdt igjen litt med dette da det fort kan gjøre henne mere "synlig" og spesiell enn det hun faktisk er i de andre barnas øyne. Vi ville i tilfelle tatt det i en forbindelse det passet inn; ev. i en internasjonal uke. Da ville vi nok fokusere mere på Kina og ikke ha så mye om adopsjonen som sist.