Min mor "kveler" meg

[Gjest Clarice]

Jeg er ei jente på 25 år som har et nært og godt forhold til mine foreldre -- kanskje litt _for_ nært av og til:

Jeg føler meg "overvåket" av min mor som ringer meg daglig og skal "følge meg opp" med "alt"; skolearbeid, venner, husarbeid.

Hvorfor oppfører hun seg sånn? Hun er i full jobb selv, og har ikke fritidsproblemer. Hun prater til meg som en litt enkel klient, ikke som en voksen datter.

Er det noen andre som har det sånn?

Og hva gjør jeg? (Jeg må sannsynligvis prate med henne, men...)

Jeg elsker mine foreldre og er sterkt bundet til dem, men den evinnelige daglige "kontrollen" begynner å gå på helsa og humøret løs.

Jeg er single med et barn (4 1/2 år), så kanskje passer ikke innlegget på Samlivs-gruppa, men jeg håper likevel på tips og tilbakemeldinger.

[ruby]

Joda, jeg synes det passer her, vi har jo et slags samliv med foreldrene våre også. Og jeg vet inderlig godt hva du snakker om! Jeg valgte å snakke med de om problemet. Sa at jeg var inderlige glad i dem, at jeg trengte dem, men at privatlivet mitt måtte de ligge unna. Jeg forklarte at jeg delte med dem det jeg synes jeg ville dele, og at de faktisk ikke kunne forvente noe mer. Jeg sa at det ble lettere for meg hvis jeg ble sett på og behandlet som et voksent menneske med sunn dømmekraft.

Dette ble kanskje litt personlig, men jeg synes jeg ville gi deg et helt konkret råd. For meg ble dette et vendepunkt, og nå har vi et godt og sunt forhold.

[Gjest Ulykkelig]

Tror ofte at mødre blir eeekstra påpasselig når man er alenemor. Tror da mødrene føler de trenger passe ekstra på, og tre hjelpende til.

Jeg var en periode alenemor, men er sammen med mannen min igjen nå. MEN igjen ser det ut til at vi må bryte, for han har et vanskelig sinne, og klarer ikke slutte å snoke og beskylde meg for falske ting.

Vel, da jeg ble alene, reagerte mor først med sinne. Hun var sint fordi jeg ikke opptrådde gammeldags og dermed holdt på mannen min, samme hvor hersende og ekkel han var mot meg. Men etter en måned begynte hun som din mor. Hun ringte konstand, hun besøkte meg bestandig. På besøk tok hun med poteter, og skulle virkelig se til at jentene hennes fikk riktig mat. Hun vasket og ordnet, og ryddet, ofte mens jeg var borte. Jeg BLE irritert. Greit at hun viser hjelpsomhet, da, men det gikk litt over streken, syns jeg.

Kanskje er litt eldre mødre redde for at man som alenemor ikke skal få til alt sammen selv. Kanskje synes de litt synd på oss, tror vi ikke får til å både vaske klær, OG gi barna mat. Jeg aner ikke, men irriterende er det jo til tider, iallefall om det blir for mye.

Du får enten forsøke fortelle at hun må vise litt avstand, for ikke trå på deg, evt få deg en nummerviser, som meg, og bevisst ikke ta telefonen ALLTID. MAn MÅ jo ikke svare alltid. Kanskje vil din mor da forstå at hun maser?

Ønsker deg all lykke til.

Mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Clarice!

Tette bånd mellom mor og voksen datter er ofte ikke helt lett å forandre på. I alle fall tar det tid, er min erfaring. Men kanskje din mor trenger å få høre fra deg at du står på egne ben og er selvstendig nå.

Jeg forstår at du har en far som du også har et godt og nært forhold til, dog ikke så "klamt" som til din mor.

Er det en ide å spørre din far til råds? Kan du betro deg til han, og be om hans syn på saken? Kanskje han kan hjelpe deg med innspill for å regulere kontakten til din mor?

En annen ide er at du selv skriver et brev til dine foreldre, eller bare til din mor, der du forklarer hva du ønsker og hvorfor.

Lykke til!